Det kler ikke Erna Solberg å forsøke å fremstille Høyre som et mobbeoffer. Politikk er ikke mobbing. Hun får heller sende Per-Kristian Foss og Inge Lønning i «tøve-krigen» mot Rune Gerhardsen. De er nok frekke i kjeften, skriver redaktør Magne Lerø.

Det kler Høyre særdeles dårlig å forsøke å fremstille seg som et mobbeoffer, slik Erna Solberg gjør det i Dagens Næringsliv i dag. Sjefsmobberen påstås å være Aps Martin Kolberg. Rune Gerhardsen trekkes fram som det første eksempel på den nye mobbestrategien i praksis. Det ser ut til at Erna Solberg forventer mobbeutspill som perler på en snor fram mot høstens valg. Hun spår i alle fall en stygg og skitten valgkamp.

Det er fint lite som tyder på at årets valgkamp blir verre enn et vi er vant med. I 2005 beskyldte SV Høyre for å drive en skittkasting. Og Kristin Halvorsen herjet med Dagfinn Høybråten som hun hevdet var så ille at hun måtte syke seg opp ved å se på et bilde av ham. Kjell Magne Bondevik mante til saklighet. Og alle forsvarte seg med at man ikke driver med løgn og fanteri, kun politikk.

De eneste som noen ganger lykkes med å fremstille seg som et mobbeoffer er Frp. Det er i de tilfeller hvor det er Frp mot røkla. I slike tilfeller kan ingen sutret som Carl I. Hagen. Denne teknikken behersker også Siv Jensen. Men slikt ligger ikke for Erna Solberg.

Ingen tar på alvor påstander om at Ap og Høyre mobber hverandre. Ap forsøker selvsagt å hente fram eksempler på dårlig politikk fra kommuner som er styrt av de borgerlige. Og det er ikke noe galt i det. Et godt kommunevalg kjennetegnes nettopp ved at det er kommuneeksempler som hentes fram for å illustrere politiske forskjeller.

Det var Rune Gerhardsen som fikk det til å flyte over for Erna Solberg. Han har gitt ut en liten ”håndbok i tøv” hvor han beskriver det han kaller ”høl i huet”- byråkratiet i Oslo kommune. I Oslo er man opptatt av konkurranseutsetting og prising av kommunale tjenester. Dette blir det mer byråkrati av, ifølge Gerhardsen. Kommunen må ha folk som lager anbud, kontrollerer anbud, som følger med at man leverer i henhold til kravene, og det trengs folk som sørger for flyten av varer og tjenester internt.

Gerhardsen trekker fram en skoleklasse som skal på tur som eksempel. De kan ikke lenger reise gratis på kommunens buss. Men budsjettene er for stramme. Skolen har ikke penger til å betale buss. Dermed blir det ingen busstur og ikke noe museumsbesøk. Det hadde vært uproblematisk å latt dem ta bussen gratis midt på dagen. Da er det nok ledige plasser.

Rune Gerhardsen har et poeng. Suboptimalisering heter det i organisasjonslæren. Oversikt og orden er en ting. Samtidig gjelder det å utnytte kapasitet og finne optimale løsninger. Halvfulle busser er ikke en optimal løsning. Når betaling fra kommunen til kommunen fører til et dårligere utdannelsestilbud, har man ikke optimalt unyttet ressursene.

Dette er baksiden av et system der alle tjenester skal prises. Da blir det til at bruken blir mindre. Kostnaden for kommunen er midlertidig den samme. Et slikt system gir imidlertid god oversikt og styring. Det er samtidig rettferdig, fordi samme regler gjelder for alle. Det er ikke uvesentlig i en kommune.

Gerhardsen stiller også spørsmål om kommunen sparer noe på all konkurranseutsettingen.

De spørsmål som Rune Gerhardsen tar opp, er godt egnet til diskusjon i en valgkamp. Det handler om hvor stor offentlig sektor skal være, i hvilke tilfeller det er rett å sette bort tjenester til private eller hvordan bestiller- og utførerfunksjonen skal tilpasses de enkelte områdene.

Gerhardsen har valgt en tabloid form. ”Høl i hue-byråkrati ” og ”Håndbok i tøv” skaffer han oppmerksomhet i mediene. Dette er ikke løgn eller mobbing. Det er valgkamp. En så pass røff stil tåler vi. Dette står ikke tilbake fra de bitende karakteristikker Inge Lønning og Per-Kristian Foss kommer til å servere i valgkampen.

Ved å bruke løgn og mobbebegrepet slik Solberg gjør, nedskriver de dette begrepets betydning. Kristin Halvorsen gjorde det samme da hun hevdet at opposisjonen mobbet miljøvernministeren på Stortinget. Begrepet mobbing bør brukes der det virkelig er mobbing som skjer. Det er de som virkelig rammes av mobbing som taper på at politikerne bidrar til å ufarliggjøre begrepet.

Erna Solberg er en saksorientert politiker. Dette er forståelig at hun reagerer på den slags tabloid språkbruk som Gerhardsen varter opp med. Da får hun sende Per-Kristian Foss, Inge Lønning og Thorbjørn Rø Isachsen i krigen. De vet nok å gi Gerhardsen svar på tiltale. De er nok frekke i kjeften.