Konflikter som normalt

Så de hadde en mobbesak i Fagforbundet også. Det var ikke bare Gerd-Liv Valla. Og hva med de andre lederen i dag som forsøker å skjære igjennom og får høre at de sårer, er hensynsløse og trakasserer. Konflikter er ganske normalt, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå har vi hørt nok av forståsegpåerne som snakker i det lange og breie om hvor forståelsesfulle, myke, forsiktige, hensynsfulle, følsomme, nære, hyggelige og trivelige ledere skal være. Ikke slik som Valla. Det er undertonen. Men det er et vrengebilde av Valla som skapes når idealer hele tiden holdes opp mot slik hun fremstår i denne konflikten. Hun er vitterlig ikke en prototypen på hvordan en leder ikke skal være. Det må gå an å kritisere henne skarpt uten å ubrukeliggjøre henne, slik enkelte gjør.

Konflikter er da helt normalt. Hvem er det som går gjennom livet uten å såre noen dypt? Hvem har ikke opptrådt uklokt overfor en medarbeider? Flere ganger. Og er det ikke nettopp de vi står nærmest, vi dessverre til tider sårer? Og krangler med?

Er det så utenkelig at to som har samarbeidet utmerket i en situasjon, ryker i tottene på hverandre i en annen situasjon? Valla og Yssen- hvor mange slike tilfeller har vi ikke hørt om? Er det så forskjellig fra ekteparet som lykkelige lover hverandre evig troskap, for så få år seinere bryte hverandre ned i en konflikt de ikke klarer å styre?

Selvsagt er det en forskjell. Men det er også en likhet.

Gitt at dyktige Ingunn Yssen var en feilansettelse, at det var bred enighet om det blant Vallas nærmeste, er det da så overraskende at samarbeidet skjærer seg? Og har vi ikke opplevd det at den som er et problem, er den siste som innser det selv?

Vi vet ikke hva som har skjedd. Men vi vet at noen av det vanskeligste en sjef kommer opp i, er ledere som ikke fungerer godt nok. I næringslivet løser man det ved å tilby en sluttpakke. Ledere som ikke fungerer går rett på bunnlinja. Man hverken kan eller vil leve med det. Slik vil man ikke løse det i LO. Der er man imot fallskjermer. I alle fall store. Man forsøker å finne andre løsninger – og det tar tid – og konflikten vokser. Denne gang kom den helt ut av kontroll.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Jan Davidsen og Fellesforbundet betaler seg ut av en mobbesak. Ifølge Haide Østreng driver de med trakassering og ærekrenkelser i Fagforbundet også. Sommeren 2005 fikk Østereng medhold i flere punkter av tingretten og ble tilkjent 10 000 kroner i erstatning. Men hun måtte dekke egen saksomkostninger fordi retten mente at Østreng også hadde seg selv å takke for konflikten. Østreng ble i 2003 fratatt ledervervet ved forbundets Oslo-avdeling. Avisen mener å vite at Østereng har fått 150 000 kroner for å inngå forlik og si ”ingen kommentar” når mediene ringer.

Hvis man blir oppsagt, prosederer en advokat på at oppsigelsen er usaklig. Der det har oppstått en konflikt som varer over tid, oppstår det gjerne misforståelser og den underordnede samler på beviser på at man føler seg dårlig behandlet. Når juristene skal skrive stevningen, dukker påstanden om trakassering opp. Dette kan en også spille på for at arbeidsgiver skal betale seg ut av konflikten. Det gir dårlig profil for Fellesforbundet at beskyldninger om trakassering kommer ut for offentligheten.

I forbindelse med omplasseringer eller oppsigelser, er det ikke uvanlig at en leder får høre at man opptrer både brutalt og sårende. Det må en tåle. En må også være forberedt på at en ansatt trekker inn advokat for å bistå med å finne en løsning. Det er det ingen grunn til å kritisere en ansatt for. Noen ganger blir partene stående for langt fra hverandre. Enten er det prinsipper de ikke blir enige om eller den ansatte forlanger for mye penger for å slutte. Da blitt det tatt ut stevning. Det må også ledere være forberedt på. Selvsagt går man da nye runder for å få løst saken før man står i retten. Men mener en juridiske rådgivere at man har en rimelig god sak, må en være forberedt på en rettslig prøving.

Å lede er å ta risiko. Man kan ikke alltid vite hva som er rett. Hver eneste dag sier en noe som kunne vært sagt bedre. Hadde en hatt bedre tid, kunne mye blitt gjort annerledes.

Hadde en ikke vært så hardt presset økonomisk, kunne en valgt andre løsninger. Hadde en ikke måttet ta hensyn til andre grupperinger og hvilke signaler man frykter en løsning vil gi, kunne saken vært løst på et tidligere tidspunkt.

Gerd-Liv Valla har tenkt om og om igjen på hvordan hun skulle løse ”problemet Yssen”. I Fellesforbundet har de gått mange runder på hvordan de skal løse ”problemet Østreng”.

I dag sitter det hundrevis av ledere rundt om og lurer på hvordan de skal løse sitt personalproblem, den konflikten de er mitt oppe i eller de ser de er på vei inn i.

Det er enkelt for dem som står utenfor. Det er enkelt for dem som kan ha en mening i ettertid. Det er betydelig enklere for alle i etterpåklokskapens perspektiv. Men det er ofte fryktelig vanskelig når en står midt oppi det.

Noen ledere synes det er så vanskelig, og er så redd for å gjøre feil, at de lar en konflikt vokse seg stadig dypere. De får kritikk for å dra seg unna, vise unnfallenhet og mangle mot.

Noen leder skjærer igjennom tidlig, tar en sjanse på at de er innenfor jussen, rydder opp, presser på så hardt at man blir kritisert for å være både ufølsom, hensynsløs og alt for utålmodig.

Ikke enkelt. Lykke til.