PFU dømt i høyesterett

Ved å dømme Se og Hør til å betale Big Brother kjendisene, Rodney Omdahl Karlsen og Anette Young, en million i erstatning, har høyesterett i realiteten fradømt Pressen Faglig Utvalg etisk dømmekraft. PFU mente nemlig Se og Hørs overgrep var ok. Pinlig, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyesterett har dømt sjefredaktør Odd Johan Nelvik og journalistene Jan-Petter Dahl og Håvard Melnæs, til å betale «Big Brother»-kjendisene, Rodney Omdahl Karlsen og Anette Young, over 1,1 million kroner i erstatning. Høyesterett slår fast at flere av kjendisbladets reportasjer om paret var ren sladder.
Det var i juni 2003 Se og Hør publiserte tre artikler om bruddet mellom de to og at Rodney hadde innledet et forhold til en kvinne fra Skien. De to protesterte etter første artikkel, men Se og Hør brydde seg ikke.

Høyesterett skriver i sin kjennelse at «det ikke er akseptabelt at en publikasjon går ut med en reportasje om at et forhold er avsluttet, der det ikke er på det rene eller der det er en usikker fase mellom partene. I en slik situasjon trenger privatlivet vern, også når det gjelder formidling av sanne opplysninger.»

Det er VG.no som bringer nyheten. Rodney Omdal Karlsen ønsket i går kveld ikke å uttale seg om høyesterettsdommen.

Denne dommen er ikke mindre en knockout på dem som er satt til å passe på at norsk presse opptrer etisk forsvarlig, Pressens Faglige Utvalg (PFU). Utvalgets sekretær, Per Edgar Kokkvold, Thor Woje, daværende leder av PFU og Stein Gaulsaa, nestleder i Norsk Redaktørforening, har alle forsvart Se og Hør rett til å grafse i privatlivet til de to Big-Brother kjendisene. PFU konkluderte 21 oktober 2003 med at Se og Hør ikke hadde brutt god presseskikk.
Se og Hør mente paret allerede fra første stund søkte offentlighet utenom det vanlige og derfor måtte finne seg i at mediene fortsatte å skrive om deres privatliv. Pressens frontfigurer fulgte opp.
– Kjendiser har krav på et privatliv, men personer som inviterer offentligheten inn i privatlivet, kan ikke bare skru av oppmerksomheten når det passer dem, uttalte Thor Woje, sjefredaktør i Romerikets blad. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, sa seg enig med Woje og fremholdt at det er pressen og ikke domstolene som må avgjøre hva som har offentlig interesse.
Dette er en pinlig sak for PFU. Norsk rett og norsk presse har havnet på kollisjonskurs når det gjelder vern av privatlivet. PFU er fradømt etisk dømmekraft.
Vanligvis er det slik at etikken er strengere enn jusen. En kan foreta seg mye som er etisk forkastelig, men som ikke er forbudt ved lov. Det i unntakstilfeller vi kan gjøre noe vi mener er etisk forsvarlig, men som samfunnet mener er ulovlig. Da skal man ha god grunner for det.
PFU er ikke i stand til å komme opp med gode grunner for at Se og Hør og andre medier kan sette til side vernet om privatlivet slik det har skjedd i dette tilfellet. PFU bør gratulere de to Big-Brother deltakerne med seieren. Det er godt gjort å ta opp kampen mot Se og Hør og vinne, også over Pressens egen etiske domstol.
Norsk presse er tydeligvis i dyp etisk villrede når det når det gjelder privatlivets fred. Når en blind skal lede en blind, går det galt. PFU bør søke både trøst og helbredelse. De er kommet i skade for å legge etikken på hylla og forsvare mediene kommersielle interesser.
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har fastslått at private bilder av kjente personer ikke kan trykkes uten deres samtykke. Bakgrunnen for dommen var at prinsesse Caroline av Monaco hadde klaget tyske ukeblader inn for domstolen etter at det var tatt bilder av henne og hennes barn i privat sammenheng. I Oslo tingrett ble denne dommen til grunn og konkluderer med at Se og Hør har vist manglende respekt for privatlivet. Samfunnet vil beskytte individet. Det må mediene innrettes seg i forhold til.
Mennesker som har makt, som foregriper seg mot samfunnets lover eller opptrer må en måte som får uheldige konsekvenser for andre mennesker, må finne seg i å få sider av sitt privatliv belyst. Men hovedregelen er at den enkelte selv må selv kunne trekke sine intimitetsgrenser.
Ytringsfriheten skal vi kjempe for. Men vi må lære å skille mellom å kjempe for ytringsfriheten og å forsvare mediene ønske om kommersiell utnyttelse av enkeltindivider.