Fotballen mot stupet

Norsk fotball har gitt seg markedskreftene i vold. Nå er flere av dem ved stupet. Er det rart når lønningene har økt 40 prosent? Det er spillere som har stukket av med millionene i norsk fotball, skrive redaktør Magne Lerø.

Å investere i norsk fotball er noe av det dummeste en kan gjøre dersom målet er å tjene penger. Dersom man har nok av millioner, og kan tillate seg å følge hjertet og koble ut ”børshodet”, er fotballbransjen aldeles utmerket å være i. Her er det ikke bare dramatikk hver søndag. Ifølge fotballforskeren, professor Arild Hervik, står hele bransjen fremfor stupet.

– I 2000 fremla vi nøkkeltall for Tippeligaen der vi kunne forutse en økonomisk nedtur. Den inntraff fra 2001 til 2003. Da tjente ikke norsk toppfotball penger, og for mange klubber ble det en smertefull erfaring. Men smellen førte også med seg budsjettdisiplin og økonomisk edruelighet. Når jeg ser tallene til Norges Fotballforbund (NFF) nå, er det all grunn til å rope et varsku igjen. Om ikke utgiftene og lønningene nå begrenses, er jeg bekymret for flere av klubbene. Klubbene må få en annen lønnspolitikk, ellers kan dette gå virkelig ille, sier Hervik til Aftenposten.

I fjor omsatte norsk fotball for første gang for mer enn 1 milliard kroner. Problemet er at ingen tjener penger. Ikke klubbene, ikke investorene, ikke TV2. Fotballspillerne stikker av med alt. Noen trenere soper også inn bra med penger. Og det koster å sparke trenere i fleng.

De tre siste årene har kostnadene til spillerne økt med drøyt 90 millioner. Det utgjør en økning på 40 prosent. De slår toppsjefene på børsen ned i støvlene. Snittlønnen i de beste klubbene anslås å ligge på rundt 900 000 kroner, hos de andre klubbene ligger den på rundt 500 000 kroner. De beste spillerne kan håve inn en årslønn på 6 millioner kroner. De beste spillerne har også tøffe agenter som vet hvor mye det er mulig å presse sitronen.

Fotballpresident Sondre Kåfjord liker dårlig de tallene norske eliteserielag kan vise til. Han sier til Aftenposten at han frykter at noen klubber kan gå konkurs.

Han har all mulig grunn til å frykte det. Norsk fotball har gitt seg markedskreftene i vold. Alle presser hverandre dit de ikke vil. Alle konkurrerer mot alle. Det er ikke særlig mye mer å hente ut fra sponsormarkedet. TV2 og Telenor har nesten betalt skjorta av seg for å sire seg senderettighetene til eliteserien.

Klubbene har vist vilje til å ta risiko ved å ansette svindyre trekkplastre. Slik kan de ikke holde på lenger. Nå må noen ta risikoen på å gå motsatt vei, å si nei til dyre spillere og tåle at noen slutter fordi andre tilbyr mer. Alternativet er konkurs.

Om klubbene klarer å kutte kostnader, er ikke godt å si. Det kan godt være dette ender med at noen går konkurs eller at vi får en håndfull lag på elitenivå, resten vil bli liggende et godt stykke unna, fordi de ikke har mulighet til å kjøpe seg spillere.

Hvis norsk fotball ikke ønsker en slik utvikling, må en lage nye regler for hvor mange spillere en kan kjøpe seg. Nå er det ikke særlig praktikabelt å forlange at halvparten av dem som skal spille for Brann skal snakke bergensk, men noe i den retning kan man kanskje finne på. Eller kanskje man skal gjøre som Rosenborg pønsker på, bygge et 22-etasjers hotell, og satse på at man skal tjener penger som gress på fotballgale reisende og andre. Noe må norske fotballklubber finne på. De tryggeste er å lære seg å sette tæring etter næring før det går riktig ille for flere av dem.