EUs tjenestedirektiv er blitt en kinkig sak. Jens Stoltenberg har en mulighet for å markere at det tross alt er Ap og et flertall på Stortinget som styrer i de store, nasjonale sakene og ikke SV og Sp selv om de har støtte fra LO. Men han lar vel sin vane tro saken drive en stund, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder tjenestedirektivet i EU, er det enten ja eller nei. Norge må godta hver eneste bokstav eller reservere seg. Det er ikke rom for noe Stoltenberg- kompromiss. Etter at saken har vært ute på en omfattende høring, skulle en da tro tiden var inne for å bestemme seg. Men nei. LO forlanger mer utredning. De jubler i SV og Sp. Det må bety at de mener regjeringen skal utnevne et utvalg eller gi noen millioner til noen forskere som kan skrive noen hundre sider om hva som kan komme til å skje. De som skal utrede, bør i tilfelle ha en viss profetisk legning, for ingen vet hvordan en omfattende reform i EU vil virke. I EU er det dessuten slik at veien i en viss forstand blir til mens man går. Det er domstolen i EU som vil trekke grensene for hva et direktiv skal bety i praksis. I EU skjer det en dynamisk prosess rundt et slikt direktiv. Det betyr at direktiver kan bli endret. Arbeidsgiverne og liberalistene ville gått mye lenger i ”fri flyt”. Fagbevegelsen i EU har kjempet en durabelig kamp mot det første utkastet til direktiv – og langt på vei har de vunnet denne kampen. Men det kan bli omkamper.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Dette er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å ”slippe tjenestene løs” i det frie markedet.

I det første utkastet til nytt tjenestedirektiv var frykten for sosial dumping knyttet til prinsippet om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, var det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skulle følges. Dette er nå droppet.

Det ble også en kraftig diskusjon når det gjelder hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Her hadde den europeiske fagbevegelse en sak de helhjertet kunne stå sammen om. Og de vant fram.

Medlemslandene kan skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Direktivet omfatter imidlertid konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe.

Det er neppe grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse deler av fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det har skjedd og skjer innen vareproduksjonen. På samme måte som vi får en del billige produkter, vil vi få en del billige tjenester. Vi vil få eksempler på at en bedrift innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det vil bringe hele EØS-avtalen i fare.

I denne saken kan ikke Jens Stoltenberg finne på et kompromiss. Han kan ikke annet enn å utsette saken. Sannsynligvis vil motstanden mot direktivet øke etter hvert som tiden går. – Vi har vunnet en seier, sier representanter for SV, Sp og Nei til EU til mediene i dag etter at LOs representantskap har bedt om mer utredning.

Nå har Jens Stoltenberg en mulighet for å markere at det tross alt er Ap og et flertall på Stortinget som styrer og ikke SV og Sp selv om de har støtte fra LO. Men Stoltenberg er ikke den som forhaster seg i kontroversielle saker. Det kan være at de ber noen om å utrede enkeltheter knyttet til EUs tjenestedirektiv.

Jens Stoltenberg burde skåret igjennom, sagt at vi har den kunnskapen som er relevant knyttet til tjenestedirektivet og at det ikke er aktuelt at Norge reserverer seg. Men det er ikke sikkert det er klima for dette nå. Stoltenberg må ordne køen av konfliktsaker og lytte seg fram til hva samarbeidet kan tåle til enhver tid.

Ellers er det et paradoks at vi her i landet har en livlig diskusjon om EUs tjenestedirektiv, men null innflytelse over innholdet i det. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et utenforland.