Stoltenbergs klimakamp

Jens Stoltenberg har fra vunnet første runde om klimapolitikken i opinionen. Han kan bli revet ned fra miljøtronen hvis han ikke innfrir de forventninger han har skapt i klimameldingen, skriver redaktør Magne Lerø

En spørreundersøkelse MMI har foretatt for Ap, viser at Ap nå har større tillit enn SV i klimapolitikken. Jens Stoltenbergs miljøvisjoner som han presenterte på landsmøtet, har tydeligvis gått hjem hos store velgergrupper. Det betyr ikke at Stoltenberg har fra vunnet miljøseieren. Han kan bli revet ned fra miljøtronen hvis han ikke innfrir forventningene i klimameldingen som komme om få uker.

I dag uttaler tidligere miljøvernminister og Ap-veteran, Thorbjørn Berntsen, til Dagsavisen at Jens Stoltenberg må sørge for at Miljøverndepartementet får større ansvar for miljøpolitikken. Han mener departement er blitt strippet for oppgaver og ikke har stor nok innflytelse. Vi leser mellom linjene at han er bekymret over at Helen Bjørnøy har fått en for svak posisjon i regjeringen. Jens Stoltenberg slippe henne ikke til.

For noen uker siden uttalte Fredrik Hauge i Bellona at Helen Bjørnøy er den svakeste miljøvernministeren vi har hatt. Jens Stoltenberg kvitterte med å si at Helen Bjørnøy er det stikk motsatte, landets beste. Det er ikke noe å si på den verbale støtten til Bjørnøy.

Nå har Jens Stoltenberg tatt styringen med miljøpolitikken. Det er et problem for Bjørnøy at Stoltenberg ser ut til å gjøre klimapolitikken til sin flaggsak.

Det pågår en beinhard kamp mellom Helen Bjørnøy og Jens Stoltenberg, skriver Dagsavisen i dag. Det er for så vidt gammelt nytt. Denne gang dreier det seg imidlertid om at Jens Stoltenberg vil ikke offentliggjøre en rapport for fra SFT som slår fast at Norge kan kutte to tredjedeler av klimautslippene hjemme uten drastiske endringer i vårt livsmønster. Det er jo presist det Helen Bjørnøy har sagt i lang tid. Det er forståelig at Helen Bjørnøy vil at offentligheten skal få kjennskap til SFTs rapport jo før jo heller. Det vil være en seier for hennes linje i miljøpolitikken.

Klimameldingen skulle vært lagt fram i morgen. Den er utsatt til uti juni en gang.

Flere kilder bekrefter at Jens Stoltenberg fastholder at han ikke vil tallfeste klimakuttene her hjemme. Han vil legge opp til at den internasjonale kvoteprisen skal styre hvilke tiltak som er lønnsomme å gjennomføre. SV vil gå i gang med tiltak med en gang for å nå de ambisiøse kuttmålene. Så får det koset det det koster. De mener vi ikke har tid til å vente.

Vi har en viss forståelse for at Stoltenberg vil vente med offentliggjøring SFT-rapporten inntil regjeringen har fått avklart sin holdning til de forslagene SFT presenterer. Hvis rapporten offentliggjøres nå, vil debatten starte før regjeringen får lagt fram sin klimamelding. Det skader ikke om vi må vente en uke eller to før vi blir kjent med det SFT mener. Det er imidlertid ikke holdbart å hemmeligstemple i lenger tid en rapport fra SFT om et spørsmål opinionen er opptatt av.SFT-rapporten er viktig fordi den handler om realiteten i saken, det regjeringspartiene er uenige om.

Dette er en uhyre vanskelig sak for regjeringen. Det handler om både SV og Aps rykte som miljøparti. MMI-målingen som viser at Ap nå har passerer SV i miljøtroverdighet, gjør det ikke enklere. 22 prosent svarer at de har mest tillit til AP i klimapolitikken, 17 prosent svarer SV, Høyre 7, Venstre 6, Frp 5, KrF 3 og det er bare 2 prosent som mener Sp og RV har størst tillit.

EU legger opp til at ikke mer enn 40 prosent av klimakuttene skal dekkes ved kvotekjøp og at det er tallene for 2005 som skal være utgangspunktet. Miljøvernbevegelsen frykter at Jens Stoltenberg vil forsøke å smette unna ved å tolke EUs regler på en annen måte.

Fredrik Hauge sier til Aftenposten at det er ting som tyder på at regjeringen kan kommer ut med en politikk som tilsvarer Solan Gundersens ” Dra meg baklengs inn i fuglekassa”. Det kan være å undervurdere Jens Stoltenberg. Han akter å ta en fight i offentligheten for at Ap skal beholde posisjonen som det ledende miljøpartiet. Da kan det være han må gå langt i imøtekomme SVs krav om kraftige kutt her hjemme.  

Fallskjerm til Valla

Nå må Roar Flåthen komme ut av hiet, gjøre det klart at Valla ikke lever på sykepenger, men har fått en sluttpakke, skjære igjennom og gi henne ”journalen” hennes, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er halvannen uke siden Erna Solbergs stilte spørsmål om det var misbruk av sykelønnsordningen at Gerd-Liv Valla lå hjemme i sengen og dikterte inn manus til en bok et kvarters tid hver dag. Ut fra et intervju med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Haakon Hanssen skrev VG at det kunne bli aktuelt for Valla å betale tilbake sykepenger. Og Nav sa at de skulle sjekke om Valla misbrukte sykepenger. I dag skriver Dagens Næringsliv at LO ikke får sykerefusjon for Gerd-Liv Valla. Det er altså LO selv, ikke skattebetalerne som betaler Valla den lønnen hun har krav på selv om hun er syk. I en og en halv uke har vi ikke hørt et pip fra LO om dette. Informasjonsrådgiver Tommy Skar opplyser ikke om når man inngikk avtale med NAV om at LO ikke skal krev refusjon av sykelønn.

-I tråd med sekretariatets vedtak 9. mars og LOs ordning for fratrådte LO-ledere, vil LO opprettholde sine lønnsbetingelser ut kongressperioden. LO vil i en slik situasjon ikke være refusjonsberettiget ved sykdom, skriver Skar i sin e-post til DN. Han vil ikke svare å om avtale om lønn fram til våren 2009 i realiteten er en sluttpakke. Marianne Pedersen i Nav kan imidlertid opplyse at sluttpakker ikke gir grunnlag for å utbetale sykepenger. 

LO er imot store fallskjermer. Gerd-Liv Valla også. Ut fra de opplysninger LO nå gir, må vi oppfatte det slik at Gerd-Liv Valla er tilbud en fallskjerm på to år. Valla på sin side har imidlertid sagt at hun gjerne vil jobbe i LO. Hva hun skal gjøre, er ikke godt å vite.

Vallas lege uttalte i forrige uke at det er god terapi for Valla å jobbe med en bok. Det kan neppe være god terapi for Valla å gå tilbake til LO slik situasjonen nå er. Hun er i konflikt med ledelsen i LO og grupper av de ansatte.

I dag skriver DN at ledelsen i LO vurderer å makulere de hemmelige dokumentene Gerd-Liv Valla ønsker å få ut. Det er disse dokumentene som beskriver Valla personlighet og lederstil og som er grunnlaget for at granskingsutvalget mener hun drev med trakassering av Ingunn Yssen. Vallas advokat, Harald Stabell, sier det er aktuelt å be byfogden ta arrest i dokumentene for å sikre at de ikke blir ødelagt. Stabell har tidligere uttalt at han vil gå til retten med krav om at dokumentene blir utlevert dersom ikke LO frigir de. 

Det er rimelig at Gerd-Liv Valla får utlevert dokumentene. Vi kan ikke ha det slik at psykologer og psykiatere skal lage hemmelige rapporter på bakgrunn av anonyme tips og samtaler med folk som ikke vil stå fram med det de forteller. Det er i praksis Vallas egen journal Flåthen sitter på. Valla er ute av LO. Hun er fratatt makt og representerer ikke noen trussel for ansatte i LO, om dette er det de er redd for.

Roar Flåthen bør nå komme ut av hiet og rydde opp. Han bør si rett ut at Valla i realiteten har fått et tilbud om en sluttpakke, men at han satser på at Gerd-Liv Valla i denne perioden vil utføre oppgaver for LO. Han bør uttale seg med forståelse for at Gerd. Liv Valle vil skrive bok om det hun har opplevd – og gi henne dokumentene i saken. 

Olav Versto i VG skriver i dag at Valla bør gi seg. Vi har forståelse for at hun ennå vil kjempe for sin sak. Versto skriver dessuten at Valla er blitt utsatt for en politisk maktkamp som hun har tapt. Det er vitterlig noe annet enn det granskingsutvalget mener. De hevder Valla drev med mobbing og trakassering og brøt norsk lov.

Det har Valla på det sterkeste benektet. Valla hevder hun er offer for en maktkamp. Det betyr med andre ord at Fougner-utvalget er blitt brukt i den politisk prosess. Det var det Thorbjørn Berntsen hevdet dagen etter av Valla gikk av som LO-leder. Det er dette Valla vil sette i fokus.    

Brustad mot rusmisbrukere

Det er uansvarlig av Sylvia Brustad å holde tilbake støtten til Evangelisenteret fordi hun fortsatt lurer på om Karlsen-familien har beriket seg. Det rammer jo rusmisbrukerne, skriver redaktør Magne Lerø.

Sosial-og Helsedirektoratet holder tilbake støtten til Evangeliesenteret fordi man ennå ikke har kommet til bunns i spørsmålet om daglig leder Lise Karlsen og hennes døtre, Monica Johansen og Vera Karlsen-Holm, har skaffet seg private fordeler på Evangeliesenteret bekostning. Nå skal advokat Else Bugge Fougner granske familien Karlsens disposisjoner, som ble omtalt i en større artikkel i Dagens Næringsliv 10. februar. Det er vel og bra, men det kan da ikke være noe grunnlag for å holde tilbake statsstøtten som er bevilget for i år. Evangeliesenterets styreleder, Frank Henning Holm, gir klar beskjed om at det vil ramme de 250 narkomane som i dag har opphold ved senteret.

-          Det særegne ved Evangeliesenteret er jo at vi tar inn folk uten å ha dekning. Folk som ligger på trappen. Det er en ekstrem lav terskel for å komme inn. Men jeg har nesten ikke tenkt tanken at vi ikke får videreført virksomheten, sier Holm til DN.

Med 240 ansatte og 100 millioner i omsetning er Evangeliesenteret landets største private aktør innen rusomsorg. Statsstøtten utgjør om lag en fjerdedel av inntektene. Så langt i år er kun åtte av de 25 millionene som er bevilget utbetalt.

Hvis Karlsen-familien har beriket seg selv dreier det seg neppe om mer enn hundretusener, ikke millioner. Hvis Sylvia Brustad mener at det som eventuelt blir avdekket er så grovt at det må få konsekvenser, får hun sørge for dette i neste års budsjett. Ingen er tjent med å skape kaos midt i et driftsår. Dette er ikke å vise handlekraft. Det er uansvarlig å ikke gi en virksomhet tid på deg til å avvikle.

Hvis Sylvia Brustad selv vil ta ansvar for 250 narkomane, må hun punge ut med langt mer en 25 millioner. De samler inn penger i bøtter og spann i Evangeliesenteret for å kunne hjelpe rusmisbrukere.

Vi blir ikke overrasket om Else Bugge Fougner finner et og annet å sette fingeren på. Ludvig og Lise Karlsen har vokst opp i under de elendigste forhold. Av egen erfaring vet de hvordan rus kan herje med mennesker. Da Ludvik for snart tredve år siden begynte i egen garasje, ble det nok ikke fakturert mye husleie. I starten var Evangeliesenterets og Karlsen økonomi vevet inn i hverandre. Evangeliesenteret har vært et familieprosjekt. Etter hvert som virksomheten vokste og man fikk statsstøtte, ble driften profesjonalisert og det ble etablert skikkelige ansettelsesforhold.

Da Ludvik Karlsen døde, overtok kona Lise styringen, og det hevdes at Monica Karlsen er påsatt for å ta over etter henne.

Evangeliesenteret er en gründerbedrift, med alle gründerbedriftens styrke og svakheter. Den nye styrelederen, Frank Henning Holm, er tidligere professor i byggfag ved NTH og var administrerende direktør ved Norges Byggforskningsinstitutt inntil fusjonen med Sintef. Han vet nok hva som trengs for å fullføre profesjonaliseringen av Evangeliesenteret. Man kan ikke fortsette i den gamle Karlsen-tradisjonen.

Evangeliesenteret er et uregelmessig verb i alle den tunge profesjonaliteten som omgir rusomsorgen. De mener det beste som kan skje rusmisbruker er at de blir omvendt og erstatter rusen med bønn, lovsang og åndelige opplevelser som river litt i sjelen. Denne ”metoden” ser ut til å fungere utmerket for hundrevis av rusmisbrukere. Derfor fortjener Evangeliesenteret støtte. Men Else Bugge Fougner og styret får sørge for at Karlsen-familien holder seg til reglene for hva ansatte kan få av frynsegoder i tillegg til lønn.

En av de tingene det står strid om, er Lise Karlsens hester. Hun har hatt gratis stall og fôr til hestene, altså en privat fordel. Men rusmisbrukere har kunnet drevet med ridning og hestestell så mye de har orket. For at det skal bli orden i papirene, må vel Karlsen fastsatte en leiepris pr. hest og Evangeliesenteret sende regning for stell og drift. Markedsprisen for utleie av hester til rusmisbrukere, er vel ikke lett å oppdrive.

Det overrasker oss ikke om det påvises at Karlsen-familien har operert i gråsonen med frynsegoder. Men vi har ingen tro på at det er alvorlige saker som avdekkes. Det er først og fremst uegennyttig innsats som har preget Karlsens-familiens engasjement for rusmisbrukere. Men Lise og Ludvik Karlsen fikk de seinere årene god økonomi. Lise Karlsen har et forretningstalent. Ludvig Karlsen skrev bøker som solgte i store opplag. Det ga ham en årsinntekt godt over en biskop. Lønnen fra Evangeliesenteret var heller lav.   

Seierherren Karlsvik

Dommen i Bergen tingrett slår fast at ledelsen i forsvaret mangler dømmekraft og svikter sitt lederansvar. Overordnede kan ikke legge skyldens på underordnede for forhold de selv har like stort ansvar for, skriver redaktør Magne Lerø.  

Kontreadmiral Atle Torbjørn Kalsvik er blitt utsatt for en solid forhåndsdom i mediene. Mange ble derfor overrasket over at han ble fullstendig frifunnet i Bergen Tingrett i går. For første gang etter atten måneder, kommenterte Karlsvik saken. Han henviste til en avtale han hadde inngått med ledelsen i forsvaret om at han ikke skulle kommentere saken offentlig. Den hadde han holdt seg til, selv om forsvarets sørget for å lekke alt mulig som talte til hans disfavør til mediene. Han ga avkall på å forsøke å forhåndsprosedere sin egen sak og stolte på at retten vil gi ham en rettferdig dom. Det står det respekt av.

Forsvaret ledelse gikk i hi i går. Generalmajor Arne Bård Dalhaug, som har uttalt at Karlsvik har begått et meget alvorlig tillitsbrudd, ville ikke uttale seg. Grunnen må jo være at han ikke vet hva han skal si. Forsvaret har planer om å få Karlsvik dømt fra sin stilling. Den saken er ennå ikke kommet for retten. I går ble det kun satt et foreløpig punktum for straffesaken.Forsvaret kan velge å anke tingrettens avgjørelse og kjøre videre avskjedssaken som går på de samme forhold som han i går ble frifunnet for.

Hvis forsvaret anker og taper disse sakene, bør et og annet hode rulle i forsvarsledelsen. Vi kan ikke ha en forsvarsledelse som gang på gang viser manglende dømmekraft i forhold til en av sine ansatte. Denne saken er ikke prinsipielt viktig slik at det kan begrunne en anke. Det står om Karlsvik er en skurk eller ikke. Det er i alle fall Bergen tingrett sikker på at han ikke er.

Karlsviks pengebruk forsvarer vi ikke. Det virker også som om han var vært slumsete med å skrive reiseregninger. Men han har ikke forsøkt å lure noen. Han har utnyttet de mulighetene han har hatt til kurs og møter med innlagt golf, fine middager og ”noe attåt”. Han har reist på det han selv har ment var fornuftig å være med på. Det har vært opp til Karlsvik å vurdere hva han har hatt faglig utbytte av. Samme regler gjelder også for andre generaler i forsvaret. De bruke sannsynligvis mindre penger enn Karlsvik. Stort pengeforbruk kan kritiseres, men det er ikke straffbart og heller ingen grunn til avskjed med mindre det er i strid med reglene. Hvis han på forhånd hadde blitt bedt om å legge om kursen, men fortsatte i strid med pålegg fra overordnede, ville det vært grunn til oppsigesle. Poenget er at arbeidsgiver kan ikke komme i ettertid der hvor reglene er uklare.

Man kan mene at Karlsvik burde ha forstått at han burde handlet annerledes enn han gjorde. Det er imidlertid ikke straffbart eller oppsigelsesgrunn.

Karlsviks overordnede har ikke brydd seg der og da. Reiseregningen er blitt anvist og utbetalt. Som lyn fra klar himmel blir det reist sak mot ham. Det skjer på grunnlag av en varsler som går til Offisersforbundet. De informerer forsvarsledelsen om at det er avdekket kritikkverdige forhold. Dermed begynner saken å rulle.

Varsleren og Offiserforbundet har ikke gjort noe galt. Det er forsvarsledelsen som har mistet dømmekraften. De bør anklage seg selv for ikke å ha klare nok regler for hva admiraler og generaler kan foreta seg. De kan også kritiser seg selv for manglende oppfølging av sine øverste ledere når de havner i krise.

Da saken ble offentlig kjent, ble Karlsvik drevet ut i mørket. Han ble en ”persona non grata”, en som ingen ville forhold seg til. Et visst mimumum av oppfølging burde en ha sørget for.

Karlsvik fremstod som seierherre i går. Det er han vel unt etter et og et halvt års hardkjør og råkjør. Det viker som om han er robust nok til å ha kommet seg velberget gjennom krisen. Ut fra det som nå er kjent, bør forsvaret droppe flere runder i retten med Karlsvik.

 

Frp i klimaskvis

Frp liker å tenke om seg selv at de er best på å sense det som rører seg blant folk flest. I klimasaken ser det ut til å ha mistet både ører og øyne. Derfor taper de nå velgere i lstore flokker, skriver redaktør Magne Lerø

I flere måneder har Frp gått sakte, men sikkert tilbake på meningsmålingene. Tilbakegangen for Frp på målingen som er gjort for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) i mai, er på hele 4,8 prosentpoeng. Det gir partiet en oppslutning på 18,2 prosent. Det er en nedgang på 10 prosent i løpet av de siste tre månedene.

Siv Jensen sier hun tar dette med fatning, og hun avviser at det har sammenheng med klimadebatten. Alt tyder på at hun tar feil.

I dag offentliggjør NRK en meningsmåling som viser at tre av fire nordmenn mener vi må kutte CO2 utslipp her hjemme fremfor i utlandet. Det er bare 14 prosent som mener vi primært bør satse på klimakutt i utlandet.På Frps landsmøte for to uker siden tok Siv Jensen kraftig avstand fra tiltak som folk ikke liker for å få ned klimautslippene her hjemme. Hun tok Gro Harlem Brundtland til inntekt for sitt syn. Hun vil ikke drive med selvpining for å få ned miljøet. Vi skal ”ta det piano”, leve som vi gjør og betale for kutt i klimagassutspill i utlandet.Siv Jensen mener folk vil forandre mening hvis regjeringen kommer med tiltak som vil gjøre det ” vanskeligere å møte hverdagen”. Les: høyere avgifter og restriksjoner for hva folk kan foreta seg. Alt tyder på at Frp har feilberegnet det folkelige engasjementet i klimasaken Å gå til angrep på tiltak før de er lansert, synes å være en politisk feilmanøver. Frp ville vært mer tjent med å legge seg på regjeringens linje og ikke forsøke å fremstå som en avviker i klimasaken. Siv Jensen kategoriske avvisning at upopulære tiltak, svekker Frps miljøengasjement. Det er ikke noe å vinne på profiler seg mot de andre partiene i denne saken. Det er rett og slett en for sterk forståelse ute hos folk for at noe må gjøres. Siv Jensen bør lytte til sin kollega Ketil Solvik Olsen. Han synes å ha bedre forståelse for og grep om de utfordringer vi stor ovenfor.

Verdensmester i etikk

Det er viktig å feie skikklelig for egen dør hvis vi skal ha verdensambisjoner i etikk. Spar oss for et omdømmeforumet som bli et glansbildeproduserende organ. Jonas Gahr Støre greier det godt nok, skriver redaktør Magne Lerø

Nobels fredspris deles ut i Norge og vi anstrenger seg for å få en sentral posisjon som fredsmegler i verden. Gjennom oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) er vi en betydelig aktør på verdens største børser, og den posisjonen ønsker finansminister Kristin Halvorsen å bruke for å forandre verden, har hun sagt. Oljefondet skal selge seg ut av bedrifter som ikke holder etisk mål – og det blir lagt merke til. Jens Stoltenberg vil bli verdensmester når det gjelder å redusere C02 utslipp.

I internasjonale sammenhenger snakkes det nå om at Norge må feie for egen dør. Og det er statens selskaper, StatoilHydro, Cermaq og Telenor, som må tåle kritiske blikk.

På Cermaqs generalforsamling i går forlangte det amerikanske miljøvernselskapet Pure Salmon Campaign (PSC) at en uavhengig instans skulle granske om Cermaq driver i strid med retningslinjene som gjelder for statens pensjonsfond. PSC som har en mindre eierandel, fikk ikke aksjonærene med seg på det. Det samme skjedde i fjor da de møtte opp på generalforsamlingen til Marine Harvest. Det står strid om de to norske selskapene oppdrettsvirksomhet i Canada og Chile. PSC betegner Cermaq som en miljøversting og viser blant annet til at 50 sjøløver har dødd etter at de har satt seg fast i sikkerhetsnettene. Forskere mener også at oppdrettsvirksomheten tar livet av store mengder villaks.

I Chile kritiseres Cermaq for miljøkriminalitet, dårlige arbeidsforhold og for å motarbeide fagforeningene.

Telenor har gående sin strid med Muhammad Yunus om hvem som skal ha kontroll over GrameenePhone.

Statoil er dømt for korrupsjon i Iran. Statoil Hydro har kjøpt North American Oil Sands Corp som driver utvinning ut olje fra tjæresand i Canada. Dette er meget omstridt ut fra et miljøperspektiv.

Statoils engasjement i Angola er det flere som rister på hodet av. Selskapet anklages for å drive ressursplyndring og samarbeidet med et land som ikke bryr seg om nenneskerettighetene.

I disse dager skal retten ta stilling til om Sintef også skal dømmes for korrupsjon. For et par uker siden ble det kjent at ansatte i Norconsult, et av landets største rådgivningsfirma, også skal være innblandet i korrupsjon.

Norge er en fredsnasjon med spisse albuer, skriver The New York Times. De påstår at Norge er mer opptatt av å selge olje enn å holde sin etiske sti ren.

Da oljefondet i sommer gikk ut av Wall Mart, reagerte ambassadør Benson Whitney med å si at den norske regjering ikke forstår hva det innebærer å være en av de største investorene i verden. Han oppfattet beskyldninger mot Wal-Mart som meget alvorlig.

Mandag Morgen har snakket med Martin E. Sandbu som foreleser i forretningsetikk ved prestisjetunge Wharton School of Business ved universitetet i Pennsylvania. Han frykter at Norge for eksempel gjennom StatoilHydro i Angola blir medskyldig i ressursplyndring.

-          Det er skapt et inntrykk av at målet om internasjonal vekst for StatoilHydro ikke kommer i konflikt med andre mål vi som samfunn måtte ha. Dette er et særdeles uansvarlig innrykk å gi, sier Sandbu til Mandag Morgen.

Norge fremstår tydeligvis i en del miljøer som svær i kjeften når det gjelder etikk, men uten å følger opp i praksis der vi selv sitter med styringen. Det noe av den samme kritikken som kan komme til å ramme Jens Stoltenberg hvis han legger opp til at vi skal kjøpe oss fri fra forpliktelsene til å redusere vårt eget utslipp av CO2 betydelig.

I går samlet utenriksminister Jonas Gahr Støre sitt ”omdømmeforum” Fremtredende personer innen politikk, kulturliv og næringsliv skal bidra for å styre Norge omdømme i utlandet. Arne Nygaard, professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI, sier til Vårt Land at han er kritisk. Han frykter forumet vil bli opptatt av å forsvare egne interesser og forsøke å tegne et glansbilde av Norge.

Dersom dette omdømmeforumet blir en glansbildeproduserende organ, bør det nedlegges jo før jo heller. Omdømme skapes ikke av ord og at de som har makt og penger spyr ut velvalgte formuleringer. Det er i praksis omdømme teller. Derfor gjelder det at StatoilHydro, Telenor og Cermaq gås kritisk etter i sømmene, for eksempel.

Jonas Gahr Støre er en god ambassadører for norsk utenrikspolitikk. Det blir fullstendig galt dersom Norge skal seg kjøpe reklameplass internasjonalt for å fortelle hvor gode vi her. Vi får inderlig håpe at omdømmeforumet ikke sysler med slike tanker.

 

Reiten fikk viljen sin

Eivind Reiten fikk det som han ville også når det gjaldt Hydro Polymer. Dag Terje Andersen og de rødgrønne må notere seg for et nytt industrinederlag, men dette kan bli meget bra for de ansatte, skriver redaktør Magne Lerø.

Norsk Hydros salg av Hydro Polymers til britiske Ineos ble et nytt nederlag for de rødgrønne. De ansatte, LO og næringsminister Dag Terje Andersen ville ikke ha noe salg. De ville ha Yara-modellen på nytt, et børsnotert selskap der staten var inne på eiersiden. Istedenfor velger Hydros konserndirektør Eivind Reiten å cashe inn 5,5 milliarder med en gang. Ved en børsnotering ville selskapet blitt priset til 4-6 milliarder kroner. 

De ansatte i styret stemte imot. Det gjorde også Grete Faremo. Hun har ikke gitt noen stemmeforklaring. Det trenger hun ikke. Det er lov å ha samme syn som de ansatte og den største eieren. Eivind Reiten og flertallet i styret styrer imidlertid etter hva som er mest lønnsomt for Norsk Hydro.

Næringsminister Dag Terje Andersen sier han er overrasket over salget. Men han er klok nok til ikke å gyve løs på styre og ledelse i Hydro slik en del rødgrønne politikere gjør. Andersen har bedt om et møte med Ineos for å høre hva slags planer de har for Grenland-selskapet. Da vil ha få høre at britene har kjøpt selskapet for å drive det videre og ansatte flere, ikke nedbemanne, slik de ansatte frykter. Det sier i alle fall sier direktør i Ineos, Chris Tane, det til Dages Næringsliv i dag.

 

Ineos er verdens tredje største kjemiselskaper med en omsetning på 220 milliarder koner. De ansatte bør kunne se muligheter og ikke bare trusler ved å komme inn i denne sammenhengen. Man har ingen garanti for at arbeidsplassene ville vært tryggere om Hydro Polymer hadde blitt børsnotert under navnene Kerling, slik planen var.  

Med dette salget har Eivind Reiten snart fullført prosessen med å omformere Norsk Hydro fra å være et konglomerat til et rendyrket industriselskap. Hydro skal satse på aluminium- og her skal det virkelig satses.

 

Den strategiske beslutningen om ”rendyrking” som styret i Hydro har tatt, har både ansatte og eiere forhold seg til. Derfor aksepterte man også planene om at Hydro Polymer ble skilt ut som eget selskap slik Yara ble det i 2004. Yara har vært en suksess. Man håpet at Hydro Polymer eller Kerling ville bli det samme. Det hadde man ikke hatt noen garanti for. Yara har en langt sterkere posisjon i markedet enn Hydro Polymer ville fått.

Jan Bøhler (Ap) synes salget til Ineos er så ille at det bør føre til at styrelederen, Jan Reinås, skiftes ut. Han lar også Eivind Reiten smake pisken. Han sier til Dagens Næringsliv at Reiten med dette girt dårlige signaler om hvordan han vil opptre som styreleder i StatoilHydro.

Bøhler mener denne saken viser at styret i Hydro ikke er i stand til å tenke langsiktig industribygging. Statoil solgte i sin til Boraelis som nå er flyttet ut av landet. Bøhler frykter at det samme vil skje med Hydro Polymers. Rolf Terje Klungeland (Ap) henger seg på kritikken.

Dette blir for enkelt. Det må være grenser for hvor dogmatiske man skal være i sin motstand mot utledninger. Det er ikke slik at utlendinger som kjøper norsk selskaper gjør det for å legge de ned eller flytte virksomheten ut av landet. Ineos sier faktisk de vil gjøre det stikk motsatte.

Minister i smålighet

Bjarne Haakon Hansen bør ikke bidra til å skape et inntrykk av at Gerd-Liv Valla er trygdemisbruker. Det må da være grenser for smålighet. Hun burde fått tre måneders permisjon fra LO for å skrive bok, skriver redaktør Magne Lerø.

Gerd-Liv Valla kommer med bok i høst. Dette er en bok det er behov for. LO folk har stått i kø for å gi Valla råd om å legge saken bak seg og komme seg videre. For noen uker siden var tidligere LO-leder, Yngve Haagensen, ute og sa at Valla selv hadde ansvaret for at saken utviklet seg som den gjorde. I dag sier Thorbjørn Jagland til Dagbladet at Valla får gjøre som han gjorde etter at han ble presset til å trekke seg som leder, legge saken bak seg. Underforstått: Det fører ikke noe godt med seg å føre striden videre.

Valla vender det døve øret til. Hun vil ha sin egen versjon på trykk. Det er forståelig. Ingen er blitt fjernet fra en jobb slik Gerd- Liv Valla ble det. En ting er medienes dekning av saken som var så skjev som den kunne få blitt. Verre var det at hennes egne, LO, regisserte en prosess som etter hvert fremsto som et kroneksempel på hvordan man ikke skal løse en arbeidskonflikt. En rapport om Vallas personlighet og lederstil, blant annet basert på intervjuer med personer som vil være anonyme, er nå innelåst i LO. Gerd-Liv Valla får ikke engang lese den. Det er ikke rart hun har behov for å gi sin egen versjon av saken.

Det er gode grunner til at Valla burde slutte som LO-leder. Det var betydelige problemer, hun ble for egenrådig og mistet tillit innad i arbeiderbevegelsen på grunn av sin tøffe lederstil. Den måten hun måtte gå på, er imidlertid kritikkverdig.

Nå går politikerne løs på henne. Erna Solberg (H) mener Gerd Liv Valla ikke kan skrive bok når hun er sykemeldt. I VG gjennomgår arbeids -og inkluderingsminister Bjarne Haakon Hanssen regelverket for sykemeldte. Han sier han ikke kommenterer enkeltsaker, men ”åpner for at Valla sykepenger kuttes” er tittelen på artikkelen.

Hansen minner om at intensjonen med IA-avtalen er at man skal jobbe hvis man kan. Unntak er for eksempel intensiv kreftbehandling der alle krefter kan gå med til å bli frisk. Men har man brukket en fot bør en jo kunne foreta seg noe fornuftig.

Hansen legger til at han forutsetter at alle arbeidsgivere, også LO, har dialoger med sine sykemeldte og sier det ikke skal være forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Hanssen uttaler seg selvsagt om Gerd-Liv Valla. Han burde holdt seg for god til å bidra til at det tegnes et bilde av Vallas som trygdemisbruker. Dette er smålighet

Arbeidsrettsekspert Erling O-Lyngtveit forsvarer Valles rett til å skrive bok. Vallas advokat, Harald Stabell sier både til VG og Dagsavisen at Valla vil tilbake i jobb så snart legen friskmelder henne. Operasjonen i akillesen krever imidlertid at hun holder seg i ro ennå en tid.

LO-leder Roar Flåthen vil ikke kommentere saken.

Istedenfor å bli taus som en østers burde Roar Flåthen vise raushet. La Valla får 3 måneders permisjon for å skrive boken. Dette er en viktig bok både for LO og norsk offentlighet. Vi kan neppe forestille oss at Roar Flåthen har en lag liste med oppgaver som Gerd-Liv Valla skal gyve løs på når hun kommer tilbake. Er det noen som vet hva hun skal gå i gang med?

Uforstandige Statoil-ansatte

Det vitner om uforstand når de ansatte i Statoil ikke vil gi plass til en fra Hydro i styret. Flertallsmakt skal ikke brukes på denne måten, skriver redaktør Magne Lerø .  

De ansatte i Statoil har tre representanter i styret. Nå de nå fusjonerer med Hydro, skulle en tro de Hydro-ansatte ville få en av de tre representantene. Men de tre som nå sitter i Statoils styre, sier de ikke ønsker å trekke seg. De vil heller at reglene skal endres slik at de ansatte får fire representanter i styret. Det har ledelsen i Statoil sagt nei til.

De ansattes representanter i Statoil-styret sier de vil fortsette i styret fordi styret trenger kontinuitet. Saken ender nå i Bedriftsdemokratinemda

Dette minner oss om alt det bråket som oppsto da SAS og Bråthen slo seg sammen. De ansatte klarte å holde striden om ansiennitet og representasjon gående i årevis.

I et styre skal ulike grupper av ansatte være representert. Det er krevende å kombinere dette med at ansatte fra de to selskapene som fusjonerer også bør være representert. Den holdingen de ansatte i Statoil har inntatt, vitner om uforstand. Ingen er tjent med å gjøre arbeidsplassen sin til en slagmark for interessemotsetninger.

Dersom de ansatte i Statoil skal vise sin makt på denne måten, vil det hemme arbeidet med å skape en organisasjon og en felles kultur i det nye selskapet.

De Statoil-ansatte bør snu jo før jo heller. De bør ikke la saken komme opp for Bedriftsdemokratinemnda. De bør klare å innse at de er mest tjent med å vise vilje til å finne løsninger som tilfredsstiller begge parter.

 

Det er i realiteten Statoil som kjøper Hydros olje –og gassdivisjon. Statoil-sjef Helge Lunde fortsetter. Ca 70 prosent av lederne i det nye selskapet kommer fra Statoil. Og de ansatte i Statoil er i solid flertall. For de ansatte i Statoil gjelder det å ikke misbruke den makten de har. Det gode demokrati og den gode arbeidsplass kjennetegnes av vilje til smidighet og til å finne løsninger som forener og ikke splitter.  

Søfteland i tunnelen

Når Olav Søfteland først skal uttale seg om den ramsalte kritikken han er blitt utsatt for, burde han kommet opp med noe mer substans enn at han synes ting ”virker veldig rart”. Kommer han ikke raskt opp med gode forklaringer, er hans dager som veidirektør talte, skriver redaktør Magne Lerø.

Veidirektør Olav Søfteland svarer i dag på kritikken fra prosjektlederen for E18-utbyggingen, Karl Høiland. I helgen ble det kjent at Høiland har skrevet et brev til Samferdselsdepartementet der han hevder at sikkerhetsarbeidet var så dårlig at det kunne ha skjedd flere dødsfall.

-          Det er sagt mange ting både eksternt og internt i denne saken som jeg har lyst til å ta til motmæle mot, deriblant brevet fra Høiland Brevet har skapt mye avisskriverier og mye av det jeg har lest virker veldig rart, sier Søfteland til VG. Mer vil han ikke si. Ikke til NRK heller. Han vil vente til internrevisjonen har levert sin rapport.

Slik taler en leder som ikke er på høyden med situasjonen. Søfteland ser ut til å befinne seg i tunnelen. Han må komme seg ut i fri luft og svare skikkelig for seg.

 

Karl Høiland har ikke tillit til at ledelsen i Vegdirektoratet vil legge alle kortene på bordet om hva som har skjedd i forbindelse med utbyggingen av E18. Derfor har han sendt sitt brev utenfor tjenestevei, direkte til statsråden. Høiland har altså ikke tillit til Søfteland og hans folk. Det bør Søfteland svare på nå. Det har ikke noe med internrevisjonen å gjøre. Hva vil Søfteland foreta seg for å skape gode arbeidsforhold internt?

 

Vi har ventet i tre dager på Søftelands svar på den knallharde kritikken fra Karl Høiland. Når Søfteland svarer, bør en kunne forvente at han kommer med noe mer enn å si at mye av det han leser i avisen virker veldig rart. Han har da en stor stab rundt seg som for lengst bør han fått oversikt over hva som skjedde under E 18-utbyggingen.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete åpner for en ny gransking etter at Vegdirektoratet har gransket seg selv.

Om Olav Søfteland vil overleve som veidirektør, er ikke godt å si. Han opptrer ikke overbevisende. Den eneste måten Søfteland kan overleve på, er å sørge for at absolutt all informasjon og alle kritiske vurderinger foretatt nede i systemet kommer fram. Søfteland må overbevise Liv Signe Navarsete om at det ikke er noe mer å finne om man går i gang med en intern gransking. En ekstern gransking etter at Vegdirektoratet har gjennomført en intern gransking, er jevngodt med å si at man ikke har tillit til ledelsen. Da må Søfteland trekke seg umiddelbart.

Det er viktig å ha hodet kaldt når man skal bedømme hvem som har ansvar for hva i en slik sak. I en så pass stor organisasjon som Vegdirektoratet er det uenighet og spenninger både om faglige og organisatoriske spørsmål. Det at noen har stilt spørsmål ved sikkerheten, er ikke jevngodt med at sikkerheten har vært for dårlig. Det avgjørende er hvem som har ment hva og hvilke kompetanse og ansvar de har i organisasjonen.

Denne saken illustrerer samtidig at det ikke er problemfritt at utbygger også har ansvar for sikkerhet. I NSB har man skilt mellom tilsyn og drift. Vi har fått en egen tilsynsorganisasjon for jernbanen. Det samme har vi i luftfarten.

Politikerne stiller nå spørsmål om det samme bør skje når det gjelder veinettet. Det er grunn til å utrede om dette er veien å gå.