Virvaret om statskirken

Det er nesten ikke til å tro at politikere i 2007 vil insistere på at de skal bestemme hvem som skal bli biskoper i landets største kirkesamfunn. Dette er ”utenforlandet Norge” i en ny variant, skriver redaktør Magne Lerø.

Aps sentralstyre har lagt fram et forslag om reform av statskirken som det bør bli atskillig bråk om. I korthet går det ut på at man renser grunnloven for henvisninger til at staten holder seg med en egen religion, men at man vil ha kontroll med Den norske kirke som før. Kontrollen skal utøves gjennom årlig budsjetter og ved at de i regjeringen som er medlem skal utnevne biskoper. Det nye er at man åpner for at kirken selv kan få utnevner biskoper på et seinere tidspunkt dersom ”det nødvendige kirkelige demokrati er på plass”, som statsminister Jens Stoltenberg sier.

At SV sabler ned denne løsningen, er forståelig. De vil en rene linjer. Det betyr at staten skal forholde seg likt til alle trossamfunn. Sp har heller ikke sansen for det Ap nå ser ut til å ville lande på. De vil beholde statskirken som den er. Sp mener Ap avvikler statskirken uten å innrømme at det er det man gjør.

De som synes å være mest positiv, underlig nok, er representanter for Den norske kirke. Lederen i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen sier til NTB at han er glad for at Ap åpner for at et kirkelig valgt organ kan få utnevne biskoper.

Det må da være måte på å stille seg med lua i hånden. Kirkeledere som ikke vil slåss ”to the bitter end” for at kirken selv skal utnevne sine ledere, har misforstått jobben sin. Nå skal det sies at det er mange i kirken som synes det er behagelig å opphold seg ved de statlige kjøttgrytene. Den som gir en mat, utvikler man gjerne et positivt avhengighetsforhold til. I kirken er det mange som har den helt store skjelven for hva som vil skje dersom kirken virkelig blir herre i eget hus.

Som typer er Jens Stoltenberg og Nils-Tore Andersen like. De er diplomater, de søker kompromisser. De er ikke mer prinsipielle enn de må være. I politikken og kirkepolitikken gjelder det lukte seg fram til det som kan samle.

Dagens statskirkeordning er an anakronisme. Statskirken er moden for skraphaugen. Det er dog en viss logikk i den. Når det i grunnloven slås fast at den evangelisk lutherske lære er statens religion, kan det argumenteres for at staten må utnevne Den norske kirkes øverste ledere. Når statskirkebestemmelsene tas ut av grunnloven, blir det meningsløst å insistere på at man fortsatt skal utnevne biskopene. Dette bør Den norske kirke ikke godta. Det er virkelig ille om man avvikler statskirken formelt, men beholder styringen reelt.

Når grunnloven skal endres, må det ligger en klar tanke bak. En grunnlovsendring skal ikke komme som resultat av en saus av kompromisser. Da får prosessen fortsette inntil man eventuelt kommer fram til noe som holder både prinsipielt og i praksis.

Statskirken er en tapt sak. Men vi kan leve med den inntil politikerne klarer å samle seg om en prinsipiell og rakrygget holdning som tar både folk og trossamfunn på alvor.

Ingen er tjent med å gjøre som Aps sentralstyre foreslår. Kirkerådet bør si klart ifra at man går imot en endring som ikke innebærer at Den norske kirke selv skal utnevne biskoper.

Den norske kirke har i årevis forsøkt å få flere til å delta ved valg til menighetsrådene. Nå forsøker Trond Giske og Jens Stoltenberg å holde en gulrot foran Den norske kirke. Hvis man er flink til å få flere til å delta ved kirkelige valg, kan man få lov til å utnevne biskoper. Skal man øke deltakelsen ved kirkelige valg til 10 prosent? Eller 15 prosent.

Den norske kirke er så demokratisk som medlemmene ønsker den. Alle kan stemme. Men medlemmene bryr seg ikke med å stemme. Ikke går man særlig ofte på gudstjenester heller.

Det er nesten ikke til å tro at politikere i 2007 vil insistere på at de skal bestemme hvem som skal bli biskoper i landets største kirkesamfunn. Dette er ”utenforlandet Norge” i en ny variant. Det er direkte pinlig å måtte forklare utlendinger at vi fremdeles holder det gående på denne måten.