I dag er det ikke en personalsak lenger. Nå har tre tidligere statssekretærer stått fram og slaktet Gerd-Liv Valla som leder. De orket ikke lenger, måtte bare gi seg. Men Ap-ledelsen sitter tause som mus. Dropp henne som leder av valgkomiteen i det minste. Eller støtt henne, skriver redaktør Magne Lerø.

Tidligere mangeårig statssekretær Øystein Mæland bekrefter for første gang at han gikk av på grunn av Vallas problematiske lederstil.

– Den opplevelsen som Ingunn Yssen beskriver, er til å kjenne seg igjen i, for å si det sånn, sier Mæland til VG. Mer vil han ikke si.

Høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen, som også var statssekretær for Valla for ti år siden, leverer et drepende angrep på henne som leder i VG og Dagens Næringsliv i dag. Hun har ikke uttalt seg offentlig om saken tidligere.

Hun beskylder Valla for regelrett løgn. Da hun konfronterer henne med det, får hun som svar: Du skal vite at jeg har mektige venner.

Slike trusler orket hun ikke å leve med. Hun forteller at Valla er en spesiallist på splitt og hersk-taktikk, bygger sterke allianser med noen og skyver andre ut. I samtalen kan hun bruke uttrykk som «æ spyr». På møter er hun direkte ubehagelig ovenfor enkelte underordnede.

Hun karakteriserer Vallas lederstil som ekstremt autoritær. Stilen bidrar til å skape frykt blant underordnede.

En av de sentrale tillitsvalgte i Fellesforbundet, Egil Mongstad mener Arbeidstilsynet bør granske kulturen i LO. Han vil ha brakt på det rene om dette er en konflikt mellom to personer eller om det er en ukultur i LO.

– Den erklæringen Valla leste opp bar preg av en leder som håndterte dette klønete. Dette med å slutte rekkene, at hele ledelsen står bak denne holdningen og at de ikke har rot i virkeligheten, er klassiske formuleringer som arbeidsgivere bruker når de er usikre og har håndtert ting dårlig. Det har jeg opplevd mange ganger, sier Mongstad.

Han er nå den i LO-systemet som har gått lengst i å kritisere Valla for å opptre som en dårlig arbeidsgiver.

Dagbladet offentliggjør i dag en undersøkelsen som viser at 2/3 av LOs medlemmer mener Gerd-Liv Valla har taklet saken på en dårlig måte. Det samme mener 79 prosent av andre fagorganiserte, 55 prosent av Aps velgere og 84 prosent av Høyres velgere.

Saken har også skadet LOs omdømme. 42 prosent svarer at de har et dårlig inntrykk av LO. 33 prosent har et godt inntrykk.

Et omdømme skades særlig når man ikke lever opp til det man sier man er. LOs fremste leder fremstår som en leder som er stikk motsatt den typen lederskap LO ønsker å stå for. Gerd-Liv Valla er blitt en selvmotsigelsens figur.

Dagens oppslag rokker neppe med Vallas maktposisjon i LO. Men saken bør få politiske konsekvenser for henne. Hun har en lederstil som gjør henne uegnet som leder for valgkomiteen i Ap. Er det noe hun ikke bør være, så er det det. Valla forstår seg på makt. Det må en leder i en valgkomité gjøre. Men det er dokumentert at medarbeidere som er uenig med henne, får problemer. Hun er en leder som står for lydighet og underordning.

Den lederstilen Valla representerer bør ikke Ap åpne for i et såpass sentralt verv.

Jens Stoltenberg vil ikke kommentere saken med henvisning til at det er en personalsak i en annen organisasjon. Det holder ikke som begrunnelse. Dette er ikke lenger en personalsak. Det handler om lederstil, holdninger og atferd til en av landets mektigste ledere som er sentralt plassert i Ap.

Etter Yssen, Reiss-Andersen og Mæland nå har gått ut, er situasjonen en annen.

Aps ledelse kan ikke la være å forholde seg til dette. De vil tape politisk på om Gerd-Liv Valla kjøres fram som den som mest sentrale når det gjelder hvem som skal få makt i partiet.

Mange i LO ser seg tjent men en som kjører fram LOs interesser slik Gerd-Liv Valla gjør. Heller en slugger en pusekatt. Her synes de å være rede til å forholde seg til baksiden av medaljen også.

Gerd-Liv Valla har medvirket til at landet fikk en rødgrønn regjering. Hun var et godt kort som både parti og fagbevegelse spilte ut. Nå er Valla er dårlig kort. Ap kan tape spillet ved å sitte tause som mus mens hun avkles som leder.

Da er det redeligere som Trond Giske gjør, si at hun er fabelaktig, gi henne støtte.

Nå får Karita Bekkemellem, Jens Stoltenberg, Hill-Martha Solberg for eksempel komme på banene. Hva mener de om Gerd-Liv Vallas lederstil?

Den som vil opp og fram i LO eller Ap tenker seg om to ganger før en sier noe som Gerd-Liv Valla kan oppfatte som kritikk. Hun er en av landets mektigste og leder for valgkomiteen i Ap. Det gjelder å holde seg inne med makten lengst mulig, skriver redaktør Magne Lerø

Fylkeslederne Gunnar Skjellvik i Nordland, Per Kristian Skjærvik i Sør-Trøndelag og Edvard Øfsti i Nord-Trøndelag sier til Dagbladet at de frykter konflikten rundt Gerd-Liv Valla kan svekke Ap. Det er nærliggende å tolke deres uttalelser slik at de mener Gerd-Liv Valla ikke bør lede valgkomiteen i Ap.

VG skriver at syv LO-topper refser Valla. Det er å ta for sterkt i. Det er en mild form for kritikk de kommer med. Det de sier er at denne saken burde vært holdt internt. Den fremste representanten for dette synet er Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet. Ingen tar til orde for at saken skal få følge for Valla.

Rolf Terje Klungland sier til Dagbladet at Valla har behandlet saken klønete. Olav Gunnar Ballo (SV) sier til VG at Valla bør be Yssen om unnskyldning for måten hun har håndtert oppsigelsen av henne på.

Valla får også solid støtte. Kulturminister Trond Giske, som selv er kjent for en temmelig røff lederstil, hyllet Valla på sentralstyremøte i Ap i går.

– Jeg synes vi har en fabelaktig LO-leder. Jeg har full tiltro til hvordan Gerd-Liv Valla har håndtert både denne og andre saker på, sa Giske til pressen i går.

Dagsavisen skriver at Fagforbundets mektige leder, Jan Davidsen, er klar til å gå i krigen for at Yssen-saken ikke skal få noen som helst konsekvenser for Valla. Jan Bøhler (Ap) er enig.

Kampanjen for å få Gerd-Liv Valla til å fortsette som LO-leder er avblåst.

Gerd-Liv Valla har en altfor sterk stilling og altfor mange sterke støttespillere til at det nytter å nedkjempe henne. De fleste i Ap våger ikke å kommentere saken med henvisning til at det er en personalsak. Det er det selvsagt ikke. Dette er en sak som skriker på en kommentar fra likestillingsminister Karita Bekkemellem. Hun er taus. Hvis en annen kvinne hadde stått fram og sagt at hun var blitt dårlig behandlet, trakassert og mobbet, av sin arbeidsgiver, ville hun ikke svart med «ingen kommentar». Hun våger ikke sitt eget skinn ved å si noe som kan oppfattes som kritikk av Valla.

Gerd-Liv Valla er leder i valgkomiteen i Ap. For den som vil opp og fram, vil det være en politisk risikosport å legge seg ut med henne. Valla har for makt. Den samme dynamikken som preger en organisasjon innad, ser vi nå demonstrert utad. Den enkelte vurderer det som tryggest for seg selv å ikke si noe. Men å si at denne saken burde vært løst internt, det er greit. Det tåler Valla å høre. Det er hun selv enig i. Men etter hennes mening er det Ingunn Yssen som har det hele og fulle ansvar for at det ikke skjedde.

Spørsmålet er om vi kun har sett første del av en kampanje mot Valla. I så fall kommer det en ny sak mot henne i løpet av denne uka. Hvis ikke dør saken sakte med sikkert hen. Gerd-Liv Valla står igjen svekket som LO-sjef. LO har mistet troverdighet.

Oposisjonspolitikerne har ennå ikke utnytte de muligheter som denne saken gir.

I Ap liker en ikke at tre fylkesledere mener Yssen-saken i alle fall bør føre til at Valla ikke bør bli leder for valgkomiteen. Hvis det begynner å ulme ute i fylkeslagene kan Ap ha et større problem.

Alle mener denne saken burde vært løst internt. Når det ikke har skjedd, virker det som om det først og fremst er Ingunn Yssen som har ansvaret for det. Hun har ikke villet ta imot en sluttpakke. De fleste konflikter løses på denne måten.

Vi er ikke kommet noe lenger i å forstå hva som har skjedd mellom de to. Måten Gerd-Liv Valla har taklet konflikten på etter at den ble kjent, har vi alle sett. Her faller hun virkelig igjennom.

Eivind Reiten hadde rett. De rødgrønne aksjonistene tok skammelig feil i Årdal. Nå vil de erklære han som ubrukelig som styreleder på grunn av manglende samfunnsansvar. Det er politisk feighet om regjeringen ikke sier klart ifra at han har deres tillit, skriver redaktør Magne Lerø.

Sterke krefter i regjeringspartiene jobber nå for å stanse Hydro-sjef Eivind Reitens parademarsj mot styrelederjobben i det nye Statoil, skriver Dagens Næringsliv. Dette er ikke noe nytt. Det er velkjent at Eivind er et stort, stygt hår i den næringslivssuppa en del av de rødgrønne vil servere. Det er heller ikke noe nytt hvem aksjonistene er. Det er Jan Bøhler (Ap), Hallgeir Langeland (SV) Rolf Terje Klungeland (Ap) Steinar Gullvåg (Ap), Tore Nordtun (Ap) og Aud Kvalvik (SV).

Reiten har vært statsråd for Senterpartiet og skulle ha de beste forutsetninger for å kommunisere godt med det politiske miljø. Da de rødgrønne kom til makten med sine visjoner om aktive eierstyring, inntok Reiten rollen som sta esel – han ville ikke flytte seg, han ville stå der han sto, der markedet var, der børsen ville ha ham. I det synderegisteret som de rødgrønne aksjonistpolitikere har opprettet, har Reiten mange merknader: Årdal, Høyanger, Raufoss, opsjoner, bonuser, og med Statoilfusjonen er listen forlenget med navnet på selskapet, styrelederjobben og internasjonalt kontor i Oslo.

De rødgrønne-aksjonistene bryr seg ikke om at regjeringen langt på vei har sagt ja til den avtalen om fusjon som er inngått mellom styrene i Statoil og Norsk Hydro. Her skal det kjøres og presses. Langeland minner om hvordan det gikk da regjeringen gikk inn for at Johan Fr. Odfjell skulle bli styreleder. Det ble en ydmykende retrett for regjeringen. Aksjonistene er klare for nytt bråk, med andre ord.

Aud Kvalvik vil ha Marit Arnstad som styreleder. Hun er i dag som styremedlem i Statoil. Og de mener selvsagt at selskapet skal hete Statoil. Og Hydros skal tvingens til å oppgi sitt krav om at den internasjonale virksomheten skal ha kontorer i Oslo. Stavanger skal ha alt.

Med andre ord: Hydro skal valses ned. Hydro skal slukes, sluses inn i Statoil. Det eneste man godtar er at Helge Lund får noen ledere fra Hydro i sin ledergruppe.

Hvor uklok går det an at politikere blir? Har man noen gang hørt om en fusjon der eierne gir en foreløpig godkjenning for det de to styrene har forhandlet seg fram til for så å endre premissene fullstendig i ettertid?

Det er ikke slik at hovedeier ikke kan endre på noe av det styrene har vedtatt. Jens Stoltenberg har åpnet for å vurdere om selskapet fortsatt skal hete Statoil. Det er ikke enkelt å tvinge dette igjennom, men formelt kan det skje. Regjeringen kan argumentere med at det vil være i alle aksjonærenes interesser at man beholder Statoil-navnet. Men at Stortinget skal tvinge regjeringen til igjen å tvinge styrene i to børsnoterte selskaper til å endre forutsetningen for en fusjon på vesentlige punkter, har vi liten tro på.

Nå bør Jens Stoltenberg, Odd Roger Enoksen og Dag Terje Andersen gi klar beskjed om at det ikke er aktuelt å endre premissene for fusjonen mellom Hydro og Statoil på flere vesentlige punkter.

Norsk Hydro har i store deler av etterkrigstiden blitt holdt fram som et eksempel på et vellykket samarbeid mellom staten og private kapitaleiere. Norsk Hydro er historien om et selskap som har vist stort samfunnsansvar. Ikke i betydningen av at de har skapt økonomiske verdier. I de tilfeller hvor det har vært nødvendig å bygge ned, har Norsk Hydro gått inn med støtte og omstillingstiltak. Norsk Hydro etterlater seg ikke lokalmiljøer rammet av katastrofer fordi man har måttet redusere arbeidsstyrken. Norsk Hydro har ikke blitt rammet av skandaler eller blitt anklaget for å bryte norsk lov. Norsk Hydro er noe av det beste vi har i landet når det gjelder å ta samfunnsansvar. Hvordan man har løst nedbemanningen i Årdal, er det siste eksempelet. Det skjedde i dialog mellom regjeringen, Norsk Hydro og lokalsamfunnet.

Eivind Reiten fikk solid juling av de rødgrønne aksjonistene for at han holdt fast på at man måtte bygge ned aktiviteten. Nå er det mangel på arbeidsplasser i Årdal. Reiten hadde rett. De rødgrønne tok skammelig feil.

Senterpartimannen Eivind Reiten er en av de topplederne i landet som best forstår seg på hva det innebærer å ta samfunnsansvar. Og aksjonærene jubler for det han har fått til i de seks årene han har ledet Norsk Hydro.

Statsministeren eller en annen statsråd burde offentlig gitt Reiten anerkjennelse og sagt at det et ikke er noen grunn til å være misfornøyd med den måten han har ledet Hydro på. Det kan virke som om det er politisk korrekt å holde kjeft og la de rød grønne aksjonistene herje fritt med beskyldninger om at Reiten viser så lite samfunnsansvar at han ikke kan brukes som styreleder. Hva mener Jens Stoltenberg, Odd Roger Enoksen og Dag Terje Andersen? Skal Reiten erklæres ubrukelig på grunn av sitt manglende samfunnsansvar? Det er politisk feighet å ikke svare.

Når Gerd-Liv Vallas killerinstinkt er vekket, mister hun sensitiviteten overfor medarbeidere, evnen til å lytte reduseres og faren for å tråkke på andre øker. I går møtte krigeren Valla pressen- og tapte, skriver redaktør Magne Lerø.

I går demonstrerte Gerd-Liv Valla sine svake sider som leder fremfor landets pressekorps.

– Dette er ikke en pressekonferanse, sa Valla. Alle andre enn henne mente det var det.

– Jeg er ikke i konflikt med Ingunn Yssen, sa Valla. Alle andre enn henne vil si at det er nettopp det hun er.

Hun hadde ingen ting å beklaget. Det var ingen ting hun ville gjort annerledes. Ikke et snev av selvkritikk. Hun slo tilbake mot Ingunn Yssen slik bare Gerd-Liv Valla kan gjøre.

Et kjennetegn ved gode ledere er at man er i stand til å bedømme en situasjon riktig og gi uttrykk for en situasjonsoppfatning som gir rimelig oppslutning. Vallas virkelighetsoppfatning er hennes og få andres. Det hun skulle ha sagt var at hun hører hvordan Yssen opplever det, sagt seg lei for det, beklage at de ikke har klart å løse konflikten, sagt at «i konflikter kan begge parter si og gjøre ting som blir misforstått» osv. En liten dose selvkritikk. Om ikke en utrakt hånd til forsoning, så i alle fall ikke en pekefinger ledsaget av «jeg frykter ikke en rettssak».

Den eneste form for selverkjennelse hun vartet opp med, var uttalelsen om at hun ikke var en ”pusekatt”. Ingunn Yssen har heller ikke kommet med en eneste innrømmelse av at hun har gjort feil. Hennes selvkritikk strekker seg til å si at hun ikke er noe ”persilleblad”. To sterke og dyktige kvinner braker sammen. Disse to begrepene er det eneste som minner om et feminin eller feministisk terminologi. De sloss slik menn gjør. ”Pusekatt, persilleblad”, det er ikke den slags ord Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen, Carl I. Hagen, Olav Thon, for å nevne noen, ville brukt for å karakterisere seg.

En leder skal kunne ta inn signaler og ha kunnskap om hvordan ens stil og personlighet virker på andre. Det kan nok Valla gjøre i normale situasjoner. Hun er ikke en iskaldt maktmenneske blottet for etiske verdier og varme følelser. Mange opplever henne både som omgjengelig og hyggelig. Og hun blir beundret for hva hun får til.

Men når Vallas kampinstinkt er vekket, er hun fryktelig sterk, uforsonlig, truende, krevende, som en glefsende løve, som en ridder med senket lanse, Den slags strategier kan fungere i det offentlige rom og i forhandlinger. Det kan skremme politikere og tillitsvalgte, men i forhold til ens underordnede er det bånn i bøtta.

Hvis man vil kvitte seg med en leder, må det skje i ryddige former. Enten må man starte en prosess med advarsel og dokumentasjon over at vedkommende ikke gjør jobben sin tilfredsstillende. Slik bereder man grunnen for en saklig oppsigelse. Eller så må man gå rett på å tilby en sluttpakke på en årslønn, minst.

Det er uklart om Gerd-Liv Valla faktisk har tilbudt dette til Ingunn Yssen.

Hvis det er fremsatt er raust tilbud om en sluttpakke, kan Yssen kritiseres for ikke å ha tatt imot denne, i alle fall dersom Valla kan påvise at hun ikke har opptrådt slik en kan forvente av en leder i LO. En underordnet har også et ansvar for å bidra til å løse en konflikt.

I fjor skrev tidligere hodejeger Elin Ørjasæter en artikkel det hun hevdet at grunnen til at så få kvinner blir toppsjefer i næringslivet, er at kvinner ofte mangler «killerinstinkt». Den som har killerinstinkt er nærmest hensynsløs dyktig til å jage et mål, sette andre ting til side og bruke alt man har av ressurser på å komme dit en vil. Mennesker som står i veien, får flytte seg, eller de blir flyttet på. Gerd-Liv Valla er en kvinne med killerinstinkt. Hun passer ikke som næringslivsleder, men viljen til å lykkes, til å gå i krig med konkurrentene, har hun i rikt monn. Slike ledere er det ikke lett å bryne seg på.

Flere av de vi regner som de beste lederne har opplevd at medarbeidere de har måttet si opp eller som er blitt flyttet på mot sin vilje, opplever seg som både trakassert og mobbet. Det er den betegnelsen man bruker på opplevelsen av å bli kritisert av sjefen, få mindre interessante arbeidsoppgaver, miste anseelse og posisjon, kritisert så andre hører osv. Da føler man seg ydmyket, tråkket på tilsidesatt. Den slags saker kommer vanligvis ikke ut i offentligheten.

Offentligheten forventer imidlertid at LOs leder ikke opptrer som sluggerutgaven av en arbeidsgiver. LO står for noe helt annet. De står for dialog, å ta ansatte med på råd og å ta hensyn, ikke minst til kvinner som blir gravide.

Nå fremstår LO som en organisasjon der det ikke er samsvar mellom ord og handlinger. Gerd-Liv Valla sier en ting, men i stridens hete gjør hun noe helt annet.

Valla greier nok å beholde jobben, med mindre det dukker opp mer grums. Men suksessen Valla er det slutt på. Neste gang hun rykker ut med sterk kritikk av en politiker, vil mediene hente opp denne konflikten. Det vil fort komme til å handle om Vallas lederstil og hvem hun nå skal ta.

Istedenfor en saftig sluttpakke valgte LOs internasjonale sekretær, Ingunn Yssen, å si opp og slakte Gerd- Liv Valla som leder i full offentlighet. Hun lar Valla fremstå som sjef og arbeidsgiver av verste sort, skriver redaktør Magne Lerø.

I 2003 hentet Gerd- Liv Valla inn Ingunn Yssen som ny leder for LOs internasjonale avdeling. Yssen har vært likestilligsdirektør og har erfaring som rådgiver og statssekretær for Ap i tre departementer. Da Gerd-Liv Valla var justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering (1996.97), røk hun uklar med sine nærmste, Øystein Mæland og Berit Reiss-Andersen. Da ble Ingunn Yssen hentet inn som ny statssekretær.

Problemene meldte seg da Yssen ikke lang tid etter tiltredelsen ble gravid. Valla lot det skinne igjennom at dette var en strek i regningen. Yssen sier Walla ba henne tenke igjennom om hun kunne kombinere rollen som småbarnsmor og leder for internasjonal avdeling. Over tre sider brettes konflikten med Valla ut i dagens VG. Avisen har fått tilgang på brevet som konkluderer med at Yssen sier opp sin stilling.

Det er sjelden vi leser så pass kraftig kost om hvor tøft en sjef kan opptre overfor en underordnet leder. Yssen hevder hun er ulovlig mobbet og trakassert. Hun skirver at hun flere ganger er blitt skjelt kraftig ut i andre påhør. I enerom hevder hun Valla har sagt til henne at hun er ubrukelig.

Tidligere leder av europaseksjonen i LO, Erna Ansnes, bekrefter at Gerd-Liv Valla har ydmyket Yssen, skjelt henne ut foran andre LO-medarbeidere og fratatt henne arbeidsoppgaver.

I høst orket ikke Yssen mer. De siste fem månedene har hun vært sykemeldt. Planen var at hun skulle få permisjon for å gå på Forsvarets høgskole nest år. Men her satte Gerd Gerd-Liv Valla foten end.

Yssen radbrekker Gerd-Liv Vallas lederstil:

– Alle innsigelser, kritikk selv om de er gitt med de beste intensjoner, blir oppfattet som illojalitet. Alt kontrolleres. Alle settes opp mot alle og sladring premieres. Det skapes en atmosfære hvor det er lite rom for kreativitet og selvstendige vurdereringer. Folk tar ikke til motmæle fordi de er avhengige av jobben og inntekten sin, skriver hun.

Yssen peker på at LO har vært garantist for at arbeidslivet ikke skal være et sted hvor brutaliteten rår.

– Det er derfor meget alvorlig at LOs leder ikke følger opp det som er et grunnleggende prinsipp og et fundament for fagbevegelsens eksistensberettigelse, skriver Yssen.

Det er kun Ingunn Yssens versjon av konflikten som er kjent. Gerd- Liv Valla er så pass rutinert som leder at hun neppe er blitt involvert i denne konflikten uten grunn. Hun har nok ikke vært fornøyd med Yssens innsats. Som arbeidsgiver skal en strekke seg langt i å være møtekommende overfor småbarnsmødre. Hvis jobben ikke blir gjort tilfredsstillende, må det selvsagt tas opp. Men måten Valla gjør det på, er kritikkverdig.

Gerd-Liv Valla fremstår som en sterk og dyktig leder. Hun er en beinhard forhandler, står på kravene, sier ifra, går in klinsj med Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen i full offentlighet og kjemper som en løve for LOs krav og interesser. Hun bruker også sterke emosjonelle virkemidler. En merke det på stemmen hennes. Hun rister på hodet, bruker kroppsspråk meget tydelig.

Når en tar med seg noe av den samme tydelige, sterke stilen i sin kommunikasjon med medarbeidere, bereder man grunnen, enten for konflikt eller lydighet. I LO tar man ikke konflikten, ifølge Yssen. Man innretter seg. Valla er sjefen med stor S. Hun tråkket over grensene til Ingunn Yssen- hun ble drevet inn i en konflikt. To sterke, dyktige kvinner som har som jobb å ivareta ansattes interesser, klarer ikke å samarbeide. For de begge er det trist.

For Gerd- Liv Valla er det en ripe i lakken. Den slags riper har hun fra før. Da Ukeavisen Ledelse i 2002 vurderte Gerd-Liv Valla som toppsjef, fikk hun ikke mer en 5,5 poeng som konfliktløser. Litt bedre var hun som temabygger og motivator. Men det Valla er best på er å skjære igjennom, få det som hun vil. Det har LO har stor nytte av.

Som sjef er hun like tøff, en like stor slugger som en del av mannfolkene som er sjef for våre største kommersielle selskaper.

Valla er det ikke lett å bryne seg på. Bare spør Ingunn Yssen. Jens Stoltenberg også, for så vidt.

Det er mangel på arbeidskraft, ikke kapital som er problemet. Jens Stoltenberg får ta bråket i egen leir og fastholde sitt nei til et statlig investeringsfond på 100 milliarder, skriver redaktør Magne Lerø.

Norsk næringsliv går så det griner, det finnes rimelig store pengebinger rundt om og det mangler ikke på kapitaleiere som leter etter gode investeringsprosjekter. Problemet er arbeidskraft. Vi er snart i samme situasjon som Danmark, bedrifter taper store inntekter fordi de ikke får tak i nok folk.

I denne situasjonen er det merkelig at den radikale fløy blant de rødgrønne aksjonerer for at det skal settes av 100 milliarder i et statlig investeringsfond. Saken har vært på dagsorden flere ganger, men er blitt avvist. Nå har Jan Bøhler (A) engasjert seg, og ifølge Dagsavisen ligger det an til at landsmøtet i Ap vil vedta dette selv om både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen er motstandere.

I eierskapsmeldingen nøyde regjeringen seg med å skrive at de ville vurdere å opprette et statlig fond for å dekke spesielle behov. Når en hører på Jan Bøhler, høres det ut som om behovet er både skrikende og akutt.

Han vil ha et statlig fond for å kunne hindre nedleggelser av bedrifter eller kjøpe bedrifter som kan bli solgt til utlandet. På denne måten kan en sikre hjørnesteinsbedrifter. Samtidig skal fondet investere i bransjer som trenger kapital. Han nevner selv helse og bioteknologi som aktuelle investeringsområder. Andre igjen snakker om miljø og renovasjon. Listen over bedrifter som kan få nyte godt av det statlige milliardfondet kan bli lang. Og det er nettopp meningen. For på denne måten kan politikerne engasjere seg. Ikke i den forstand at de skal foreta bevilgningene direkte. Men de kan bidra til at det skapes en opinion, og vips, bevilgningen er sikret.

Hadde vi hatt et slikt fond, ville det blitt et voldsomt presse for at Union i Skien skulle fått støtte eller at fondet skulle kjøpt fabrikken. Det hadde sikkert også blitt aksjonert for at det statlige fondet skulle kjøpe Orkla Media, slik at det ikke ble overtatt av en grisk, britisk kapitalist, slik de ansatte hevdet.

Det argumenteres også for at vi trenger et statlig fond for å forberedte oss på en tid da oljeaktivitene blir mindre.

Et statlig fond etter Bøhlers modell er en blindvei. Det vil hemme omstillingen i norsk næringsliv. Det ble skapt 80 000 nye arbeidsplasser i fjor. Når vi har knapphet på arbeidskraft, blir det ikke skapt ny virksomhet uten at gammel dør. I ettertid ser vi ta det var riktig å legge ned Union i Skien. Det er overkapasitet innen papirproduksjon og hovedtyngden av de ansatte har fått nye jobber.

I 2003 ble det vedtatt at staten skal bidra til å etablere ti nye private såkornsfond – fire landsdekkende og seks regionale. Disse vil forvalte 2,4 milliarder kroner. Det var positivt. Disse fremmer nyskaping og gründervirksomhet.

Det er langt viktigere å satse sterkere på forskning med tanke på at oljevirksomheten en gang tar slutt.

I Innovasjon Norge har besitter de kompetanse til å vurdere hvilke bedrifter som har vekstpotensialer og fortjener støtte. Det er gode grunner til å utstyre Innovasjon Norge med mer kapital.

Vi har også det statlige investeringsselskap Argentum som bidrar til investeringer i ikke-børsnoterte norske selskaper.

Staten eier 40 prosent av verdiene på Oslo Børs. Det er ikke noe poeng med å øke det statlig eierskapet på børsen.

Det er ingen grunn til at staten ikler seg en tvangstrøye i form av en nøytral næringslivspolitikk. Det er gode grunner for at staten velger å gi støtte til klynger bestående av bedrifter som har muligheter for å bli betydelige aktører også internasjonalt. Det innebærer å støtte det som går godt pg har de beste muligheter. Det er langt bedre enn å forsøker å opptre som reddende engel for det som går dårlig.

Eierskapsmeldingen som Dag Terje Andersen la fram varslet ikke noen revolusjon. Den var en varsom markering av at staten vil være en mer aktiv eier. Hvis det opprettes et investeringsfond slik Jan Bøhler tenker seg, vil det være en betydelig endring i regjeringens næringspolitikk.

Her bør Jens Stoltenberg sette foten ned, jo før jo heller, og ta bråket i egen leir. Han bør ikke la seg drive fra denne skansen i næringspolitikken. Vi trenger ikke mer aktive politikere når det gjelder beslutninger om investeringer og nedleggelser i næringslivet. Det er politiker som vil står for klare prioritering og rammebetingelser

Når Jens Stoltenberg i dag møter ”det frivillige – Norge”, bør han gi løfter om at regjeringen vil gi momsfritak eller innføre andre ordninger som gir tilsvarende effekt. Å legge forholdene bedre til rette for frivillighet, er samfunnsøkonomisk lønnsomt, skriver redaktør Magne Lerø

I fjor gikk idrettsbevegelsen og landets frivillige organisasjoner sammen i interesseorganisasjonen ”Frivillighet Norge”. Nå slår styrelederen, Sven Mollekleiv, tidligere generalsekretær i Norges Røde kors, neven i bordet. De krever at regjeringen gjør alvor av de fine ordene i Soria Moria-erklæringen. Da betyr i klartekst fritak for moms for alle frivillige organisasjoner i Norge. I en samtale med NRK i går og i Dagsavisen i dag dokumenterer Sven Mollekleiv hvor urettferdig momsen slår ut.

Hvis Vålerenga bygger en kunstgressbane, må de betale 25 prosent moms. Hvis kommunen gjør det, blir det 25 % rimeligere, fordi de slipper moms. Kjøper Røde Kors en ny snøscooter, vil den koste 250 000 kroner inkludert moms. En bedrift får kjøpt den for 200 000 kroner, fordi de får fradrag for momsen

Flere sektorer i samfunnet har momsfritak, blant annet bøker og aviser. For avisbransjen representerer momsfritaket betydelig mer i offentlig støtte enn den direkte pressestøtten.

Etter at de ble innført moms på tjenester, har de frivillige organisasjonene opplevd en sterk kostnadsvekst. En bedrift kan trekke ifra momsen. Det kan ikke de frivillige organisasjonene.

Frivillighet Norge, som til sammen representerer 8,4 millioner medlemmer, har beregnet at de utfører et samfunnsnyttig arbeid tilsvarende 115 000 årsverk hvert år. Det representerer en verdiskapning på over 40 milliarder kroner.

Et sterkt frivillig arbeid har vært et kjennetegn i det norske samfunnet. Vi er ikke tjent med at statens avgiftspolitikk fører til nedbygging av frivillig sektor. Kulturminister Trond Giske henviser til at det er nedsatt et utvalg som skal vurdere endringer som vil være i det frivillige arbeidets interesse. Det er da noe.

Momsfritak er kompliserte greier. Man må finne ordninger som gjør at de frivillige ikke kan starte virksomhet som i realiteten kommer i konkurranse med de tjenester bedrifter utfører. Så vanskelig kan imidlertid ikke dette være. Og om det frivillige arbeidet skulle ta en prosent eller en promille av det marked, kan vi leve godt med det.

Når politikerne vegrer seg for å innvilge det frivillige arbeidet momsfritak, har det nok først og fremst sammenheng med at det betyr tapte inntekter for staten. I forhold til det frivillige arbeidet har staten en ”ta med den ene hånden, gi med den andre hånden”- holdning. Det handler altså om å finne en fornuftig balanse mellom penger inn og penger ut av statskassen. Nå har det oppstått en ubalanse. Statens drar inn for mye fra de frivillige organisasjonene.

Å legge forholdene best mulig til rette for det frivillige arbeidet, er en fornuftig investering. Det er god samfunnsøkonomi å gi det frivillige arbeidet de god vilkår.

– Frivilligheten har en egenverdi. Den skaper engasjement, får folk til å føle eierskap til det de er en del av. Derfor må det være viktig for de politiske myndigheter å stimulere denne frivilligheten. Ikke skattlegge og belaste den, og kanskje på sikt drepe mye av den, sier Mollekleiv til Dagsavisen.

Dette budskapet får Jens Stoltenberg høre når han i dag deltar på dem stor konferansen ”Frivillighet i Norge”. Han bør lytte – og gi løfter om at det i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 skal gis lettelser i skatter og avgifter for det frivillige Norge.

Per Sandberg har ikke fulgt opp den strategien Siv Jensen valgte da hun gikk i forsvar for Sandberg. Han har lagt seg flat, innrømmet sine feil og vil be om unnskyldning. Slik kan han komme styrket ut som politiker, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er få ting som er så ille at det ikke er godt for noe. Vi ser ikke bort fra at Per Sandberg kan styrke sin posisjon når han i dag er tilbake på Stortinget etter tre uker sykemelding. Han ble sykemeldt dagen etter at han opptrådte med promille på Stortingets talerstol. I en reportasje i Dagsrevyen lørdag la Sandberg seg flat, fortalte åpnet om sine nederlag og sa at han angret på det som hadde skjedd. Før jul mistet han førerkortet for å ha kjørt i 100 km i timen i en 60 km-sone. Og 12. desember gikk han på Stortingets talerstol etter å ha drukket en øl og tre akevitt.

Vi møtte en åpen og ærlig Sandberg. Han vant nok både sympati for forståelse blant folk flest.

Sandberg fastholder overfor Dagbladet i dag at han ikke var beruset, men sier han ikke skulle gått på Stortingets talerstol med promille.

Sandberg innser at han har medvirket til at det er skapt et inntrykk av at det skjer en uanstendig bruk av alkohol på Stortinget. Det tilbakeviser han på det sterkeste og sier han vil be Stortinget om unnskyldning fordi han har bidratt til at kollegaer er kommet i et uheldig lys.

Han er full av beundring for den måten Siv Jensen, Geir Moe og Carl I. Hagen har taklet saken på. Han opplyser at han har fått flere tusen oppmuntrende henvendelser via telefon, sms, mail og brev.

Sandberg fikk et ”black out” da han skulle forsvare seg mot kritikken for at han gikk på talerstolen etter å ha drukket alkohol. De sterke reaksjonene hadde sammenheng med at han også ble tatt for råkjøring noen uker tidligere og at han jobbet for hardt sist høst på Stortinget.

Per Sandberg kunne valgt å komme tilbake, fastholdt at han ikke var beruset, sagt at det hele var storm i et vannglass, at det var et nytt eksempel på at mediene er ute etter Frp og at det ikke er første gangen politikere motstandere forsøker å blåse opp en bagatell som i og for seg kan være kritikkverdig. Omtrent langs disse linjer argumenterte Siv Jensen dagene etter at Sandberg ble sykemeldt.

Per Sandberg kunne ikke leve med å ri stormen av på denne måten. Han opplevde en eksistensiell krise nyttet til at han hadde gjort. Han hadde rett og slett dårlig samvittighet både overfor familien sin og kollegaer. All den støtte han har fått, har nok hjulpet ham til å være ærlig og innrømme sine nederlag.

Å innrømme, bekjenne, be om unnskyldning, legge seg flat – gode reaksjonsformer har mange navn-, er en medisin som virker når man har begått feil som står i motsetning til de verdier en ønsker å stå for.

Alle mennesker har svake og sterke sider. I det offentlige rom klarer de fleste å ha kontroll på sine svake sidene slik at de ikke får ta styringen over ord og handlinger. Noen makter å holde å holde en fasade nær sagt i alle situasjoner. ”Fasadeholdere” kan fremstå nærmest perfekte ytre sett, men de berører ikke mennesker, utløser ikke noe engasjement, skaper ingen solidaritet, bygger ikke sterke team.

Noen politikere blir beundret fordi de fremstår som så dyktige, flinkere enn de fleste, litt hevet over velgerne. Andre fremstår som en av folket, en man kan kjenne seg igjen i. Per Sandberg er en slik politiker. Han har driv, temperament, er kjapp, utålmodig, frittalende, slående. Dette er hans styrke. Hans svake sider er at han ikke tenker seg nok om, turer fram og det er manglende samsvar mellom ord og handlinger.

Noen mennesker mener det er avgjørende at ledere og de vi velger for å representere oss, politikerne, opptrer med verdighet, har selvkontroll, tar ansvarer og ikke begår åpenbare feil. Andre legger vekt på at ingen er perfekte. Det avgjørende at man innrømmer de feil man begår.

Vi skal selvsagt stille krav til både ledere og politikere. Det er Per Sandberg enig i. Det avgjørende er at ledere og politikere har tillit. Noen har mistet tilliten til Per Sandberg. Andre mener han har vist seg tilliten verdig ved å ha innrømmet sine feil.

Det er gjennom kriser vil kommer oss videre i livet. Vi ser ikke bort fra at den krisen Per Sandberg ble kastet inn i, fører til at han bli en annen, at han lar de verdier og holdninger han vil står for i større grad får betydning for det han gjør.

Det er aldri for seint å lære av sine nederlag.

Eivind Reiten opptrer som formalist når han forsøker å utelukke at regjeringen kan bestemme at Statoil-navnet skal føres videre. Dette er noe eierne kan bestemme. Om det er klokt, er en annen sak, skriver redaktør Magne Lerø

Hydros konsernsjef, Eivind Reiten, har vanligvis helt rett i det han sier om staten som eier i børsnoterte selskaper. Når det gjelder spørsmålet om staten har rett til å bestemme hva det nye selskapet skal hete, opptrer han både formalistisk og befinner seg på gyngende grunn.

– Det er styrene i Statoil og Norsk Hydro som skal avgjøre hva det nye selskapet skal hete, sier Eivind Reiten til Dagbladet i dag. Til NTB sier han at det ikke blir noen fusjon hvis ikke staten aksepterer et nytt navn på selskapet.

Det har vi ingen tro på. Hydro kan ikke reversere beslutningen om en fusjon med henvisning til at de ikke godtar navnet på det nye selskapet. Det tviler vi på om aksjonærene er interessert i.

Ledelsen både i Hydro og Statoil sier at diskusjonen om navnespørsmålet ble avsluttet i fusjonsforhandlingene. Hvis regjeringen hadde ment det var avgjørende at Statoil-navnet ble beholdt, burde dette vært fremsatt som et ufravikelig krav da de ble informert om hva som var på gang.

Her har ledelsen i Statoil og Hydro et poeng. Det er ikke akkurat fasthet som preger regjeringen når den skal utøve sin eiermakt i børsnoterte selskaper. Regjeringen kan imidlertid hevde at man ikke da var kjent med at det vil koste hundrevis av millioner, kanskje flere milliarder å endre navnet på selskapet.

Både Per-Kristian Foss (H) og Carl I. Hagen (Frp) uttrykker bekymring i Dagbladet for at man i Hydro og Statoil skal få like store problemer med fusjonen som i SAS Braathens. Det kan så være. Men et navn er ikke avgjørende. I SAS Braathes laget man et fusjonsnavn, men det løste ingen ting.

Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen har de siste dagene har vært opptatt av å berede grunnen for at Statoil-navnet kan beholdes. Stadig flere politikere har tatt til orde for det. På NHOs årsmiddag i går var dette er hett samtaleemne. Blant dem som mener Statoil-navnet bør beholdes, er Jens Ulltveit-Moe og Olav Thon.

Denne saken er blitt et testspørsmål på hvilken makt statens har over selskaper den har en betydelig eierandel i. Når staten eier over to tredjedeler av et selskap, er de ingen tvil om at man kan skjære igjennom i et navnespørsmål.

Eivind Reiten opptrer som formalist når han nærmest fremstiller det som en umulighet at regjeringen kan kreve at det nye selskapet skal hete Statoil. Det vil være et overgrep mot Hydro. Det kan stilles spørsmål med om de er klokt. Men Eivind Reiten vet utmerket godt at det er makten som rår i næringslivet. Han kan ikke forhandle eierne til å innta en posisjon der de kun kan si ja eller nei til det styrene har kommet fram til.

Eivind Reiten må i denne saken akseptere det eierne vil. Når majoritetseierne argumenterer med at det vil være mest lønnsomt å beholde Statoil-navnet, må selskapene lytte til det. I denne saken kan ikke staten mistenkes for å pålegge selskapet noe som ikke er i alle aksjonærenes interesser. Sannsynligvis er det mest lønnsomt for eierne i Hydro at Statoil-navnet føres videre.

Det norske oljeeventyret er knyttet til Statoil-navnet. Det er et navn med en betydelig verdi og det fungerer godt både nasjonalt og internasjonalt. Dette er en sak som eierne, ikke selskapene selv bør avgjøre.

Om regjeringen skifter ut noen høyrefolk i styrene for statsselskapene, vil det bety fint lite. Styremedlemmer i næringslivet oppfører seg gjerne som Eivind Reiten (Sp) og Thormod Hermansen (Ap) uansett hva slags parti de hører til, skriver redaktør Magne Lerø

Mediene har skrevet om store utskiftninger i styrene i selskaper der staten har en stor eierandel i halvannet år. Men lite har skjedd. I dag skriver VG at regjeringen planlegger et blått blodbad. Følgende må regne med å bli skiftet ut: Halvor Stenstadvold og Olav Fjell i Statkraft, Thorleif Enger i Telenor, Arvid Gundekjøn i Statnett, Jannik Lindbæk og Finn Hvistendal i Statoil og Jan Reinås i Hydro.

Christine Meyer kan bli ofret i Statnett selv om hun er kvinne. Hun er for blå.

Gunn Wærsted kan seile opp som styreleder i Statkraft og Elisabeth Grieg eller Grete Faremo kan få toppvervet i Hydro.

Noe blodbad kan dette knapt kalles. Det er naturlig at flere av disse skiftes ut. De har sittet en del år. Vi tror næringsminister Dag Terje Andersen er for klok til å legge opp til å renske ut fra styrene i statsselskapene alle som ikke har partiboka i orden.

Regjeringen har behov for å markere seg, men man er ikke tjent med å fortelle for all verden at man skifter ut styrerepresentanter i store børsnoterte selskaper ut fra politiske premisser.

Dag Terje Andersen kommer ikke til å innkalle til pressekonferansen for å meddele at Thorleif Enger ikke skal gjenvelges i Telenor fordi han er for positiv til opsjoner og jevnt over lite opptatt av å vise samfunnsansvar. Det er sannsynlig at Enger skiftes ut, men det blir ikke ledsaget av store, rødgrønne ord.

Jan Bøhler (Ap) vil selvsagt gi sin tolkning og si at ”nå rydder regjeringen opp”. Dag Terje Andersen passer nok også på å få inn noen i styrene som nyter bred tillit i de rødgrønnes leir.

Det er både galt og riktig å si at regjeringen vil forsøke å få sine folk inn i disse styrene. Det avgjørende er kvalifikasjoner. Det betyr også en del hvilke holdninger de enkelte representerer. Partibok er ikke avgjørende, men det skader ikke.

Da Erik Solheim skulle finne en ny styreleder til Norfund, valgte han Kristin Clemet. Det finnes da nok av rødgrønne som har kompetanse for å påta seg et slikt verv. Men han valgte Clemet fordi hun var den beste. For et og et halvt år siden var hun en av de mest profilerte statsrådene fra Høyre.

Kanskje Andersen henter inn Kåre Willoch i et styre? Han er blå, men få har som han tuktet profittorienterte kapitalister de seinere årene. Han er opptatt av samfunnsansvar og nasjonale løsninger. Han kunne passet inn i flere styrer. Det ville Seniorsaken likt godt.

Om man bytter ut en høyremann med en som stemmer Ap i et styre, gjør liten forskjell. I et styret sitter man ikke som politiker, men som bedriftsleder.

Thormod Hermansen hører til Ap. Han omskapte forvaltningsorientert Televerket til markedsbaserte Telenor. Et par tusen ansatte måtte finne seg noe annet å gjøre. Selvsagt ble det en del uro, men Hermansen gjorde det som var nødvendig.

Om regjeringen nå hadde valgt å sette Thormod Hermansen inn i stryet i Telenor, hadde ikke det betydd en strategisk endring i selskapet. Jon Fredrik Baksaas var Hermansens høyre hånd da han var konsernsjef. De to står for den samme industrielle tenkning. Thormod Hermansen advarte i går mot for tette bånd mellom politikere og børsnoterte selskaper. Han mener det er unødvendig å gi årlige signaler til styrene.

Eivind Reiten har bakgrunn i Sp. I noen rødgrønnes øyne er han er versting når det gjelder å ikke ta politiske signaler – og det fra sine egne.

Personer betyr vanligvis mye i lederstillinger. I styreposisjon betyr de mindre, fordi et styre skal opptre kollektivt og i relasjon til daglig leder. Et styremedlem må forhold seg til de premissene som gjelder for det selskapet man sitter i styret for. Sitter man i styret i et børsnotert selskap, kan man ikke begynne å operere på politiske premisser. Derfor er ikke partibok viktig.