Det er dristig av en statsminister å nærme seg en «god dag mann, økseskaft»- posisjon i en sak som er omfattet av så stor offentlig interesse. Men han liker ikke interne dueller og vet det kan være lurt å være formell når spenningsnivået er høyt, skrive redaktør Magne Lerø

Jens Stoltenberg kan opptre som en retorisk slagbjørn, hvis han vil. I møte med pressen i går etter sentralstyremøte opptrådte han kun som talegenerator. Uansett hva pressefolk spurte han om, svarte han med å spille av de frasene han og Martin Kolberg hadde snekret sammen i helgen: Sigbjørn Johnsen er en bra kar som passer utmerket til å lede valgkomiteer. Den som skal være medlem i en valgkomité bør ikke kunne foreslå seg selv. Og Gerd- Liv Valla har meddelt at hun nå vil konsentrere seg om LO.

Om dette hadde noe med Yssen saken å gjøre? Samme plata om igjen.

Det er ikke helt utypisk Jens Stoltenberg. Det er i møte med sine politiske motstandere har drar til med replikker med retorisk snert. Stoltenberg er varsom med sine egne. Han lar muligheten for å score retoriske poenger mot partifeller ligge. Her er han opptatt av å opptre korrekt. Spillereglene skal følges. Han vet at for mange ord i vanskelige situasjoner kan øke spenningsnivået.

Jens Stoltenberg viker tilbake for interne dueller. Han lar heller andre snakke for seg, spille ut for seg. Ikke slik å forstå at han sitter som en politisk gudfar på bakrommet og gir sine ordrer om hva som skal skje. Han lar sine venner, de han vet ønsker det samme som ham, gjøre jobben.

I dag kan vi høre noen si at personstriden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland om hvem som skulle være leder i partiet, var så hard at Jagland kollapset og ble innlagt på sykehus. Men det er ikke riktig. Jens Stoltenberg leverte ingen negative karakteristikker av ham til mediene. Han sa heller aldri at det var på tide med et skifte i lederskap. Det sa Lars Sponheim da han gjorde det klart at han ville være både partileder og parlamentarisk leder i Venstre. Jens Stoltenberg farer ikke fram slik. Han sa stort sett bare ”ingen kommentar” og henviste til valgkomiteen. Hvis han fikk et spørsmål fra valgkomiteen, skulle han svare. Det var alt. Formelt uangripelig, korrekt og skikkelig.

Når man opptrer formelt korrekt, gjør man ingen feil. Men man mister ofte muligheten til å gi en tolkning av det som skjer. Stoltenberg anså det ikke som nødvendig i går. For det han vil skal skje, det skjer.

Det er dristig av en statsminister å bevege seg nær en ”god dag mann, økseskaft”- posisjon i en sak som er omfattet av så stor offentlig interesse. Noen velger lurte nok på hva som gikk av statsministeren da de hørte ham fremdeles insistere på at striden rundt Gerd-Liv Valla fortsatt er en personalsak. I så fall burde han refset halve landsstyret sitt for å ha uttalt seg om saken til mediene. I går opererte han dessuten ikke som statsminister, men som partileder.

Alle som har kommentert denne saken, er enige om at Gerd-Liv Valla har mistet posisjonen som leder av Aps valgkomité på grunn av det som har skjedd etter at Ingunn Yssen sa opp sin stilling. Hvorfor ville han ikke si det? Hvorfor skulle han forsøke å få noen til å tro at Aps ledelse i løpet av helg finner på at de plutselig skal bryte tradisjonen med å la lederen i LO lede valgkomiteen? Det er jevngodt med at Martin Kolberg hadde begrunnet det med det som står i stjernebildene for Sigbjørn Johnsen og Gerd-Liv Valla denne uken.

Den sannsynlige forklaringen på at Jens Stoltenberg opptre så usannsynlig på siden av de politiske realitetene med sine fraser, er at Gerd-Liv Valla ikke har gitt ham handlingsrom til å si mer. Hun vil bite nederlaget i seg med taushet. Hør bare:

– Dette betyr ingen ting. Jeg har aldri sett det som et must å lede valgkomiteen, sa Valla til pressen etter møte.

Pytt sann, ingen ting. Det er ikke like ille som «dette er ingen pressekonferanse», «jeg er ikke i konflikt med Yssen», «jeg har ikke gjort noe galt». Det er like fullt eksempler på at hun forsøker å mane fram en virkelighet slik hun ønsker den skal være. Men det er ikke slik virkeligheten er.

Den som har minst grep om den politiske virkeligheten den nærmeste måneden, er Gerd-Liv Valla. Inntil granskingen er gjennomført er hun satt på vent. Vi tviler på om de tre toppjuristene som skal gjennomføre granskingen, gir Valla banesår. I mars vil hun sannsynligvis være tilbake i manesjen, dog preget av tapet av autorittet og posisjon.

 

Sentralstyret vedtak om at lederen i valgkomiteen ikke skal kunne foreslå seg selv til sentralstyret, må ikke overtolkes. Det er ikke nødvendigvis første skitt på en prosess som fører til større avstand mellom Ap og LO. Det viktige er at Gerd-Liv Vallas autoritet er svekket. Hun representerer ikke lenger en utfordring for regjeringen. Venstresiden i arbeiderbevegelsen opptrer med redusert stemmestyrke både innad og utad.