Sarkozy som trussel og mulighet

Det
er noe Gerd-Liv Valla- aktig over Nicolas Sarkozy – sterk, tydelig,
handlekraftig, utålmodig, provoserende. Franskmennene har valgt en mann
som påstås å ha autoritære trekk fremfor Ségolène Royal med et
lyttende, demokratisk image, skriver redaktør Magne Lerø.

Et flertall av velgerne i Frankrike valgte den som fremsto med mest
viljestyrke, størst handlekraft og som presenterte det mest dristige
programmet for å bringe Frankrike opp av den hengemyren de har havnet
i. Nicolas Sarkozy vant på tydelighet og ærlighet. Ségolène Royal tapte
på at hun forsøkte å gå både mot venstre og sentrum i bestrebelsene på
å vinne støtte. Hennes sosiale profil var for så vidt tydelig nok, men
hun ble i for stor grad oppfattet som en løftepolitiker uten
overbevisende gjennomføringskraft. Folk tror Sarkozy vil gjøre som han
sier, om han får tilstrekkelig makt til det. Her blir parlamentsvalget
i juni viktig.

 

Sarkozy fremstår som en utålmodig politisk energibunt. Han vil
ha omfattende endringer nå. Han gir seg selv 100 dager på å gjennomføre
tiltak som skal virke. Det er noe annet enn de rødgrønne som snakker om
at de har fire år på seg på å gjennomføre det de lovet i Soria Moria –
erklæringen.

Det er dette hasteverket, denne vilje til å tråkke til å
gjennomføre det han tro på som har overbevist franskmenneske. Sarkozy
har vært medlem av den nåværende regjeringen og har således ansvar for
at Frankrike ikke har klart å løse sine problemer. Når han på tross av
dette fikk velgernes tillit, skyldes det at han har klart å overbevise
dem om at kursen bli en helt annen når han får sette seg i førersetet.

Franskmennene har et gedigent selvbilde. De ser på seg selv om
en av verdens stormakter. De er de fortsatt, men deres posisjon svekkes
stadig. Franskmennene ønsker seg en president som sterkt og tydelig kan
markere Frankrikes interesser internasjonalt. Også her har Sarkozy
trukket det lengste strået.

Ségolène Royal fremstår som mer harmonisøkende, mer
kompromissvillig. Sarkozy er kontroversiell og opptrer til tider som en
provokatør. Under de store opptøyene i fjor, betegnet han
demonstrantene som ”pøbler” og ”avskum” og sa han ville spyle dem vekk
fra gatene. Det ble ikke mindre bråk av det.

Dersom vi legger de vanlige kriteriene for god ledelse til
grunn, spørs det om ikke Ségolène Royal hadde kommet best ut av det.
Hun kombinerer styrke med en lyttende holdning og en språkbruk som
inviterer til dialog. Sarkozy anklages for å være autoritær og opptre
aggressivt.

Når han fyrer løs, kan han oppleves som truende. Det er noe Gerd-Liv Valla- aktig over ham.

Franskmennene har valgt en mann med autoritære trekk fremfor en kvinne som forfekter moderne lederidealer.

Den image ledere fremtrer med, er imidlertid ikke avgjørende for
velgere. Politikken er det viktigste. Et flertall av franskmennene har
størst tror på at Sarkozys liberalisme vil bringe landet fremover.

Sarkozy er tydelig på behovet for sterk omstilling. Han legger
ikke skjul på at de reformene han vil gjennomføre vil bli krevende. Det
skal bli lettere å si opp folk og franskmennene må belage seg på å
arbeide mer enn 35 timers uke. Det vil garantert bli både streiker og
opptøyer når han skal gjennomføre sin liberalisering i arbeidslivet.
Sarkozy er imidlertid fast bestemt på å ikke gi seg.

Han vil fremholde med styrke at målet er å få ned
arbeidsløsheten. Det må skje ved at man tilpasser seg den globale
konkurransesituasjonen.

I EU ser man fram til at Sarkozy gjennomfører sine reformer.
Samtidig blir han en krevende leder på å forholde seg til. Han er imot
at Tyrkia skal bli medlem av EU og under valgkampen har han gått langt
i å snakke om svakhetene ved den politikken EU fører. Det virker som om
Sarkozy har lagt seg på en mer nasjonalistisk linje. Han kommer til
Brussel for å kjempe for Frankrikes ære og posisjon. Han kommer ikke
til å gi ved dørene i forhandlingene der vitale interesser for
Frankrike står på spill. Sterke og tydelige leder setter spor. De
representerer både en trussel og en mulighet – både for befolkningen i
sitt eget land og for det EU de er et sentralt medlem av.