– Det er du som har problemet, ikke jeg. Det var det Jens Stoltenberg sa til Kristin Halvorsen i går, uten å si det. Det er snart like greit for Stoltenberg å fortsette som statsminister i en mindretallsregjering, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringens beslutning om å sende 150 soldater til Afghanistan har sendt SV i sjokk. Landsstyremedlem Reza Rezaee sier rett ut til VG at SV nå bør trekke seg fra regjeringen. Nestleder Audun Lysbakken sier til flere medier i dag at SV nå må ta debatten om tiden er inne for å si takk for seg til Jens Stoltenberg. Selv legger han vekt på at SV har fått gjennomslag for at soldatene kun skal stasjoneres i Kabul og ikke sendes sør i landet.

Partileder Kristin Halvorsen sier til Dagbladet at hun vurderte å trekke SV ut av regjeringen da hun forsto at Jens Stoltenberg hadde bestemt seg.

De to erfarne stortingsrepresentantene, Rolf Reikvam og Hallgeir Langeland, kritiserer regjeringen vedtak og frykter denne saken vil skade SV.

Kristin Halvorsen må tåle kritikk for at saken ikke ble drøftet med landsstyret. Hun rådførte seg kun med partiets stortingsgruppe. Der var naturlig nok alle mer eller mindre imot det regjeringen nå har bestemt. Det er imidlertid ikke stortingsgruppen som avgjør om partiet skal gå ut av regjeringen. Det er landsstyrets sak.

Hadde Kristin Halvorsen bedt om tid slik at hun fikk klarsignal fra landsstyret, kunne hun risikert å ha fått nei. Det ville blitt et mediestyr i forkant av regjerings beslutning uten like.

Mediestyre har det blitt. Men nå har Kristin Halvorsen noen uker på seg for å roe ned stemningen i eget parti. Selv har hun bestemt seg. Denne kamelen kan slukes. Det standpunktet ser det ut til at de fleste toneangivende politikerne i partiet vil falle ned på.

Når Kristin Halvorsen kan gå med på en så pass kontroversiell beslutning uten å forankre den i landsstyret, forteller det at hun fortsatt har en sterk stilling som partileder. Hun har ingen utfordrer. Sannsynligvis vil hun sette stillingen sin inn på at SV skal fortsette i regjeringen.

Norge er tross alt i Afghanistan. 150 soldater til eller fra kan ikke være avgjørende, hvis de bare ikke ender side om side i harde kamper sammen med amerikanerne i sør.

En spesielt god sak å gå ut av regjeringen på, er det ikke. Det vil være langt bedre om SV setter foten ned fordi de ikke får det som de vil når det gjelder utslipp av CO2.

Det kan være denne saken Kristin Halvorsen nå satser alt på. Et nederlag i Afghanistan må oppveies med en seier i miljøpolitikken.

Det er ikke godt å vite hva Jens Stoltenberg tenker. Nå er båndene til LO løsnet. Gerd- Liv Valla får aldri den posisjonen hun hadde. Regjeringen er blitt drevet mer til venstre og LO enn det Jens Stoltenberg har vært interessert i. Slik har det blitt med et sterkt LO, en målbevisst venstreside i egen parti og SV i regjering. Noen suksess hos velgerne er det ikke blitt. Det skal godt gjøres å tro at denne regjeringen vil sikre seg et flertall ved stortingsvalget om to og et halvt år.

Det er ikke sikkert Jens Stoltenberg ville grått en eneste tåre om SV trakk seg ut av regjeringen nå. Han ville fortsett som statsminister i en mindretallsregjering. Opposisjonen ville ikke kunne samle seg om et alternativ.

Regjeringen kunne ha ventet med å ta beslutningen om å sende flere soldater til Afghanistan. Dagsavisen skriver på lederplass i dag at det burde regjeringen gjort. Det ville roet gemyttene i SV.

Jens Stoltenberg holder kortene tett til brystet. Kanskje han har mest to på å gå til valg i 2009 som statsminister i en mindretallsregjering. SV er i alle fall ikke så viktig i regjering at de skal få sette en stopper for en politikk det er solid flertall for i Stortinget.

– Det er du som har problemet, ikke jeg.

Det var det han sa til Kristin Halvorsen i går, uten å si det.

Nå må Jonas Gahr Støre skaffe seg en handlekraftig sjef som orker å ”rive med og bygge opp i UD. Men det blir ikke mindre uro nødvendigvis når et sakteflytende byråkrati skal sprites opp med mer prosjektjobbing, skriver redaktør Magne Lerø.

De ansatte i Utenriksdepartementet skal ennå ikke ha begynt å synge på vei til jobb. Det har ikke gått som Jonas Gahr Støre håpet, med andre ord. Noen av de ansatte oppfattet det nærmest som om han lovet at UD skulle bli en sangens og trivselens arbeidsplass. De var langt nede etter den knallharde kritikken etter tsunamikatastrofen. De hadde godt av å høre en ny utenriksminister spre optimisme. Men hva ble det til?

Det dukket opp mye kritikk av den måten utenriksråd Bjarne Lindstrøm hadde styrt UD på i lang tid. Da Lindstrøm forsvant som ambassadør i London, ansatte Jan Petersen Sven Erik Svedman som ny utenriksråd. Han ble kun en overgangsfigur. Aftenposten skriver i dag at samarbeidet mellom Støre og Svedman ikke har fungert. Nå er han på vei til stillingen som ambassadør i Tyskland.

Svedman sier til avisen at han har gjort det han fikk mandat til å gjøre.

– Vi har gjennomført omorganiseringen. Nå gjenstår det å endre måten å arbeider på, sier Svedman.

Det er med andre ord nå jobben begynner. Det er ikke så vanskelig å omorganisere. Å endre kultur er derimot blytungt arbeid. Svedman er ikke den rette til denne jobben. I så fall ville Jonas Gahr Støre ha beholdt ham. Svedman er dyktig, men den som nå skal gjøres, passer andre bedre til enn ham. Det har han sikkert innsett selv.

Svedman innrømmer at de fortsatt har problemer i UD. I fjor ble det gjennomført en undersøkelse som viser at 143 medarbeidere opplever at de er blitt utsatt for mobbing det siste året.

Statsrådene Jonas Gahr Støre og Erik Solheim skrev i sin julehilsen til de ansatt at arbeidsmiljøet i UD er uakseptabelt og at problemene skal bli tatt fatt i. De to varslet sterkere omstilling og en mer prosjektrettet måte å arbeide på.

Jonas Gahr Støre må nå håndplukke en ny utenriksråd. Han må velge en sterk og tydelig leder som har ork til å gå i gang å jobbe med kulturen i UD. Det viktigste kriteriet er ikke at vedkommende er best på utenrikspolitikk. Det må han ha rimelig god greie på, men han må være drivende god til å ”rive ned og bygge opp”. Støre trenger noe annet enn en den flinkeste diplomaten i klassen. Støre er nasjonen mann. Han har mer enn nok med konfliktene rundt om i verden og innad i regjeringen. Han må ha en utenriksråd som får fullmakt til å ta grep slik at UD kan komme på skinner. Støre har ikke tid til å involvere seg i forbedringsprosesser for mindre mistrivsel og mobbing. Det må lederne i UD ta seg av.

Vi sitter med en følelse av at de ansatte i UD ikke er helt enkle å ha med å gjøre. De må slippe den gamle byråkratiske rettferdighetstenkningen. Støre er en leder som vil satse på de dyktigste. Det er ikke lenger slik at det er den og dens tur til å få mer interessante utfordringer. Det vil ikke være slik at alle saker alltid går den snirklete tjenesteveien. Prosjektorganisering betyr nye muligheter for de beste, de som står på, de som leverer. Det kan bli mer uro og misforståelse i en prosjektorganisasjonen enn i et sakteflytende byråkrati.

Det er ikke sikkert alle ansatte vil oppleve dette like positivt.

Skal UD komme videre, må de ha dyktige og modige ledere på alle plan. Det er de som må drive fram den nye kulturen i det daglige.

Når 143 ansatte sier de er blitt mobbet siste halvår, er det grunn til å stoppe opp. Mange av disse er jo trent i diplomatiets kunst. Har man faktisk klart å slippe inn så mange som driver med antidiplomatisk virksomhet; høylytt kjefting, utestengning, tøffe karakteristikker, offentlig nedrakking osv. Eller er UD-ansatte noen sarte sjeler som ikke tåler en støyt eller at de som er dyktigere går forbi?

Historien får være historie. Nå får vi tro UD får en handlekraftig sjef som forstår seg på hvordan en flokk særdeles kompetente medarbeidere må ledes. For UDs egen del er det å håpe at en og del medarbeidere slutter. Det blir lettere å endre kultur når man ikke må dra med seg så mange ryggsekker med gammel misnøye.

Jonas Gahr Støre har lagt lista høyt. Han har revet på første forsøk. Nå er han i tilløpet til det andre.

Tiden for vise om han makter å levere slik de ansatte har oppfattet det. Med sine visjoner om ”syngende medarbeidere” virker det som om tok for sterk i. Kanskje vil mediene skrive om noen få år: Han gjorde mye bra for landet, men oss ansatte i UD klarte han ikke å hjelpe, sier en av de hundre i UD som fortsatt føler seg mobbet på arbeidsplassen.

Når pressen selv sover i timen, må samfunnet rydde opp. Vi kan ikke godta et system med bestikkelser, brudd på taushetsplikt og regelrett overvåking av mennesker privatliv, skriver redaktør Magne Lerø

Justisminister Knut Storberget gjør det klart at samfunnet ikke vil finne seg i at journalister og redaktører driver på som de gjør i Se og Hør hver uke. Han varsler innstramninger i lovverket for å sette en stopper for at ansatte lekker taushetsbelagt informasjon.

– Det kan ikke være slik at pressen kan bryte loven, mens andre ikke kan, sier Storberget til Aftenposten. Se og Hør driver med regelrette bestikkelser for å få ut taushetsbelagt informasjon.

Storberget mener pressen må vise til at de har en aktverdig grunn dersom de vil benytte seg av informasjon som er skaffet til veie ved at noen bryter taushetsplikten.

– Hvis Storberget lager bestemmelser som retter seg spesielt mot pressen, vil det kunne true pressefriheten, sier generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils Øy.

Det er forståelig at samfunnet reagerer på det Håvard Melnæs har avslørt i boken om Se og Hør. Det er grunn til å stille spørsmål om Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Norges Presseforbund har sovet i timen. Det er deres medlemmer som er avslørt.

Ann-Magritt Austenå, leder for Norsk Journalistlag, skal i dag ha møte med sine medlemmer i Se og Hør. De får nok beskjed om å skjerpe seg.

Norsk Redaktørforening bør også ta Odd Johan Nelvik opp til behandling. Vil man ha medlemmer som forvalter sitt redaktøransvar på den måten Nelvik gjør?

Norsk Presseforbund er satt til å overvåke presseetikken. Generalsekretær Per Edgar Kokkvoll har reagert rimelig sterkt på avsløringene i Melnæs sin bok. Han har varslet at han vil foreslå at det nedsettes et utvalg som skal vurder endringer i den såkalte Vær Varsom-plakaten når det gjelder betaling for intervjuer.

Norsk Presseforbund satser på medienes egen selvjustis. De ønsker ikke sterkere lovregulering av medienes virksomhet av frykt for at det vil begrense pressens samfunnskritisk funksjon.

Det er det selvsagt en fare for. Da får de selv engasjere seg sterke for å rydde opp i egen rekker og sørge for at Storberges intensjoner blir ivaretatt.

Problemet for mediene er at de er i ferd med å komme bakpå i forhold til det samfunnet krever av dem. Per Edgar Kokkvoll og flere med ham har støttet Se og Hør i saker der de er blitt dømt for overtramp på privatlivets område.

Vanligvis er etikken strengere enn loven. Når det gjelder retten til å beskytte sitt privatliv, er lovgiverne strengere enn pressen selv er. Grunnen er at pressen selv er temmelig forblindet når det gjelder å oppdage egen overtramp på privatlivets område. Her hersker regelrett etisk sløvhet. Man har ikke en aktverdig grunn for å henge ut privatpersoner. Det er ikke noe unntak for Big Brother- kjendiser slik Per Edgar Kokkvoll synes å mene.

Privatlivet er truet i vårt samfunn. Her duger det ikke med pressens selvjustis. Mediene har selv for sterke kommersielle interesser å forsvare. Politikerne må gi enkeltindivider et sterkere beskyttelse i lovs form. I saker som handler om makt, økonomiske misligheter eller kritikkverdige forhold i samfunnet, må en for all del ikke stramme inn pressens adgang til å benytter seg av lekkasjer og utradisjonelle metoder.

En av pressens fremste eksperter på pressetikk, Sven Egil Omdal som er kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, kritiserer Håvard Melnæs og Kagge Forlag for å gjøre det samme som de kritiserer Se og Hør for. Kjendiser henges ut og kilder røpes. Vi kan ikke se at Melnæs ville oppnådde det samme dersom han ikke hadde valgt å skrive som han gjør. Det er dokumentasjonen av samrøre mellom informanter, kjendiser, journalister og kilder som er bokens kjerne. Uten den solide dokumentasjonen som boken gir, ville han bare blitt en av mange som har kritisert Se og Hør. Melnæs har lyktes i å røske opp i det som pressen i årevis har kjent til, men ikke tatt tak i. Nå kan man ikke la det ligge. Det blir endringer. Melnæs fortjener mest ros, bare litt kritikk for enkeltheter.

Se og Hørs, Odd Johan Nelvik kan privat være det mest fintfølende, etiske bevisste menneske, for alt hva vi vet. Som redaktør er han hensynsløs i profittens tjeneste. Jobben er å ikke bry seg om at et menneske knekker sammen hvis det er godt med penger å tjene på det, skriver redaktør Magne Lerø.

Er Se og Hørs sjefredaktør, Odd Johan Nelvik en kriminell? Eller er bare moralsk korrupt? Eller er det i bunn og grunn ikke noen forskjell på han og andre redaktører som skal levere overskudd til sine eiere?

Spørsmålene må stilles på grunnlag av det Håvard Melnæs skriver i boken som lanseres i dag. Det er ikke noe nytt at Se og Hør presser og plager kjendiser. Vi vet at de betaler store summer for eksklusive reportasjer. Det er gammelt nytt at Se og Hør har informanter over alt der kjendiser befinner seg, og at de betaler godt dem som gir tips om gode saker.

Mediene har siste uke skrevet mye om hvilke arbeidsmetoder Se og Hør bruker. Det som er nytt er påstandene om at Se og Hør kamuflerer utbetalinger av honorar til kjendiser og tipsere i form av gavekort, gaver eller penger under bordet. Det er ulovlig. I så fall er Nelvik en kriminell. Det er han også dersom det er sant at de bruker regelrett spionutstyr for å fatt i intime detaljer om kjendisers privatliv.

Se og Hør er gjentatte ganger blitt dømt i Pressens Faglige utvalg. Og de er blitt dømt av norske domstoler. Se og Hør baserer sin virksomhet på et menneskesyn som er moralsk forkastelig. For Se og Hør er mennesker til for å utnyttes kommersielt. De skal tjenes penger på.

Journalister og redaktører kan ta i bruk tvilsomme metoder hvis hensikten er å avsløre kriminell virksomhet eller kritikkverdige forhold i samfunnet. Da kan det være man velger å opptre med falske identitet, får kilder til å bryte sin taushetsplikt, lyver eller presser fram opplysninger. Da har man en hensikt med det. Man gjør det i demokratiets og samfunnets tjeneste. Man vurderer det som nødvendig å bruke metoder som til vanlig ikke kan forsvares. Dette er avgjørelser redaktøren tar i samarbeid med en journalist.

Se og Hørs eneste mening med det de holder på med er å tilfredsstille folks kikkerbehov. Desto flere pikante detaljer, desto flere lesere og penger i kassen. Det er bare det det handler om.

Håvard Melnæs har skrevet en bok om det han har vært med på fordi han etter hvert innså at han ikke kunne forsvare det. Han våknet av rusen. Han hadde ikke lenger samvittighet til å være hensynsløs stjernereporter med superlønn. Det er aldri for seint å ta til fornuft.

Odd Johan Nelvik fortsetter. Han beklager ikke noe som helst. Han forsvarer seg med at de holder på med det samme i VG, Dagbladet og i andre løssalgsblader. Det er tull – og så er det noe sant i det. Andre betaler også for gode tips og reportasjer der kjendiser stiller opp. Alle benytter seg av anonyme tips og kilder. Se og Hør har satt det i system. De ser ikke noe galt i å betale seg fram til gode oppslag. De har til og med fått velsignelse fra Stortingets visepresident, Carl I. Hagen. Han har selv mottatt 100 000 kroner for en hjemme hos-reportasje. Det er ikke ulovlig. Men det skapes bindinger mellom politikere og medier når det betales honorarer i en slik størrelsesorden.

Nelvik fortsetter sin virksomhet, ikke fordi han er et umoralsk menneske, men fordi han er blind og fordi jobben hans er å forsvare det systemet han er en del av. Nelvik kan privat være det mest fintfølende, etiske bevisste menneske, for alt hva vi vet. Som redaktør er han hensynsløs i profittens tjeneste. Han har daglig ansvar for at mennesker fortviler og føler at deres liv ramler i grus. Det må man bare leve med, er Nelviks eneste forsvar.

Det er ikke uvanlig at ting ikke alltid henger sammen i det private og det yrkesmessige. Det er også mange som blir dømt og muret inne som er moralsk hederlige mennesker på alle mulige måter. Men på et område, i en situasjon, mistet de dømmekraften.

Nelvik har mistet dømmekraften som reaktør. Det er håp for Håvard Melnæs. Han tok et oppgjør med sitt Se og Hør- liv. Er det et håp for Odd Johan Nelvik. Det spørs. Han sitter godt i det. Han tjener flere millioner hvert år på forsvare det Se og Hør.

Det virker som om generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, øyner et lite håp. Det kan jo være Se og Hør vil skjerpe seg. La oss håpe det.

Det mest effektive for å få Se og Hør til å innse at de er på ville veier, er at færre kjøper bladet. Det kan jo være at deler av det norske folk får en flau smak i munnen når det nå er blitt så ettertrykkelig dokumentert hvordan Se og Hør går fram for å hente fram sladderen og de pikante avsløringene om kjendisene liv.

Den gamle A-presse journalisten, Alf Hildrum, er en fullvokst kommersiell tiger klar til kamp i den mediejungelen vi er på vei inn i, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden vi ser en ansettelse av en toppsjef som er så spekket med strategisk posisjonering som ansettelsen av Alf Hildrum som TV2-sjef er. For det første er Hildrum en strateg. Det har han bevist de 18 årene han har vært sjef for A-pressen. Det er Hildrum som har skapt A-pressen. Det har ikke skjedd uten sverdslag med grupper av ansatte og lokale eiere av A-presseaviser.

Etter hvert har A-pressen begynt å få en posisjon på nettet, og de sitter med 50 prosent av TV2. Det Orkla Media ikke klarte, lyktes Hildrum med. Papiravishuset har utviklet seg til et mediekonsern som har betydelige posisjoner innen nett og TV.

Alf Hildrum gikk i kompaniskap med Egmont om å opptre som en strategisk samarbeidspartner i TV2, der de begge eide 33 prosent. Planen var nok at Schibsted da ville selge seg ut – og det skjedde.

Alf Hildrum fikk Telenor inn på eiersiden i A-pressen. Ved siden av NRK, er TV2 og Telenor de sentrale aktørene i å legge til rette for det digitale bakkenettet. LO er også inne på eiersiden i A-pressen.

Nå er Alf Hildrum TV2s mann helt og fullt. Samtidig er han en slags edderkopp med et nett som strekker seg inn til alle sentrale aktører i den bransjen han opererer i.

Det politiske kontaktnettet er også inntakt. Han kjenner alle det er verdt å kjenne og som har greie på medier i Ap. Da Halvard Bakke var statsråd, var Alf Hildrum en av hans nærmeste i departementet. I dag er Bakke styreleder i NRK.

Relasjonene til Trond Giske er de beste. Han hører til venstrefløyen i AP. Her er også styreleder i A-pressen, Gerd- Liv Valla, trygt plassert. Alf Hildrum hadde lyst til å ta kontrollen over Orkla Media. Da fikk han overtalt Trond Giske til å tolke eierskapsloven på en måte som gjorde at det kunne la seg gjøre.

Alf Hildrum har nok en del å snakke med Trond Giske om. Han må få Giske til å gi ham større frihet til å kunne tolke konsesjonen slik TV2 er tjent med når de skal posisjoner seg fra reklame-TV til betal-TV.

Alf Hildrum kunne blitt sjef for NRK også. I et historisk perspektiv hører NRK og A-pressen sammen. Men slik er det ikke lenger. TV2 er et reinspikka kommersielt selskap. A-pressen står ikke tilbake fra noen når det gjelder kommersielle klør. Den gamle A-presse journalisten, Alf Hildrum, er en fullvokst kommersiell tiger klar til kamp i den mediejungelen vi er på vei inn i.

Han er blitt 58 år. Det er en liten seier for seniorsaken. Slik det var da Kåre Valebrokk ble ansatt som TV2-sjef. Noen kommentatorer maser på at yngre folk burde fått sjansen. Det bryr ikke eierne i TV2 seg om. De vil ha folk som leverer. Her er det ikke snakk om å få prøve seg. Kåre Valebrokk og mange leder med ham har vist at de kan lede til den store gullmedaljen til langt opp i 60 årene (Olav Thon vil si åttiårene). Den nye NRK-sjefen Hans Tore Bjerkaas er 55 år. Han blir nok også i NRK til han blir pensjonist.

At en styreleder blir daglig leder, synes visst også noen kommentatorer er merkelig. Hvorfor er det det? Et selskap er opptatt av å finne den beste. Hvis styrelederen er den beste, må selvsagt han velges. Her har Alf Hildrum opptrådt ryddig. Han har overlatt til nestlederen å lede ansettelsesprosessen etter at han sa seg interessert i stillingen. Først skal han ha svart nei.

Egmont hadde aldri gått med på at A-pressens mann skulle bli styreleder hvis de ikke var overbevist om at han er den beste.

Med Hildrum som TV2-sjef markerer også TV2 kontinuitet. Selvsagt blir det endringer. Det var det også vært under Kåre Valebrokk. Ved kjøpet av Nettavisen og Kanal 24 har han omskapt TV2 fra å være en radiokanal til å bli et mediehus.

En forandring har Hildrum annonsert allerede. Det blir røykeforbud inne, med et unntak: Kåre Valebrokk får gjøre som han vil når han kommer innom.

Det aner oss at TV2 kommer til å spare noen kroner på øl og dram med Hildrum som sjef. Mens Kåre Valebrokk pimper øl og inntar en bedre måltid med sine for å tenke klart, er Hildrum typen som heller tar en skitur.

Røkke er Røkke. Han har problemer med å holde seg innenfor etikken og lovens grenser. Har han drapstruet Håvard Melnæs, må han be offentlig om unnskyldning selv om han ikke mente det han sa, selvsagt. Det forplikter å være en ”Peer Gynt”, skriver redaktør Magne Lerø.

Håvard Melnæs hevder i boken som han gir ut om få dager, at han ble drapstruet av Kjell Inge Røkke da han var journalist i Se og Hør. Det var en artikkel i 2003 med tittelen ”Sendte kjæresten på luksusferie i privathet” som gjorde Røkke rasende. Først ringte han sjefredaktøren, deretter redaksjonssjefen uten å få kontakt. Deretter gjøv han løs på Melnæs, skriver Finansavisen.

– Ingen av dere skal føle dere trygge, så lenge jeg lever. Jeg gjør som jeg vil. Jeg vil at du skal dø, skal Røkke ha sagt ifølge Melnæs. Sjefredaktør Odd Johan Nelvik bekrefter historien og at de vurderte å anmelde saken.

Etter å ha blitt truet av Røkke på telefonen, skal Melnes på eget initiativ ha dratt ned på kontoret til Røkke, meldte seg for sekretæren, sagt at Røkke hadde truet med å drepe ham og at nå var her.

Han fikk snakke med Røkke som etter hvert roet seg ned. De fikk skværet opp. Se og Hør konkluderte da med at det ikke var noe grunnlag for å anmelde saken.

Mange er blitt utsatt for Kjell Inge Røkkes raseriutbrudd. Det er bare å snakke med journalistene i Dagbladet som dekket Tønne-saken. De ble hudflettet flere ganger. Også flere som har hatt med Røkke å gjøre i forretningsmessig sammenheng, vet at han har et farlig temperament.

Det er ubehagelig når mennesker med mye makt opptrer truende. Alt tyder på at Kjell Inge Røkke har gått over streken overfor Melnes. Det er positivt at Melnæs forteller sin historie. Det er viktig å kaste lys over hvordan personer med makt opptre forkastelig og ulovlig.

Nå kan man selvsagt hevde at Røkke er Røkke. Når han tenner, prater han som han gjorde i skolegården i småskolen. Det gikk vel temmelig friskt for seg på fiskebåten også, vil vi tro.

Melnæs ble redd. Fornuften han sa nok at dette bare var et raseriutbrudd fra Røkkes side. Han trodde nok ikke Røkke var så enkel at han først skjeller ut en journalist i landets største ukeblad for deretter å bestille action fra en utenlands torpedo. Fornuft er en ting. Følelser er noe annet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det setter seg i kroppen av å bli utskjelt av Røkke med den slags ord og uttrykk.

Røkke har delvis tatt konsekvensen av at han ikke bør opptre offentlig i situasjoner hvor følesene kan begynne å koke. Han gir vanligvis ikke intervjuer i mediene i saker av kontroversiell art. Han uttaler seg når han blir årets ”Peer Gynt” eller i andre sammenhenger der han vet han komme brukbart ut av det.

Det blir ikke nedsatt noen granskingskommisjon for å finne ut om Kjell Inge Røkke driver med mobbing og trakassering. Kjell Inge Røkke står ikke til ansvar for noen. Det er eierens privilegium. Han er kun underlagt norsk lov. Den har han på flere områder problemer med å holde seg innenfor. I den såkalte sertifikatsaken ble han dømt for korrupsjon.

Kjell Inge Røkke har imidlertid et moralsk ansvar for hva han sier og gjør. Når denne saken nå kommer ut, bør han svare med en unnskyldning i full offentlighet. Det er så pass mange Kjell Inge Røkke verbalt har forgrepet seg mot i sinne, at det er på sin plass.

Kjell Inge Røkke er et eksempel på en leder som har noen usedvanlig sterke sider. Han har vilje av jern, går gjennom stengte dører og gir seg i kast med å valse ned tilsynelatende uovervinnelige hindringer. Blant svakheten er hensynsløshet og et ustyrlig temperament som gjør at andre opplever ham som farlig og bøllete.

LO driver med tåkelegging når de hevder at problemet i sykehus-Norge er at helseforetakene er for opptatt av å holde budsjetter. Og nå vil de tilbake til det kaoset som rådet da det var fylkene og ikke staten som drev sykehusene, skriver redaktør Magne Lerø.

I 2002 kjempet Jens Stoltenberg og Tore Tønne igjennom sykehusreformen. Fem år etter skal den nå evalueres. Men LO trenger ikke vente på noen evaluering. De har bestemt seg. I fall dersom vi skal tro utredningssjef Anthony Kallevig. Han sier til Nationen at ordningen med statlige foretak bør opphøre og at sykehusene bør tilbakeføres til regionene eller fylkene når utredningen foreligger.

– Jeg kan ikke se at helsetilbudet til befolkningen er blitt noe bedre. Samtidig viser erfaringene at vi har fått sykehusstyrer som tenker like mye business som det private selskaper gjør, og at de folkevalgte i mye mindre grad enn før har mulighet til å kontrollere det som foregår i de regionale helseforetakene, sier Kallevig.

Dette er i beste fall en tåkelegging av det som skjer. Det er ikke første gangen rødgrønne forsøker å tilsløre den styring som faktisk skjer innen sykehusene.

Sannheten er at det er politikerne som styrer. Det er Stortinget som hvert år bestemmer hvor mye penger helseforetakene skal få. I år etter år har sykehusene samlet gått med milliardunderskudd. Hadde de vært vanlige bedrifter hadde de vært konkurs for lengst. Problemet er ikke at styrene er for opptatt av å holde budsjetter. Problemet er det stikk motsatte. Og vi har nok av eksempler på at helseministeren griper inn dersom helseforetakene vil gjennomføre innsparingstiltak som befolkningen protesterer mot.

Det er å tro på eventyr at det blir bedre budsjettstyring i sykehusene ved å sette folkevalgte politikere inn i styrene. Det har vi prøvd. Fram til 2002 var det fylket som hadde styring med sykehusene. Da var situasjonen virkelig ute av kontroll. Effektiviteten er blitt betydelig bedret siden 2002. Ennå kan det effektiviseres mer. Men da må det fattes upopulære tiltak. Det er nok styrene i helseforetakene rede til, hvis de må og får politisk ryggdekning. Slikt får man ikke et politisk valgt styre til å gå med på.

I år forlanger staten at sykehusene skal gå i balanse. Det betyr lenger køer og kutt i pasienttilbudet. Det kommer ikke helseminister Sylvia Brustad til å si i Stortinget. Hun kommer til å si at ”regjeringen vil fastholde at de bevilgninger som gitt til sykehusene er tilstrekkelig for å kunne opprettholde et godt tilbud til alle pasientgrupper”. Og når det blir dokumentert at køene blir lenger eller at pasienter ikke får den hjelp de mener de har krav på, da er svaret: ”Slik skal det ikke være. Jeg vil undersøke saken.”

Ingen politiker innrømmer at det nå skal føres en politikk som betyr lengre køer og at folk må vente lenger før de får hjelp.

Sykehusene er noe landets politikere har helt og fullt ansvar for. Det er ikke noen mistenkelig businessmenn som sitter i helseforetakene rundt om og legger kjelker i veien for befolkningen.

Det er Fagforbundet som har tatt opp denne saken. Og Kallevig har utredet seg ferdig. Sekretariatet i LO hevder at helsetjenestene vil få bedre legitimitet dersom sykehusene overføres til de nye folkevalgte regionene. Skjer det er det duket for en årlig krangel om hvem som har ansvar for hva, slik vi hadde det da fylkene hadde styringen av sykehusene.

Vi tror ikke staten slipper sykehusene. Så medgjørlig er ikke Jens Stoltenberg. Han vil ikke vær med på at den reformen han kjempet igjennom, var et feilgrep. Hvis noe skal endres, bør en heller gå motsatt vei. Det er nå vedtatt å slå sammen Helse Sør og Helse Øst. Dette er halve sykehus-Norge. Målet er å kunne spare 800 millioner kroner. Hvis halve Norge skal høre sammen i en enhet, hvorfor kan ikke da hele Norge høre sammen? Høyre mener det vil være den beste løsningen. En slik modell vil gjøre det tydeligere at det er Stortinget og statsråden som har ansvaret.

I forrige uke ble hun fremstilt som mobbeoffer av sin egen leder, og det snakket om at hun burde gå av. I helgen ble hun hyllet i SV og fikk beskjed om å kjøre på som aldri før for at det blir hun som vinner og Stoltenberg som taper kampen om klimagassutslippene, skriver redaktør Magne Lerø.

På SVs landsstyre i helgen fikk Helen Bjørnøy stående applaus og høre at hun var verdens beste miljøvernminister.

– Hun står som en påle, sa SV-leder Kristin Halvorsen i en tale som ikke kunne oppfattes som noe annet enn en hyllest til Helen Bjørnøy. Halvorsen selv måtte tåle kritikk for at hun ikke hadde støttet Bjørnøy i Stortinget, men valgt å kjøre på Jens Stoltenbergs formalistiske linje om at regjeringen ennå ikke har tatt stilling til hvor store kutt i klimagassene de vil gå inn for.

Onsdag ettermiddag mente NRKs politiske kommentator Kyrre Nakkim av Helen Bjørnøy nå var så svekket at det beste var at landet fikk en ny miljøvernminister. Torsdag kunne vi lese i avisene  at Bjørnøy så ut til å ha pustebesvær som statsråd. Men så kom støtteerklæringene både fra eget parti og miljøbevegelsen – og FNs klimapanel la fram sin rapport. Helen Bjørnøy kom på offensiven. Og som engasjert pedagog med oppgave å redde verden fra katastrofen, kom prestene og den tidligere generalsekretæren i Kirkens Bymisjon til sin rett.

Er det noen som ikke blir skiftet ut, er det Helen Bjørnøy. I helgen ble hun gjort til symbol på en av SVs stor hjertesaker i tiden fremover, kutt i utslipp av klimagasser.

Var det noen som kom svekket ut av forrige ukes miljøforviklinger, var det Kristin Halvorsen. SV likte ikke den behandling hun ga Helen Bjørnøy. Det var neppe tilsiktet. Halvorsen aksjonerte for at den uenigheten det er mellom Ap og SV i miljøpolitikken ikke ukontrollert skulle eksponeres for offentligheten. Hun kom i skade for å svekke Helen Bjørnøy der og da, men rettet det opp igjen i helgen.

I helgen vedtok SVs landsstyre en uttalelse der de minner om at det i partiprogrammet står at klimautslippene bør reduseres med femti prosent og at man skal arbeide for at SV får sterkest mulig gjennomslag for dette innad i regjeringen. Det er et mandat til Helen Bjørnøy om å stå på. Alle vet hva hun har sagt: Norge kan ikke være dårligere enn EU. Slik vil det bli, selv om ikke Jens Stoltenberg liker det. Hun har initiativet. Hun har alle verdens forskere i rygget. Hun må bare passe på at hun ikke garanterer noe på vegne av regjeringen.

SV ønsker å fremstå som det mest konsekvente miljøpartiet. Børge Brende vil neppe få meg seg Høyre på å innta en slik posisjon. Venstre og KrF kan nok følge SV på den radikale mål- og tiltaksveien. Det knytter seg en viss spenning til hvilken linje Frp vil legge seg på. Jens Stoltenberg forsøkte å lansere seg selv som miljøforkjemper av ypperste merke i sin nyttårstale. Men Ap vil nok ikke fremstå som et miljøparti. De legger seg nok midt i løypa både når det gjelder mål og tiltak.

Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har funnet levelige kompromisseer når det gjelder gasskraftverket på Mongstad og oljeboring i nord. De akter nok å kompromisse seg fram i klimapolitikken også. Ennå er viljen til kompromiss stor i regjeringen. Ingen ønsker at regjeringen skal bli sprengt få måneder før et valg. Regjeringsslitasjen er heller ikke stor nok så langt. Det er etter høstens kommunevalg regjeringsskeptikerne i SV for alvor begynner å røre på seg.

Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering trakk seg på grunn av at de ikke kunne godta bygging av gasskraftverk. Det er nok grenser for hva SV kan godta. Kjell Magne Bondevik syntes ansvar for miljøet var en god sak å gå på. Det synes de nok i SV også.

Kampen mot klimagassene seiler nå opp som en stor sak for SV. Sannsynligvis blir det en god sak for SV å vinne velgere på. Men det er langt fra sikkert at det blir en like god sak fra Ap. Her handler det om en omstilling som smerter både for enkeltpersoner og næringsliv. Det blir ikke minst spennende å se fremover hvor vinden blåser blant velgerne når det gjelder vilje og krav om å kutte utslipp av klimagasser.

LO og Ap snakker med store ord om kutt i klimautslippene utenfor landets grenser, men når det skal følges opp i praktisk politikk senkes ambisjonen fordi vi ikke vil ofre og betale det det koster, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag legger FNs klimapanel fram en ny rapport. Alle forventer at klimatrusselen vil bli beskrevet i sterkere og mer dramatiske ordelag enn sist. Det knytter seg en viss spenning til hvor drastiske virkemidler ekspertene mener er nødvendige for å få kontroll over situasjonen.

Her hjemme har vi havnet hodestups inn i debatten om hvor mye vi skal være villige til å ofre for å ta vår del av ansvaret for å redusere klimagassutslippene.

NRK meldte i går av LO og Ap kjører på to forskjellige spor i klimadebatten, et til internasjonalt bruk og et her ”hjemme på berget”-spor. LOs nestleder, Roar Flåthen, deltok på et møte i Euro-LO i fjor der det ble vedtatt at EU må kutte sine CO2-utslipp med 25 prosent innen 2020 og hele 75 prosent innen 2050. Flåthen rakk ikke opp hånda og gjorde oppmerksom på at Norge som oljenasjoner er i en spesiell situasjon og at han derfor måtte ta et forbehold. Det gjorde heller ikke de norske Ap-politikerne som i desember deltok på et møte i sammenslutningen av sosialistiske og sosialdemokratiske partier (PES). Her ble det vedtatt å arbeide for at EU skal kutte utslippet av klimagasser med 30 prosent innen 2020.

På denne bakgrunn er det påfallende at Jens Stoltenberg skaper så mye oppstyr av at miljøvernminister Helen Bjørnøy har gjort det klart at Norge ikke skal være dårligere enn EU når det gjelder kutt i klimautslippene. I går kom det fram at hun har sagt noe av det samme flere ganger tidligere. Til Dagsavisen sier Bjørnøy at det var klarert at hun kunne love et klimakutt på 20 prosent på klimakonferansen i Nairobi før jul.

Internasjonalt har en rekke representanter for Norge bidratt til å skape et inntrykk av at Norge legger seg på EUs linje når det gjelder utslipp av klimagasser.

Det kan argumenteres for at Norge ikke bør kutte like mye som andre, fordi vi tross alt ikke er blant de verste når det gjelder utslipp i dag Da Kyoto-avtalen ble inngått måtte noen land forplikte seg til å kutte åtte prosent, mens Norge slapp med en prosent. Når det virkelig blir alvor, er at det altså ikke slik at alle land må kutte likt. Det kan være det Jens Stoltenberg håper på, at Norge skal vinne forståelse for at å kutte 20 prosent for Norge er atskillig tøffere enn å kutte 20 prosent i gjennomsnitt i EU.

Det er nok riktig, men Norge vil sannsynligvis måtte slite internasjonalt for å få forståelse for at vi ikke skal være fremst i klassen når det gjelder kutt i utslipp. Vi vil møte den samme argumentasjon som den WTOs generalsekretær, Pascal Lamy, fremførte på NHOs årskonferanse i år. Er det noen som kan tillatte seg å gi bedre markedsadgang for landbruksprodukter, så er det Norge. Rike Norge bør være blant de første til å gå med på kravene fra de fattige landene som ønsker økt markedstilgang for sine jordbruksprodukter, sa Lamy.

Slik vil det være når det gjelde utslipp av klimagasser også. Oljerike Norge forventes å være i front. Derfor er det utmerket at regjeringen har sagt at man er rede til å bruke milliarder for å få renset gasskraftverk. Her kan regjeringen med god grunn hevde at de faktisk gjør noe, mens den forrige regjeringen bare pratet. I rapporten fra Lavustlippsutvalget fra i fjor utgjør rensing av gasskraftverk 5 prosent reduksjon i de samlede utslippene. Her kan en altså oppnå mye. Og satsingen på CO2-rensing kan få fram en ny teknologi som kan bli en eksportvare for Norge. Det er derfor med god grunn Jens Stoltenberg slår om seg med ”månelandingsvisjoner” for den satsingen regjeringen har gått inn for. Det er langs denne linjen vi må satse på for å kunne ha mulighet for å redusere utslippene av klimagasser.

Nå fremstår dette som en kampsak for SV. Det har Helen Bjørnøy medvirket til. Denne saken vinner hun. Men det blir en seier som ikke bare vil smake godt for SV. Når SV skal kjøre så sterkt på kutt i klimagassene, vil det koste flesk. Det blir derfor ikke mye penger igjen til tradisjonelle hjertesaker for SV. På neste års statsbudsjett bør bevilgninger til forskning og utvikling som har som mål å få redusert klimagassutspill økes.

I Stortinget denne uken så vi tilløp til at klimatiske hetetokter rammet Kristin Halvorsen som følge av de behandlingen Helen Bjørnøy fikk. Det kan nok bli mer av den slags internt i regjeringen. Men først og fremst er det Ap som har runder å gå med seg selv om hva skal klimapolitikk de skal gå for. Også her vil det gå varmt for seg.

Jens Stoltenberg og Angela Merkel risikerer å bli stående som miljøsinker. De vegrer seg for konsekvensene av å gjøre det FN, EU og verdens miljøeksperter ber om, at CO2-utslippene kuttes så det svir, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag sier LO rett ut at de ikke ønsker noe mål om å kutte utslippene av klimagasser med 20 prosent innen 2020. De frykter det vil føre til tap av industriarbeidsplasser. Selvsagt vil det. Miljøvernminister Helen Bjørnøy sier til NRK i dag det ikke er noen grunn til frykt, for økt satsing på miljø gir også nye muligheter. Hun har bare litt rett.

Når LO er så negative til å fastsette mål for kutt i C O2, forstår vi hvorfor Jens Stoltenberg ikke over bordet kan si seg enig med Helen Bjørnøy som sier det skal bli kutt på 20 prosent. Jens Stoltenberg har gitt et intervju til Aftenposten i dag som vi ikke blir så mye klokere av, annet enn at Stoltenberg får vist sine retoriske kunster. Han sier han frykter en CO2-populisme som kan skade arbeidet med å bekjempe utslippet ev klimagasser. Er Stoltenberg redd for at politikere slår om seg alskens slags mål og tiltak for å tekkes velgerne? Er det Helen Bjørnøy han tenker på? Eller er det Venstre, Høyre og Kr. F som sier de er enige med Bjørnøy?

Jens Stoltenberg vet bedre enn noen hva det dreier seg om. Han ser at kutt i klimagassutslipp kan få drastiske konsekvenser for oljelandet Norge. Han vil tenke seg om, forståelig nok. Og mens han tenker, festner det seg et inntrykket av Jens Stoltenberg som miljøsinke. Alle partier, med unntak av Frp, går foran.

Noe av det samme situasjonen er forbundskansler Angela Merkel i. Financial Times skrev i går at Merkel hadde gjort det klart at hun ikke kunne godta EUs miljøkrav til bilindustrien. EU vil at ingen biler skal slippe ut mer enn 120 gram karbondioksid (CO2) innen 2020. De tyske bilen Porsche, VW, Audi, BMW og Daimler slipper ut langt mer enn dette. Det er kun Mercedes-modellen Smart Forto med bare 61 hestekrefter som i dag innfrir EUs krav.

EUs kommisjonær for miljøspørsmål Stavros Dimas ville opprinnelig at målet skulle nås innen 2012. Han har innsett at det ikke mulig. Japan har bestemt seg for at de ikke skal produsere biler som slipper ut mer enn 138 gram innen 2015.

Angela Merkel frykter at EUs krav vil rasere tysk bilindustri. Hun vil ikke la seg diktere av Brussel nå. Han må, som Stoltenberg, tenke seg om.

Spørsmålet er om man kan redusere utslippene like effektivt på andre måter. En mulighet er å sette ned fartsgrensen på motorveiene. En annen mulighet er å satse mer på biodiesel og blande etanol i bensinen.

Det er ikke reduksjon i utslippene fra biler som plager Jens Stoltenbergs. Norges problem er kraftkrevende industri og oljeproduksjon.