Børs-Baksaas mot fattig-Yunus

Folk som Yunus taper alltid maktkampene mot internasjonale milliardkonsern. Men med Nobelprisen har Yunus har fått global etisk makt. I opinionen slår han Baksaas ned i støvlene ved å fremstille han som en rovdyrkapitalist i møte med de fattige. Det skader Telenors omdømme, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag møtes Fredrik Baksaas og Muhammad Yunus for å se kom de kan bli enige om hvem som skal eier mer enn 50 prosent av GrameenPhone i Bangladesh. Intensjonsavtalen Telenor en gang inngikk med Yunus som representant for Grameen Bank, den andre eieren av selskapet, er ikke juridisk bindende. Yunus vet han ikke kommer videre via jusens vei. Men på en mesterlig måte har Yunus maktet å gjøre opinionen og politikere til sine allierte. Han vet å utnytte sin etiske, globale makt.

Ledelsen i et vanlig børsnotert selskap, ville ikke brydd seg med Yunus. Jon Fredrik Baksaas har problemet med å lukke døra for Yunus. Dels skyldes dette at staten er største eier i selskapet. Det gir politikerne grunn til å presse på for å finne en løsning i konflikten med Yunus.

Mer bekymringsfullt er det at det harde kjøret mot Telenor bidrar til å svekke selskapets omdømme. Det er som om alle dokumentene Telenor har utarbeidet om samfunnssvar nedgraderes til temmelig betydningsløse. Det er i Bangladesh Telenor viser sitt sanne ansikt.

Yunus vet også å borre i den tanna som gjør vondest. Han gjør Baksaas til problemet. Han fremstiller Baksaas som en forretningsmann som ikke er opptatt av noen annet enn å tjene mest mulig penger. Han bryr deg ikke om gentlemens agreement, intensjonsavtaler eller hva som er i en hel fattig nasjons interesse. Slik var ikke Tormod Hermansen, da han var sjef. Hadde Hermansen vært sjef i dag, hadde vi funnet en løsning. Slik holder Yunus på.

Og mye tyder på at han har rett. I forrige uke sa Tormod Hermansen at Telenor burde komme til enighet med Yunus. Vanligvis er en sjef meget påpasselig med å blande seg inn i driften av et selskap etter han er gått av. Her gjorde Hermansen et unntak. Han bidrar til å øke presset mot Baksaas.

Tormod Hermansen hører til Arbeiderpartiet og har bakgrunn fra statsforvaltningen, blant annet som departementsråd. Da han ble sjef for daværende Televerket, viste han at han også forsto seg på business bedre enn de fleste. Han omdannet Televerket fra å være en forvaltningsbedrift til å bli et internasjonalt, børsnotert telekonsern. Samtidig fremsto han som en leder som hadde forståelse for den samfunnsrolle et selskap innen telesektoren må spille. Baksaas har ikke det politiske ståsted som Hermansen. Han agerer på børslogikken premisser og leverer så det suser. Å kommunisere til offentligheten er han dårlig på. Dagbladet skriver at man i Telenor er blitt enige om at Baksaas bør iføre seg munnkurv i denne saken. I opinionen slår Yunus han ned i støvlene.

Det er et problem for et selskap som lever av gode kunderelasjoner å ha en toppsjef som ikke gir selskapet en god profil i offentligheten. Telenor må være opptatt av sitt omdømme. Selskapet taper på at det fremstår som en grisk monopolist som kun er opptatt av å sikre seg maksimal fortjeneste.

Yunus er ikke alene om å kritisere Telenor for tiden. Det er økende politisk misnøye med den dominerende rollen Telenor har sikret seg innen mediesektoren. Fra å være distribusjonsmonopolist har de fått en stadig sterkere posisjon på innholdssiden i mediebransjen. Også her handler det om pengemakt. Telenor utnytter sin sterke stilling til å kjøpe seg stadig nye posisjoner. Her hjemme er dette en sak for tilsynsmyndighetene. De kan sette foten ned. Ingen kan sette foten ned for Yunus. Han kjemper med ord om ansvar og rettferdighet mot den som har pengene og makten.

Spilleren Giske

Istedenfor å varsle full krig med landets kommuner, bør Trond Giske forsøke å kurere Norsk Tipping-sjefen, Reidar Nordby jr., for ”spilleblindskap”. Dialog om ”snillere automater” som gir mindre penger i statskassen, kan få kommuner på andre tanker, skriver redaktør Magne Lerø.

Det vitner om samfunnsansvar og etisk bevissthet når nærmere 150 norske ordførere sier nei til Norsk Tippings nye spilleautomater. De kan ikke nekte, svarer Kulturdepartementet. Vi tviler ikke på at Trond Giske klarer å banke igjennom at automater skal plasseres ut i alle kommuner. Det er imidlertid en meget farlig vei han slår inn på. Dette er et høyt spill han kan komme til å tape. Giske, med støtte av et solid flertall på Stortinget, har argumentert for et at Norsk Tipping skulle få monopol på spilleautomater av hensyn til de som utvikler avhengighet til automatspill. Det er delte meninger om de automatene som Norsk Tipping vil plassere ut er ”snille nok”. Noen mener de utvikler den samme avhengigheten. Det tar bare litt lengre tid – og konsekvensene er ikke like store – og det er ikke like mange som vil bli rammet. Det er dette som ligger bak ordførerne protest. De har for alvor fått øynene opp for de problemer spilleavhengighet skaper.

Det er Aftenposten spurt alle landets ordførere. 187 av landets 431 ordførere har svart. Og fire av fem svarer «nei» på spørsmålet om de vil ha spilleautomater.

Kulturminister Trond Giske er fortsatt overbevist om at man ikke blir spilleavhengig av de nye automatene fra Norsk Tipping. Kulturdepartementet insisterer på at samtlige kommuner i løpet av høsten setter seg inn i det nye tilbudet fra Norsk Tipping. Statssekretær Halvard Ingebrigtsen antyder at de kommuner som nekter å plassere ut automater kan få en reduksjon i tippemidlene.

Fremfor å legge seg på kollisjonskurs med landets kommuner, bør Trond Giske allerede nå gi Norsk Tipping beskjed om å gjøre automatene ”snillere”. Hele poenget med monopolet er jo at staten skal kunne instruere Norsk Tipping og ha styring med det som skjer. Giske må lytte til landets ordførere istedenfor å påstå at de alle tar feil.

I prinsippet er vi enige med Trond Giske i at kommuner ikke bør ha anledning til å motsette seg utplassering av automater. Reidar Nordby i Norsk Tipping lurer på om kommuner også kan komme til å legge ned forbud mot oddsen og skraplodd også. Denne uttalelsen forteller at han er i ferd med å utvikle ”spilleblindskap”. Denne sykdommen arter seg som en sløvet tilstand der man ikke er i stand til å se at ulike spill virker forskjellig på mennesker. Det er ingen kommuner som har kommet på den tanken at de vil forby kjøp av skraplodd. Grunnen er at det ikke er påvist at folk ”skraper” seg fra gård og grunn eller må gå til psykolog fordi man bare må kjøpe oddsen-kuponger.

Her i landet har vi godtatt et sammensurium mellom staten, Norsk Tipping og NRK for å få folk til å spille mest mulig og kjøpe mest mulig lodd. Å bruke penger på lodd og spill der statistisk sett det dummeste man kan gjøre. Med folk flest liker illusjonene og drømmen om den store gevinsten.

Det er de som tjener minst som bruker mest penger på spill og lodd. Det burde brukt pengene sine på andre ting. Men det får så være. De det taper går i alle fall til en god sak, til selveste staten – til idrett, kulturformål eller humanitært arbeid. Man kan selvsagt argumentere, som Dagens Næringsliv gjør, at slikt burde finansieres over skatteseddelen. Men det er nå en gang slik at folk ønsker den spenning eller virkelighetsflukt som spill er et uttrykk for. Det er greit at staten har mest mulig styring på slik.

Politisk korrekthet mot Solheim

Erik Solheims idé om utdanning og import av sykepleiere fra fattige land er vel verd å vurdere. Dessverre er han så langt bare blitt slått i hodet med politisk korrekthet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er noe som ikke stemmer når utviklingsminister Erik Solheim blir beskyldt for å stjele sykepleiere fra verdens sykeste og fattigste for å la dem pleie velfødde eldre i Norge. Slik ligner da ikke Solheim. Grunnen er at gårsdagens utspill fra regjeringen ble en anledning for flere til å markere politisk korrekthet og markere egne interesser.

– Heller enn å hente sykepleiere fra Malawi til Norge, burde Norge tilby sykepleiere til Malawi for å avhjelpe noe av nøden, sier presidenten i landets sykepleierforbund, Dorothy Ngoma til Vårt Land. Hun reagerer med vantro på Solheims utspill om å hente helsearbeidere fra U-land for å dekke behovet i Norge.

Hun har så rett, så rett. Slik burde det være. Det skjer da også. Norske misjons – og bistandsorganisasjoner har noen hundre helsearbeidere i arbeid utenfor landets grenser.

– Det er urettferdig å ta fra dem som har minst fra før. Vi kan ikke hente helsearbeidere fra land som knapt har et fungerende helsevesen selv, sier Dagfinn Høybråten til NTB. Det hører også rett og rimelig ut.

– Å basere vår velstand på andres fattigdom, er meningsløst, sier Inge Ryan og markerer at han dermed ikke er klar for å hoppe på partikollega Solheims utspill. Dette er også et uangripelig standpunkt. Sps helsepolitiske talsmann, Rune Skjælaaen er på samme linje. Frp vil naturlig nok ikke hoppe på ideer om import av mer utenlandsk arbeidskraft. Den eneste fra opposisjonen som er positiv til Erik Solheims utspill, er Per-Kristian Foss (H).

Lederen av Norsk Sykepleierforbund, Bente Slaatten, vender tommelen ned og mener det viktigste som kan gjøres er å øke lønnen til sykepleierne og sørge for at alle som vil jobbe heltid får anledning til det. Så fikk hun sagt det.

Hvis opposisjonen mener vi ikke skal tillate at sykepleiere fra land med et dårlig helsevesen ikke skal kunne jobbe i Norge, får man da legge ned forbund om det.

Erik Solheim forsøker å reise en debatt i forkant om en utvikling som er på gang. Vi bør heller ta debatten og ikke bare slå om oss med politisk korrekthet.

Solheim peker på man i den vestlige verden vil stå overfor et stort og udekket behov for helsearbeidere. Dette må løses ved at man satser sterkere på å få helsearbeidere som jobber deltid til å utvide sin arbeidstid. Han mener det samme som Bente Slaatten.

Dernest peker Solheim på det faktum at mennesker med utdanning fra fattige land drar utenlands for på sikre en bedre fremtid for seg og sine. Vi har fått et globalt arbeidsmarked inne flere bransjer.

Erik Solheim ønsker det samme som Dagfinn Høybråten. Spørsmålet blir da om det finnes tiltak som kan hindre en ukontrollert utvikling som de fattige landene vil tape på. Solheim sier han vil jobbe internasjonalt for at det skal lages kjøreregler som hindrer at fattige land blir tappet for sine menneskelige ressurser. Det trengs.

Solheim vil at Norge skal bidra til utdanninga av flere helsearbeidere i fattige land. Han vil også ha vurdert om det er mulig å utdanne helsearbeidere øremerket for praksis en viss tid i Norge. En tredje mulighet er å hente mennesker fra u-land for å gi dem utdanning her.

For at de syke og fattige i land med et langt dårligere helsevesen enn Norge, ikke skal bli tapere vil Solheim foreta seg noe fremfor å sitte rolig med korrekte meninger og se på hva som skjer.

Hva er galt med å bruke noen milliarder av oljeforbundet for å utdanne noen tusen sykepleier i fattige lands som kan ha praksis i Norge. Vi driver mye u-hjelp som også norsk næringsliv har nytte av. Vi kan også drive utdanningsmessig u-hjelp som norsk helsevesen kan ha nytte av.

Honnør til Erik Solheim for at han tenker nytt og lanserer ideer som kan være i de fattiges interesse.

 

Bølleknep på toppen

Gerd-Liv Valla, Øystein Djupedal, Göran Persson, Gordon Brown blir kritisert for å bruke bøllete knep når de utøver makt. Slikt driver ikke Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg med, skriver redaktør Magne Lerø.

Viggo Johansen i Redaksjon 1 stilte i går spørsmål om det er nødvendig å være litt bøllete for å nå toppen i politikken. Svaret er nei. Kjell Magne Bondevik satt i panelet. Han er et eksempel på at det ikke er nødvendig. Det var definitivt ikke noe bøllete over Kjell Magne Bondevik. Men kjempe kunne han. Noe sivblad var han definitivt ikke. Han var imidlertid meget påpasselig med hvilke ord hen benyttet i kampens hete. Det samme kan sies om Jens Stoltenberg. Han er varsom med å karakterisere eller provosere sine egne. De er opptatt av å skille sak og person.
Kåre Willoch hadde en skarp tunge. Det har Inge Lønning også. De er imidlertid mestre i å vite hvor langt man kan gå uten å bli beskyldt for ufine metoder. Øystein Djupedal mestrer ikke dette. Han har makt og vil gjerne bruke den. Han trår imidlertid over grensene, og det ender med at han står mer maktesløs og hjelpeløs tilbake. Hvis han ikke skjerper seg, går det med ham som med Gerd-Liv Valla. Hans egne vender seg til slutt imot ham.
To andre toppolitikere er kommet i søkelyset de siste to ukene. Sveriges tidligere statsminister, Göran Persson visste å bruke makt. Han endte opp som en temmelig suveren leder av de svenske sosialdemokratene. Hans robusthet, styrke som vippet over i hovmod, hans nedlatende holdning til andre ble vendt mot han i den siste valgkampen. Den som vil være sterk og mektig, må også vise at han kan lytte og ta hensyn. I en TV-dokumentar har Gøran Person sjokkert mange ved sin direkte, nedsettende måte å kommentere andre politikere på. Flere har stått fram og karakterisert Göran Persson som en temmelig hensynsløs slugger. Det virker også som om han er blitt tøffere, mindre lyttende og mer egenrådig etter hvert som han etablert seg permanent på toppen. Det samme sies om Gerd-Liv Valla. De blir dopet av sin egen makt og suverenitet slik at de ikke oppviser den årvåkenhet som er nødvendig. De sover rett og slett i timen som handler om deres egen maktutfoldelse. Det ender med at de går over grenser de i sin tidligere karriere passet på å holde seg innenfor. Makten sløver deres selverkjennelse.

Noe av den samme kritikken møter nå Gordon Brown som er favoritten til å overta etter Tony Blair. Han blir beskyldt for å være kynisk og opptre med en stalinistisk hensynsløshet.
I et intervju med Financial Times hevdet lord Turnbull at Brown behandler sine regjeringskolleger med forakt og har et kynisk forhold til menneskeheten og sine kolleger.
– Han vil ikke at de skal få delta i noen seriøs debatt om politiske prioriteringer. Hans syn er at det rett og slett ikke er verdt det, og at de får gjøre som han bestemmer. Det er svært fornærmende, tordner Turnbull. Han beskylder også Brown for å skygge banen «når den skitne jobben må gjøres» og at han bruker informasjonsnekt som et maktmiddel.
Turnbull har arbeidet flere år nært med Brown, i fire år han som øverste embetsmann i Finansdepartementet, og flere år i samme rolle ved statsministerens kontor.
Når en tidligere høyt plassert embetsmann går ut med denne type karakterdrap på en aktiv toppolitiker, sender det sjokkbølger inn i det politiske landskap. Noen vil selvsagt bruke dette mot Brown s. kampen om hvem som skal overta etter Blair. Andre vil legge vekt på de resultater Brown har oppnådd.
Det kan ende opp i samme diskusjon som vi var oppe i rundt Gerd-Liv Valla. De som fremhevet hennes styrke og evne til å oppnå resultater, mente man kunne leve med at hun kjørte tøft overfor medarbeidere når hun mente det var nødvendig.
Det er ikke bare på toppene i politikken det har blåst de siste to ukene. Direktør Else Pran i Hjemmet Mortensen måtte få en ny stilling fordi hun kom i konflikt med redaktørene som rapporterte til henne. Kritikken gikk på lederstil og at hun blandet seg opp i ting hun ikke hadde noe med.
Rektor Tom Colbjørnsen og prorektor Inge Jan Henjesand ved BI klarer heller ikke samarbeidet. Henjesand har vært sykemeldt i fire måneder. Nå har han sagt opp sin stilling og går tilbake til forskning og undervisning ved BI. Det pågår en tøff omstilling ved BI. En sjef må ta ansvar for det som skal skje. Det er Colbjørnsen som har retten og myndigheten til lede i det daglige. Det er det Henjesand nå tar konsekvensen av.
I NRK er de ansatte i Brennpunkt-redaksjonen i har strid med ledelsen. Flere er blitt sykemeldt. Verneombudet har grepet inn og forlangt at ledelsen skjerper seg. Ledelsen blir kritisert for på kjøre over de ansatte.
Sjefer på toppen, enten det er i politikken eller i næringslivet, må regne med å ende opp i konflikter når det må tas tøffe avgjørelser. Hvordan man takler slike situasjoner, er avhengig av ens personlighet og ikke minst personligheten til de man samhandler med. Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik må tåle kritikk for at de greiper inn i konflikter for seint og at de er for tilpasningsdyktige. Carl I. Hagen kritiser for det stikk motsatte. Göran Persson og Gordon Brown også.
Den som forsøker seg på en røff, litt autoritær lederstil i politikken, utsetter seg for fare. Miljøet rundt tåler mindre av dette i dag enn tidligere. Vi forventer skikkelig oppførsel. Både unge og eldre er blitt mer opptatt av å avsløre herskerteknikker. Den som går over grensen, ødelegger for seg selv. Det er Øystein Djupedal et eksempel på.

Djupedals tunge i SV og ellers

Det virker som om Kristin Halvorsen har kontroll med det meste i SV, med unntak av Øystein Djupedals primitive tunge. Men VG-bildet av Djupedal som en maktpolitiker som bruker trusler og homohets for å få det som han vil, tror vi ikke på, skriver redaktør Magne Lerø.

Det ble ikke bråk om SV i regjering på landsmøtet i helgen. De står rimelig samlet om å forsøke å få mest mulig ut av regjeringssamarbeidet. Men nestledervalget holdt på å glippe for Kristin Halvorsen. Det manglet bare 13 stemmer på at Ingrid Fiskaa hadde blitt valgt fremfor Bård Vegard Solhjell.

Når Solhjell kombinerer nestledervervet med å være statssekretær hos Jens Stoltenberg, styrker dette SVs posisjon i regjeringen. Samtidig knytter det SV tettere opp til regjeringen. Å velge Solhjell er riktig strategi når målet er å regjere. Kristin Halvorsen har fått en høyre hånd som kan holde fram regjeringsdeltakelsens velsignelser for et parti som etter hvert vil bli sterkere preget av regjeringsslitasje.

SV blankpusset profilen som miljøparti i helgen. Helen Bjørnøy fremstår nå med styrke som fanebærer for miljøsaken. Hun er utropt som vinner i neste års statsbudsjett. Det gir henne mulighet for å fremstå som en minister som leverer resultater. Det trenger SV på miljøområdet.

Den store saken for VG i dag er Øystein Djupedals krangel med ungdomspolitikeren Snorre Valen. Valen er en Djupedal har hjulpet fram i politikken. Men i en heftig diskusjon på kvelden, skal Djupedal ha truet Valen med å gjøre slutt på karrieren i partiet dersom han støttet Ingrid Fiskaa som ny nestleder. Det endte med at Djupedal beklaget det han sa. Kristin Halvorsen ble også involvert og skal ifølge avisen bedt Djupedal om ” å gå og legge seg”.

Det er ikke første gangen Djupedal er blitt overivrig i diskusjoner og slengt med leppa. På en fest som Fafo inviterte til i fjor, forteller VG at han truet med å sette i gang homohets mot Per-Kristian Foss og politisk rådgiver Kaj-Martin Georgsen. Det ende med at Djupedal også her måtte beklage det han hadde sagt.

Mediene skriver i dag om at Djupedals opptreden på landsmøte i helgen, kan føre til at han ikke blir nominert til Stortinget igjen ved valget i 2009.

Er Øystein Djupedal en maktpolitiker som bruker trusler og ufine metoder for å få det som han vil? Vil VG ha oss til å tro at han er en ”mini-Valla” som turer fram? Nei da, Øystein Djupedal er ikke mer suspekt enn andre politikere. Han opptrer bare dumt og uklokt. Han snakker før han tenker. Det dummeste en statsråd i SV kan gjøre i en opphetet valgkamp, er å true med sanksjoner dersom man ikke stemmer på den rette. Man oppnår det stikk motsatte med den slags i et landsmøte i spenning og som koker av rykter om hvem som har sagt og ment hva. Enda dummer er det å true politiske motstandere med homohets.

Om Djupedal er klink edru når han kommer med slike uttaler, vet vi ikke. Like ille er det uansett.

Djupedal ble hardt kjørt det første halvåret som statsråd fordi han uttalte seg upresist i flere saker. Det har blitt bedre etter hvert. Men han har tydeligvis problemer med å opprettholde en anstendig presisjonsnivå når han blir engasjert.

Øystein Djupedal hører ikke hjemme i en akademisk tradisjon der både retorikk og saklighet i argumentasjon inngår på en eller annen måte. Djupedal er en ”rett fra levra”-politiker. I denne tradisjonen hører også Thorbjørn Berntsen hjemme. Han kunne også slenge med leppa, men det ble ikke knyttet til en form for maktutøvelse. Det er her Djupedal trår feil. Han ønske å visse at han har makt og posisjon, men det ender med at han fremstår som maktesløs og ubehjelpelig, som en som ikke har kontroll over virkningen av det han sier og gjør. Det er en dårlig posisjon for en statsråd å være i. Djupedal må skjerpe seg før det er for seint.

Sutreren Fredriksen

Det lyder skikkelig falskt når John Fredriksen synger sine klagesanger om at han har det så fælt at han ikke kan bo i landet. Det er bra at Kristin Halvorsen lager en ”lex Fredriksen” slik at han kan få inn reglene for oppkjøp med teskje, skriver redaktør Magne Lerø.

I går sto John Fredriksen fram på forsiden av Dagens Næringsliv med bitre klagesanger. Det er ikke måte på hvor fæle alle i Norge er med ham. Børsen er ute etter ham hvert minutt. Nasjonale minoritetsaksjonærer forfølger ham. Ligningsmyndighetene ligger på lur bak hver busk. Politikerne skjeller ham ut og mediene skriver stygt om ham. For et liv. For en skjebne. Er det rart at han har tatt med seg milliardene sine og slått seg ned på Kypros?

Men Fredriksen fortjener ingen sympati. Han får det han har fortjent. Det er ikke uten grunn han har pådratt seg et rykte som bøllete forretningsmann. Sitt sanne jeg viste han da han ble skatteflyktning. Fredriksen vil ikke være med å bidra til å bygge det norske velferdssamfunnet. Han prioriterer seg og sitt.

Han må gjerne hamre løs på formuesskatten og legge ut i det vide og breie om hvor mye den svekker hans konkurranseevne. Det er tusenvis av kapitaleier som er enige med ham. Men de innretter seg etter det flertallet har bestemt.

I det siste er det kampen med Børsen om makten i Easteren Drilling som har opptatt ham mest. Han opptrer Fredriksen som andre store kapitaleiere som forsøker å sikre seg makten i et selskap uten å kjøpe hele selskapet. Orkla, Kjell Inge Røkke og Schibsted har forsøkt på det samme. Striden står om når det oppstår såkalt tilbudsplikt. Lovgiverne ønsker klare og rene linjer. Det skal ikke være mulig å inngå allianser som gir en reell kontroll over et selskap selv om man formelt ikke er eier.

Nå varsler Kristin Halvorsen at hun vil innføre en ”lex Fredriksen”. Hun vil sørge for at minoritetsaksjonærene i et selskap har mulighet til å selge aksjene sine til en fornuftig pris når kontrollen over selskapet overtas av  andre. Det blir tilbudsplikt ved 33 prosent, 40 og 50 prosent. I EU har man tilsvarende regler.

Fredriksen må gjerne hyre inn en liten bataljon jurister som kan argumentere for hans syn når det gjelder Easteren Drilling. Fredriksen er ekspert på å utnytte hull og uklarheter i et regelverk. Om han vil vinne fram i rettsapparatet eller om man kommer opp med løsninger i siste liten, aner vi ikke. Det viktige er at reglene nå blir strammet opp slik at alle forstår hva tilbudsreglene betyr.

Så får Fredriksen synge sine klagesanger om at han har det så fælt at han ikke kan bo her. Det får være hans valg. Vi bryr oss ikke.

Helge Lund – en seniorsynder

Å tilby alle over 58 år 70 prosent lønn fram til pensjonsalder selv om de får ny jobb, er en politisk vederstyggelig handling. Men vi kan ikke kreve at børsnoterte selskaper skal styres ut fra kravet om korrekte politiske signaler, skriver redaktør Magne Lerø.

Å tilby alle over 58 år 70 prosent lønn fram til pensjonsalder selv om de får ny jobb, er en politisk vederstyggelig handling. At det er Statoil-Hydro som gjør det, er ekstra ille. Her har jo staten aksjemajoriteten. Åsmund Lunde i Senter for seniorpolitikk er ute med storslegga mot Helge Lund i Aftenposten i dag. Lund må også tåle kritikk fra alle de politiske partiene. Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen er selvsagt misfornøyd med sluttpakketilbudet. Det fikk Helge Lund klar beskjed om i går. I en samtale med Dagens Næringsliv vil imidlertid ikke Hansen betegne gårsdagens telefonsamtale med Lund som en oppstrammer. Aner vi at han har en viss forståelse? Ville han gjort det samme dersom han sto i Lunds sko? Sannsynligvis.

Statoil Hydro har et par tusen ansatte for mye. De må få ut folk fort for å få på plass den nye organisasjonen. De kan ikke sitte på fanget til hverandre på kontorene. Alle som har vært igjennom store fusjoner med overtallighet, vet at det er et poeng at de som skal slutte slutter raskt. Lund vil ha tempo i strømmen ut fra kontorene. Det oppnår han ved å tilby særdeles fristende sluttpakker.

Store selskapet blir ofte kritisert sønder og sammen for at de gir sjefer som slutter store fallskjermer. Statoil Hydro er i minst raus også med sine ansatte. Når man ikke har saklig grunn til oppsigelse, må man ut med sluttpakker både til ledere og ansatte. Størrelsen kan alltid diskuteres.

Statoil Hydro kan i verste fall måtte betale 3,4 milliarder for å bli kvitt folk. Det er et svimlende tall. Ledelsen mener imidlertid det er det mest lønnsom selskapet kan foreta seg. Å ha ansatte som man ikke trenger på lønningslista, blir enda dyrere.

Helge Lund mener det er lettere å lokke en 58-åring til å slutte enn en 35-åring. Det spørs selvsagt hva man tilbyr. Men Statoil- Hydro er nok mer opptatt av å beholde 35-åringene enn 58-åringene. De finner nok mest av den kompetansen de trenger fremover i de yngre fremfor de eldre årsklasser.

Det gir selvsagt en uheldig signaleffekt at de eldste arbeidstakerne er de som tilbys å slutte. Det skjer samme dag som det ble oppnådd enighet om den store pensjonsreformen hvor poenget er at ansatte skal jobbe lenger. Mange gode krefter engasjerer seg for å endre holdningen til eldre arbeidstakere. Eldre arbeidstakere gjør en like god jobb som eldre.

Helge Lund er ikke opptatt av signaleffekter. Han skal skaper lønnsomhet. Han legger opp til det som tjener selskapet best på lang sikt. Så tar han den politiske kjeften som hører med.

Det hjelper ikke at staten eier over femti prosent av selskapet. Lund ringer ikke Bjarne Haakon Hansen og spør om lov til å gi politisk ukorrekte sluttpakker. Like lite konsulterer han likestillingsminister Karita Bekkemellem når han skal legge lederkabalen. Her er det ikke kjønn som er det avgjørende, men kompetanse og erfaring.

Helge Lund kan velge og vrake i skaren kompetente medarbeidere. De som slutter i StatoliHydro vil neppe stå lenge ledig på torget. De er stort behov for deres kompetanse. Det får seg sikkert ny jobb like raskt som de som måtte slutte ved Union i Skien.

Papir mot bedriftsnedleggelser

Dag Terje Adersens verktøy mot nedleggelse av bedrifter er så sløvt at det ikke kan brukes til noen ting. Dropp nye skjemaer. Ikke lat som om man kan styre der man ikke kan, skriver redaktør Magne Lerø.

En av de tingene de rødgrønne har funnet på for vise at de vil føre en mer aktiv næringslivspolitikk, er meldeplikt ved nedleggelse av bedrifter. Dag Terje Andersen forslag til ny lov har nå vært ute til høring. Alt tyder på at dette kun blir en papirbestemmelse, enda en nytt skjema som skal fylles ut på det verst tenkelige tidspunkt for en som sliter med å holde det gående.

Dagens Næringsliv skriver at arbeidsgiverne sabler ned næringsministerens forslag. LO mener han ikke går langt nok. Kommunene virker fornøyd. Greit å bli informert, selv om man stå fullstendig «verktøyløs».

Nedleggelsen av Union i Skien danner noe av bakgrunnen for Andersen nye bestemmelser. Dette ble utlagt som et skrekkens eksempel på hva eiere kunne finne på. I ettertid er det få som hevder dette var en gal avgjørelse, og de fleste ansatte fikk seg ny jobb på rekordtid. I dag fremstår dette som en vellykket bedriftsnedleggelse. Problemet var at den kom midt i valgkampen i 2005. Da konkurrerte politikere om å være mest imot. Det samme ser vi nå i Frankrike hvor det er valg. Alle stor bedrifter som varsler nedbemanning, får gjennomgå av alle som vil bli president.

Tidligere hovedtillitsvalgte ved Union fabrikker i Skien, Jan Grini, sier til Klassekampen at det Andersen forslår ikke ville vært tilstrekkelig til å få stoppet nedleggelsen av Union. Han synes den varslete nedleggelsen av Tiedemanns Fabrikker i Oslo er enda verre. De leverer solide overskudd hvert år, men nå vil eierne samle produksjonen i Danmark.
Hva er vitsen med å innføre mer byråkrati ved nedleggelse av bedrifter? Hvis ledelse eller ansatte mener det er mulig å hindre en nedleggelse, tar de selvsagt kontakt med kommune, fylke, politikere, Innovasjon Norge eller hvem det skulle være. Det hjelper ikke det fnugg om myndighetene får et skjema som varsler nedleggelse.

De rødgrønne må slutte å late som om man har verktøy man ikke har. Det er verre enn å innrømme at verktøykassen faktisk er tom, som tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen gjorde.

Hvis Andersen vil gjøre det vanskeligere å legge ned bedrifter som går med overskudd, må han sørge for at det blir dyrere ved å lovfeste sluttpakker for de ansatte. Men går man får langt i denne retning, vil det bli et hinder for at nyetableringer. Vi må ha rammebetingelser i Norge som ligger omtrent nivå med det som er vanlig i EU.
Hvis grunnen til nedleggelse er at man må modernisere og ikke har kapital til det, kan det være Innovasjon Norge kan bistå. Det finnes mange eksempler på at bedrifter trenger hjelp for å komme over en kneik. Så det er all mulig grunn for myndighetene til øke innsatsen når det handler om innovasjon og nyskapning.

En del i den rødgrønne leir ser ut til å mene at staten også skal begynne på kjøpe bedrifter som eierne ikke vil drive videre. Hvis venstrefløyen i Ap får presset Jens Stoltenberg, blir det opprettet et nytt statlig investeringsfond neste år. Det er snakk om å bruke så mye som 80 milliarder kroner av oljefondet til dette. Hva pengene skal brukes til? Litt av hvert, virker det som. Noen vil at fondet skal kjøpe seg opp i Aker Yards når Kjell Inge Røkke selger seg ut. Man kunne ha overtatt Union i Skien. I tillegg kommer støtte til bedrifter i en oppstartingsfase. Sp vil selvsagt bruke midler på bedrifter som har en viktig funksjon på landsbygda. Det er ikke grenser for hva man kan støtte og investere i.
Men hvorfor? For å sikre arbeidsplasser, at hovedkontorer forblir i Norge og at vi ikke tappes for verdifull kompetanse.
Dette er vel og bra. Men i en tid da det er mangel på arbeidskraft, kan det umulig være statens oppgave å sørge for at bedrifter ikke blir langt ned slik at ansatte finner nye jobber der det trengs mest.
Blir et slikt fond opprettet, blir det kastet mye penger ut av vinduet. Staten er dårlig på å drive business. Dette kan private eiere best. Det kommer til å bli et evig mas om hvilke bedrifter som skal få støtte og hvilke som ikke skal få. Selv om ikke politikerene sitter i styret i dette nye fondet, kommer de til å engasjere seg. Det gjelder å vise velgerne «at man gjør noe».

Nedleggelsen av Tiedemanns fabrikker har ikke skapt rystelser i det politikk miljø, ganske enkelt fordi myndighetene ikke kan foreta seg noe. Ennå virker det som om Dag Terje Andersen vil late som om han kan.
Papirer og byråkrati fører ikke fram. Dropp de nye bestemmelsen. Det blir en ny bestemmelse som får like liten betydning som ervervsloven som er avviklet. Den snakket de rødgrønne om å innføre. Det fant de ut ikke var mulig. Klokt.

Virvaret om statskirken

Det er nesten ikke til å tro at politikere i 2007 vil insistere på at de skal bestemme hvem som skal bli biskoper i landets største kirkesamfunn. Dette er ”utenforlandet Norge” i en ny variant, skriver redaktør Magne Lerø.

Aps sentralstyre har lagt fram et forslag om reform av statskirken som det bør bli atskillig bråk om. I korthet går det ut på at man renser grunnloven for henvisninger til at staten holder seg med en egen religion, men at man vil ha kontroll med Den norske kirke som før. Kontrollen skal utøves gjennom årlig budsjetter og ved at de i regjeringen som er medlem skal utnevne biskoper. Det nye er at man åpner for at kirken selv kan få utnevner biskoper på et seinere tidspunkt dersom ”det nødvendige kirkelige demokrati er på plass”, som statsminister Jens Stoltenberg sier.

At SV sabler ned denne løsningen, er forståelig. De vil en rene linjer. Det betyr at staten skal forholde seg likt til alle trossamfunn. Sp har heller ikke sansen for det Ap nå ser ut til å ville lande på. De vil beholde statskirken som den er. Sp mener Ap avvikler statskirken uten å innrømme at det er det man gjør.

De som synes å være mest positiv, underlig nok, er representanter for Den norske kirke. Lederen i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen sier til NTB at han er glad for at Ap åpner for at et kirkelig valgt organ kan få utnevne biskoper.

Det må da være måte på å stille seg med lua i hånden. Kirkeledere som ikke vil slåss ”to the bitter end” for at kirken selv skal utnevne sine ledere, har misforstått jobben sin. Nå skal det sies at det er mange i kirken som synes det er behagelig å opphold seg ved de statlige kjøttgrytene. Den som gir en mat, utvikler man gjerne et positivt avhengighetsforhold til. I kirken er det mange som har den helt store skjelven for hva som vil skje dersom kirken virkelig blir herre i eget hus.

Som typer er Jens Stoltenberg og Nils-Tore Andersen like. De er diplomater, de søker kompromisser. De er ikke mer prinsipielle enn de må være. I politikken og kirkepolitikken gjelder det lukte seg fram til det som kan samle.

Dagens statskirkeordning er an anakronisme. Statskirken er moden for skraphaugen. Det er dog en viss logikk i den. Når det i grunnloven slås fast at den evangelisk lutherske lære er statens religion, kan det argumenteres for at staten må utnevne Den norske kirkes øverste ledere. Når statskirkebestemmelsene tas ut av grunnloven, blir det meningsløst å insistere på at man fortsatt skal utnevne biskopene. Dette bør Den norske kirke ikke godta. Det er virkelig ille om man avvikler statskirken formelt, men beholder styringen reelt.

Når grunnloven skal endres, må det ligger en klar tanke bak. En grunnlovsendring skal ikke komme som resultat av en saus av kompromisser. Da får prosessen fortsette inntil man eventuelt kommer fram til noe som holder både prinsipielt og i praksis.

Statskirken er en tapt sak. Men vi kan leve med den inntil politikerne klarer å samle seg om en prinsipiell og rakrygget holdning som tar både folk og trossamfunn på alvor.

Ingen er tjent med å gjøre som Aps sentralstyre foreslår. Kirkerådet bør si klart ifra at man går imot en endring som ikke innebærer at Den norske kirke selv skal utnevne biskoper.

Den norske kirke har i årevis forsøkt å få flere til å delta ved valg til menighetsrådene. Nå forsøker Trond Giske og Jens Stoltenberg å holde en gulrot foran Den norske kirke. Hvis man er flink til å få flere til å delta ved kirkelige valg, kan man få lov til å utnevne biskoper. Skal man øke deltakelsen ved kirkelige valg til 10 prosent? Eller 15 prosent.

Den norske kirke er så demokratisk som medlemmene ønsker den. Alle kan stemme. Men medlemmene bryr seg ikke med å stemme. Ikke går man særlig ofte på gudstjenester heller.

Det er nesten ikke til å tro at politikere i 2007 vil insistere på at de skal bestemme hvem som skal bli biskoper i landets største kirkesamfunn. Dette er ”utenforlandet Norge” i en ny variant. Det er direkte pinlig å måtte forklare utlendinger at vi fremdeles holder det gående på denne måten.  

Ideologiske etterdønninger etter Valla

Gerd-Liv Valla, karismatiske pastorer som Envald Flåten og ideologiske hærførere har noe til felles – de kjører over andre for sakens skyld og kolliderer med psykologenes og juristene individuelle rettighetstenkning og etablerte lederidealer, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at konfliktene rundt Gerd-Liv Valla har kommet seg ut av det tabloide sporet og de politiske interessemotsetninger, er det lettere å få øye på de ulike samfunns-og menneskesyn som ligger bak.

Noen ser denne saken i et kvinneperspektiv. En kvinne som våger å tre inn på mennenes mektige arena, må få støtte når hun kjemper med de samme midler som menn alltid har kjempet med. Å ofre Valla, ble for dem et tilbakeslag for kvinnekampen.

Andre hevder denne saken ikke handler om noe annet enn hvordan man i dag utøver et godt lederskap. Valla hører fortiden til. Hun representerer en autoritær lederstil som er utgått på dato.

Hos en del som anlegger psykologiske perspektiver på saken, virker det som om det avgjørende er at personlighetstypene Valla og Yssen tørner mot hverandre. Det er ikke første gangen det har skåret seg mellom Valla og andre sterke kvinner. Menn forholder seg lettere til Vallas lederstil. De tåler lettere at det kjempes med blanke våpen og innfinner seg letter med maktspillets regler.

De som har merkevarebriller på seg når de kommenterer hva som skjer på samfunnets arena, mener Valla måtte ofres fordi hun ødela merkevaren LO. LO kunne ikke leve med en sjef som ble beskyldt for ikke å leve opp til de idealer LO forfekter og som også er blitt nedfelt i landets arbeidslivslovgivning.

Andre igjen mener Valla utfordret makten for sterkt. Hun ble for mektig for de mektige i Ap og LO. De benyttet konflikten med Ingunn Yssen til å rive Gerd-Liv Valla ned av mektighetstronen. Det var ikke nødvendigvis meningen at det skulle gå så langt. Men hun måtte bremses.

En slik konflikt har også aktivisert spenningen mellom høyre og venstresiden i LO og Ap. Den som anlegger en ”alt er egentlig politikk”-perspektiv på saken, vil hevde at man i fagbevegelsen har levd godt med ledere som har kjørt like tøft som Gerd-Liv Valla. Dette var et politisk oppgjør internt.

Tidligere statsråd, og fagforeningsmann, Thorbjørn Berntsen mener høyresiden i samfunnet benyttet anledningen til å angripe LO. Han sa til Dagsavisen dagen etter at Valla gikk av, at man ikke burde bedt tidligere «Unge Høyre-folk» om å granske saken. I dette bildet hører det også med at det er den borgerlige avisen VG, som ensidig har kjørt mot Gerd-Liv Valla.

Gerd- Liv Valla hørte utvilsom til venstresiden i LO og Ap. Med Vallas fall har de svekket sin posisjon. Venstresiden har gjort saken til en oppgjør om politisk kurs. Med et unntak: Per Østvold. Han hører til venstresiden i LO men hevder dette først og fremst er en sak om Gerd-Liv Vallas lederstil. At saken etter hvert også fikk andre dimensjonen, ser han. Men han er ikke med på at man må ha politiske brillene på seg for å forstå hva dette handler om. Selv blir han beskyldt for å innta dette standpunktet fordi han som SV-er er kritisk til samrøre mellom Ap og LO. Det tåler han.

Per Østvold er nok den som har gitt den beste analysen av situasjonen selv om alle perspektivene som er nevnt overfor, spiller med.

Om vi borrer litt dypere, kommer vi på sporet av de ulike samfunns- og menneskesyn som ligger bak konflikten.

Vi lever i en tid der de individuelle rettigheter står sterkt. Det enkelte mennesker skal kunne realisere seg, finne et meningsfylt arbeid, få brukt sine evner, komme til orde med sin sak og bli tatt hensyn til. Arbeidslivet skal preges av medbestemmelse og individuell tilpasning ut fra behov og livssituasjon. Dette har fått gjennomslag i arbeidsmiljøloven. Den samme tenkning ligger bak IA-avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

De to faggruppen som først og fremst forvalter denne humanistiske, individorientert rettighets tenkningen, er juristene og psykologene. Juristene er eksperter oppå den enkelte mennesker rettigheter. Psykologene har innsikt i hvordan individet opplever sin livssituasjon og hvordan forholdene må legges til rette for at et individ kan få brukt sine ressurser, utfoldet sin personlighet og realisere seg selv.

Venstresiden i politikken har et annet utgangspunkt. De har et kollektivt perspektiv. Det er saken, samfunnet som er i fokus. Man har forlatt ekstremutgaven som Dag Solstad beskrev i sin bok ”Gymnaslærer Pedersen”. Men man står likevel i denne ideologiske tradisjonen. Individet skal underordne seg det som er i fellesskapets interesse.

Venstresiden har fostret mange sterke, ideologiske ledere som har styrt med hard hånd.

Dette kjennetegner alle ideologiske bevegelser som må kjempe seg fram mot det som er trenden i samfunnet. Den som står i en ideologisk strid med omverdenen, velger seg gjerne sterke ledere på toppen. Vi ser det tydelig i religiøse sammenhenger, ikke i den tilpasningsdyktige statskirken, men i flere av frimenighetene. Her er pastorens vilje lov. Inntil han eventuelt blir felt, slik det skjedde med Envald Flaathen i Livets ord i Bergen.

Han møtte også sterke anklager for sin lederstil.

Avhoppere fra slike menigheter kan fortelle lignende historier som den Ingunn Yssen har fortalt. Vi har selv snakket med personer som har kritisert legendariske, nå avdøde, Ludvig Karlsen sønder og sammen for hans behandling av underordnede. Karlsen var en av en av de største helheter i den karismatisk del av kristenfløyen. Flåten og Karlsen hadde neppe kommet velberget igjennom en vurdering fra krisepsykiatere, psykologer og tre jurister da de stormet som verst rundt dem.

Gerd-Liv Valla har det til felles med en del karismatiske pastorer og sterke ideologiske førere at de kjører over andre for saken skyld. De har ikke helt fått med seg at samfunnet har gitt individet rettigheter til annet enn bare på bøye seg og føye seg, gjøre som sjefen sier, skjerpe seg og fremfor alt være lojal uansett.