Jens får ikke sitte rolig på miljøtronene. I dag dukker Aslaug Haga opp og sier at kommunene får ta ansvar for halvparten av Stoltenbergs store klimakuttmål. Mange vil tydeligvis være i front i miljøpolitikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg som på landsmøtet besteg miljøtronen, får ikke sitte i fred. Frp var ute samme kveld og sa ”velkommen etter” da Stoltenberg gjorde det klart at han ville satse stort på kjøp av klimakvoter. På denne måten skal Norge bli best i verdensklassen når det gjelder kutt i klimagassutslipp. Etter hvert meldte Venstre seg på, og sa at 20 prosent av klimareduksjonene må skje her hjemme. Sist helg la Dagfinn Høybråten og KrF seg på samme linje.

I dag kommer Åslaug Haga på banen og sier til Dagbladet at kommunen i alle fall må ta ansvar for 15 prosent av kuttene. Det er neppe klarert i regjeringen. Haga passer da også på å ikke snakke slik at det oppfattes som en forskuttering eller garanti for hva regjeringen kommer til å gå inn for. Hun vil ikke sitte passivt å se på at det er Ap og SV som får høste miljøgevinsten. Kan Jens Stoltenberg nærmest på egen hånd lansere 30 prosents kutt, kan jammen jeg som Sp- leder lansere at 15 prosent bør skje i kommunene. Slik tenker hun.

Hvor er det blitt av SV? Miljøvernminister Helen Bjørnøy henviser til at regjeringen om kort tid skal legge fram en klimamelding. Slik svarer en ansvarlig minister. Men i alle ansvarligheten som må utvises, og sett i forhold til at Jens Stoltenberg har innkassert seieren når det gjelder å sette ambisiøse mål, kan SV komme til å blekne som miljøparti.

Nå pågår det tydeligvis en dragkamp innad i regjeringen om hva slags kutt som skal foretas på hjemmebane.

Frp kjører sannsynligvis sitt eget løp, mest mulig kvotekjøp og minst mulig av kutt som smerter her hjemme. Utslippene fra Norge utgjør promiller i verdenssammenheng. Derfor er det ikke så mye å mase med. Det er bedre å bruke så mange milliarder som mulig på effektiv rensing der forurensningen virkelig skjer, i Kina, India og Brasil, for eksempel. Både FrP, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg har sans for denne argumentasjonen.

Regjeringen ønsker et forlik om klimapolitikken. Da må Stoltenberg godta sterkere kutt her hjemme enn han ønsker seg. Hvor man til slutt vil ende, har også sammenheng med hva Høyre lander ned på.

Når det gjelder forbruk av verdens ressurser, er det gode grunner for å forlange at vi legger om kursen her hjemme. Vi hører til verdens overklasse, og vår livsstil er meget ressurskrevende. Det handler ikke bare om at vi forbruker mye energi. Vi forbruker mye av alt som kan forbrukes. Mer vekst og velstand for alle som har vært et samlende mål for den politikken som blir ført, lar seg ikke harmonere med reduksjon av det totale ressursforbruket.

Klimadebatten må bli en ressursdebatt. Vi må finne oss i restriksjoner for å dempe befolkningens samlede bruk av energi og utslipp av klimagasser. Det er naivt å tro at vi kan løse klimaproblemene uten at det får konsekvenser den enkelte. Bensin og flyreiser bør bli dyrere. Avgifter på energibruk bør økes. Pålegg om klimatiltak innføres. Krav til utslipp må innskjerpes.

I tillegg får vi håpe på at ny teknologi kan redusere utslipp av klimagasser betraktelig.

Når det gjelder rensetiltak, må vi samtidig se dette i et bredere perspektiv. Målet er å få ned verdens samlede klimautspill. De midlene vi har til disposisjon må settes inn der det gir størst effekt. Det må være mulig å finne et fornuftig kompromiss mellom kvotekjøp og kutt her hjemme.