Håp for KrF

Valget av Inger Lise Hansen til ny nestleder er et tap for museumsvokterne i partiet. KrF har fått en ny Valgerd med en mer radikal og kontroversiell profil enn det Dagfinn Høybråten representerer- og trenger, skriver redaktør Magne Lerø.

I likhet med SV har også KrF sine museumsvoktere. De er de som passer på at mest mulig er som det har vært, som henter fram de gode eksempler fra historien og som ser faren med å innta nye standpunkter. Denne fløyen tapte kampen om nestledervervet i KrF. Ikke slik å forstå at hennes to motkandidater representerte denne fløyen. De var gode sentrumskandidater. Men Inger Lise Hansen representerer noe nytt, en ny dristighet i forhold til det vi forbinder med KrF.

Hun representerer miljøsiden i KrF. Partiet satser sterkt på å bli blant de ledende i miljøspørsmål. De vil ha 20 prosent kutt i utslipp av klimagasser her hjemme. Dermed legger KrF seg på samme linje som SV. Det virker som om Ap og Frp vil satse på maksimalt kjøp av klimakvoter. Inger Lise Hansen kommer til å snakke varmt og lenge om det ansvar vi selv har, om behovet for endret livsstil og holde fram andre verdier enn størst mulig forbruk.

Hun utmerker seg ellers med klare standpunkter. Hun er tilhenger av EU og vil avvikle statskirken. Hun sier til Nationen at vi må redusere tollen på landbruksvarer slik at u-landene får bedre muligheter til å komme inn på markedet. Og hun vil ha kutt i landbruksstøtten. Den slags provokasjoner fra KrF hold er sjelden kost for Senterpartiet.

Inger Lise Hansen har også gjort seg til talskvinne for dem som mener det ikke skal være et krav at man må bekjenner kristen tro for å kunne ha tillitsverv i partiet. I dag får hun støtte fra Kjell Magne Bondevik. Han sier til Dagbladet at tiden er inne for å ta bort bekjennelseskravet. Dette er nok museumsvokterne imot. De vil beholde KrF som kristenfolkets parti. Inger Lise Hansen vil gjøre KrF til folkets parti, basert på kristne grunnholdninger. Ingen tar til orde for å endre partinavnet.

To homofile partnere deltok på landsmøtefesten. Det er også et signal, slik Valgerd Svarstad Hauglands vinglass og Kjell Magne Bondeviks sigar var det, om at man ikke vil bli oppfattet som et tradisjonelt bedehusparti.

To yngre kvinnelige nestledere er en gavepakke til Dagfinn Høybråten. Høybråten har tillit i den konservative fløyen. Nå gjelder det å la de to kvinnene får armslag og handlingsrom til å markere sine saker.

KrFs landmøte har skjerpet sentrumsprofilen. Dagfinn Høybråten vil stå på fritt til å velge samarbeidspartnere etter valget i 2009. Han utelukker ikke et samarbeid med Ap. Motstanden mot å samarbeidet med Frp er ikke blitt mindre etter at Siv Jensen og Erna Solberg har gått gang med sine tillitsskapende tiltak. Inger Lansen mener FrP tilhører ”en annen verden” som man selvsagt ikke kan samarbeide med.

Dagfinn Høybråten sier målet er å komme over 7 prosent ved kommunalvalget. Det er et realistisk mål. Skal partiet krype videre oppover på meningsmålingene, må en makte å utforme et program som har appell til nye velgergrupper. Å satse på eldre, synes å ære et lurt trekk. Her har KrF troverdighet. De har også mange eldre velgere.

Problemet for KrF er imidlertid at man ikke lenger har hjertesaker, kampsaker som på en eller annen måte er forankret hos kristenfolket. Det er ikke mye mobiliseringspotensial igjen i abort og homofilisaken. Man ser ulikt på hvordan kampen om de kristne grunnverdiene skal føres. Det ble tydelig i debatten om statskirken.

Det er det Inger Lise Hansen står for som representerer muligheten for KrF. Det er mange i Norge som er opptatt av at man må ta vare på og videreutvikle den kristen kulturarven og våge å stå for de kristne grunnverdiene. Hvis Inger Lise Hasen makter å nå fram med budskapet om at dette også har sammenheng med endringer i landbrukspolitikken, kan det bli mange spennende verdidebatter fremover.

Som tradisjonelt hjertesaksparti vil KrF sannsynligvis bli liggende på 5-8 prosent. Hvis de tar sjansen på å kjøre fram, den ”folkelinja” som Valgerd Svarstad Haugland den gang, og Inger Lise Hansen nå representerer, kan de igjen krype over 10 prosent. KrF må velge å være mye for de få eller noe for mange flere.

 

Ung risiko i KrF

Dagfinn Høybråten og KrF må våge å ta risikoen på at Inger Lise Hansen kan representere den fornyelsen partiet sårt trenger, skriver redaktør Magne Lerø

Med 6-7 prosent på meningsmålingene er KrF fortsatt en blek skygge av hva de en gang var. Partileder Dagfinn Høybråten har ikke maktet det han gikk til valg på, å øke oppslutningen selv om man nå ikke tynges av regjeringsbyrden. Grunnen er at han og partiet valgte feil strategi etter katastrofevalget og Valgerd Svarstad Haugland avgang som partileder. Nå har de fått anledning til å korrigere strategien, representert ved Inger Lise Hansen som stiller til valg som ny nesteleder på benkeforslag. Hun er en gavepakke til partiet. Det spørs om Dagfinn Høybråten ser det. Det kan være et flertall på landsmøte innser at strategien for KrF må være utover mot folket, ikke innover mot kjernevelgerne. Da velger de Inger Lise Hansen.

Det er Valgerd Svarstad Haugland som har æren for at KrF på 90-tallet lå an til å kunne bli et folkeparti med bred oppslutning. Da var det et poeng å få fram at man ikke måtte være kristen for å stemme KrF. Valgerd med rødvinsglasset og Kjell Magne med sigaren ble symboler på et parti som hadde forlatt bedehuskulturen. ”Valgerd-effekten” var så pass sterk at noen snakket om at KrF kunne ta Høyres posisjon som det ledende ikke-sosialistiske parti.

Valgerd Svarstad Haugland var ingen politiske radikaler. Hun lå midt i løypa i partiet, men markerte seg sterkere i kvinnespørsmål er det ”gubbefløyen” i partiet var vant med. Men hun fikk en posisjon i den offentlige debatt og opplevde å bli lyttet til da hun la fram KrFs syn på aktuelle spørsmål. Valgerd var annerledes, friskere, kjappere, mer spontan enn den erfarne Kjell Magne Bondevik. De var et godt tospann i flere år. Da partiet mistet valgere, var det partileder Svarstad Haugland som ble ofret, mens årsaken til nedgangen var det politikken som stasminister Kjell Magne Bondevik hadde hovedansvaret for.

KrF har de siste to årene mistet er rekke sentrale politikere: Valgerd Svarstad Haugland, Kjell Magne Bondevik, Jon Liletun, Einar Stensnæs, Hilde Frafjord Johnsen og Knut Arild Hareide.

Dagfinn Høybråten er partiets suverene leder. Det er noe av partiets problem. Høybråten er en usedvanlig dyktig statsråd, en politisk iverksetter av første klasse. Men han står i fare for å gå inn i historien som en partileder som ikke klarte å levere. Høybråten er ingen velgermagnet. Han makter ikke å skape den begeistring i partiet som Valgerd Svarstad Haugland skapte i sin storhetstid. Han vekker ikke nyskjerrighet på KrFs politikk, all sin dyktighet til tross.

Det vil ikke de to andre nestlederkandidatene, Rogalandspolitikeren Ellen Solheim eller trønderpolitikeren Odd Anders With, heller makte. De er begge over 50 år og er trauste, gode politikere. With har tidligere vært nestleder. Det forteller alt om personsituasjonen i partiet.

Det er selvsagt politikken som er det avgjørende for velgerne. Men politikere er også symbolfigurer. Politikere må kunne kommunisere godt gjennom mediene. Dette klarer Inger Lise Hansen. Hun er kjapp, direkte, modig og skaper interesse.

Hun ivrer for at KrF skal nå lenger ut. Hun brenner for miljø, de svake, bekjempelse av fattigdom og er EU-tilhenger. Hun vil oppheve regelen om at man må bekjenne kristen tro for å ha verv i partiet.

KrFs ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, har markert seg som en kritiker av den linjen KrF har lagt seg på de siste årene. Han sa til Aftenposten i går at KrF må snakke mindre om homofili, Israel og tema som skremmer vekk flere enn de samler, dersom man skal tiltrekke seg nye velgere.

Om ikke Inger Lise Hansen vil si det slik, er det dette hun gjør. Hun snakker ikke som en tradisjonell KrF-politiker. Det er det som skaper interessen.

Det vanskeligste for ledere er å forstå hvordan ens egen posisjon og person virker i forhold til å nå de mål en vil oppnå. Det er en tid for når ledere bør trekke seg tilbake eller korrigere kursen. Omgivelsen oppdager det som regel før lederen selv. KrF bør endre strategier og måte å gjøre tingene som er knyttet til Høybråten som leder. Så lenge han er leder, er det han som må se det, og gjøre det.

Sannsynligvis er Høybråten utrygg på hva Inger Lise Hansen, bare 25 år, kan finne på å mene og gjøre dersom hun blir nesteleder. Blir Hansen valgt, vil han oppleve at journalister ringer henne og ikke ham i en del saker. Og hun vil ordlegge seg på en annen måte enn ham.

Det er dette som er Dagfinn Høybråten og KrFs mulighet. De må våge å ta risikoen på at Inger Lise Hansen kan representere den fornyelsen partiet trenger.

 

Andersen prøver verktøy

Dag Terje Andersen får motbør fra DNB NOR når han forsøker å få overtalt styret til ikke å la sjefene pensjonere seg like tidlig som de gjør i LO. Og fint lite blir forandret av å skifte ut Thorleif Enger med Harald Norvik i Telenor, skriver redaktør Magne Lerø.

Rød offensiv i børsgigantene, er tittelen Aftenposten bruker på et intervju med næringsminister dag Terje Andersen. Det vil leser virker ikke spesielt offensivt, og ikke spesielt rødt.

Det blir ingen rød revolusjon i Telenor selv om Harald Norvik erstatter Thorleif Enger som ny styreleder. Norvik har vært statssekretær i Ap, men nå opptrer han først og fremst som næringslivsleder. Han har vært sjef for Statoil og har styreerfaring i bøtter og spann. Norvik bør kunne bli en utmerket styreleder i Telenor. Bjørg Ven fortsetter som nestleder i stryet og Kjersti Kleven og Olav Volldal blir nye styremedlemmer. De har begge erfaring som leder i næringslivet.

Det ble spådd at salg av Opplysningen 1881 ville bli en vanskelig sak for styret i Telenor. Nå har Carot Communcation kommet inn på eiersiden, og Telenor har redusert sin eierandel til 27 prosent. Det er langt unna statlig kontroll. Hvis flertallet vil selge en eller annen gang, hjelper det lite hva de rød grønne måtte mene. Han vil ikke forsøke å påvirke styret i Telenor til å gå imot et salg dersom eierne av Opplysningen 1881 mener det er forretningsmessig riktig.

Vi regner med at Dag Terje Andersen makter å finne en kvinne som kan bli styreleder i ett eller flere av de statsdominerte selskapene. Grete Faremo, Grace Reksten Skaugen, Anne Carine Tanum, Gunn Wærsted og Kaci Kullmann Five trekkes fram. Noen av disse er mer blå enn røde. De har imidlertid det til felles er at de ikke vil ta noen instruksjon fra Dag Terje Andersen om hva de skal mene om aktuelle saker. De går ikke inn i styret med bundet mandat til noe som helst. Andersen er klok nok til ikke å forsøke å legge føringer for hvordan de skal skjøtte sitt styreansvar. Han har imidlertid en interesse av at det skal skapes et inntrykk av at det nå skjer mye på ”verktøyfronten”.

Dag Terje Andersen har sagt han vil sende et brev til styrene der staten har store eierinteresse. Det må han gjerne gjøre. Aktive eiere er gode på ha. Men hvis Andersen forsøker å blande ”butikk og politikk”, vil han få motbør. Eller rettere sagt: Styret vil overhøre ham.

Harald Norvik vil nok velge litt mer diplomatiske vendinger enn sin forgjenger Thorleif Enger. Men han vil for all del hindre at det skapes et inntrykk av at han er en løpegutt for de rødgrønne i et børsnotert selskap.

De rødgrønne vil stramme inn når det gjelder lønn, bonus og pensjoner til ledelsen. Det trengs. Staten har skaffet seg en ny lovbestemmelse som sier at det er generalforsamling som skal vedta rammen for lønninger og godtgjørelse til toppledelsen. Det betyr at staten kan tvinge sin vilje igjennom der de har flertall. Her kan det bli en del baluba fremover.

Da Rune Bjerke ble ansatt som sjef for DnB NOR i fjor, fikk han lavere pensjonsalder og større fallskjerm enn de retningslinjene banken nå har vedtatt. Også konsernsjefene i Statoil, Hydro og Telenor har lavere pensjonsalder og større fallskjerm enn statens retningslinjer tillater.

På generalforsamlingen i DNB NOR tirsdag kveld, gjorde departementsråd Per Sanderud det klart at banken ikke tilfredsstiller eierens krav når det gjelder pensjonsalder og nivået på ytelsen.

DnB NOR-sjef Rune Bjerke har en pensjonsavtale som gir ham 70 prosent av lønnen ved fylte 62 år. Staten vil ha maks 66 prosent fra tidligst fylte 65 år.

DnB NORs styreformann Olav Hytta vil imidlertid ikke love at statens krav blir etterkommet. Han sier til Aftenposten at han er uenig med de statlige retningslinjene som sier at pensjonsalderen bør være 65 år eller høyere.

– Vi synes 62 år er riktig. Dette er særdeles arbeidskrevende jobber, og de krever stor endringstakt. Det kan være folk på 65 og 70 som har de egenskapene, men vi mener det er risikabelt å ha høyere pensjonsalder enn 62 år, sier Hytta, som selv er 63 år og pensjonist.

Hytta bekrefter at det var et helt bevisst valg ikke å følge statens krav om 65 år som laveste pensjonsalder. Styret mente det var faglig feil.

Er det faktisk tilfelle at personer på 62 år ikke klarer en jobb som toppsjef godt nok? Det tviler vi på. Det kan være et større problem at toppsjefer gjerne har sittet lenge nok når de er 62 år. Men en burde funnet fram til andre ordninger enn å gi full pensjon. En kunne for eksempel få gå av som toppsjef, men forplikte seg til å jobbe som konsulent for virksomheten til man fyller 65 år.

Regjeringen vil vi skal jobbe lenger før vi pensjonerer oss. Det bør også gjelde sjefer.

Det er ikke enkelt å få snudd en utvikling. De tenker jo på samme måten i LO. Der kan man gå av med full pensjon tidlig i sekstiårene. Vi tar det som en selvfølge at Dag Terje Andersen også engasjerer seg for at alle skal jobbe lenger også i LO.

Sjefsstriden i A-pressen

Styreleder Erik Nord trer tilbake for å selv å bli sjef i A-pressen, mot LO og de toneangivende redaktørenes vilje. Nå må Fritt Ord bestemme seg for om det er LO eller Telenor som skal få viljen sin. Striden kan få større konsekvenser for A-pressen på sikt, skriver redaktør Magne Lerø.

Det skjer ikke ofte at eierne ender opp i en offentlig strid om hvem som skal være daglig leder i det selskapet de eier sammen. Det er i ferd med å skje i A-pressen. LO og innflytelsesrike redaktører i A-pressen har store problemer med at Erik Nord, Telenors mann med bakgrunn fra Unge Høyre, blir ny sjef for A-pressen. Det er han de tillitsvalgte i A-pressen vil ha. LO og redaktørene vil ha Jan-Erik Larsen som er redaktør i Tidens krav. Han har jobbet tett sammen med Jens Stoltenberg og har begge beina solid plantet i arbeiderbevegelsen.

Kolbjørn Thorsen, leder for de konserntillitsvalgte, sier til Dagsavisen at det ikke kan brukes mot Nord at han for 25 år siden var medlem i Unge Høyre. De mener Nord er den dyktigste. De mener nok også at A-pressen har mer å hente på å styrke samarbeidet med Telenor enn å få tettere bånd til LO.

Erik Nord er i dag styreleder i A-pressen. Han har ledet utvalget som har blinket ut aktuelle kandidater til å bli ny sjef i konsernet. I går kom meldingen om at han trekker seg fra dette utvalget. Det betyr at han melder seg på i kampen om å bli ny sjef. Telenor har imidlertid ikke flertall alene. Det er stiftelsen Fritt Ord som kan komme til å avgjøre saken. Professor Francis Sejersted, som er styreleder i stiftelsen, bekrefter overfor Dagsavisen at de to eierne er enige om at de skal være ”tungen på vektskålen” hvis de to hovedeierne ikke er enige.

Dette er blitt en kamp mellom ideologien og kapitalen. LO er tradisjonsbæreren i A-pressen, men under Alf Hildrums ledelse har etter hvert A-pressen fremstått og oppført seg som mediekonserner flest. Selv om avisene i A-pressen ikke lenger regner seg som Ap-aviser, er det fortsatt en forskjell på A-pressen, storebror Schibsted og ultrakommersielle Edda, som David Montgomery kjøpte fra Orkla.

Alf Hildrum hadde også røtter i arbeiderbevegelsen. Hvis Erik Nord nå overtar som sjef, er LO redd for at A-pressen kan miste noe av sin egenart. Da er det er mindre poeng å være eier av A-pressen. Slik kan de også tenke i Telenor. Hvis man får en konsernsjef som er opptatt av ”røtter og ideologi” og ikke har et falkeblikk for de kommersielle muligheter som til enhver tid åpner seg, frykter de at A-pressen vil tape kampen mot Edda og Schibsted, som legger opp til å bli enda mektigere ved dannelsen av Media Norge.

Når Telenor kjører fram Erik Nord så pass kraftig som de nå gjør, er det et signal om at de mener alvor med sitt eierskap. Via A-pressen eier Telenor 50 prosent av TV2. A-pressen har dessuten mengder av godt redaksjonelt innhold. I en tid da avisene satser mer på nett og nett-TV, kan de åpne for nye muligheter for samarbeid mellom Telenor og A-pressen. Erik Nord oppfattes som strategen for de nye forretningsområdene. Jan-Erik Larsen oppfattes mer som en tradisjonell avismann.

Fritt Ord er satt på et vanskelig valg. Hvis de støtter Erik Nord, oppfattes det som om de velger kapital fremfor ideologi. Støtter de LO, markerer de at det viktigste for dem er å ta vare på og videreutvikle den redaksjonelle profilen A-pressen har.

Dette er uklart om dette er en strid om strategi like mye som hvem som er den beste til å være sjef. I verste fall kan en av de tre eierne i A-pressen komme til å trekke seg ut av selskapet som følge av den konflikten som har oppstått.

Alf Hildrum var styreleder i TV2 da han ble utnevnt til ny sjef for TV2. Det gikk smertefritt. Eierne var skjønt enige om at Hildrum var den beste. Det blir atskillig mer trøblete når styreformannen trekker seg tilbake for å vinne kampen om å bli sjef. Han kommer neppe tilbake som styreleder og sjef for den som fikk jobben han ville ha.

Valla forbereder nytt slag

Ved hjelp av Harald Stabell forbereder Gerd-Liv Valla en ny, sterkere og drepende forsvarstale. Den vil neppe bli fremført i en rettssal, men hun vil slå med storslegga mot dem som nå har tatt makten i LO, skriver redaktør Magne Lerø.

Alle i LO-ledelsen, med unntak av Fagforbundet, mener Gerd-Liv Valla bør legge sin egen sak bak seg. De vil være ferdig med saken. De vil ikke ha mer uro. Derfor vil de ikke lese eller frigi rapporter som Fougner-utvalget fikk utarbeidet. Gerd-Liv Valla får heller ikke dekket kostnadene med å la advokat Harald Stabell arbeide videre med saken. LO vil at Valla skal innrette seg i forhold til at hun har trukket seg som LO-leder og begrunnet det med ”hensynet til LO”.

Gerd-Liv Valla sitter med en opplevelse av at hun er blitt utsatt for en hekseprosess. Det er den eneste forklaringen på at hun nå har engasjert Harald Stabell for å ivareta sine interesser. Vi kan ikke se at det er grunnlag for å ta rettslige skritt fra Vallas side mot LO. Valla har selv trukket seg. Det Stabell kan oppnå, er å kaste nytt lys over saken. Det trengs. For det har skjedd mye som fortjener et kritisk blikk.

Dagbladet skriver i dag at Gerd-Liv Valla ikke har fått lese rapporten fra psykologene som danner grunnlag for påstanden om at hun har trakassert Ingunn Yssen. LO-ledelsen har ikke lest den oppsummerende rapporten fra LO og Vallas advokat, Håkon Bleken. Han legger betydelig vekt på at problemene startet da Ingunn Yssen ikke maktet oppgavene sine som leder for Internasjonal avdeling på en tilfredsstillende måte. Dette har ikke Fougnerutvalget vært opptatt av i det hele tatt.

LO-ledelsen har sagt nei til å offentliggjøre flere dokumenter knyttet til saken. Hvis Harald Stabell ber om å få alle dokumenter i saken, utelukker de ikke at han kan få det utlevert. Det må han selvsagt få. Gerd-Liv Valla har et rettmessig krav på å få vite hva psykologer og psykiatere har skrevet om henne.

Det er også forståelig at Gerd-Liv Valla ikke vil ha sittende på seg at Fougner-utvalget har beskrevet sannheten om henne som leder. Hun har mer å si enn det hun fikk sagt da hun meddelte at hun trakk seg som LO-leder. Det er en ny og sterkere forsvarstale Stabell nå hjelper henne med å skrive. Den kommer til å bli drepende for enkelte. Hvilken form denne kommer i, er ikke godt å si. Den vil neppe bli fremført i en rettssal. Den bør kunne leses i en bok. Gerd-Liv Valla har et rettmessig behov for å få gitt sin versjon i full offentlighet.

Symptomatisk for den situasjonen som etter hvert utviklet seg rundt Ingunn Yssen, er hennes kommentar til at saken nå dukker opp igjen. Hun ser det som et nytt forsøk på trakassering når hun på nytt får høre at ledelsen i LO mente hun ikke gjorde jobben sin tilfredsstillende. Den slags må hun imidlertid tåle. Det er en del av bildet. Så får man være uenige eller enige om Valla skal ha skylden for at man i LO ikke var fornøyd med hennes arbeidsinnsats.

Både Gerd-Liv Valla og LO-sekretariatet har gjort de fleste feil som kan gjøres i en behandlingen av en slik sak. Gerd-Liv Valla må konstatere at hun er gjort til syndebukk, mens andre som støttet henne i synet på hvordan konflikten rundt Ingunn Yssen måtte løses, har gått fri. Når dette ble Vallas skjebne, var det fordi hun taklet saken så elendig, at hun har åpenbare svakheter som leder og at folk ønsket å bli kvitt henne som LO-sjef. Noen visste meget godt hva de ville oppnå med de satte i gang.

Det må være mulig i det minste å lære hvordan man ikke skal gjøre det i slike saker. Det er ikke tilrådelig å hente inn psykologer som intervjuer folk anonymt for så å lage en skriftlig rapport som den det gjelder ikke får kommentere. Det er forskjell på å sende psykologer inn i en organisasjon for å danne seg et bilde av en situasjon, gi råd og kritikk og se om det er mulig å dempe konfliktnivået. Det er når psykologer brukes som sakkyndige i en rettssakslignende prosess uten å måtte bli konfrontert med de kommer fram til av begge parter, rettssikkerhetsproblemene melder seg.

Det bør bli lenge til noen forsøker å løse konflikter rundt ledere etter den modellen de valgte i LO.

Pallespikring på Røkke

Det er knapt tvil om at Kjell Inge Røkke har brutt norsk lov. Det er forstemmende at han ikke kan innrømme sine feil. Etter 30 dagers pallespikring får vi håpe han er kurert for fristelsen til å kutte hjørner for effektivt å få det som han vil, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Inge Røkke innser at slaget er tapt. Han går i fengsel for å sone straffen for korrupsjon og dokumentforfalskning. Advokat Ellen Holager Andenæs, Røkkes forsvarer, bekreftet lørdag han godtar dommen i tingretten fra juni 2005 på 120 dagers fengsel. 30 dager er ubetinget og må sones.

– Det betyr ikke at Røkke mener han er skyldig etter tiltalen. Han mener fremdeles at dommen i tingretten er uriktig, men ser ingen mening i å møte i lagmannsretten og bare prosedere straffens lengde så lenge ikke skyldspørsmålet kommer opp til fornyet behandling, sier Holager Andenæs til Aftenposten.

Røkke er dømt for korrupsjon, falske opplysninger og grov økonomisk utroskap i forbindelse med at han skaffet seg et båtsertifikat på ulovlig vis.

-Jeg kan spikre paller som andre, sa han til pressen etter tiltale var tatt ut. Da signaliserte han at han var villig til å ta sin straff på lik linje med andre, dersom han hadde gjort noe straffbart. Det var et standpunkt som der og da inngå respekt. Nå opptrer han respektløst i forhold til samfunnets lover.

Det blir pallespikring på Røkke, enten på Bastø eller Ilseng, men han vi ha oss til å tro at han er uskyldig dømt. Dette blir for dumt. Hvorfor kan ikke Røkke innrømme at han har brutt samfunnets lover, be om unnskyldning og si at han fra nå av skal sørge for å holde seg innenfor lovens grenser? Han kunne ha lagt til noen setninger til sitt forsvar. Istedenfor forsøker han å få plass i rekken av folk som er blitt utsatt for justismord. Det er vel nummeret før han vil betale Tore Sandberg en million eller to for å lete fram opplysninger som kan tale for hans uskyld.

Sannheten er at det ikke er noen tvil om at Røkke er skyldig. Borgarting lagmannsrett vil ikke bruke tid på å behandle skyldspørsmålet en gang. Så opplagt er det. De vil kun la Røkke få anledning til å anke straffeutmålingen. Det kunne gått begge veier, noen flere uker til med paller.

Røkke kan godt ha en subjektiv opplevelse av ikke å ha gjort noe galt. Han kunne kjøre båt bedre enn de fleste og ba sine hjelpere skaffe et sertifikat. Han visste neppe der og da at han rotet seg opp i korrupsjon og dokumentforfalskning. Men slik er det. Det er mange som blir dømt for noe de roter seg opp i uten helt å være klar over hvilke lovparagrafer de bryter.

Det er dårlig og lite tillitvekkende av Røkke å ikke innrømme sine feil. Og det er kritikkverdig at han ikke står fram selv, men overlater saken til sin advokat. Advokater har man til å føre en sak for seg for domstolene eller når man er i rettstrid med en annen. Når man skal forklare seg for offentligheten, bør man stå på egen bein og bruke egne ord. Kjell Inge Røkke, fjorårets Peer Gynt, har ennå et stykke igjen før han når Peer Gynts nivå når det gjelder selverkjennelse.

Kommunikasjonsrådgiver Hans Geelmuyden sier til Aftenposten at det er lurt av Røkke å ta straffen.

– Ved å gå i fengsel viser han at han aksepterer samfunnets vurdering og ber om unnskyldning for at han tok feil i sertifikatsaken, sier Geelmuyden.

Her må det ha gått i surr for Hans Geelmuyden. Det er det stikk motsatte Røkke via sin advokat sier. Røkke har ikke noe valg om hvorvidt han skal gå i fengsel eller ikke. Her dreier det seg ikke om hva som er lurt eller ikke. Han kan kun velge om han skal inn rømme om han har handlet galt eller ikke.

Han har valgt feil og bedyrer sin uskyld. Typisk Røkke, vil noen si. Hans styrke er å holde fast på sitt bilde av virkeligheten og de løsninger han mener er best. Når han har bestemt seg for noe, er han nærmest urokkelig. Det ligger ikke for Røkke å innrømme feil.

Vi får bare håpe Røkke har lært en lekse gjennom denne saken selv om han ikke vil innrømme sitt lovbrudd. Han er nå gift med en kvinne som har bakgrunn fra politiet. Det kan jo hende hun har insistert på å få holde ham i ørene slik at han ikke på nytt fristes til å kutte hjørner for raskt og effektivt å få det som han vil.

Imponerende Stoltenberg

Det var politisk strategi av første klasse, lansert med kraft og engasjement slik Jens Stoltenberg kan, som ble servert på landsmøtet i går. Stoltenberg har de egenskapene som trengs for å bli en lederskikkelse i den globale i klimapolitikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Det begynte å festne seg et inntrykk av at Ap og Frp er de partiene som vil satse minst på kraftige reduksjoner i klimagassutslippene. SV er miljøpartiet, Ap et motvillig haleheng. Dette kunne ikke Ap leve med i en tid da reduksjon av C02-utslipp er blitt en av de viktigste sakene på den politiske dagsordenen, nasjonalt og internasjonalt.

I går slo Jens Stoltenberg til og tilrev seg initiativet i klimapolitikken. Det var intet mindre enn en sjokkbølge han sendte ut over landsmøtedeltakerne. Ingen hadde ventet så tøffe mål. I dag kan Jens Stoltenberg stå fram som verdens mest miljøradikale statsminister. Regjeringen vil overoppfylle Kyoto-avtalen. Mens avtalen legger opp til at norske utslipp kan være en prosent høyere enn i 1990, lover Stoltenberg at utslippene i 2012 skal være 9 prosent lavere. Helt fram til i går måtte Ap tåle kritikk for at de lå langt på etterskudd når de gjelder å leve opp til Kyotoavtalen.

For noen uker siden ble det mye oppstyr rundt miljøvernminister Helen Bjørnøy som garanterte at klimagassutslippene skulle reduseres med 20 prosent innen 2020, slik EU legger opp til. I går slo Jens Stoltenberg fast at det skal kuttes med 30 prosent. Mer enn det har ikke engang miljøbevegelsen bedt om.

Stoltenberg stoppet ikke der. Innen 2050 skal Norge ha kuttet de globale CO2-utslippene med like mye som vi selv slipper ut.

Lars Haltbrekken, lede for Naturvernforbundet, sier han ble sjokkert og svært overrasket over at Stoltenberg gikk så langt.

Nå kommer diskusjonen om hvordan målene skal nås. Her vil LO være opptatt av at det ikke må legges for store byrder på industrien, og SV vil ivre for minst mulig kjøpe av kvoter og mest mulig kutt i våre egne utslipp. Her vi også opposisjonen ha ulikt syn. Jens Stoltenberg har imidlertid innkassert seieren på målsiden. Denne rekorden vil bli stående en stund. Regjeringen vil selvsagt bli kritisert for ikke å gjøre nok på miljøsiden. Men etter Stoltenbergs dristige kuttmål, vil det ikke være grunnlag for å beskylde Ap for å være en ”miljøtafatt”.

SV er selvsagt fornøyd med den avklaringen som skjedde i går. De har presset på for at regjeringen skal føre en dristig miljøpolitikk. SV kan utlegge Stoltenbergs tale som en seier og et gjennomslag for deres syn. Det er imidlertid ikke bare positivt at Ap nå så ettertrykkelig forsøker å sette seg i førersete i miljøbilen. Miljø har vært et område SV har profilert seg på. Nå virker det som om også Ap vil kjempe om posisjonen ”miljøpartiet”.

Miljøsaken er blitt viktig for velgerne. Det kan virke som om Frp har oppdaget det for seint. Jens Stoltenberg avviste bryskt i går utspill fra Ketil Solvik Olsen (Frp) om et forlik i klimapolitikken med å henvise til at de ennå ikke har akseptert Kyoto-avtalen. Stoltenberg vil fastholde at Frp er en miljøsinke.

Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, mener Stoltenbergs tale i går er den beste han har holdt på et landsmøte. På forhånd var forventningene spent høyt. Og Stoltenberg var i sitt ess. Stoltenberg, i likhet med Kjell Magne Bondevik, er blitt kritisert for at å ha for få egne saker en vil kjempe igjennom. Stoltenberg legger nå bredsiden til i miljøpolitikken. Dette skal bli hans sak. Han forsøkte seg i nyttårstalen med å omtale satsingen på CO2-rensing som et månelandingsprosjekt. Det fungerte der og da, men i ettertid viste det seg at dette for det meste var ord i litt stor størrelse.

Det var politisk strategi av første klasse, lansert med kraft og engasjement slik Jens Stoltenberg kan, som ble servert i år. Det er selvsagt en mulighet for at Jens Stoltenberg ikke klarer å følge opp, at han har vil satse for mye på at vi ved kvotekjøp skal betale oss til god miljøsamvittighet.

Det han håper på er nok at han skal få en internasjonale posisjon i klimapolitikken. Et av Stoltenbergs poenger er at de rike land må være villig til å betale svindyrt for egne utslipp. Slikt liker representanter fra Afrika og Asia å høre.

I dag kommer Gro Harlem Brundtland til Aps landsmøte. For 20 år siden gikk hun inn i historien med sin rapport til FN om en bærekraftig utvikling. Det kan være hun ser det som sin oppgave i dag og forsterke den miljøposisjonen Ap forsøker å innta. Stoltenberg har de egenskapene som er nødvendig for å bli en lederskikkelse internasjonalt i klimapolitikken. Han er klar til å overta stafettpinnen fram Gro Harlem Brundtland og løpe neste etappe som global miljøpolitiker.

Valla-striden fortsetter

Det er forståelig at Gerd-Liv Vallas støttespillere engasjert seg for at hun ikke bare skal defineres ”over og ut”. Hun er en kapasitet, politisk og organisasjonsmessig, som ikke bør stues bort fordi hun gikk på trynet i konflikten med Ingunn Yssen, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagsavisen og Klassekampen offentliggjør i dag det siste forsvarsskriftet for Gerd-Liv Valla som LO-advokat Håkon Bleken utarbeidet til granskingsutvalget. Dette har LO- ledelsen ikke villet offentliggjøre. Her slås det fast at Ingunn Yssens innsats som internasjonal leder i LO ble kritisert av nære kolleger. Det skal være en medvirkende årsak til at seksjonsleder Øystein Gudim sluttet. Nestleder i avdelingen, Karin Beate Theodorsen, sendte et notat til Valla om Yssens problemer med å skjøtte sitt ansvar. Ifølge Bleken var det full enighet i LO-ledelsen om at Ingunn Yssen ikke kunne fortsette i stillingen. Roar Flåthen, som nå er LO-leder, skal ha jobbet nært sammen med Valla om hvordan Yssen-saken skulle løses. Ifølge Bleken ble Yssen syk av at hun ikke maktet oppgaven tilfredsstillende. Han kritiserer at granskingsutvalget unnlater å vurdere om det er grunnlag for den sterke kritikken mot måten Yssen utførte sitt arbeid på. Det er dette som er problemet, ikke Gerd-Liv Vallas lederstil, skriver Bleken.

Det var LO- sekretær i Oslo, Kleiv Fiskvik, som i går sto fram med kritikk mot LO-ledelsen for å forske å legge lokk på saken. Han vil ha mer informasjon om hva som har skjedd og hva som skal skje. Det er tydelig at en del av Vallas tilhengere har et behov for omkamp. Men det er ikke lett å finne ut hva omkampen skal gå ut på. Det kan handle om at Gerd-Liv Valla er tiltenkt en rolle i LO og Ap fortsatt. De vil ikke at hun skal stues vekk. Dels er det begrunnet med at hun er dyktig. Hun har en sterk stilling blant de rødeste i LO og Ap fortsatt. Dels har det sammenheng med at de mener Gerd-Liv Valla er gjort til syndebukk. Det er hennes motstandere som ved hjelp av konflikten med Yssen, har fått ryddet henne av veien. Hun har tapt en maktkamp og urettmessig blitt hengt ut som en ubrukelig sjef, ifølge støttespillerne.

Trond Giske støttet Gerd-Liv Valla offentlig etter at saken eksploderte i mediene. Etter påske rykket han igjen ut med honnør til Valla for hennes avgjørende innsats for at de rødgrønne kom til makten. Det var et signal om at Valla ikke skal føres inn i glemmeboken ennå.

Når en leder tvinges til å slutte i en organisasjon eller bedrift, slår de samme utestengnings- og begravelsesmekanismene inn hver gang. Organisasjonen må videre. Den må legge saken bak seg. Sårene som er skapt må leges. Roar Flåthen var klar for det en time etter at Gerd-Liv Valla hadde sagt opp. Nå legger vi denne saken bak oss. Sekretariatet har vedtatt det. Vi er ferdig med saken, sa han. Selvsagt var de ikke det. Så fort går det dog ikke. Men Flåthens sterke behov for å komme videre, komme unna, komme fra stormen til smulere farvann er talende.

Som regel vil ”de gjenværende” ha sjefen som må slutte unna så raskt som mulig, helst på dagen. Det er vanlig at man pakker kontoret samme dag – så er man ute. Sjefer som må slutte reker ikke i gangene i ettertid. Slik er det ikke i LO. Der ble det før påske gitt beskjed om at kontoret til Finn Erik Thoresen, som har permisjon for å fungere som sjef for Norsk Folkehjelp, måtte ryddes. Her skulle Gerd-Liv Valla sitte. Vallas sykemelding ble imidlertid forlenget. Ennå har hun ikke tatt plass på sitt nye kontor på Youngstorget.

Det som er sikkert, er at Gerd-Liv Valla skal beholde sin lønn fram til kongressen i 2009. Den er på vel 900 000 i året. En fallskjerm, med andre ord. Men LO vil ikke kalle det en fallskjerm. De hevder at Valla skal jobbe for lønnen. Hva hun skal gjøre, er imidlertid uklart.

Det er ingen god modell at Gerd- Liv Valla igjen tar plass blant lederne i LO. Dette kan skape ny grobunn for konflikter. Det vil ikke fungere å gjøre Valla som en slags utreder for Roar Flåthen.

Det er ikke sikkert Gerd-Liv Valla er politisk- og fagforeningsmessig død. Det avhenger av om man finner en posisjon til henne som gir mening, og der hun kan få brukt seg. Valla er en akademiker med all den politiske og organisasjonsmessige erfaring en kan tenke seg. Hun gikk på trynet i konflikten med Ingunn Yssen. Hun har noen særdeles sterke og svake sider som sjef. Det er ikke naturlig å gi henne en ny sjefsutfordring nå. Men Valla er en kapasitet, politisk og organisasjonsmessig. Det er forståelig at hennes støttespillere engasjert seg for at hun ikke bare skal defineres ”over og ut”. Ledere som går på trynet bør gjenbrukes – ikke som leder på samme måte, men i roller der de kan få utfolde sin dyktighet.

Oslo som verdens finanssentrum

Svein Aaser og vil hente hjem oljepengene og gjøre Oslo til verdens finanssentrum. Nå er kapitaleiere, lobbyister og Jan Bøhler med følge i sving, selv om Finansdepartementet ikke vil la norske meglere leke med oljeformuen. Velg små skritt, skriver redaktør Magne Lerø.

I siste nummer av Økonomisk Rapport lanserte tidligere DnB NOR-sjef, Svein Aaser, Oslo som verdens finanshovedstad. I fjor nøyde han seg med å si at finansmiljøene i Norge burde få forvalte større deler av den kapitalen staten rår over. Aaser snakker om kapital som Norges nye råvare.

Jan Bøhler, leder for Oslo Ap, har nå satt seg i sving for å få gjort alvor av ideen om å gjøre Oslo til et finanssentrum på lik linje med New York og London, skriver Dagbladet i dag. I første omgang kan det virke som dette er nesten like enkelt gjort som sagt. Det er bare å hente hjem den enorme oljeformuen. Spørsmålet er om vi er dyktige nok eller om dette er jevngodt med å forlange at to sprintere fra Norge skal med på det amerikanske laget på 4X100 meter stafett.

Blir vi verdensmestre i forvaltning ved å ville det og trene målbevisst på å bli det? Eller vil det alltid være slik at den beste kompetansen vil finnes i verdensbyer som London og New York. De er ikke finansbyer isolert sett, men metropoler som har innflytelse over politikk og næringsliv og som fungerer som magneter for kompetent arbeidskraft.

Jan Bøhler har Ap-representantene Steinar Gullvåg og Gunvor Eldegard med seg. Tidligere Telenorsjef og Ap-medlem, Thormod Hermansen støtter visjonene. Det samme gjør Stein Lier-Hanssen i Norsk Industri, også han med Ap-bakgrunn.

I finansbransjen er man selvsagt interessert i at Oslo blir mer sentral. Jan Petter Sissner, som nå er leder for Kaupting synes det er gode grunner både for å velge London og like mange grunner for å flytte forvaltningen til Oslo. Han peker på at Skagenfondene forvaltes på et utmerket måte fra Stavanger. Og i Stavanger er det ikke akkurat et stort finansielt miljø. Han ser en fare, lønningene til meglere kan bli et politisk problem i det norske klimaet.

Børsdirektør Bente A. Landnes sier til Dagbladet at Oslo er blitt et kraftfullt finanssentrum. Hun avviser ikke tanken om å gjøre Oslo enda mer sentral, men peker på at dette må ta tid.

Dagbladet mener ellers å vite at kapitaleier som Jens P. Heyerdahl, Fred Olsen, Kjell Inge Røkke og Johan H. Andreassen skal være positive. Lobbyistene Asbjørn Eikeland og Per Morten Vigtel skal være i gang med saken.

Statssekretær i Finansdepartementet, Geir Axelsen, vender tommelen ned. Han sier han ikke forstår hvorfor uerfarne skal få ”leke med” oljeformuen.

– Jeg tror ikke skattebetalerne ville bli så glade hvis vi lot folk som ikke var maksimalt kompetente trene på vår egen oljeformue, sier Axelsen.

Svein Aaser mener det bør nedsettes et utvalg bestående av politikere, representanter fra finansnæringen og Pensjonsfondet som kan vurdere om dette er veien å gå. Det er det som nå bør skje. Det må ikke nå legges opp til et politisk kjør i kulissene der målet er å slå fast at oljeformuen skal hentes hjem før alle sider ved dette er vurdert.

Finansminister Kristin Halvorsen har sagt hun ønsker å forandre verden ved hjelp av oljefondet, eller ”Statens pensjonsfond utland” som det nå heter. Det vil hun gjøre ved å gå ut og inn av selskaper ut fra om de holder seg innenfor de etiske standarder som er fastsatt for fondet. Hun må ikke ha forvaltere sittende i Oslo for å gjøre det.

I Stockholm snakker også politikere og næringslivsfolk om å gjøre Stockholm til et ledende finanssentrum på verdensbasis. I dag ligger de på 26 plass. Oslo ligger på 34 plass.

Det virker litt tafatt at ”kapitallandet Norge” skal ligge så langt nede.

I denne saken bør det ikke være et enten eller. Det er full mulig å gå skrittvis fram. En del av oljeformuen kan forvaltes fra Oslo. Vi kan se om de norske meglerne gjør det like fra som supermeglerne i London. Vi må ta på alvor den skepsis som er til stede i Finansdepartementet. Ellers har vi vel snart fått så mange sjokk når det gjelder lederlønninger og fallskjermer at vi tåler noen hundre flere aksjemeglere som tjener mer enn norske fotballspillere og idrettshelter som gjør det stort i utlandet.

 

Solbergs mobbesnakk

Det kler ikke Erna Solberg å forsøke å fremstille Høyre som et mobbeoffer. Politikk er ikke mobbing. Hun får heller sende Per-Kristian Foss og Inge Lønning i «tøve-krigen» mot Rune Gerhardsen. De er nok frekke i kjeften, skriver redaktør Magne Lerø.

Det kler Høyre særdeles dårlig å forsøke å fremstille seg som et mobbeoffer, slik Erna Solberg gjør det i Dagens Næringsliv i dag. Sjefsmobberen påstås å være Aps Martin Kolberg. Rune Gerhardsen trekkes fram som det første eksempel på den nye mobbestrategien i praksis. Det ser ut til at Erna Solberg forventer mobbeutspill som perler på en snor fram mot høstens valg. Hun spår i alle fall en stygg og skitten valgkamp.

Det er fint lite som tyder på at årets valgkamp blir verre enn et vi er vant med. I 2005 beskyldte SV Høyre for å drive en skittkasting. Og Kristin Halvorsen herjet med Dagfinn Høybråten som hun hevdet var så ille at hun måtte syke seg opp ved å se på et bilde av ham. Kjell Magne Bondevik mante til saklighet. Og alle forsvarte seg med at man ikke driver med løgn og fanteri, kun politikk.

De eneste som noen ganger lykkes med å fremstille seg som et mobbeoffer er Frp. Det er i de tilfeller hvor det er Frp mot røkla. I slike tilfeller kan ingen sutret som Carl I. Hagen. Denne teknikken behersker også Siv Jensen. Men slikt ligger ikke for Erna Solberg.

Ingen tar på alvor påstander om at Ap og Høyre mobber hverandre. Ap forsøker selvsagt å hente fram eksempler på dårlig politikk fra kommuner som er styrt av de borgerlige. Og det er ikke noe galt i det. Et godt kommunevalg kjennetegnes nettopp ved at det er kommuneeksempler som hentes fram for å illustrere politiske forskjeller.

Det var Rune Gerhardsen som fikk det til å flyte over for Erna Solberg. Han har gitt ut en liten ”håndbok i tøv” hvor han beskriver det han kaller ”høl i huet”- byråkratiet i Oslo kommune. I Oslo er man opptatt av konkurranseutsetting og prising av kommunale tjenester. Dette blir det mer byråkrati av, ifølge Gerhardsen. Kommunen må ha folk som lager anbud, kontrollerer anbud, som følger med at man leverer i henhold til kravene, og det trengs folk som sørger for flyten av varer og tjenester internt.

Gerhardsen trekker fram en skoleklasse som skal på tur som eksempel. De kan ikke lenger reise gratis på kommunens buss. Men budsjettene er for stramme. Skolen har ikke penger til å betale buss. Dermed blir det ingen busstur og ikke noe museumsbesøk. Det hadde vært uproblematisk å latt dem ta bussen gratis midt på dagen. Da er det nok ledige plasser.

Rune Gerhardsen har et poeng. Suboptimalisering heter det i organisasjonslæren. Oversikt og orden er en ting. Samtidig gjelder det å utnytte kapasitet og finne optimale løsninger. Halvfulle busser er ikke en optimal løsning. Når betaling fra kommunen til kommunen fører til et dårligere utdannelsestilbud, har man ikke optimalt unyttet ressursene.

Dette er baksiden av et system der alle tjenester skal prises. Da blir det til at bruken blir mindre. Kostnaden for kommunen er midlertidig den samme. Et slikt system gir imidlertid god oversikt og styring. Det er samtidig rettferdig, fordi samme regler gjelder for alle. Det er ikke uvesentlig i en kommune.

Gerhardsen stiller også spørsmål om kommunen sparer noe på all konkurranseutsettingen.

De spørsmål som Rune Gerhardsen tar opp, er godt egnet til diskusjon i en valgkamp. Det handler om hvor stor offentlig sektor skal være, i hvilke tilfeller det er rett å sette bort tjenester til private eller hvordan bestiller- og utførerfunksjonen skal tilpasses de enkelte områdene.

Gerhardsen har valgt en tabloid form. ”Høl i hue-byråkrati ” og ”Håndbok i tøv” skaffer han oppmerksomhet i mediene. Dette er ikke løgn eller mobbing. Det er valgkamp. En så pass røff stil tåler vi. Dette står ikke tilbake fra de bitende karakteristikker Inge Lønning og Per-Kristian Foss kommer til å servere i valgkampen.

Ved å bruke løgn og mobbebegrepet slik Solberg gjør, nedskriver de dette begrepets betydning. Kristin Halvorsen gjorde det samme da hun hevdet at opposisjonen mobbet miljøvernministeren på Stortinget. Begrepet mobbing bør brukes der det virkelig er mobbing som skjer. Det er de som virkelig rammes av mobbing som taper på at politikerne bidrar til å ufarliggjøre begrepet.

Erna Solberg er en saksorientert politiker. Dette er forståelig at hun reagerer på den slags tabloid språkbruk som Gerhardsen varter opp med. Da får hun sende Per-Kristian Foss, Inge Lønning og Thorbjørn Rø Isachsen i krigen. De vet nok å gi Gerhardsen svar på tiltale. De er nok frekke i kjeften.