Ideologiske etterdønninger etter Valla

Gerd-Liv Valla, karismatiske pastorer som Envald Flåten og ideologiske hærførere har noe til felles – de kjører over andre for sakens skyld og kolliderer med psykologenes og juristene individuelle rettighetstenkning og etablerte lederidealer, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at konfliktene rundt Gerd-Liv Valla har kommet seg ut av det tabloide sporet og de politiske interessemotsetninger, er det lettere å få øye på de ulike samfunns-og menneskesyn som ligger bak.

Noen ser denne saken i et kvinneperspektiv. En kvinne som våger å tre inn på mennenes mektige arena, må få støtte når hun kjemper med de samme midler som menn alltid har kjempet med. Å ofre Valla, ble for dem et tilbakeslag for kvinnekampen.

Andre hevder denne saken ikke handler om noe annet enn hvordan man i dag utøver et godt lederskap. Valla hører fortiden til. Hun representerer en autoritær lederstil som er utgått på dato.

Hos en del som anlegger psykologiske perspektiver på saken, virker det som om det avgjørende er at personlighetstypene Valla og Yssen tørner mot hverandre. Det er ikke første gangen det har skåret seg mellom Valla og andre sterke kvinner. Menn forholder seg lettere til Vallas lederstil. De tåler lettere at det kjempes med blanke våpen og innfinner seg letter med maktspillets regler.

De som har merkevarebriller på seg når de kommenterer hva som skjer på samfunnets arena, mener Valla måtte ofres fordi hun ødela merkevaren LO. LO kunne ikke leve med en sjef som ble beskyldt for ikke å leve opp til de idealer LO forfekter og som også er blitt nedfelt i landets arbeidslivslovgivning.

Andre igjen mener Valla utfordret makten for sterkt. Hun ble for mektig for de mektige i Ap og LO. De benyttet konflikten med Ingunn Yssen til å rive Gerd-Liv Valla ned av mektighetstronen. Det var ikke nødvendigvis meningen at det skulle gå så langt. Men hun måtte bremses.

En slik konflikt har også aktivisert spenningen mellom høyre og venstresiden i LO og Ap. Den som anlegger en ”alt er egentlig politikk”-perspektiv på saken, vil hevde at man i fagbevegelsen har levd godt med ledere som har kjørt like tøft som Gerd-Liv Valla. Dette var et politisk oppgjør internt.

Tidligere statsråd, og fagforeningsmann, Thorbjørn Berntsen mener høyresiden i samfunnet benyttet anledningen til å angripe LO. Han sa til Dagsavisen dagen etter at Valla gikk av, at man ikke burde bedt tidligere «Unge Høyre-folk» om å granske saken. I dette bildet hører det også med at det er den borgerlige avisen VG, som ensidig har kjørt mot Gerd-Liv Valla.

Gerd- Liv Valla hørte utvilsom til venstresiden i LO og Ap. Med Vallas fall har de svekket sin posisjon. Venstresiden har gjort saken til en oppgjør om politisk kurs. Med et unntak: Per Østvold. Han hører til venstresiden i LO men hevder dette først og fremst er en sak om Gerd-Liv Vallas lederstil. At saken etter hvert også fikk andre dimensjonen, ser han. Men han er ikke med på at man må ha politiske brillene på seg for å forstå hva dette handler om. Selv blir han beskyldt for å innta dette standpunktet fordi han som SV-er er kritisk til samrøre mellom Ap og LO. Det tåler han.

Per Østvold er nok den som har gitt den beste analysen av situasjonen selv om alle perspektivene som er nevnt overfor, spiller med.

Om vi borrer litt dypere, kommer vi på sporet av de ulike samfunns- og menneskesyn som ligger bak konflikten.

Vi lever i en tid der de individuelle rettigheter står sterkt. Det enkelte mennesker skal kunne realisere seg, finne et meningsfylt arbeid, få brukt sine evner, komme til orde med sin sak og bli tatt hensyn til. Arbeidslivet skal preges av medbestemmelse og individuell tilpasning ut fra behov og livssituasjon. Dette har fått gjennomslag i arbeidsmiljøloven. Den samme tenkning ligger bak IA-avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

De to faggruppen som først og fremst forvalter denne humanistiske, individorientert rettighets tenkningen, er juristene og psykologene. Juristene er eksperter oppå den enkelte mennesker rettigheter. Psykologene har innsikt i hvordan individet opplever sin livssituasjon og hvordan forholdene må legges til rette for at et individ kan få brukt sine ressurser, utfoldet sin personlighet og realisere seg selv.

Venstresiden i politikken har et annet utgangspunkt. De har et kollektivt perspektiv. Det er saken, samfunnet som er i fokus. Man har forlatt ekstremutgaven som Dag Solstad beskrev i sin bok ”Gymnaslærer Pedersen”. Men man står likevel i denne ideologiske tradisjonen. Individet skal underordne seg det som er i fellesskapets interesse.

Venstresiden har fostret mange sterke, ideologiske ledere som har styrt med hard hånd.

Dette kjennetegner alle ideologiske bevegelser som må kjempe seg fram mot det som er trenden i samfunnet. Den som står i en ideologisk strid med omverdenen, velger seg gjerne sterke ledere på toppen. Vi ser det tydelig i religiøse sammenhenger, ikke i den tilpasningsdyktige statskirken, men i flere av frimenighetene. Her er pastorens vilje lov. Inntil han eventuelt blir felt, slik det skjedde med Envald Flaathen i Livets ord i Bergen.

Han møtte også sterke anklager for sin lederstil.

Avhoppere fra slike menigheter kan fortelle lignende historier som den Ingunn Yssen har fortalt. Vi har selv snakket med personer som har kritisert legendariske, nå avdøde, Ludvig Karlsen sønder og sammen for hans behandling av underordnede. Karlsen var en av en av de største helheter i den karismatisk del av kristenfløyen. Flåten og Karlsen hadde neppe kommet velberget igjennom en vurdering fra krisepsykiatere, psykologer og tre jurister da de stormet som verst rundt dem.

Gerd-Liv Valla har det til felles med en del karismatiske pastorer og sterke ideologiske førere at de kjører over andre for saken skyld. De har ikke helt fått med seg at samfunnet har gitt individet rettigheter til annet enn bare på bøye seg og føye seg, gjøre som sjefen sier, skjerpe seg og fremfor alt være lojal uansett.