Erna Solberg kan ikke gjøre som Lars Sponheim, slå i bordet og forlange
lederdiskusjonen for avsluttet. Istedenfor må hun akseptere at Jens
Ulltveit- Moe, Ola Mæle og John G. Bernander lager selvmål og takler
egen spillere, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyrefolk ser ut til å ha en egen evne til å lage selvmål og sparke
beina under seg selv. I går var Jens Ulltveit-Moe ute i Dagens
Næringsliv og lanserte John G. Bernander som ny leder i Høyre. I dag
følger Ola Mæle opp med å etterlyse fornyelse i partiet, underforstått
Bernander. Dette sier de i forkant av landsmøtet, og i en situasjon der
det er fugl Føniks- takter over Erna Solberg.

Høyre er på vei oppover, sakte med sikkert og Erna Solberg opptrer
med mer trøkk. Ifølge VG som følger godt med på hårsveis, sko og
kjoler, har hun også forandret stil. Det er nummeret før VG ringer Eli
Hagen og spør om hun synes Solberg nå er mindre ufiks enn hun var
tidligere.

I den situasjonen Høyre er i, og før et viktig valg, skulle en
tro partiet var opptatt av å sette politikken i fokus og gi ledelsen
støtte. Når Ulltveit-Moe og Mæle uttaler seg som de gjør, må det betyr
at de har tenkt å fjerne Erna Solberg som partileder uansett. De mener
å vite at hun ikke er bra nok. Bernander er bedre.

Bernander er med på notene. Selvsagt lanserer han ikke seg
selv. Han lar være å si det han burde ha sagt: Ingen vet hva fremtiden
vil bringe, men nå gjelder det at gode Høyrefolk gir støtte til den
ledelsen vi har. Jeg håper Erna Solberg gjør et glitrende valg.

Det er ingen tvil om at John G. Bernander er en glimrende
politiker. Det kan godt være han vil klare jobben som leder av Høyre
bedre enn Erna Solberg. Men det er nå ikke slik at man skifter ut
politiske ledere så fort noen mener den ene vil være bedre enn den
andre. I Ap var det sterke krefter som i årevis mente Jens Stoltenberg
ville være en bedre partileder enn Thorbjørn Jagland. Ap har aldri vært
lavere på meningsmålingene enn under Jens Stoltenberg. For seks år
siden ble han erklært som mislykket, som prototypen på en kronprins som
ikke klarte jobben sin. Så snudde det seg.

Når Jens Ulltveit-Moe og Ola Mæle forsøker å gi John G.
Bernander et politisk vidunderbarnstempel, har det sammenheng med at
han har solid erfaring både fra politikk og næringsliv. Det er noe av
det ypperste de to kan tenke seg. Det er forståelig at de mener det.

Men hvis Høyre vil lære noe av historien, så bør de ha få med
seg at utskiftningen av personer ikke gir noen langvarig politisk
gevinst. KrF under Valgerd Svarstad Haugland falt som en stein, til
halvparten av hva partiet var under hennes storhetstid. Under ledelse
av Jens Stoltenberg opplevde Ap sitt verste katastrofevalg. Kristin
Halvorsen har all makt i SV, men partiet har mistet halvparten av de
velgerne de en gang hadde. Det samme har skjedd i Sp. Der har flere
partiledere forsøkt seg. I KrF trodde man det skulle gå oppover på
meningsmålingen igjen etter at Valgerd Svarstad Haugland ble båret ut
og Dagfinn Høybråten tok over. De står på stedet hvil.

I næringslivet er det langt oftere slik at et lederskifte kan
bety ny strategi, ny kurs og ny vekst. Det er fordi den nye sjefen har
makt til å banke igjennom det han har tro på. Slik er det ikke i
politikken. Et parti er en kollektiv størrelse der man kompromisser seg
fremover, og der en leder må sørge for å forene motstridende
interesser. Det blir sjelden den typen klarhet av som vi er vant med i
næringslivet.

Det er selvsagt ikke Erna Solberg som skal bestemme om hun
skal være i front ved stortingsvalget i 2009. Hvis Høyre fortsetter
fremgangen, skal det mye til for å kaste henne. Hvis Høyre stagnerer,
er det naturlig at man tar debatten, ikke om personer isolert sett, men
om politikken.

Da Olaf Thommessen meldte seg på diskusjonen om han skulle
overta som ny lede i forkant av Venstres landsmøte, ble har slått i
bakken av Lars Sponheim. Erna Solberg har ikke den posisjon i Høyre som
Sponheim har i Venstre, så hun må finne seg i at henne stilling
diskuteres offentlig. Hvis hun spør Lars Sponheim om råd, får hun nok
høre at det gjelder å klamre seg fast, slå tilbake og gjøre det klart
hvem som er sjefen. Det har i alle all virket for ham i Venstre. Men
Sponheim er Sponheim og Solberg er Solberg. Solberg skyter ikke med
kanonene i trengsmål. De har imidlertid det til felles at de ikke
vippes av pinnen av motstand.