Stoltenberg i EU-knipe

EUs tjenestedirektiv er blitt en kinkig sak. Jens Stoltenberg har en mulighet for å markere at det tross alt er Ap og et flertall på Stortinget som styrer i de store, nasjonale sakene og ikke SV og Sp selv om de har støtte fra LO. Men han lar vel sin vane tro saken drive en stund, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder tjenestedirektivet i EU, er det enten ja eller nei. Norge må godta hver eneste bokstav eller reservere seg. Det er ikke rom for noe Stoltenberg- kompromiss. Etter at saken har vært ute på en omfattende høring, skulle en da tro tiden var inne for å bestemme seg. Men nei. LO forlanger mer utredning. De jubler i SV og Sp. Det må bety at de mener regjeringen skal utnevne et utvalg eller gi noen millioner til noen forskere som kan skrive noen hundre sider om hva som kan komme til å skje. De som skal utrede, bør i tilfelle ha en viss profetisk legning, for ingen vet hvordan en omfattende reform i EU vil virke. I EU er det dessuten slik at veien i en viss forstand blir til mens man går. Det er domstolen i EU som vil trekke grensene for hva et direktiv skal bety i praksis. I EU skjer det en dynamisk prosess rundt et slikt direktiv. Det betyr at direktiver kan bli endret. Arbeidsgiverne og liberalistene ville gått mye lenger i ”fri flyt”. Fagbevegelsen i EU har kjempet en durabelig kamp mot det første utkastet til direktiv – og langt på vei har de vunnet denne kampen. Men det kan bli omkamper.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Dette er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å ”slippe tjenestene løs” i det frie markedet.

I det første utkastet til nytt tjenestedirektiv var frykten for sosial dumping knyttet til prinsippet om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, var det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skulle følges. Dette er nå droppet.

Det ble også en kraftig diskusjon når det gjelder hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Her hadde den europeiske fagbevegelse en sak de helhjertet kunne stå sammen om. Og de vant fram.

Medlemslandene kan skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Direktivet omfatter imidlertid konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe.

Det er neppe grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse deler av fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det har skjedd og skjer innen vareproduksjonen. På samme måte som vi får en del billige produkter, vil vi få en del billige tjenester. Vi vil få eksempler på at en bedrift innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det vil bringe hele EØS-avtalen i fare.

I denne saken kan ikke Jens Stoltenberg finne på et kompromiss. Han kan ikke annet enn å utsette saken. Sannsynligvis vil motstanden mot direktivet øke etter hvert som tiden går. – Vi har vunnet en seier, sier representanter for SV, Sp og Nei til EU til mediene i dag etter at LOs representantskap har bedt om mer utredning.

Nå har Jens Stoltenberg en mulighet for å markere at det tross alt er Ap og et flertall på Stortinget som styrer og ikke SV og Sp selv om de har støtte fra LO. Men Stoltenberg er ikke den som forhaster seg i kontroversielle saker. Det kan være at de ber noen om å utrede enkeltheter knyttet til EUs tjenestedirektiv.

Jens Stoltenberg burde skåret igjennom, sagt at vi har den kunnskapen som er relevant knyttet til tjenestedirektivet og at det ikke er aktuelt at Norge reserverer seg. Men det er ikke sikkert det er klima for dette nå. Stoltenberg må ordne køen av konfliktsaker og lytte seg fram til hva samarbeidet kan tåle til enhver tid.

Ellers er det et paradoks at vi her i landet har en livlig diskusjon om EUs tjenestedirektiv, men null innflytelse over innholdet i det. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et utenforland.

Kvinnelige sjefer i konflikt

Randi Flesland, Monica Kristensen Solås, Gerd-Liv Valla, Ingunn Yssen og Bergljot Jonsdottir har havnet i konflikter, ikke fordi de er kvinner men fordi de har kjørt beinhardt får å oppnå det de vil, med blandede resultater, omtrent som menn, skriver redaktør Magne Lerø

– Det hadde aldri skjedd med to menn, sier LO-veteranen Rolf Utgård til Dagbladet. Det er Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen han snakker om. Han mener den granskingen LO-ledelsen har satt i gang er galskap.

– Det beste er om Gerd-Liv Valla kan komme hjem og ta de nødvendige grep for å rydde opp i LO og satt politikk på dagsorden, sier Utgård og mener lekkasjene fra granskingen viser at situasjonen er ute av kontroll. LO er ifølge Utgård en kamporganisasjon bygd på lojalitet, kommandolinjer og tillit. Konflikten mellom Valla og Yssen er bare ”blåbær i forhold til de slagene jeg har opplevd i næringslivet”.

– Jeg har sett langt blodigere slag blant gutta i næringslivet i kamp om makt, posisjonene og penger. Her er det snakk om to damer i toppen av LO og da blir det plutselig forferdelig dramatisk, sier Utgaard.

Vi har selv kritisert LO for å ha satt i gang en gransking uten klart mandat. Det er en overhengende fare for at granskingen skaper flere problemer enn den løser. Men ennå har LO-ledelsen mulighet til å opptre klokt og samlende og løse saken.

At det pågår langt blodigere slag i næringslivet enn det som skjer i LO, er det ingen grunn til å tvile på. Utgård har også et poeng når han sier at denne konflikten ikke ville utviklet seg på sammen måte dersom det ikke var to kvinner som var aktører. Vi kan ikke helt se for oss at en mann i LO hadde våget å rykke ut mot Gerd-Liv Valla slik Yssen gjorde. I tillegg til de kritiske spørsmålene Yssen har fått, ville en mann måtte svare på om han hadde problemer med å ha kvinner som sjef og om hvorfor han tar i bruk typiske mannlige herskerteknikker i bruk.

En personalsak der LO-lederen blir beskyldt for mobbing og trakassering, ville imidlertid blitt en mediesak uansett kjønn. Men når det er to sterke kvinner som offentlig er i konflikt, gjør det saken ekstra pikant. Det virker som om det står omtrent like mange menn og kvinner på begge sider i konflikten. Derfor er det ikke dekning for å hevde at dette nå har noe med menn og kvinner å gjøre. Nå er det heller ikke lenger en personkonflikt. Nå handler det om makten i LO og Gerd-Liv Valla

I de siste årene har flere kvinnelige toppsjefer vært i hardt vær. Tidligere Avinor-direktør, Randi Flesland, kjempet en durabelig kamp mot flygelederne, og tapte. Hun ble også beskyldt for å være for hard, lite lyttende og kontrollerende. Hun ble møtt med mannlige herskerteknikker, ble det sagt.

I Redningsselskapet røk Monica Kristensen Solås uklar med styret og ansatte. Også hun ble kritisert for maktbruk, uforsonlighet og hardhendt personalbehandling. Selvsagt var menn aktører i konflikten.

I Bergen skar det seg i samarbeidet mellom festspilldirektør Bergljot Jonsdottir og de ansatte. Også hun ble beskyldt for uvettig ledelse og personalbehandling.

Felles for Flesland, Solås Kristensen, Valla, Yssen og Jonsdottir er at de er blitt valgt fordi de er blitt vurdert som dyktige. De har ikke arvet sin posisjon. De har også hatt et brennende engasjement for det de har holdt på med. Jonsdottir skulle lage verden beste festspill og ga jernet. Hun tapte. Flesland var styrt ut fra et brennende ønske om å lykkes i en kamp andre mente var umulig for henne å vinne. Hun tapte også. Solås Kristensen skulle rydde opp i kulturen i Redningselskapet og gjennomføre nødvendig omstilling. Også hun led nederlag. Ingunn Yssen brenner for likestilling og mener kvinnelige medarbeider skal behandles med omtanke og respekt, især i LO og i særdeleshet når man er gravid eller småbarnsmor. Yssen er en sterk og tøff leder. Hun har også lidd nederlag, men har tatt kampen opp.

Gerd-Liv Valla er genierklært som leder av LO. Hun tør der andre tviler, går i krigen der andre nøler, alt for å vinne fram med det hun tror er best for medlemmene og sin politiske overbevisning.

Ingen har personlige økonomiske interesserer av å vinne de kampene de fører. Det er ikke uten grunn kun et av våre børsnoterte selskapet har en kvinnelig toppsjef. Penger er ikke det som driver kvinner.

I alle organisasjoner foregår det en kamp om makt. Den som skal sitte på toppen må kunne bruke makt når det er nødvendig og kjenne hvor grensene for legitim maktbruk går. Når kvinne bruker makt, blir det lagt mer merke til. Det kan ha sammenheng med at noen forvente noe annet av en kvinne enn en mann.

Det er snakket og skrevet mye om kvinnelig lederstil. Noen hevder kvinner forstår seg bedre på mennesker, ser flere sider av en sak, kommuniserer bedre og er bedre i stand enn mange menn til å finne samlende løsninger.

Når uenighet oppstår, det må tas tøffe beslutninger, brukes makt, noen må tape andre må vinne, da er det ikke slik at kvinnelige sjefer nødvendigvis oppleves så mye annerledes enn menn. Da krever rollen sitt. I stridens hete er det ikke avgjørende om man er mann eller kvinne. Da er det saken som står i fokus – da gjelder det på vinne kampen. Da bruker både kvinner og menn virkemidler som noen reagerer på – menn har forkjærlighet for en viss type herskerteknikker, kvinner andre.

Menn og kvinner er forskjellige – også som leder. Å være sjef går for det meste ut på det sammen enten mann er mann eller kvinne. Å være LO leder er på være LO-leder. Det er å lede en kamporganisasjon med sterke indre interessemotsetninger. Menn gjør ikke det på en måte og kvinner på en annen. Forskjellen mellom hvordan menn leder er like stor som forskjellen på hvordan kvinner leder.

Valla mot veggen

Hvem overlever en gransking uten kritikk? Hvis Valla ikke har trakassert i strafferettslig forstand, blir det maktkampen i LO som avgjør om hun får fortsette, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge VG har Ellen Stensrud fortalt til utvalget som gransker ”Valla Yssen-saken” at hun er blitt utsatt for meget dårlig behandling av Gerd-Liv Valla. LO-sekretær Rita Lekang har fortalt at hun har hatt søvnproblemer, vanskeligheter med å spise, magevondt og svekket konsentrasjonsevne” som følge av samarbeidet med Valla.

Det lekker tydeligvis som en sil fra utvalget som lovet at ingen ting skulle komme ut fra arbeidet før rapporten ble lagt fram. Igjen går lekkasjene i Vallas disfavør.

Professor Frank Aarebrot sier til Dagbladet at han tror det ender med at Gerd-Liv Valla må gå av. Informasjonsrådgiver Hans Geelmuyden sier ”game over for Valla dersom hun ikke blir renvasket av granskingsutvalget”.

- Det er fordi to av LOs viktigste saker er brutalisering av arbeidslivet og kampen mot mobbing. Det nytter ikke å ha en leder som identifiseres med slikt, sier Geelmuyden.

Det kan godt være de to har rett i at Valla dager som LO-leder er talte. Men det er for tidlig å trekke den konklusjonen. Ellen Stensrud har tidligere rykket ut med støtte til Valla. Hun var i sin tid en konkurrent til Valla om å bestige toppen av LO. Vi kan ikke ut fra et det VG skriver slutte at hun stiller seg bak Yssens versjon av Valla som sjef.

Rita Lekang ble gjenvalgt som LO-sekretær i 2005. Gerd-Liv Valla skal ha vært imot det. Vi aner en spent situasjon mellom de to.

Vi vet ikke om ”Jern-Ellen” og Lekang kun har opptrådt som solskinnsbarn i LO-sekretariatet. Kan de ha skaffet Valla søvnproblemer? Hvor alvorlig har uoverensstemmelsene mellom dem vært?

Hvis LO krever at Gerd-Liv Valla skal bli renvasket, slik Hans Geelmuyden krever, ligger Valla tynt av. Ingen blir renvasket i en gransking. Alle ledere som har vært ute i hardt vær, vet at man da anklages både for det ene og andre. Det finnes ikke en sannhet i en konflikt. Sannheten er opplevelser. Sterke opplevelser merkes i kroppen, og når de skal settes ord på, blir også ordene deretter.

Alle har jo sett at Valla har gjort en rekke feil i denne saken. Det er ingen som bør tvile på at man kan miste matlysten og sove dårlig om natten om man kommer i konflikt med henne. Det har da man alltid visst i LO. Og både Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen har da merket i kropp og sjel at slagene fra Valla svir. I striden om sykelønnsordningen gikk Valla på person, ikke bare sak. Og det skjedde i full offentlighet. Dette er sjelden noen varter opp med slik maktbruk mot egen statsråder som Gerd- Liv Valla her gjorde. Hun mente det var nødvendig for sakens skyld. Hun gikk i krigen, kjempet og vant.

Det mangler ikke på interne stridigheter i LO – og i Ap, Konflikten om ledervervet i AP gikk så hardt inn på Thorbjørn Jagland at han endte på sykehus. Hvem var det som mobbet han? Var det vennene til Jens som drev med trakassering eller var dette bare en politisk kamp?

Hadde Haakon Lie blitt gransket, ville han blitt renvasket? Og hva med dem som ble rammet av utfallene fra Yngve Hågensen? Og de har jo hatt tøffe personalsaker i flere LO-forbund.

Mobbing og trakassering er i ferd med å bli et uttrykk som brukes mot en overordnet som man mener opptrer kritikkverdig. At slike uttrykk brukes, må ikke få en leder til å falle av stolen.

Det ser ut til at vi må leve med en brutalisering av det språkets som brukes når konflikter i arbeidslivet skal omtales.

LO har valgt seg en leder som kjører tøft, har autoritære rekk, er steil og sta og modig som få. Det koster å stå opp imot henne. Hun har tydelige sterke og tydelige svake sider som leder.

Om hun skal tvinges til å gå av som LO-leder, avhenger selvsagt av hva granskerne konkluderer med. Hvis utvalget konkluderer med at Gerd-Liv Valla har brutt norsk lov, altså drevet med mobbing og trakassering i strafferettslig forstand, må hun gå av som LO-leder.

Hvis de ”bare” kritiserer hennes lederstil og for måten hun har taklet konflikten med Ingunn Yssen på både før og etter at saken ble kjent, kan hun berge livet som LO-sjef.

Da er det maktkampen i LO som avgjør om hun blir sittende. Da handler det ikke kun om Vallas lederstil, men om det man er uenige om i LO, om profil og politikk. Valle har sine tilhengere nær sagt uansett hva granskingsutvalget kommer fram til. De legger vekt på det hun har fått utrettet. Andre vil benytte anledningen til å få bort Valla for å legge om kursen. Ingen vet hva resultatet blir. I alle fall ikke Gerd-Liv Valla.

Enoksen med argusøyne

Selvsagt vil fusjonen mellom Hydro og Statoil få negative følger for norsk leverandørindustri. Det er ingen ting å furte over. Vi skal jo ikke leve av olje til evig tid. Flere må hive seg inn i en smertefull omstilling tidligere enn man hadde tenkt, skriver redaktør Magne Lerø.

Denne uken er olje-og enegiminister Odd Roger Enoksen blitt tutet ørene fulle av gode råd om hva han bør gjøre for at den nye oljegiganten Statoli-Hydro ikke skal gjøre mer skade enn gavn. Han har fått bekymringsmeldinger både fra store og små om hvor ille det kan bli. Alle ber om at han utstyres med nye argusøyne og nok mot i brystet til å holde giganten i sjakk.

Den norske leverandørindustrien er selvsagt bekymret. Når to dominerende kunder blir til en, vil leverandørene kunne bli presset på pris.

På samrådet som Enoksen inviterte til torsdag, sa Heidi Petersen i Rambøll-gruppen at hun var redd for at de mindre leverandørene vil bli skvist når Statoil og Hydro fusjonerer. Det er det en fare for. Et mottrekk fra leverandørsiden kan derfor bli at de slår seg sammen til større enheter

Heidi Petersen mente Statoil og Hydro heller burde dratt utenlands og funnet hver sin internasjonale partner. Det kan man godt mene, men det var nå ikke det de to selskapene ønsket.

Men det er ikke bare de små, som Petersen representerer, som innstendig ber Odd Roger Enoksen om ikke å sove i timen. Både rettighetshavere på norsk sokkel, representanter fra rederinæringen, arbeidsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner ga uttrykk for bekymring.

Til og med representanten for verdens største oljeselskap, ExxonMobil, og en annen gigant, Talisman Energy, frykter at fusjonen vil får negative virkninger for det norske oljemiljøet. De mener myndighetene bør se på nye fordelinger av operatørskap på norsk sokkel for å hindre at det sammenslåtte selskapet blir for dominerende.

- Bekymringen er at de største internasjonale leverandørene ikke får avtale med det nye selskapet, og dermed anser Norge som for lite og ubetydelig og derfor trekker seg helt ut, sier John Vemmestad, som leder Talisman Energy Norge.

ExxonMobils norske sjef, Kathryn P. Pepper, sa det er en vare for at man miste dynamikken som tidligere har vært i markedet. De advarte mot en utvikling med mindre konkurranse og mangfold som vil føre til en særnorsk industri i en ellers internasjonal næring.

Statoil og Hydro har store vekstmål for det nyfusjonerte selskapet, og må vokse mye internasjonalt for å oppveie for mindre vekst på norsk sokkel i årene fremover. Det er det i alle fall grunn til å bekymre seg for, mener oljefagforbundet Safe. De vil skrinlegge en modell overskudd fra norsk sokkel kanaliseres inn i risikofylte prosjekter i utlandet.

- Vi ser at de land som har naturressurser og sitter på dem, i sterkere og sterkere grad ønsker å ta kontroll med disse selv, utvikle sin egen næring og ta fatt i verdiene. Da mener jeg det er feil av Norge å satse på et internasjonalt selskap som skal gå ut å tilrane seg andre lands naturressurser, sier Terje Nustad, leder i Safe til NA24.

Det er egentlig en annen diskusjon Nustad inviterer til. Vi kan ikke blande butikk og politikk. Statoil/Hydro er et internasjonalt selskap. De er til stede i land som Angola, Nigeria, Iran, Venezuela, Libya Aserbajsjan, Nigeria, Kina, Vitenam eller Mexicouglfen. Her opererer de på vanlig kommersielle premisser på lik linje med andre.

Det er gode grunner for at et land med oljeressurser selv ta styringen over utnyttelsen av egne ressurser. Dette må gjerne Norge bidra til. Men da skjer det på politiske premisser. Statoil/Hydro skal konkurrere med andre store oljeselskaper dersom et land inviterer til det. Og vi skal opptre ryddig, åpent og skikkelig. Vi skal ikke ha en ny Iran-skandale. Den slags inngangsbilletter skal ikke Hydro/Statoil betale.

I dag 90 prosent av aktiviteten til det nye selskapet fortsatt knyttet til norsk sokkel. Et selskap som Hydro/Statoil kan ikke la være å delta i den internasjonale konkurransen. Det kan godt være at de ambisjonene de har, viser seg å være for dristige. Selskapets internasjonale satsing bør vi alle ha et særdeles avslappet forhold til. Dette finner selskapet selv ut av.

Odd Roger Enoksen må følger med som en smed på det som skjer i norske olje-og leverandørindustri. Fusjonen er et faktum. Den vil få en del uheldige virkninger. Det beste som kan skje ar at utenlandske selskapet vinner anbud og for innpass på norske sokkel. Det skjerper konkurransen.

Fusjonen innebærer også en utfordring for norsk leverandørindustri. En del vil bli tvunget til å satse sterkere internasjonalt når de nå kun er en norsk gigantkunde å levere til. Det gir også noen muligheter.Ellers vil nok noen mindre leverandører få problemer. Det er ikke bare negativt. Oljeutvinning på norsk sektor er på topp og skal bygges ned. Vi kan og skal ikke leve bare av olje. Før eller seinere må norsk industri bygge ned satsingen på olje og møte framtidens behov. Fusjonen mellom Hydro og Statoil rykker denne virkeligheten nærmere for en del bedrifter. Nå gjelder det å tenke nytt og gå i gang med smertefulle omstillinger for å sikre en posisjon i framtidens industri.

Orkla-opsjoner til himmels

Opsjonsprogrammet i Orkla har løpt løpsk. Sjefene får utbetalt hundrevis av millioner som de ikke fortjener ut fra innsats. Nå har styret våknet. Orkla bør droppe opsjonene og heller satse på bonuser, skriver redaktør Magne Lerø.

Styret i Orkla har tatt til fornuften. De avvikler sitt opsjonsprogram der 150 ledere ligger an til en gevinst på 530 millioner kroner. Det er over tre ganger så mye som de samme lederne fikk i lønn i 2005.

Konsernsjef Dag Opedal troner på toppen med en gevinst på 60 millioner kroner. Det er den sterke økningen i aksjekursen som har ført til slike eventyrlige lønnstillegg. Det gleder selvsagt styret seg over, men det var altså ikke meningen at lederen skulle tjene så godt.

Styret vil tilby lederne et ny og mindre lukrativt incentivordning, skriver Dagens Næringsliv. Det er bedriftsforsamlingen som har møte i april, som skal bestemme hvor mye ekstra sjefene skal få når de leverer gode resultater.

Vi har vi fått et nytt eksempel på at slike opsjonsordninger ikke fungerer tilfredsstillende. Sjefene i Orkla har de siste årene tjent mer enn de fortjener. Orkla bør kutte ut hele opsjonstekningen. Det er bedre og enklere å gi bonuser. Aksjekursen kan være et av kriteriene som avgjør hvor stor bonus som skal gis. Når det gis store bonuser til sjefene, bør også de ansatte få bonus. Styreleder Stein Erik Hagen bør søke råd hos Gunn Værsted i Sparebank1. Hun sørget for at alle ansatte fikk bonuser for innsatsen de siste årene. Når Opedal tjener en million ekstra, bør i det minste alle ansatte tjene en ekstra tusenlapp.

I Kreftforeningen har de hverken opsjoner eller bonuser. De lønner imidlertid sin generalsekretær så pass godt at det murrer nedover i organisasjonen. Generalsekretær i foreningen, Anne Lise Ryel, har en årslønn på 926 000 kroner. Vidar G. Wolberg i Nasjonalforeningen for Folkehelsen tjener 895000, Gro Brækken i Redd Barna 843 000 og Trygve Nordby i Norges Røde Kors 754 000 kroner i året.

- Vi som er fotsoldater rundt omring, har reagert på at vi samler inn penger for at Anne Lise Ryel skal tjene mer enn en statsråd. Mange av giverne er minstepensjonister, sier Marit Wilhelmsen som har vært medlem i brystkreftforeningen i mange år til Dagbladet.

Ryel forsvarer sin lønn med at hun gjorde det klart da hun ble ansatt at hun ikke ønsket å gå ned i lønn. Ryel har også en ordning der hun får dekket hyppig taxi til og fra kontoret. Dette blir det også murret om.

Sett utenfra er det ikke urimelig at toppsjefene i de store organisasjonene tjener så pass bra som de gjør. De har ansvar for flere hundre ansatte og et budsjett i flere hundre millions klassen. Det er imidlertid ikke det som kan være det avgjørende. I en organisasjon som baserer seg på innsamlete midler, må en ta hensyn til hva medlemmer og givere synes er en rimelig lønn. Hvis en lønner så pas høy at det går ut over giverinntektene, blir jo toppsjefen svært dyr i drift.

Det får være en oppgave for styret å forsøke å forklare givere og medlemmer hva man må betale for å få godt kvalifiserte sjefer til å ta jobben.

Globalisering til besvær

Når rike blir rikere og fattige fattigere, truer det balansen i økonomien. Det er for enkelt å legge seg på rygg for globaliseringen og la markedet ta over mer og mer. Det har Dag Terje Andersen rett i, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Dag Terje Andersen er bekymret for at ”den nordiske modellen” skal rakne.

- Lederlønnsfesten vi har sett i det siste, og utfordringene vi opplever med sosial dumping, er to forhold som kan ødelegge denne modellen, sier han til Aftenposten.

Den nordiske modellen kjennetegnes av et tett samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstakere om å holde et moderat og konkurransedyktig lønnsnivå, relativt små lønnsforskjeller sammenligne med andre vestlige land, lav arbeidsledighet og solide statlige bidrag for å sikre sosial trygghet.

Det er grunn til lytte til det næringsministeren sier. Vi er spart for de sterke spenningen som preger arbeidslivet i flere europeiske land. Og spenningen ser ut til å øke.

Norsk næringsliv går så det griner. Det gir arbeidstakerne gode argumenter for høye lønnskrav. Det vil føre til at en del bedrifter ikke vil klare seg, og at det blir mer kostbart å drive offentlig sektor. Faren for økt rente øker også dersom lønningene øker mer enn forutsatt. Det er derfor stor fare for at vinningen går opp i spinningen for de fleste arbeidstakere dersom det blir gitt store lønnstillegg i år.

Mellomklassen i Norge trenger ikke mer lønn. Det handles og investeres som aldri før. Problemet er at det blir flere med mye penger og flere med lite penger. Når forskjellene øker, truer det balansen i den nordiske modellen.

Større forskjeller mellom de som tjener mye og lite er i ferd med å bli et økende problem i flere vestlige land. I USA har man tradisjoner for dette. Men også der merkes motstanden. Den gigantiske kjeden Wall Mart er blitt beskyldt for grov utnytting av ansatte ved stadig å presse lønningen nedover. Amerikaneren er begynt å reagere på at de blir utkonkurrert av asiatiske produsenter. Det er en voksne motstand mot globaliseringen, fordi den fører til at lavere lønninger eller det vi her hjemme betegner som sosial dumping. Kapitalistene, de globale aktørene, profitterer imidlertid på utviklingen. De som makter å ta en posisjon i den globale konkurransen kan tjene grovt med penger. Den gevinsten man oppnår ved å presse prisen på arbeidskraft nedover kommer først og fremst eierne, dernest forbrukerne til gode.

I Frankrike er det sterk sosial uro over den utviklingen som følger av globaliseringen. Det er også en gryende misnøye i Tyskland. Tysk økonomi er på bedringens vei. Arbeidsløsheten går ned og bedriftene leverer bra resultater. Inflasjonen var på 1,7 prosent i Tyskland i fjor, mens lønningen bare økte med 1,2 prosent. Nå sier representanter fra fagbevegelsen at de har sett seg lei på at eierne tar ut større utbytte og at lederne får stadig høyere lønn. De mener de fortjener sin del av kaka.

Det er et problemet når 74 prosent av befolkningen sier at de ikke har merket noe til at det er blitt bede økonomiske tider. Martin Kannegiesser, leder for arbeidsgiverne inne metallsektoren, sier til Times at han frykter høyere lønninger kan sette en sluttstrek for den positive økonomiske utviklingen. Det kan fort skje. Lønninger festsettes ikke kun ut fra rasjonelle beregninger, men ut fra holdninger i befolkningen, ofte styrt at hva folk opplever. Når folk opplever urimelighet og urettferdighet, svarer de med på stille krav som ikke nødvendigvis bedrer situasjonen.

Her er vi tilbake til Dag Terje Andersen poeng. Den nordiske modellen baserer seg på en sosial kontrakt. Hvis man slipper markedskreften løs og sier ”slik er det i en globalisert verden”, risikerer vi å tape mer enn vi vinner.

I arbeidsgiverkretser og på høyresiden i norsk politikk er det flere som er begynt å tvile på den nordiske modellen. Hvis vi lar markedet regulere lederlønningene og alle andre lønninger, reduserer skattenivået, kutter ut formuesskatten, reduser offentlige utgifter, innfører fri import av arbeidskraft, er dette tiltak som i sin sum vil svekke den nordiske modellen.

Globalisering skremmer. Flere er blitt opptatt av nasjonal kontroll. Man ønsker ikke at alt oppløses i et eneste stort globalt marked. Det er et ekko av denne utviklingen som slår inn når EU skal snekre sammen en felles økonomisk politikk.

I Frankrike synes motstanden mot globaliseringen å være sterkest. Her er man ikke rede til bare å drive med globaliseringsvinden. For en tid tilbake ga den franske statsministeren, Dominique De Villepin, et intervju i Financial Times hvor han gjorde det klar at det tradisjonelle liberalistiske økonomiske politiken EU har stått for i alle år, ikke gir svar på de nye utfordringene EU møter.

Det er for enkelt å gi inntrykk at det som skjer bare må skje. Den nordiske modellen er verd å kjempe for, med nødvendige tilpasninger, fordi Norge er en del den internasjonale økonomien.

Reiten og Lund – uten signalstyring

Hvorfor i alle dager skal Eivind Reiten og Helge Lund bry seg om signaler fra politikere når de har fått ok fra Jens Stoltenberg for sin fusjonsavtale? Slutt å klage på Lund og Reiten. Det er Jens Stoltenberg som i tilfelle må ombestemme seg, skriver redaktør Magne Lerø

Tilliten til Eivind Reiten i Hydro og Helge Lund i Statoil skal nå være temmelig tynnslitt, ifølge Dagsavisen og Dagens Næringsliv. I går hadde Helge Lund et møte med representanter fra de rødgrønne på Stortinget. Det var et møte man ville ha minst mulig offentlighet omkring. Hva de snakket om, er det ingen tvil. De vil at det nye selskapet skal hete Statoil og at alle viktige funksjoner skal legges til Stavanger. De vil sikre seg at Stavanger som landets oljehovedstad ikke undergraves.

Odd Kristian Reme, medlem i Aps sentralstyre og leder av Stavanger Ap, er sjokkert over at selskapet gir blaffen i signaler fra det politiske miljøet.

- Jeg reagerer kraftig og opplever at det er veldig arrogant tilnærming fra Reiten og Lund. Hvis selskapene skal ivareta aksjonærenes interesser, så er deres oppgave å legge øret til bakken og lytte til hvilke interesser eierne faktisk, sier Reme til Dagens Næringsliv. Han varsler at han nå vil ta opp saken med Jens Stoltenberg.

Aps partisekretær, Martin Kolberg, sa på årsmøte i Rogaland Ap ifølge Stavanger Aftenblad at Eivind Reiten som industrileder ville stått seg på å vise mer ydmykhet overfor den demokratiske prosessen.

Nå må de rødgrønne slutte med dette ”signalsnakket”. Eivind Reiten og Helge Lund er ikke enige med flokken av rødgrønne politikere. Sist de to snakket med Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen, fikk de ok på at selskapet burde skifte navn og at den internasjonale avdelingen kunne legges til Oslo. Det forholder de seg til.

Hvis Jens Stoltenberg rykker ut og sier at regjeringen har bestemt at det nye selskapet skal hete Statoil og at ledelsen for alle konsernfunksjoner skal sitte i Stavanger, blir det slik.

Men hvorfor skulle Eivind Reiten og Helge Lund ombestemme seg ut fra signaler fra politikere på Stortinget? Store børsnotere selskapet styres ikke ut fra politisk synsing. De forholder seg til eierne via den som representerer eierne. Det er regjeringen.

Odd Kristian Reme og Martin Kolberg får følge tjenestevei. Istedenfor å mase i mediene om at Reiten og Lund ikke lytter, får de ta saken opp med Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen.

Når det gjelder navn, har regjeringen en god sak. Et navnebytte er svindyrt. Det er neppe i aksjonærenes interesser å bruke milliarder på dette. Hydro hevder at selskapet trenger et mer fremtidsrettet navn. De vil ikke ha hverken ”stat” eller ”oil” i navnet. De ønsker seg et navn som signaliserer at det ikke kun er olje det nye selskapet skal engasjere seg i. Her har de et poeng. Men olje vil vitterlig være det dominerende produkt i årtier fremover.

Det kan argumenteres for at det er lettere å tiltrekke seg de best kvalifiserte ved at internasjonal avdeling legges til Oslo. Det vil da være i aksjonærenes interesser.

De dårlige tallene Hydro i får la fram for sin oljevirksomhet, styrker ikke akkurat Hydros forhandlingsposisjonen i sluttfasen. Hydros aksjonærer har fortsatt grunn til å juble over at Statoil overtar oljevirksomheten deres. Eivind Reiten har ingen mulighet for å si at han ikke vil fusjonere likevel fordi om regjeringen vender tommelen ned for noe av det styrene i de to selskapene har gått inn for.

Staten akter å eie nærmere 70 prosent av det nye selskapet. Ingen aksjonærer faller av stolen om regjeringen skjærer igjennom og gjør det klart at selskapet skal hete Statoil. Det får bli opp til Helge Lund og Eivind Reiten å avgjøre i hvilken form de vil ha beskjeden.

Halvorsens kabinettspørsmål

Kristin Halvorsen har bundet seg til masten og er rede til å gå ned med regjeringen. Nøkkelen til om SV skal fortsette i regjeringen, ligger hos Jens Stoltenberg. Ingen kjenner bedre Halvorsens smertegrenser enn ham, skriver redaktør Magne Lerø

Tirsdag sa Kristin Halvorsen til Dagbladet at regjeringens beslutning om å sende flere soldater til Afghanistan var så tøff at hun hadde vurdert om SV burde gå ut av regjeringen. Det kunne jo oppfattes som en aksept på at også andre kunne lufte sine frustrasjoner om regjeringsdeltakelse i pressen. Og noen gjorde det klart at de hadde landet på motsatt standpunkt av Halvorsen med hensyn til regjeringsdeltagelse.

Etter landsstyremøte fredag ettermiddag var det en helt annen Kristin Halvorsen vi møtte. Det var nære på at hun sa at det ekteskapet hun hadde inngått med Jens Stoltenberg var av katolsk type; altså nærmest uoppløselig, i alle fall i fire år.

- 16 februar et vendepunkt for hvordan SV skal fremstå i regjering. Vi skal ikke ha daglige debatter om vi skal sitte i regjering eller ikke. Vi skal sitte i regjering til 2009. Da skal vi summere hva vi har oppnådd, sa Halvorsen til pressen ifølge Dagbladet.

Hun la ikke skjul på at siste uke debatt hadde vært med på å undergrave SVs regjeringsprosjekt.

- Det er lite mindretall som får tegne et bilde av partiet som er helt feil. Jeg kan ikke stoppe kjeften på noen, det er ytringsfrihet her i landet. Og partipisk er ikke noe redskap vi har i SV, sa Halvorsen til Dagbladet lørdag.

Noen hadde ventet at landsstyret kom ut med en uttalelse som reflekterte alvoret i situasjonen. Istedenfor nøyde landsstyret seg med å slå fast at SV skal fortsette i regjering. Og vedtaket var enstemmig.

Det som må ha skjedd, er at Kristin Halvorsen har satt foten ettertrykkelig ned. I realiteten har hun stilt kabinettsspørsmål til sine egne. Dagbladet skriver at det var ”Jern-Kristin” som sto fram etter landsstyret fredag.

Det er sterke krefter i SV som mener tiden er inne for å orientere seg ut av regjeringen. Det gjelder bare å finne en god sak på trekke seg på. Kristin Halvorsen er ikke enig i det. Hvis SV får så pass gjennomslag som de har fått, hvis kamelene de må sluke ikke er større enn de de har slukt, så skal SV være i regjering. Hun vet at SV må inngå smertelige kompromisser i flere saker fremover. Det er likevel bedre å være i regjering enn å melde seg ut og bli stående med null politisk innflytelse.

Kristin Halvorsen fremstår som den mest regjeringsvennlige i SV. Hun har nå skaffet seg et mandat for å slå ned tilløp til debatt om regjeringsdeltakelse på et tidligere tidspunkt.

Halvorsen har bundet seg til masten. Hun er rede til å gå ned med regjeringen. På samme måte som en statsminister stiller kabinettsspørsmål, har Halvorsens stilt kabinettsspørsmål til sine egne. Det blir som hun vil. Enstemmig. Full tillit.

Kan hun etter å ha rådført seg med sine nærmeste leve med de kamelene som må slukes, får SV også akseptere det. Hun vil ikke bli overprøvd. Vil SV ut av regjering nå, får de finne seg en ny leder. Nå vet de tillitsvalgte i SV hva det handler om.

Det er ikke så farlig om noen ungdomspolitikere og en og annen stortingsrepresentant deltar i en demonstrasjon mot regjeringens politikk. Det kan hun leve med. Det forstår folk også. At man er med i en regjering, betyr ikke at man skal påføre seg munnkurv. Kan man snakke, kan man også gå i demonstrasjonstog. Det er uttalelser fra sentrale tillitsvalgte om at SV må gå ut av regjeringen, Kristin Halvorsen ikke vil ha noe av.

Når et parti eller en organisasjon skal være med på omstridte prosjekter, og det er utvilsomt regjeringsdeltakelse for SV, må man ha en sterk leder. Noen ganger må ledere sette foten ned, slik Kristin Halvorsen nå har gjort.

Kristin Halvorsen kjenner SVs sjel. Hun er klar over at hun ikke kan trumfe igjennom regjeringsdeltakelse mot flertallets vilje. SV er et demokrati. Sannsynligvis er tvilen om regjeringen kan holde sammen til 2009 større enn hun fredag ga uttrykk for offentlig.

Det er ikke Kristin Halvorsen eller landsstyret i SV som først om fremst avgjør om SV skal fortsette i regjeringen eller ikke. Det er Jens Stoltenberg. Ingen vet bedre enn ham hvor Kristin Halvorsens smertegrenser går.

Bjørnøys miljømessige kommafeil

Miljøvernbevegelsen bør slutte med å lage så mye styr om alle slags mulige kommafeil i klimapolitikken, skriver redaktør Magne Lerø.

På nytt ser det ut til at vi får en sak der miljøvernbevegelsen starter et kjør mot miljøvernminister Helen Bjørnøy. Det gjelder gasskraftverket på Kårstø. I Soria Moria-erklæringen står det at det her skal bygges renseanlegg innen 2009. Før jul konkluderte Norges Vassdrags ˆog energidirektoratet med at det ikke er realistisk å få til rensing før i 2011 eller 2012. Da må en bruke teknologi fra japanske Mitsubishi eller det amerikanske Fluor. Aker Kværner mener imidlertid de kan fikse regningen på Kårstø. De vi kunne ha klart et testanlegg som renser 10 prosent i 2009, men fullskalarensing kan det først bli i 2013 om Aker Kværner får oppdraget.

Regjeringen vil vurdere forslaget fra Aker Kværner. Det faller Lars Hatbrekken, lederen for Naturvernforbundet, tungt for brystet. Han sier til Dagens Næringsliv at regjeringen definitivt må stå fast på det man kom fram til på Soria Moria. Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom mener det viktigste er at rensing skjer så raskt som mulig. Også Gunnar Kvassheim, leder av miljø og energikomiteen på Stortinget, mener det vil være et brudd på Soria Moria-erklæringen å utsette rensingen.

– På Kårstø bør det velges fullskalarensing så fort som mulig. Aker Kværner bør få teste ut sin teknologi et annet sted, sier Kvassheim.

Så enkel kan man ikke gjøre politikken. På Soria Moria må man utmeisle en politikk uten at man har den utredningskapasitet som man har i et fagdepartement. Opposisjonen må ikke gi Soria-Moria samme status som Norges lover. Det er fornuftig å bryte Soria Moria-erklæringen dersom det i ettertid viser seg at det finns bedre løsninger.
Det er det Helen Bjørnøy nå skal vurdere. I det minste bør Gunnar Kvassheim kunne forstå at en regjering må vurdere nye innspill. Han uttaler seg nå uten å ha oversikt over hele sakskomplekset.

Miljøvernbevegelsen bør slutte med å lage så mye styr om de finner et eller annen kommafeil i klimapolitikken. Det avgjørende er om setningsoppbygningen i miljøpolitikken er riktig.
Regjeringen fremstår nå som uklar i miljøpolitikken. Det ble tydelig i går da tidligere statsminister Göran Persson kom til Oslo for å motta Sofieprisen for den svenske miljøpolitikken han har stått i spissen for. Svenskene ligger flere hesteholder foran oss. Påtroppende Mona Sahlin har også uttalt at hun er lite imponert over det Norge varter opp med.

Vi venter nå på regjerings klimaplan. Det er spenninger innad i regjeringen. Det ble tydelig da Jens Stoltenberg rykket ut mot Helen Bjørnøy som garanterte at Norges skal kutte utslippene med 20 prosent. Dette er blitt en fanesak for Helen Bjørnøy og SV. Det er her slaget skal stå. Det er denne kampen SV og Helen Bjørnøy må vinne. Hvis ikke blir det vanskelig å fortsette regjeringssamarbeidet.

Da regjeringen la fram sin veneplan for nordområdene, viste de at de kan finne gode løsninger og ivareta ulike interesser. Vi håper det samme skjer når regningen skal legge fram sin plan for redusert CO2-utslipp. Det er dette det nå handler om. Tidsplan for rensingen på Kårstø er i denne sammenheng en mindre sak, mer som et kommafeil å regne.

Stram giv akt for forsvarsjefen

Man kan ikke sende soldater i krig basert på en saus av SV-initierte kompromisser. Det er på sin plass at forsvarsjefen tar regjeringen i skole og forklare hva det betyr i praksis å legge norske soldater under Natos kommando i Afghanistan, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg er glimrende til å snekre kompromisser. Ingen kan som Jonas Gahr Støre snakke om ”på den ene og på den andre siden” på en måte gjør at de fleste blir rimelig godt fornøyd. Det viste han da han denne uken ga sin utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget. Stoltenberg/Støre-kompromisser ser ut til å fungere rimelig greit til hjemmebruk. Som retningslinjer i krig er de ubrukelige.

NRK melder i dag at forsvarssjefen kan komme til å sette foten ned for å sende nye soldater til Afghanistan. Han biter ikke på retorikken fra Støre og Stoltenberg.

Onsdag sendte regjeringen brev til Nato om de politiske restriksjonene som ligger på bruken av norske spesialstyrker i Afghanistan. Her heter det at styrkene ikke kan brukes utenfor Kabul-området uten at den norske regjeringen er spurt og har sagt ja. Det samme sa statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget onsdag. Det var noe annet forsvarsminister Grete Strøm-Erichsen og statssekretær Espen Barth Eide sa dagen før.

Nå mener tydeligvis forsvarssjefen at regjeringen trenger voksenopplæring i militært lederskap og beslutningsprosesser.

Det er god grunn for forsvarssjefen å belære regjeringen om hva slags regler som gjelder for deltakelse i en krig. Er det den militære ledelsen i Kabul eller er det landsstyret i SV som skal avgjøre hvilke oppgaver norske soldater skal utføre i Kabul? Skal vi sende en delegasjon ned for å vurdere forholdene før vi bestemmer oss? Vi stiller spørsmålet fordi man i SV er i ferd med å gjøre det tindrende klart at Kristin Halvorsen ikke skal ha fullmakt til å avgjøre spørsmål om hva de norske styrkene skal foreta seg i Afghanistan. I praksis vil selvsagt ikke landsstyret i SV få en reell innflytelse over dette. Slike avgjørelser vil regjeringen selv ta stilling til uten høringsrunder i egne landsstyrer. For Forsvarssjefen er det ikke godt nok at regjeringen holder muligheten åpen for at man kan komme til å si nei til at norske soldater kan sendes sør i landet.

Vi deltar i en krig i Afghanistan. Kristin Halvorsen må ikke late som om våre soldater bare skal sitt på vakt og trekke seg unna istedenfor å angripe taliban. Taliban skal nedkjempes militært og ved at landets kommer på fote økonomisk.

Hvis det oppstår en situasjon der de norske styrkene kan gjøre bedre nytte for seg i sør enn i Kabul, må de kunne forflyttes dit. De må enkelt og greit kunne settes til de oppgaver de er kvalifisert for, dersom situasjonen krever det.

Hvorfor skal det bare være engelske, kanadiske og amerikanske soldater som deltar i sør hvor det er størst fare for harde kamphandlinger? Er det meningen at det bare er soldater fra disse landene som skal risiker å miste livet?

Er det slik at SV mener at de norske soldatene ikke skal være i fremste rekke, men befinne seg der det er minst sjanse for at det oppstår kamphandlinger? Makan til mangel på solidaritet.

Norge er med i Nato. Vi er forpliktet til å delta i denne krigen på lik linje med andre. Vi har ingen rett til å velge de minst farefulle oppdragene for oss selv.

Det er greit å mene at Nato  bør trekke seg ut av Afghanistan. Nato sliter med å oppnå resultater. I de fleste land går diskusjonen høyt om hvilke strategi USA og Nato skal velge for å nå sine mål. Flest mulig soldater med så tunge våpen som mulig, er en omstridt strategi. Vi får arbeide det vi orker for å få gjennomslag for vårt syn på Natos engasjement. Men er vi med i Nato, er vi med på det som kreves av medlemslandene. Er SV med i regjering, er de med i en regjering som har sendt soldater i en krig. I en krig må det vises solidaritet når situasjonen krever det. Hva situasjonen krever, er det den militære ledelsen som må avgjøre i tråd med de beslutningsprosesser som gjelder i Nato.