Børs-Baksaas mot fattig-Yunus

Folk som Yunus taper alltid maktkampene mot internasjonale milliardkonsern. Men med Nobelprisen har Yunus har fått global etisk makt. I opinionen slår han Baksaas ned i støvlene ved å fremstille han som en rovdyrkapitalist i møte med de fattige. Det skader Telenors omdømme, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag møtes Fredrik Baksaas og Muhammad Yunus for å se kom de kan bli enige om hvem som skal eier mer enn 50 prosent av GrameenPhone i Bangladesh. Intensjonsavtalen Telenor en gang inngikk med Yunus som representant for Grameen Bank, den andre eieren av selskapet, er ikke juridisk bindende. Yunus vet han ikke kommer videre via jusens vei. Men på en mesterlig måte har Yunus maktet å gjøre opinionen og politikere til sine allierte. Han vet å utnytte sin etiske, globale makt.

Ledelsen i et vanlig børsnotert selskap, ville ikke brydd seg med Yunus. Jon Fredrik Baksaas har problemet med å lukke døra for Yunus. Dels skyldes dette at staten er største eier i selskapet. Det gir politikerne grunn til å presse på for å finne en løsning i konflikten med Yunus.

Mer bekymringsfullt er det at det harde kjøret mot Telenor bidrar til å svekke selskapets omdømme. Det er som om alle dokumentene Telenor har utarbeidet om samfunnssvar nedgraderes til temmelig betydningsløse. Det er i Bangladesh Telenor viser sitt sanne ansikt.

Yunus vet også å borre i den tanna som gjør vondest. Han gjør Baksaas til problemet. Han fremstiller Baksaas som en forretningsmann som ikke er opptatt av noen annet enn å tjene mest mulig penger. Han bryr deg ikke om gentlemens agreement, intensjonsavtaler eller hva som er i en hel fattig nasjons interesse. Slik var ikke Tormod Hermansen, da han var sjef. Hadde Hermansen vært sjef i dag, hadde vi funnet en løsning. Slik holder Yunus på.

Og mye tyder på at han har rett. I forrige uke sa Tormod Hermansen at Telenor burde komme til enighet med Yunus. Vanligvis er en sjef meget påpasselig med å blande seg inn i driften av et selskap etter han er gått av. Her gjorde Hermansen et unntak. Han bidrar til å øke presset mot Baksaas.

Tormod Hermansen hører til Arbeiderpartiet og har bakgrunn fra statsforvaltningen, blant annet som departementsråd. Da han ble sjef for daværende Televerket, viste han at han også forsto seg på business bedre enn de fleste. Han omdannet Televerket fra å være en forvaltningsbedrift til å bli et internasjonalt, børsnotert telekonsern. Samtidig fremsto han som en leder som hadde forståelse for den samfunnsrolle et selskap innen telesektoren må spille. Baksaas har ikke det politiske ståsted som Hermansen. Han agerer på børslogikken premisser og leverer så det suser. Å kommunisere til offentligheten er han dårlig på. Dagbladet skriver at man i Telenor er blitt enige om at Baksaas bør iføre seg munnkurv i denne saken. I opinionen slår Yunus han ned i støvlene.

Det er et problem for et selskap som lever av gode kunderelasjoner å ha en toppsjef som ikke gir selskapet en god profil i offentligheten. Telenor må være opptatt av sitt omdømme. Selskapet taper på at det fremstår som en grisk monopolist som kun er opptatt av å sikre seg maksimal fortjeneste.

Yunus er ikke alene om å kritisere Telenor for tiden. Det er økende politisk misnøye med den dominerende rollen Telenor har sikret seg innen mediesektoren. Fra å være distribusjonsmonopolist har de fått en stadig sterkere posisjon på innholdssiden i mediebransjen. Også her handler det om pengemakt. Telenor utnytter sin sterke stilling til å kjøpe seg stadig nye posisjoner. Her hjemme er dette en sak for tilsynsmyndighetene. De kan sette foten ned. Ingen kan sette foten ned for Yunus. Han kjemper med ord om ansvar og rettferdighet mot den som har pengene og makten.