Valla har trukket sverdet igjen

Alt tyder på at Gerd-Liv Valla ikke bare vil overleve. Hun vil påføre Ingunn Yssen og sine motstandere er smertelig nederlag. Om hun lykkes, er det ingen som vet. Slik er det gjerne i krig, skriver redaktør Magne Lerø

Det er et stykke igjen før LO går av hengslene slik det skjedde i Redningsselskapet i fjor. De er imidlertid på god vei til å miste kontrollene i alt som skjer rundt granskingen av Gerd- Liv Valla. LO fremstår nå som et frustrert, mangehodet troll. Ingen har autoritet til å lede. Hver dag kommer de ulike fløyene med utspill som bidrar til å tilspisse situasjonen. Det florer med hypotetisk bisetninger, etterfulgt av mer eller mindre kaftfulle hovedsetnnger i LO for tiden.

LO-ledelsen ble angrepet av kollektiv uforstand da de bestemte seg for å gjennomføre en gransking. Lite tyder på at granskingen vil løse problemet for LO. Fredag kan det bli riktig ille. De kan også være ute av tunnelen over helgen, men da med Valla i front igjen.

Gerd-Liv Valla har samlet krefter utenlands noen uker. Nå har hun gitt beskjed om at hun stiller på møtet fredag, klar til å svinge sverdet og nedkjempe sine motstandere.

Via sin advokat er Valla blitt informert om alt som er kommet fram i høringene. Hun er nok forberedt på en del kritiske merknader, men ingen ting tyder på at de tre juristene med Jan Fougner i spissen vil konkluder med at Gerd-Liv Valla har brutt norsk lov ved å ha utsatt Ingunn Yssen for ”trakassering eller annen utilbørlig opptreden”, som det heter i loven.

Det synes å være tre fløyer i LO. Det er noen som gjerne vil bli kvitt Gerd- Liv Valla uansett. De er i mindretall. Ingen Yssen har ikke så mange støttespillere blant dem som har makt i LO.

Den største gruppen er de som er i tvil om hva de skal mene. De vil vente på rapporten fra de tre juristene. Hvis kritikken mot Valla er sterk, mener flere at Valla bør trekke seg. Blant disse skal Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet være og Per Østvold i Transportforbundet være. Det er også flere mindre sentrale aktører som går lenger enn Bjørndalen. Bjørndalen kan imidlertid spillet. Valla blir ikke avsatt dersom han mener hun skal fortsette.

Det tredje gruppen er de som vil at Gerd-Liv Valla skal fortsette uansett. Klassekampen skriver i dag at Jan Davidsen i Fagforbundet nå er klar på at at Valla blir sittende. Han har tidligere gitt henne støtte.

Hvis Jan Davidsen tidlig i møtet ber om ordet og gir støtte til Valla, må Kjell Bjørndalen tenke seg godt om. Skal han erklære mistillit til Valla, blir det åpen strid. Vallas tilhengere har sørget for at Dagbladet i dag har laget en hel førsteside med et budskap til Kjell Bjørndalen. Her varsles det ekstraordinær LO-kongress dersom Valla skal kastes. Da blir det virkelig krig, men andre ord. Den krigen kan Kjell Bjørndalen tape.

Helt fram til for få dager siden har Vallas tilhenger vært usikre på om Gerd- Liv Valla vurderte å trekke seg. Før helgen må meldingen ha kommet om at hun var klar til å iføre seg kampklærne igjen. I det siste har flere rykket ut med støtte til Valla. Den siste er Gerd Kristiansen som sier til Dagsavisen i dag at hun ikke merket noe til den trakasseringen Ingunn Yssen hevdet skjedde på flyplassen. Hun oppfattet ikke noe mer enn at Valla var fortvilet over at hun ikke visste om hun klarte å sitte i det flysetet hun hadde fått. Etter episoden så hun Valla og Yssen på shopping. Så alvorlig kunne det neppe være, sier hun til Dagsavisen.

Yssen kan imidlertid ha følt sterkt på kritikken fra Valla der og da. Når hun i ettertid skal beskrive det som skjedde, bruker hun begreper som trakassering mobbing. Slik er det gjerne. når konflikten er et faktum.

Gerd-Liv Valla er i ferd med å vinne sympati etter at hennes motstandere har gjort det de har kunnet for å svekke og skade henne i lang tid gjennom lekkasjer fra granskingen.

Vi kan gjerne stå utenfra å mene at LO burde fått seg en ny leder. Hvis først Gerd-Liv Valla gir beskjed om at hun blir sittende eller må bæres ut, er det en farlig risikosport å legge opp til et løp som ender med at hun skal avsettes mot sin vilje.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Gerd Liv Vallas advokat i siste fase har sendt et notat til granskingsutvalget der kritikken mot Ingunn Yssen skjerpes. Gerd-Liv Valla har tydeligvis bestemt seg, ikke bare for å vinne, men for at Ingunn Yssen skal lide et smertelig tap. Ved å ”umuliggjøre Ingunn Yssen”, vil Gerd-Liv Valla styrke sin egen stilling. Er det krig så er det krig. Valla har vært i kriger før – og vunnet.<+>

Kutt uten kontroll i Posten

I iveren etter å kutte endte man i Avinor opp med at flyene ikke gikk når de skulle og i Posten kommer ikke brev og aviser fram når de skal. Det er lett å trå feil i monopolbedrifter med staten som en kortsiktig og uklar eier, skriver redaktør Magne Lerø.

I Avinor ville Randi Flesland bli flinkest i statsklassen når det gjaldt omstilling og i å levere de varene Stortinget bestilte. Hun kuttet og kuttet. Det hun ikke hadde beregnet, var flygeledere som satte seg på bakbeina og ble syke. Det nye styret konkluderte med at det forrige regimet hadde tatt for hardt i. Nå er det mangel på flygeledere. Denne mangelen utnyttet flygelederne til å kreve et svimlende høyt lønnstillegg. Den nye sjefen, Sverre Quale måtte bare punge ut. Han har sendt regningen til Liv Signe Navarsete. Nå er flygelederne friske nok til å jobbe ekstra mot skyhøy betaling. Og flyene går når de skal. Det er det viktigste – både for politikere og befolkningen. At det koster flesk, er en annen sak.

Nå er det posten som ikke går. For få uker siden lå det tusenvis av julekort som ennå ikke var sendt ut. Aviser og blad kommer ikke når de skal. I dag offentliggjør Nationen en oversikt som viser at bare to av 23 land i Europa kommer dårligere ut enn posten i Norge når det gjelder å levere post til rett tid. I dag er det 82, 4 prosent av A-posten som kommer fram dagen etter. Bare Latvia og Tyskland er dårligere på postombæring.

Det var ikke måte på hvor mye honnør som ble gitt til Kåre Frydenberg da han trakk seg som sjef for posten for et år siden. En storstilt nedbemanning var gjennomført og posten tjente penger som aldri før. Nå viser det seg at de er blitt dårligere til å levere post, særlig det siste halvåret.

Med god grunn spør både politikere og andre seg om hvorfor Posten brisker seg med 1,2 milliarder i overskudd, som resultatet ble i fjor, hvis de ikke gjør jobben sin.

Posten lover at alt skal være på skinner til påske. Dette bør konsernsjef Dag Mejdell og hans nærmeste ta på ramme alvor. Politikerne er begynt å raske med sablene.

– Mitt inntrykk er at Posten i for stor grad fokuserer på business fremfor å utføre primæroppgaven sin som er å få fram posten i tide, sier Aps fraksjonsleder i Stortingets transportkomité, Torstein Rudihagen til VG. Han varsler utskiftninger i styret dersom Posten ikke skjerper seg.

Å få posten fram når den skal, bør være en smal sak for Dag Mejdell. Postfunksjonærer er enklere enn flygeledere å ha med gjøre. Vi har imidlertid registrert at ansatte i Posten klager over at nedskjæringene har vært for tøffe og at arbeidspresset er for stort. Mejdell får sette inn de ressursene som trengs. Og betale det det koster. Det er ikke akseptabelt at man ikke makter å innfri konsesjonsvilkårene.

Det er imidlertid andre spørsmål Dag Mejdell er mer opptatt av. Posten mener da taper en halv millibar i året på å opprettholde ulønnsomme tjenester. I fjor foreslo Posten å legge ned 300 postkontorer og tilby ”post i butikk” som en erstatning. De ønsker også å bli kvitt påbudte om å tilby banktjenester.

I Samferdselsdepartementet er det i tvil.

– I forhold til den forrige regjeringen har vi en annen oppfatning av Postens rolle som samfunnsaktør. Posten har andre kvaliteter enn andre bedrifter, og dette er vi mer opptatt av en det forrige regjeringen, sier statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) til Dagens Næringsliv.

Han sier også at posten skal drive lønnsomt, men at det ikke er aktuelt å gi tilskudd for at posten skal utføre ulønnsomme aktiviteter.

Detter henger ikke på greip. Dag Mejdell driver et AS. Aksjeselskaper skal ikke drive med ting de taper penger på. Om noen år blir det full konkurranse også når det gjelder brev og julekort. Mejdells oppgave er å forberede seg på en denne situasjonen.

I det lange løp kan man ikke ha en eier som pålegger en å drive ulønnsomt. Tungesvik og Liv Signe Navarsete må bestemme seg. De må la Dag Mejdell drive lønnsomt. Hvis regjeringen vil bevilge en halv milliard for at folk skal kunne gå på posten istedenfor på butikken, må de gjerne gjøre det. Det blir ryddigere å gjøre det slik enn la Posten bli en slags mellomting mellom et as og en forvaltningsbedrift.

Røkke kreativ for milliarder

Ingen næringslivsledere ser ut til å slå Kjell Inge Røkke i kreativitet. Han kan tjent over seks milliarder på å klekke ut gode ideer og konsepter for fremtiden. Det er i fri dressur Røkke er best, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Kjell Inge trakk seg som daglig leder av Aker-systemet, begrunnet han det med at han ville fiske reker i Oslofjorden og drive med nyskaping. Rekefiske er det blitt lite av så langt. Den nyskapende virksomheten er det imidlertid ikke noe å si på. Finansavisen har regnet ut at Røkke har klekket ut ideer for 7,5 milliarder på et og et halvt år. Ikke dårlig. Forklaringen er at Røkke til fulle har utnyttet sitt gode navn og rykte som børsvinner. For tre år siden var Røkke i skyggenes dal med sitt Aker Kværner. Det var faktisk verre enn det. Han var en hårsbredd fra konkurs. Så snudde det seg. Aker Kværner ble omstrukturert, gamle aktiviteter ble nye børsnoterte selskaper – og så har det tatt helt av. I tillegg har han introdusert nye selskaper ved å løfte fram noe av den kompetanse Aker har og som han tror det blir større etterspørsel etter fremover. Nå kan Røkke summere opp verdien av sin kreative innsats: Aker Drilling 930 mill, Aker Floating Production 800 mill, Aker BioMarine 3 800 mill, Aker Exploration 305 mill + mulig opsjonsgevinst på 600 mill og nykommeren Aker Oilfield til en verdi av 670 millioner og med en mulig opsjonsgevinst på 450 millioner kroner.

Der Røkke går, følger investorene etter. Der Røkke tar sjansen, gjør en del av dem som har millioner til overs det samme. John Fredriksen har benyttet samme strategi. Han har heller ikke vært opptatt av å eie 100 prosent. Røkke og Fredriksen er opptatt av å eie så pass mye at de har kontroll. Andre konserner vil helst eie hundre prosent fordi de da står helt fritt til å gjøre de det vil uten å måte ta hensyn til andre aksjonærer. Hvis noe av nøkkelen til suksessen ligger i at man skal ta ut store synergier internt, er dette være forståelig. Ofte er imidlertid det beste at et selskap står fritt til å kjempe seg fram i et marked og inngå de allianser som kan være tjenlige. Man trenger ikke ha kontrollerende innflytelse over alle man skulle samarbeide med. Det var denne strategien som skar seg da Røkke ikke lykkes med å få Hydro inn på eiersiden i Aker Kværner.

Røkke har i det siste tatt ut store utbytter. Nå har han nok til at han og familien kan leve gode dager et par generasjoner fremover. Og vil han gi seg det spektakulære luksuslivet i vold igjen, har han nok til det også. Men stort sett virker det som om Røkke nå har det han trenger. Det nye hjemmet på Nesøya skal riktignok møbleres. Det blir nok ikke med det han finner på Smartclub og Ikea like ved.

Når Kjell Inge Røkke ikke trenger å bekymre seg for sin private økonomi, blir han sannsynligvis enda dristigere når det gjelder å satse skikkelig der han tror det er penger å tjene.

Kjell Inge Røkke er Norgesmester i kreativitet. Da Ukeavisen Ledelse i serien Toppsjefen saumfarte Røkke for å finne ut hva slags leder han egentlig er, fikk han den høyeste scoren noen har fått når det gjelder nytenkning og kreativitet. Han fikk 9 poeng. Dette var i 2003. I dag ville han garantert fått 9,5. Han fikk 8 i omstilling. Her ville han også fått høyere.

Det er bare å slippe Kjell Inge Røkke løs. Det er i fri dressur han gjør det best. Han orker ikke å forholde seg til alle slags formaliteter som en de som sitter tungt inne i drift må tenke på.

Han har ikke med seg Bjørn Atle Gjeldsten lenger til å regne, lage prognoser, beregne risiko og lage fremdriftsplaner. Helge Lund har han også mistet. De ble grunnleggende uenige om den strategi Kjell Inge Røkke banket igjennom for å få Aker Kværner på beina. Det endte med at Helge Lund trakk seg på et kritisk tidspunkt i arbeidet med å restrukturere Aker Kværner. Over natten hyret Røkke Inge Hansen som da fungerte som sjef for Statoil. Det var en av de raskeste sjefsansettelsene som er blitt gjort i norsk næringsliv de siste årene. Hansen står nok på Røkkes liste over vellykkede kupp. Inge Hansen har levert varene. Han har også gjort som Røkke, trukket seg som konsernsjef. Sammen driver de og tenker fremtid og skuffer inn millioner.

Myten om det høye skattenivået

Det er en myte at vi skatter bedriftene spesielt høyt i Norge. Vi ligger midt i EU-løypa, men sannsynligvis må vi følge EU litt nedover eter hvert, skriver redaktør Magne Lerø

Når høyresiden kjører sitt skatteløp, leverer de råstoff til myten om at vi er spesielt tynget av høye skatter og avgifter her til lands. Det stemmer ikke. Norge havner omtrent på gjennomsnittet i skattetrykk i den siste oversikten OECD har lagt fram. Vi er et av de få landene hvor skatten er blitt senket i det siste.

Tyrkia, Polen og Frankrike topper listen over høyeste skatt for gjennomsnittlige lønnsmottakere, mens Irland og Island ligger lavest.

Når det gjelder beskatning av selskaper, er det samme bildet. Norge ligger midt i løypa.

I EU skal det konkurreres om det meste. Estland er best på selskapskatt. Den er null. Flere av de ny EU-landene har også valgt å ligge lavt når det gjelder å beskatte bedrifter i håp om at flere vil etablere seg i landet. Kypros har 10 prosent. Det er lavt nok for vår egen John Fredriksen.

Konkurransen fører til at selskapsskatten i EU kryper nedover. Den var i gjennomsnitt på 34 prosent i 2000. Nå har den sunket til 26 prosent. Frankrike protesterer. De holder seg fortsatt på 34, mens Tyskland og Italia nå har kuttet til henholdsvis 38 og 37 prosent.

Sveits i ferd med å bli en strek i skatteregningen i EU. Her er ikke statsskatten mer enn 8,5 prosent. Regionene står fritt til å fastsette skattenivå. Noen velger å konkurrere på lav skatt. Det gigantiske amerikanske matvareselskapet Kraft vil flytte hovedkontoret sitt til Zürich for å spare skatt. Det betyr tapte skatteinntekter for Frankrike og Tyskland. Dette liker de ikke i EU. Men Sveits er ikke med i EU, så det kan ikke gjøre så mye med det. De liker heller ikke at Irland har lagt seg på 13 prosents selskapsskatt. Det er verdt å merke seg at man i EU begynner å rynke på nesa over for lave skatter. De store landene i EU trenger skatteinntektene for å opprettholde velferdssamfunnet.

I september konkluderte EU-domstolen med at de enkelte landene ikke kan gripe inn mot selskaper som vil etabler seg der de mener skattereglene er mest gunstige.

Bildet er altså ikke entydig. Det er midlertidig en forskjell på jus og politikk. Da Nicholas Sarkozy var finansminister i 2004, truet han de landene han mener spekulerer i lave selskapsskatter om stans i overføringen fra EU. Han er neppe blitt blidere med årene.

Nå ser det ut til at Angela Merkel ikke får med seg koalisjonsregjeringen på å kutte selskapsskatten ytterlige. Sosialdemokratene konstaterer at tysk økonomi er på vei oppover selv om selskapsskatten er høy. Det ser ikke ut til å være skatt som hindrer vekst og fremgang i næringslivet.

I EU er det i alle fall ingen iver for å delta i konkurransen om lavest mulig selskapsskatt. Men retningen er det ikke til å ta feil av – skattene synker.

I Danmark skal selskapsskatten reduseres fra 28 til 22 prosent. Dette skal kombineres med strengere regler for å kunne ta overskuddet ut av bedriftene.

Advokat Jan-Åge Nymoen i KPMG som følger tett det som skjer på skatteområdet i EU, sier til Mandag Morgen at EU har et godt stykke å gå før man de blir enig om et felles nivå på selskapsskatten.

Det kan selvsagt argumenteres for at Nore bør reduserer selskapsskatten for å kunne fremstå som mer attraktiv for dem som vil etablere ny virksomhet. Spørsmålet er imidlertid om skatte er det som avgjør om bedrifter vil etabler seg i Norge. De klarer seg brukbart med en høy selskapsskatt i Tyskland.

Det kan også argumenteres for å kutte ut eller redusere formuesskatten. Denne form for beskatning er nærmest særnorsk. Det taler for at vi bør bygge ned denne ordningen.

Regjeringen arbeider nå med nye regler for beskatning av såkalte NOKUS-selskaper, Norsk eide utenlandske selskap. Målet er å regulere skattenivået i datterselskaper som er etablert i andre land. Her kan en få motbør fra EU. EU tillater ikke at et norsk skatteregime legges over all virksomhet et norskregistrert selskap har i alle land.

I Norge kan vi ikke late som vi er et utenforland skattemessig sett. Vi må tilpasse oss EUs skattenivå i det store og hele. Men samfunnet er ikke tjent med en konkurranse landene mellom om å tilby de laveste selskapsskattene. Derfor er det å ønske at EU etter hvert arbeider seg fram til et felles skattenivå. Det er ikke sikkert når alt kommer til at det vil ligge så langt fra det nivået vi har i Norge.

 

 

Vinglete og lettvint fra Siv

Siv Jensen må forlate Hagen-linjen hvis hun skal lykkes med sitt store prosjekt. Hun må trene seg på å kunne fremstå som statsminister og nedtone rollen som lettvint, populistisk, gallupfiksert partileder, skriver redaktør Magne Lerø

Siv Jensen har endelig fått respons på sin tilnærming til Erna Solberg. Denne uken fremsto de to som pådrivere for en borgerlig regjering etter stortingsvalget i 2009. Frp har grunn til å feire. De er nå tatt inn i høyre-varmen. Det er første gang en leder fra Høyre tydelig har sagt at målet er å sitte i regjering sammen med Frp uten at en slik prinsipiell mulighet har druknet fullstendig i krav om at Frp må legge store deler av politikken sin på hylla, og det før man begynner å snakke sammen. Sterke krefter i Høyre har presset Erna Solberg til å nærme seg Frp, og i Frp har Siv Jensen fått frihet til å velge den kursen som er nødvendig for at hun skal ha mulighet til å bli statsminister.

At dette ikke er noe sololøp, har vi fått bekreftet i de politiske debatter som er blitt kjørt i radio i det siste. Frp og Høyre forsøker å legge bånd på seg. De vil i større grad fremstå som samarbeidspartnere, i mindre grad som politiske motstandere.

Så tråkket Siv Jensen i baret. Påstandene hennes om at FN nærmest har vært ødeleggende for verdensfreden, at FN er blitt en ”sosialdemokratisk smeltedigel som i mindre grad er opptatt av markedsøkonomiske prinsipper” og at ”Kyoto-protokollen ikke kan kalles noen internasjonal avtale fordi det er så mange land som ikke slutter opp om den”, har ført til at de andre borgerlige partiene i dag sier til Aftenposten at Jensens utspill gjør et borgerlig samarbeid vanskeligere.

Tidligere utenriksminister Jan Petersen mener kritikken mot FN er meningsløs. Venstres leder, Lars Sponheim, undrer seg og mener vi har fått et nytt eksempel på at Frp er et ”umodent parti”. KrF-leder Dagfinn Høybråten mener Jensens uttalelser enten er et utslag av uvitenhet eller fortregning av fakta.

I kjent stil svarer Jensen med at dette er en avsporing av debatten å kalle henne unyansert og at hun ikke er alene internasjonalt om å reise disse problemstillingene.

Siv Jensen er ingen utenrikspolitisk tungvekter. Kritikken mot FN er for lettvint. Hun er ikke tjent med å forfølge denne saken. Hun bør ro seg i land umiddelbart. ”Jensen mot røkkla” i utenrikspolitikken, gir henne en mulighet til oppmerksomhet og til å legge ut om hvor misforstått hun blir, men noen vinnersak blir det ikke for henne. For Jensen er det viktig å fremstå som en seriøs statsministerkandidat og ikke bare som partileder for Frp. Dette maktet aldri Carl I. Hagen. Han har i alle år vært den dyktige partilederen som har vært utelukket som statsminister.

Før Kristin Halvorsen ble statsråd, var hun dyktig til å utnytte mulighetene for populistiske utspill. SV har satt seg selv på dagsorden ved å våge å være uenige med alle andre i flere saker, først og fremst på utenrikspolitikken område. Det var først etter at SV kom i regjering de for alvor måtte finne balansen mellom å slutte opp om regjeringspolitikk og å markere egen primærstandpunkter.

Når Siv Jensen aspirerer til å bli statsminister, har hun et mindre politiske handlingsrom enn Kristin Halvorsen hadde. En ting er det at hun og andre statsråder fra Frp vil møte seg selv i døra hver eneste dag dersom de kommer i regjering. Det blir sannsynligvis flere kameler å svelge unna for Frp i regjering enn det SV så langt har fått servert. Det viktigste er imidlertid at en statsminister må fremstå som gjennomtenkt, reflektert, balansert og samlende. Her har Siv Jensen langt igjen å gå. Det viste hun med sine uttalelser sist helg.

Når målet er å bli statsminister, bør hun legge inn en treningsøkt i forhold til det hver eneste dag. Hun bør motstå fristelsen til å score billige poenger som fører til at mediene fokuserer på problemer i samarbeidet med de øvrige borgerlige parter.

Strategi er å velge, ikke vingle. Carl I. Hagen foretok ikke det valget. Han pratet om at han ønsket borgerlige samarbeide, men handlet stikk motsatt.

Siv Jensen må forlate Hagen-linjen hvis hun skal lykkes med sitt store prosjekt. Det er ikke sikkert det er den linjen som gi best uttelling på gallupen fremover, men det er den linjen som kan føre til politisk makt.