Selvsagt er det et nederlag for Gerd-Liv Valla å ikke få lede Aps valgkomité. Men opptrer hun klokt, kan dette makttapet bidra til at det snur seg for henne og at hun befester sin posisjon som LO-leder, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er opplest og vedtatt av alle som følger med i norsk politikk, at Ap i dag gjør det klart at Gerd-Liv Valla ikke skal lede partiets valgkomité. Det er således en særdeles liten nyhet vi venter å få i løpet av dagen. Saken kan imidlertid få større politiske betydning. Det er det styrken i høyre og venstre- fløyene i arbeiderbevegelsen som avgjør.

Hvis Valla har kommet seg av sjokkskadene som rammet henne for et par uker siden, hvis hun har gjenvunnet sin politiske dømmekraft og makter å se sin egen situasjon i et nøkternt politisk perspektiv, sender hun i formiddag ut en pressemelding om at hun har meddelt Aps sentralstyre at hun ikke er kandidat til valgkomiteen. Og begrunnelsen hun da gir er at lederen i valgkomiteen bør være samlende. Dernest bør hun nøkternt konstatere at det er hun ikke for tiden. I tillegg kan hun komme med noen offensive formuleringer om at hun vil legge denne saken bak seg og stå på for å ivareta interessene til LOs medlemmer, og at hun vil være opptatt av å ha tette, gode bånd mellom LO og Ap. Da ville Valla vist at hun er på høyden med situasjonen og styrket sin stilling. Ledelse er å vite hvor man er, før man sier hvor man skal.

I teorien kan Valla velge en motsatt strategi. Da vi hun ta til etterretning det valg partiet har foretatt, men gjøre det klart at hun selv ikke har trukket seg. Da sier hun med andre ord at hun er blitt skjøvet ut. Underforstått: LO er skjøvet ut. En Valla i godt, gammelt krigshumør kunne funnet på noe slik. Nå er imidlertid ikke Valla sterk nok til at hun kan løfte stridsøksen om mane til kamp for at LOs posisjon i Ap ikke må svekkes.

Gerd-Liv Valla er langt nede for tiden. Meldingen om at hun ikke skal lede valgkomiteen, kan imidlertid bli først skritt på vei oppover for henne. Selvsagte er det er nederlag å bli vraket som leder for valgkomiteen. Det gjør det synlig at hun har mistet en maktposisjonen. Men dette kan bli dagen da det snur seg for henne med hensyn til å kunne beholde jobben i LO. Sympatierklæringene er nå begynt strømme inn. Selv om de baler fælt i LO med å finne ut av hva denne granskingen skal være godt for, er det ikke granskingen som vil felle henne dersom hun nå får stadig sterkere støtte.

Hvis det nå går som alle forventer, blir det interessant å høre begrunnelsen for hvorfor Valla ikke skal være leder av valgkomiteen. Hvis Jens Stoltenberg sier at det er prinsipielt betenkelig at den som leder valgkomiteen også er kandidat til sentralstyrte i partiet, er det ingen som tror ham. Siden 1975 har LOs leder vært leder av Ap valgkomiteen. Ap-sekretær Martin Kolberg får si hva han vil; Dette er et brudd med tradisjonen og skyldes striden rundt Valla.

Spørsmålet er om denne hva denne saken gjør med maktforholdene i Ap. Jens Stoltenberg er for klok til ikke å forsøke å utnytte denne situasjonen til å skru politikken noen grader mot høyre. Martin Kolberg mener tror fortsatt på sitt mantra «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». De ønsker ro og samling, ingen palassrevolusjon i arbeiderbevegelsen. Høyresiden har oppnådd mye med at Gerd-Liv Valla er jekket ned og fratatt makt.

Hvis Ap velger Hill-Martha Solberg til leder i valgkomiteen, kan det bli misnøye i LO. Hvis de velger LOs nestleder, Roald Flåthen som ny leder, vil det styrke hans posisjon i kampen om å bli ny LO-leder. Ap kan da bli beskyldt for å legge føringer i veien for hvem som skal bli ny leder i LO etter Valla. Hvis Valla hadde gått ut og bedt om at Flaten tok hennes plass, ville det vært noe annet.

Dagsavisen nevner Dag Terje Andersen. Han er tidligere sekretær i partiet og kjenner folket. Han nyter bred tillit i LO og hos Jens Stoltenberg. Andersen er en brobygger. Det er slik man trenger både i LO og Ap nå.