Gerd-Liv Valla, Øystein Djupedal, Göran Persson, Gordon Brown blir kritisert for å bruke bøllete knep når de utøver makt. Slikt driver ikke Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg med, skriver redaktør Magne Lerø.

Viggo Johansen i Redaksjon 1 stilte i går spørsmål om det er nødvendig å være litt bøllete for å nå toppen i politikken. Svaret er nei. Kjell Magne Bondevik satt i panelet. Han er et eksempel på at det ikke er nødvendig. Det var definitivt ikke noe bøllete over Kjell Magne Bondevik. Men kjempe kunne han. Noe sivblad var han definitivt ikke. Han var imidlertid meget påpasselig med hvilke ord hen benyttet i kampens hete. Det samme kan sies om Jens Stoltenberg. Han er varsom med å karakterisere eller provosere sine egne. De er opptatt av å skille sak og person.
Kåre Willoch hadde en skarp tunge. Det har Inge Lønning også. De er imidlertid mestre i å vite hvor langt man kan gå uten å bli beskyldt for ufine metoder. Øystein Djupedal mestrer ikke dette. Han har makt og vil gjerne bruke den. Han trår imidlertid over grensene, og det ender med at han står mer maktesløs og hjelpeløs tilbake. Hvis han ikke skjerper seg, går det med ham som med Gerd-Liv Valla. Hans egne vender seg til slutt imot ham.
To andre toppolitikere er kommet i søkelyset de siste to ukene. Sveriges tidligere statsminister, Göran Persson visste å bruke makt. Han endte opp som en temmelig suveren leder av de svenske sosialdemokratene. Hans robusthet, styrke som vippet over i hovmod, hans nedlatende holdning til andre ble vendt mot han i den siste valgkampen. Den som vil være sterk og mektig, må også vise at han kan lytte og ta hensyn. I en TV-dokumentar har Gøran Person sjokkert mange ved sin direkte, nedsettende måte å kommentere andre politikere på. Flere har stått fram og karakterisert Göran Persson som en temmelig hensynsløs slugger. Det virker også som om han er blitt tøffere, mindre lyttende og mer egenrådig etter hvert som han etablert seg permanent på toppen. Det samme sies om Gerd-Liv Valla. De blir dopet av sin egen makt og suverenitet slik at de ikke oppviser den årvåkenhet som er nødvendig. De sover rett og slett i timen som handler om deres egen maktutfoldelse. Det ender med at de går over grenser de i sin tidligere karriere passet på å holde seg innenfor. Makten sløver deres selverkjennelse.

Noe av den samme kritikken møter nå Gordon Brown som er favoritten til å overta etter Tony Blair. Han blir beskyldt for å være kynisk og opptre med en stalinistisk hensynsløshet.
I et intervju med Financial Times hevdet lord Turnbull at Brown behandler sine regjeringskolleger med forakt og har et kynisk forhold til menneskeheten og sine kolleger.
– Han vil ikke at de skal få delta i noen seriøs debatt om politiske prioriteringer. Hans syn er at det rett og slett ikke er verdt det, og at de får gjøre som han bestemmer. Det er svært fornærmende, tordner Turnbull. Han beskylder også Brown for å skygge banen «når den skitne jobben må gjøres» og at han bruker informasjonsnekt som et maktmiddel.
Turnbull har arbeidet flere år nært med Brown, i fire år han som øverste embetsmann i Finansdepartementet, og flere år i samme rolle ved statsministerens kontor.
Når en tidligere høyt plassert embetsmann går ut med denne type karakterdrap på en aktiv toppolitiker, sender det sjokkbølger inn i det politiske landskap. Noen vil selvsagt bruke dette mot Brown s. kampen om hvem som skal overta etter Blair. Andre vil legge vekt på de resultater Brown har oppnådd.
Det kan ende opp i samme diskusjon som vi var oppe i rundt Gerd-Liv Valla. De som fremhevet hennes styrke og evne til å oppnå resultater, mente man kunne leve med at hun kjørte tøft overfor medarbeidere når hun mente det var nødvendig.
Det er ikke bare på toppene i politikken det har blåst de siste to ukene. Direktør Else Pran i Hjemmet Mortensen måtte få en ny stilling fordi hun kom i konflikt med redaktørene som rapporterte til henne. Kritikken gikk på lederstil og at hun blandet seg opp i ting hun ikke hadde noe med.
Rektor Tom Colbjørnsen og prorektor Inge Jan Henjesand ved BI klarer heller ikke samarbeidet. Henjesand har vært sykemeldt i fire måneder. Nå har han sagt opp sin stilling og går tilbake til forskning og undervisning ved BI. Det pågår en tøff omstilling ved BI. En sjef må ta ansvar for det som skal skje. Det er Colbjørnsen som har retten og myndigheten til lede i det daglige. Det er det Henjesand nå tar konsekvensen av.
I NRK er de ansatte i Brennpunkt-redaksjonen i har strid med ledelsen. Flere er blitt sykemeldt. Verneombudet har grepet inn og forlangt at ledelsen skjerper seg. Ledelsen blir kritisert for på kjøre over de ansatte.
Sjefer på toppen, enten det er i politikken eller i næringslivet, må regne med å ende opp i konflikter når det må tas tøffe avgjørelser. Hvordan man takler slike situasjoner, er avhengig av ens personlighet og ikke minst personligheten til de man samhandler med. Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik må tåle kritikk for at de greiper inn i konflikter for seint og at de er for tilpasningsdyktige. Carl I. Hagen kritiser for det stikk motsatte. Göran Persson og Gordon Brown også.
Den som forsøker seg på en røff, litt autoritær lederstil i politikken, utsetter seg for fare. Miljøet rundt tåler mindre av dette i dag enn tidligere. Vi forventer skikkelig oppførsel. Både unge og eldre er blitt mer opptatt av å avsløre herskerteknikker. Den som går over grensen, ødelegger for seg selv. Det er Øystein Djupedal et eksempel på.