Karl-Arne Johannessen og Idrettsstyret bør innse at det beste for norsk idrett er at de nå slipper andre til. De har tapt troverdighet, og det blir bare mer uro og kaos om de fortsatt får virre rundt på banen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det kan komme til å bli like ille i Norges Idrettsforbund som det ble i Redningsselskapet. Så langt gjør alle aktører det stikk motsatte av det de bør gjøre. Grunnen er at ledelsen er opptatt av seg selv, sin ære, posisjon og ettermæle, og ikke det som tjener norsk idrett. Alle i det sittende Idrettstyret bør stille sine plasser til disposisjon. Ingen av dem bør bli ny president. De har ført idretten og det norske folk bak lyset. De har drevet med juks og fanteri. Nå uttaler styremedlemmene seg i hytt og vær om det man har gjort. Noen beklager, andre forsvarer. Og det er ingen unnskyldning at man hadde liten tid. De var samlet i to dager da de bestemte seg for å kaste presidenten. De hadde massevis av tid.

Representanter for særforbundene forteller om maktkamp mellom generalsekretær og president og mellom ulike fløyer. Noen skal i lenger tid ha vært ute etter å ta rotta på idrettspresident Johannessen. Da var selvsagt epost-manipulasjonen rene gavepakken.

I går kveld kom generalsekretær Inge Andersen ut av hulen. I en samtale med NRK tok han sterkt avstad fra at det skulle være noen problemer i samarbeidet mellom ham og presidenten. Bare litt uenighet i noen få saker. Det var langt fra like ille som Vallas «ingen rot i virkeligheten», men han overbeviste i alle fall ikke. Hvorfor kunne han ikke sagt: Det stemmer at vi har problemer på toppen i norsk idrett fordi vi er sterkt uenige i en del saker. Jeg beklager at vi ikke har gitt riktig informasjon om årsaken til at Karl-Arne Johannessen måtte slutte som president.

Istedenfor serverer han mer graut.

Skal han si noe, får han i denne situasjonen være ærlig og tydelig, ellers kan han like godt bli i hulen sin.
Karl-Arne Johannesen er ikke mye bedre. I går presterte han å lansere seg selv som ny president igjen. Han har støtte fra flere særforbund som ønsker han skal gjøre come back. Dette er «gutta boys» på toppen i norsk idrett.
Norsk idrett er da ikke tjent med at Johannessen fortsetter. Han har et enstemmig idrettsstyre og generalsekretæren i mot seg. Tror de som nå kjører fram Johannessen, at hans motstandere vil bryte ut i anger og krampegråt over det de har gjort og tynt be Johannessen om å fortsette? Det er nok heller det at Johannessens støttespillere mener de har nok makt til å valse ned motstanden, i alle fall sørge for at Johannessen-fløyen får flertall. Da får vi en synlig splittelse i norsk idrett. Kampen vil fortsette. Og det blir i full offentlighet.

Karl-Arne Johannessen bør innse at slaget er tapt. Han har trikset med e-post, drevet manipulering som gjør at han har mistet tillit, ikke hos alle, men hos alt for mange. Nå beskriver han triksingen med e-posten som en liten tabbe. Dette virker ikke troverdig.

Og hva med begrunnelsen for hvorfor han trakk seg? Nå forsøker han å framstille det slik at det er idrettsstyret som ville begrunne det med helsemessige årsaker. Han ville stå fram å si det som det var. Mener Johannessen vi skal tro han er en pudding? At han har latt et styre ta seg til rette, mot hans vilje, å begrunne hans avgang med noe så personlig som «helsemessige årsaker». Vi tror det var slik Johannessen ville ha det. Han var med på bløffen. Han er mer opptatt av hvordan han selv skal framstå enn det som er sant.

Johannessen og idrettsstyret bør slutte å snakke om at de har ført oss bak lyset av hensyn til norsk idrett. Det er av hensyn til dem selv. Det er de som ikke er i stand til å opptre troverdig og vise godt lederskap i den situasjonen de har havnet i. Vi sier ikke at de ikke kan brukes som ledere og tillitsvalgte. Det kan de. Men de må ta konsekvensen for de feil de har gjort. Noen må hjelpe dem til å innse at de beste er at de nå slipper andre til. De selv står i fare for å rote det enda mer til både for seg selv og norsk idrett.

Det må da være noen i norsk idrett som kan komme opp med nye kandidater til vervet som president og medlemmer til Idrettstyret? I den situasjonen som har oppstått, kan det være man er mest tjent med å hente en utenfra maktapparatet (les de sterke særforbundene) for å lede idrettsstyret de neste to årene.