Politikk som brusende fossekraft

Selv om Sp nå har rykket ut med kanonene, er det langt fra sikkert at de vil skyte i filler regjeringssamarbeidet. Diplomaten Stoltenberg finner vel en løsning på hjemfallsretten også som Sp svelger unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Sp lar seg hestehandle med om det meste, men hjemfallsretten er hellig. Den rødgrønne regjeringen baserer seg på at Ap ikke skal snakke høyt om at Norge bør bli medlem av EU. Sp på sin side har lovet å akseptere EØS- avtalen, men står selvsagt fritt til å mene at Norge må bruke vetoretten mot EØS-direktiver. Det har man unngått så lang. Men vetorett hjelper ikke mot domstoler. Nå har EU-domstolen slått fast at både offentlige og private eiere av vannkraftressursene må behandles likt. Det kan ikke være slik at private eiere må gi fra seg vannkraftressursene til det offentlige etter 60 år. Norge må bøye seg for EU-domstolen så lenge EØS-avtalen gjelder.

EU-domstolen avgjørelse innebærer at stadig mer av landets vannkraftressurser kan komme i private hender. Da vedtaket ble kjent, kvitterte partileder Aslaug Haga med å si at Norge bør vurdere å si opp EØS-avtalen. Det blir ikke aktuelt, repliserte Jens Stoltenberg. I dag sier Per Olaf Lundteigen (Sp) til VG at hjemfallsretten er viktigere enn at Sp er i regjering. Han avviser alle kompromisser. Sps nestleder Lars Peder Brekk sier det samme til Trønder-Avisa: Hjemfallsretten er viktigere enn regjeringsdeltakelsen. Ifølge Brekk står det om Sps troverdighet i EU-spørsmålet.

Hvis staten innfører hjemfall på kommunale kraftverk, kan Oslo kommune komme til å selge sine kraftaksjer, sier byrådsleder Erling Lae til Dagsavisen i dag. Han vil ikke være med på at staten skal grabbe til seg det som kommunen har investert igjennom mange tiår.

Professor Lars Thule ved BI lanserte i går ideen om at staten kan bruke en del oljemilliarder på å ekspropriere eller kjøpe opp de private kraftverkene.

Siv Jensen sier til Dagsavisen at fossekraft er en naturressurs som har tilhørt det norske folk i flere generasjoner og at vi ikke uten videre kan tillate at dette skal komme på andre hender.

SVs parlamentariske leder, Inge Ryan synes det ville vært bra om det offentlige eide all vannkraft, men vegrer seg mot nasjonalisering. Haga vil ikke si noe om hva slags løsning som er best. Nå skal alle alternativer på bordet.

De rødgrønne kan ta sommerferie vel vitende om at man har en ny sak i vente der diplomaten Stoltenberg må trå til igjen. Selv om Sp nå har rykket ut med kanonene, er det langt fra sikkert at de vil skyte i filler regjeringssamarbeidet. Så langt synes regjeringsslitasjen å være størst i SV. Bøndene ha for det meste kommet over at jordbruksoppgjøret havnet langt unna det de hadde krevd med henvisning til løftene i Soria Moria. Det vet nok at de neppe hadde fått mer av en annen regjering.

Når Siv Jensen er kommet så pass tungt på banen i denne saken, er det mye som tyder vil være et klima for å snekre sammen en tverrpolitisk enighet om hvordan vi skal sikre at fossekraften ikke sakte med sikkert sklir ut av offentlig eie.

Hydro eier store vannkraftressurser. Her er også staten hovedeier. Og Hydro er avhengig av statlig velvilje for å sikre seg rimelig kraft fremover. Uten rimelig kraft, vil ikke Hydro kunne opprettholde full drift i alle sine hjørnesteinsbedrifter.

Det er mye å forhandle og hestehandle om. Stemningen i det politiske miljø kan nok bli som brusende fosser til høsten, men nå er det stilleflytende badevann som venter politikerne.

Røkke eller russere

Truet med å selge til russere? Er de å regne for spedalske ? Det var russere som den gang skulle redde Kværner fra Røkke. Nå mener Røkke det er mer å hente på å binde seg til masten med Andersen og Wallenberg i ti år, skriver redaktør Magne Lerø

Næringsminister Dag Terje Andersen kan ikke si det, men han vil gjerne at vi skal tenke det: Han har reddet oss fra russerne, det vil si; At Kjell Inge Røkke solgte Aker Kværner til Gazprom eller andre utlendinger vi ikke helt vet hva kunne funnet på.

Røkke truet med å selge til russerne, skriver Dagens Næringsliv. Det høres nesten like ille ut som om han hadde truet med å gjøre som John Fredriksen, avvikle i Norge og slå seg ned på Kypros, si takk og farvel til Ap og si at har følger Stein Erik Hagen, gi 2 millioner til Frp og si at han ikke setter sine bein på norsk jord igjen før formuesskatten er borte og skatten på utbytte ligger på kypriotisk nivå.

Nå sier hovedtillitsvalgte Atle Tranøy og alle rødgrønne at Røkke så visst ikke har truet. De har bare visst at det var folk som var interessert i å kjøpe Aker Kværner. Men om nå Røkke hadde sagt at han overveier å selge til et russisk selskap, ville det vært den største synd han kunne begått? Er russere som spedalskhet å regne i norsk næringsliv?

De gamle eierne i Kværner satset på at russiske Yukos skulle redde de fra skifteretten. Røkke som selv var en betydelig eier, satte foten ned og tvang de andre aksjonæren til å akseptere at han tok styringen. Om Røkke den gang rappet Kværner foran nesa på Yukos, kunne han denne gang ha funnet på å selge til russere foran nesa på de rødgrønne.Men nå slapp han det. Han slapp å si som Stein Erik Hagen i realiteten sa da han solgte RIMI og Orkla Media til utledninger: Det var egentlig ikke meningen.Nå har Kjell Inge Røkke vist at han er en ekte finansiell Peer Gynt, han lar seg stagge til slutt, i alle fall i ti år. I 10 er Kjell Inge Røkke bundet til masten med Dag Terje Andersen og den mektige Wallenberg-gruppen. Er det noen det kan være lønnsomt å være i tvunget kompaniskap med en tiårs tid, er det disse. Røkke må da klare å finne på finne noe spennende de nærmeste 10 årene som kan få med seg staten og Wallenberg på.Minoritetsaksjonærene rasler med sablene. De frykter det blir Røkke som tjener og de andre aksjonæren i Aker Kværner som taper på det det legges opp til. I avtalen er prinsippet ”en aksje, en stemme” satt til side. Det er i strid med den norske anbefalingen for eierstyring og selskapsledelse (Nues). Olaug Svarva, sjefen for Folketrygdfondet sier til Dagens Næringsliv at hun ikke vil kommenter saken, men understreker at hun på et prinsipielt grunnlag sier det er viktig å sikre likebehandling av aksjonærene. Hun sier mer enn nok til at vi forstår hva hun mener om avtalen. Det er også en mulighet for at avtalen kan være is strid med EU-reglene. Opposisjonen forsøker å lage så mye støy som mulig rundt avtalen, naturlignok. Dag Terje Andersen har rett i at det er de som er prinsipielt motstandere av statlig eierskap som er med høyrøstet i debatten. Nå er det imidlertid de rødgrønne som styrer. Dette er rødgrønn industripolitikk.Staten eierskap i Telenor og Hydro synes ikke å ha vært noe hemsko for selskapet. Det kan også gå bra i Aker Kværner. Det avgjørende er da at staten opptrer som en langsiktig eier og på en måte som er i alle aksjonærenes interesser. Målet for staten kan ikke være å opprettholde det samme antall ansatte i Norge uavhengig av lønnsomhet. Hovedregelen er at staten bør ikke kjøpe seg inn i bedrifter for å redde norske arbeidsplasser. Det er markedet som må avgjøre hva vi skal produsere her til lands. Det er samarbeidet med Wallenberg som gjør denne avtalen til noe mer enn en redningsaksjon for norsk eierskap.

Hagen handler Frp-støtte

Stein Erik Hagen gir to millioner i støtte til FrP fordi partiets politikk vil gjøre ham 151 millioner rikere. Det er ytterst sjelden rikingene opptrer så nærsynt og smalsport i full offentlighet som Hagen, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen er så fornøyd med Frps politikk at han har bestemt seg for å gi to millioner kroner til partiet i år. Nå er det riktignok ikke alt partiet mener, Hagen bryr seg om. Enhver er seg selv nærmest. For Hagen er det han egen pengesekk som er viktigst. Han vil bli rikere om FrP kommer til makten. Politikk i et bredere perspektiv legger han ikke vekt på.

Stein Erik Hagen og familien vil få 151 millioner i skattelette om Frps politikk blir gjennomført. Nå takker Hagen for støtten med to millioner, skriver VG i dag.

– FrP er det partiet som er klarest på det som er viktig for min familie, det vil si formuesskatt og kapitalavgift. Avgjørelsen om å støtte partiet er noe hele familien står bak, sier Hagen.

Klarere kan det ikke sies om hva Hagen og hans hus er opptatt av.

Dagbladet har gitt sin egen vri på saken. De vil ha det til at vennskapet med Høyres ordførerkandidat i Oslo, Fabian Stang, er kjølnet etter at Stang badet naken på Hagens 50-årsdag i fjor. Avisen fikk anledning til å trykke på nytt et knippe bilder av Stang i blanke messingen.

Men vi nekter å tro at Stangs nakenbading har noe med partistøtten til Frp å gjøre. Så prippen er dog Hagen ikke – og det er grenser for hvor snevre perspektiver man skal anklage ham for å legge på sin partistøtte. Fabian Stang kan slippe å tenke på at nakenstuntet hans kostet Høyre millioner.

Hagen har tidligere støttet Venstre, KrF og Høyre. Han regner Kjell Magne Bondevik blant sine venner. I alle fall var vennskapet så pass nært at Bondevik befant seg i den store flokken som ble invitert da Hagen giftet seg med Mille Marie Treschow.

Hagen har vært medlem av Høyre i 35 år. I fjor var det slutt. Da meldte han seg ut og gjorde det klart at han ikke ville gi mer penger til Høyre før ledelse og politikk ble endret.

Høyre har ikke endret mye politikk siden i fjor, og Erna Solberg er fortsatt sjef i partiet. Det eneste som har endret seg er at Frp går nedover og Høyre oppover på meningsmålingene. 2 millioner fra Hagen er nok ikke nok til å snu den trenden.

Man kan selvsagt mene at Stein Erik Hagen ikke bør gi to millioner til FrP og begrunne det med at han selv blir rikere av partiets politikk. Men det står Hagen fritt til å gjøre. Frp er kun pliktig til å oppgi at de har mottatt gaven. Hagen kunne latt være å gi noen begrunnelse. Det er det vanlige når rike mennesker gir pengegaver til partiene. Hagen velger å være overtydelig. Han liker å vise at det lønner seg å ha gode relasjoner til ham.

FrP kan på sin side nøye seg med å takke for støtten og si at de mener det de mener uavhengig av om de får pengestøtte eller ikke. Og det har de rett i. Det er først nå Hagen er blitt FrPer.

For Stein Erik Hagen er støtten til FrP en investering. Han har ingen ting å hente hos Ap. Han har gitt opp Høyre. De eneste partiet som kan bidra til at hans pengebinge øker, er FrP. Han kalkulerer med at FrP vil måtte få en posisjon i en ny borgerlig regjering. Et sterkt Frp er den største garanti for at den politikken Hagen ønsker, får gjennomslag. Når man har 20 milliarder, er to millioner et spytt i havet. For Frp er det en anerkjennelse. Siv Jensen snakker varmt om syke, eldre og minstepensjonistene. Nå kan hun også si at FrP støtter de store og mektige i landet, hvis hun tror det gir flere stemmer.

Korrupsjon som spøkelse

Det kan stilles spørsmål med om det er politisk klokt at staten kjøper 30 prosent av Aker for å hindre at utlendinger kommer inn. Men det har ingen ting å gjøre med fare for korrupsjon eller annen kokkelimonke, slik Borgen og Grimstad antyder, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er nærmest som om generalsekretær Jan Borgen i Transparency International og korrupsjonsekspert Erling Grimstad ser spøkelser på høylys dag. De to er eksperter på korrupsjon og usunne bindinger i næringslivet. De sier til Aftenposten at de er kritiske til forholdet mellom Kjell Inge Røkke og den sittende regjeringen. Bakgrunnen er avtalen om at staten og svenske Saab overtar 40 prosent av Aker Holding.

– Røkke har opparbeidet seg en veldig spesiell politisk posisjon og har lenge hatt store forventninger til Arbeiderpartiet. Han bruker pisk og gulrot om hverandre, og det gir uttelling. Jeg er kritisk til at naive politikere lar seg forføre av Røkkes status som superhelt og gullgutt, sier Jan Borgen.

Han mener regjeringen gir Røkke en fantastisk gavepakke og at det er åpenbart at Røkkes lefling med Arbeiderpartiet gir resultater. Borgen vil ha åpenhet, konkurranse og like vilkår for alle.

Korrupsjonsekspert Erling Grimstad sier regjeringen ikke har informert befolkningen godt nok om hvorfor det er riktig å bli medeier i Aker Kværner.

– Det er betenkelig hvordan såpass store andeler av vår felles formue overføres til Røkke. Hver gang penger fra vår felles sparegris brukes til noe ekstraordinært, fortjener befolkningen en god forklaring. Jeg påstår ikke at det har skjedd noe galt, men jeg føler uro fordi investeringen ikke er tilstrekkelig begrunnet, sier Grimstad og frykter skjulte koblinger.

Her opererer de to som politiske aktører. Den avtalen som er inngått mellom staten, Saab og Aker er så langt fra korrupsjon som det kan få blitt, og det er ikke grunnlag for å spekulere om det ligger usunne forhold eller tvilsomme bindinger bak. At Røkke snart skal bak lås og slå for å ha trikset til seg et båtsertifikat på ulovlig vis, er en annen sak. At Kjell Inge Røkke via BAHR advokatfirma kom i et uheldig søkelys for pengeoverføringer til Tore Tønne, er heller ikke relevant. Det sier heller ikke de to noe om. Men de uttaler seg om Røkke som person. Og de har rett i at Røkke er usedvanlig dyktig til å få det som han vil.

Det er greit å være uenig i den politikken de rødgrønne fører. Men det er ikke større grunn til frykt og uro over statens eierandeler i Telenor, DNBNor, Hydro eller StatoilHydro for eksempel enn over at staten eier 30 prosent i Aker. Det er en fare for at staten kan blande drift og tilsyn når man først er en aktør i et marked. Det kan ikke bety at staten må trekke seg ut som aktør. Når det gjelder den virksomheten som Aker driver med, tror vi faren er særdeles liten. Det er større grunn til å se kritisk på statens rolle i Telenor. Her er politikerne i fed med å innse at Telenor kan få så stor markedsmakt at man nærmer seg det monopolet man ville unngå.

Når staten går inn på eiersiden i Aker, er det for å hindre at selskapet blir solgt til utlendinger. Det ville vært utålelig for de rødgrønne. LO har stått på i kulissene for at Dag Terje Andersen skulle bla opp nok milliarder til at Røkke ville droppe salgsplanene. Når Andersen også fikk inn svenskene på eiersiden, ble dette noe mer enn kun å sikre norske arbeidsplasser. Her ligger kimen til et økt svensk- norsk samarbeid.

Wallenberg-gruppen, som eier Saab, opptrer som kapitalister flest. De søker muligheter for avkastning både ved å gå i krigen mot de de oppfatter som fiender og bygge allianser med de de anser som sine venner. Et felles eierskap bygger bånd. Wallenberg er ikke mer dogmatiske i sin kapitalisme og liberalisme enn at de kan drive business med den norske stat, vel å merke dersom staten opptrer som en eier som søker avkastning på kapitalen. De skal det gjøre i Aker. Den virksomheten Aker driver med, skal være lønnsom. Saab har sikret seg på alle bauer og kanter. De kan ikke tape det de investerer.

Det er ikke noe særnorsk fenomen at staten ønsker nasjonalt eierskap over hjørnesteinsbedrifter. Høyremannen Nicolas Sarkozy i Frankrike er en av dem som har fremhevet et lands rett til å sikre seg nasjonale styring over nøkkelbedrifter. Det spekuleres nå i om EU vil sette foten ned for avtalen Aker-avtalen. Hadde det vært Sarkozy som var dommer, hadde han i alle fall sagt det var ok.

Om det er strategisk klokt at staten involverer seg så sterk i et selskap som er heleid av private for å hindre at det blir solgt, kan det med rette sette spørsmålstegn ved. For de rødgrønne fremsto det som en politisk nødvendighet. Endelig kunne de gi et bevis på at de rødgrønne fører en annen industripolitikk enn de borgerlige.

Men det betyr ikke, Borgen og Grimstad, at det blir mer usunne forbindelser, korrupsjonslignende transaksjoner eller annen kokkelimonke med Dag Terje Andersen enn med en høyremann som næringsminister.

Valla er tilbake

Gerd-Liv Valla er på vei tilbake der hun begynte, blant radikalere, idealister og demonstranter, skriver Magne Lerø.

Siden granskingen av Gerd-Liv Valla startet, er det ikke mye hun har sagt til offentligheten. Hun snakket 10 minutter til pressen da hun kunngjorde at hun ville trekke seg som LO-leder. Hun ga også en kort kommentar til Arbeidstilsynets rapport som konkluderte med at det ikke er grunnlag for å hevde at dette er en fryktkultur i LO. I dag er Valla tilbake som aktør i norsk offentlighet, som skribent i Morgenbladet. Hun skal skrive i bladet hver tredje uke.

Hennes første artikkel handler om nye venner. Vallas nye venn er Marielle Leraand, student, idealist, demonstrant og studentmedlem i LO. Leraand pryder i dag forsiden i VG.

– Jeg gleder med til akillesoperasjonen min er leget. Da skal jeg gå tur med Marielle, gjerne rundt Sognsvann, skriver Valla

Det er en bevisst valgt formulering. Den forteller hvem hun har vært og hvem hun nå vil være. Det var med Jens Stoltenberg hun gikk turer rundt Sognsvann. Det var der de la strategier for hva LO og Ap skulle kjempe for, hvilke kompromisser som måtte inngås og hvem som skulle bekle viktige verv.

Nå har Valla byttet ut Jens Stoltenberg med Marielle Leraand. Vi leser en kritikk av Jens Stoltenberg mellom linjene. Det vil hun kanskje utdype i boken som kommer til høsten. Valla mener nok at hun har vært offer for en politisk massakre.

Når Marielle Leraand har tatt Jens Stoltenbergs plass, sier Valla noe om hvem hun vil være. Hun vil ikke lenger utøve makt på toppen av samfunnets pyramide. Nå vil hun utøve makt nedenfra. Valla kan få en viktig rolle som representant for den gruppen Marielle Leraand representerer, – idealistene, demonstrantene, de som ikke vil bøye seg for maktpolitikkens logikk, de som vil kjempe for det de mener er rett og ikke la seg begrense av de etablert politiske sannheter. Valla kan få en viktig rolle i norsk offentlighet, nå som kritiker til makten, en som svinger pisken mot kompromissmakerne, en som trekker sverdet for å kjempe sammen med idealistene.

Dermed er Valla tilbake der hun begynte, som en radikaler, rød som få, solid som fjell, sterk og ubøyelig.

Valla er i ferd med å få gjenopprette sin ære. I en bok som Eva Joly lanserer i høst, skriver hun at Valla er blitt utsatt for en hekseprosess. I Dagens Næringsliv i dag forteller Elin Ørjasæter at hun var Vallas sparringpartner under granskingen. Hun er sjokkert over Fougner-rapporten.

– Det har ikke vært presentert verre karakteristikker siden psykiater Gabriel Langfeldt erklærte at Knut Hamsun hadde varige svekkede sjelsevner, sier Ørjasæter. Hun sier utvalgtes omtale av Valla ikke stemmer.

Stadig flere personer som har en posisjon i samfunnet, står frem med støtteerklæringer til Valla. Det er tvilsomt om hun vil oppnå noe som helst ved å bråke mer om å få utlevert alle dokumentene som Fougner- utvalget har basert seg på. Hun er i ferd med å oppnå det hun er ute etter uten å gå videre på jusens vei.

Fougner-utvalgets rapport er svekket. Ingen er i tvil om at Gerd-Liv Valla har gjort feil som leder. Men når hun i dag ikke er LO-leder, er det først og fremst fordi sterke krefter ville ha henne bort fra maktens tinde i LO.

Lederlønn som trynefaktor

I all individuell lønnsfastsettelse vil trynefaktor kunne spille inn. Hele styrets jobb er imidlertid å påse at lønnen fastsettes ut fra resultater, sjefens markedsverdi og de retningslinjer som eierne har gitt, skriver redaktør Magne Lerø.

Økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, Steinar Holden, mener at trynefaktoren spiller med når lønnen til toppsjefer fastsettes. Det har han utvilsomt rett i. Trynefaktoren spiller inn ved alle individuelle lønnsfastsettelser. Og det er ikke sikkert trynefaktoren er mer avgjørende for toppsjefer enn for andre ansatte som bedriften er særdeles avhengig av. Ofte avgjøres lønnen til ledere og ansatte nede i bedriften av en person, mens toppsjefens lønn tross alt avgjøres av et styre.

I førlige Statistisk sentralbyrå økte toppsjefene i de største børsnoteres selskapene lønnen sin med 20 prosent i fjor. Arbeidstakernes lønnsvekst var på 5,7 prosent. Ledere i mindre virksomheter fikk en lønnsøkning om lag på nivå med andre ansatte. Måten lønnen fastsettes på er neppe avgjørende for at de best betalte toppsjefene rykker ifra. Grunnen er at markedet betaler godt for sjefer som vil lede store bedrifter.

Steiner Holden peker i en samtale ned Dagens Næringsliv på at lederlønningene ofte fastsettes av personer som ønsker å stå på god fot med lederne. Regelen er også den at toppsjefen velges før lønnen fastsettes. Det gir lederen en meget god forhandlingsposisjon. Det betyr at det er nyansettelsene som bidrar til å drive lønnsnivået opp. Særlig gjelder det dersom en hodejeger skal ha provisjon ut fra hva den nye sjefen får i lønn. Den slags lønnsdrivende mekanismer bør en unngå.

Vi har nå fått endringer i aksjeloven som gir generalforsamlingen myndighet til å fastsette nivå og retningslinjer for lederavlønning. Dette er i tråd med de retningslinjer som Utvalget for eierstyring og selskapsledelse har utarbeidet. Regjeringen ønsket imidlertid å få dette inn i loven. Poenget er at avlønning av toppledere skal ha en objektiv forankring og det skal være åpenhet omkring hva toppledelsen tjener og hvilke incentiver man har.

Generalforsamlingen skal påse at avlønningen står i forhold til resultater, kompetanse og sjefens markedsverdi. Det er hovedregelen for all individuell lønnsfastsettelse.

Det forhindrer ikke at trynefaktoren spiller inn. Trynefaktor er et negativt begrep. Det kan også være et annet uttrykk for at godt samarbeid og nære relasjoner. Dette er positivt. Det er ikke galt å belønne en medarbeider som opptrer på en måte som vekker tillit og som skape gode ringvirkninger der man ferdes. En leder skal ikke kun belønnes ut fra bunnlinje. Det bør også telle med at virksomheten er enn god arbeidsplass og skjøtter sitt samfunnsansvar.

Det vi må bort ifra er at lønnen til toppsjefen i realiteten fastsetets av en styreleder som har tette relasjoner til den aktuelle toppsjefen. Hvis så skjer, er det styret som sover i timen. Styret har rett og plikt til å vedta daglig leders lønn. Det er ikke noe som skal delegeres bort til styreleder. Det er styrets jobb å behandle dette som en sak på et møte.

I utenlandske selskap er det ikke uvanlig å ha lønnskomiteer som har som oppgave å fastsette rammen for lønningene ut fra de resultater som oppnås. Også norske bedrifter har utvalg som vurderer avlønning av ledere, Anliggende er det samme. Lønn skal forankres i resultater og i sjefens markedsverdi. Det skal skje i det åpne rom, ikke på kammerset.    

Makt mot afghanerne

Å sende noen ut av landet som protesterer heftig og frykter for sin skjebne, virker brutalt. Denne form for maktbruk kan ikke gjøres på en ydmyk måte, hvis det er det SV ønsker seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Uenigheten mellom SV og Ap i asylpolitikken utspiller seg nå knyttet til afghanerne som har fått avslag på sine asylsøker og slått leir utenfor Stortinget etter å ha vandret pilegrimsleden fra Trondheim til Oslo. Det er blitt statssekretær Lise Rieber –Mohns lodd å fronte denne saken. Hun sier det som det er. De afghanerne som nå motsetter seg å reise fra landet, har fått prøvd sin sak i alle instanser, både i Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Det er ikke lenger noen appellmulighet.

Regjeringen kan også vise til at FNs høykommissær for flyktninger har sagt at det er mulig å sende afghanere tilbake til trygge deler av Afghanistan.Aftenpostens skriver at det i SV og i deler av Sp er misnøye med at Libe Riber-Mohn har valgt en form som gjør at regjeringens politikk hørers ut som om den er tøffere enn det de synes den er. – Jeg er litt overrasket over måten hun har uttalt seg på. Jeg hadde håpet hun kunne være litt mer ydmyk, sier SVs innvandringspolitiske talsmann Rolf Reikvam. Å gjør dette til en sak om det inntrykk Libe Riber Mohn skaper er et sidespor. Hun gir egentlig et presist uttrykk for det afghanerne og de som deler deres syn føler. De synes ikke norske myndigheter viser noen ydmyk holdning.

Å sende mennesker som har gått fra Trondheim til Oslo for å kunne få bli her og som frykter for hva som kan skje når de er tilbake i Afghanistan ut av landet, er uttrykk for maktbruk. Å forsøke å utøve makt med ydmykhet og smil er ikke å anbefale. Det Riber-Mohn formidlet var at grensen nå var nådd. Det er ikke aktuelt å vurdere deres sak på nytt eller utsette avgjørelsen om at de skal sendes tilbake. I løpet av et minutt på TV, rekker man ikke å formidle flere budskap. Hun svarte på det hun ble spurt om. Når budskapet er så pass tydelig virker det kun provoserende å forsøke å pakke det inn med ”synes synd på, skulle gjerne hjulpet, håpe det går bra med de osv.”.

Afghanerne sier de ikke vil flytte seg frivillig. Det er deres rett til å protestere på denne måten. Når politiet bærer bort asylsøkere, synliggjøres det dilemma som preger vår asylpolitikk. Hver eneste uke sendes det mennesker ut av landet, mot deres vilje. Slik har politikerne vedtatt at det skal være. Vi kan ikke se at det er noen grunn til å tvile på at afghanerne blir behandlet på lik linje med andre asylsøkere. De har fått prøvet sin sak grundig. Det vil skape en helt umulig situasjon for asylmyndighetene. Politikerne har da heller ikke kompetanse til å overrøve asylmyndighetenes vedtak.– Et stort flertall, 70 prosent i 2006, av afghanske asylsøkere får opphold i Norge. Et lite mindretall har fått avslag. Afghanere med avslag består av enslige, unge menn i arbeidsfør alder som kan returnere til stabile områder. Disse må, som andre asylsøkere med endelig avslag, reise tilbake til hjemlandet, sier statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Han understreker at et endelig avslag på en asylsøknad innebærer at utlendingsmyndighetene har kommet fram til at søkeren ikke fyller vilkårene for å få asyl, beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.Returer skjer innenfor en samarbeidsavtale mellom FN’s høykommissær for flyktninger (UNHCR), afghanske myndigheter og norske myndigheter. Returer gjennomføres ikke før UNHCR har gjennomgått listene med opplysninger om de som ikke lenger får oppholde seg i Norge. Dette gjelder både frivillige og tvangsmessige returer. Tvangsmessige returer vil ikke bli gjennomført uten at UNHCR er informert. Utsendelse av asylsøkere som protesterer heftig virke brutalt og lite ydmykt. Slik er maktens ansikt. Det er umulig å unngå. Alternativet er fri innvandring eller en annen innvandringspolitikk enn det som gjelder.

Oppgjøret i Opera

Styret i Opera ville fjerne gründeren Jon S. von Tetzchner som sjef. Han svarer med å sparke styret. Eier en gründer 15 prosent av aksjene i er børsnoter selskap, er han tydeligvis mektig nok til å få det som han vil, skriver redaktør Magne Lerø.

Opera Software ble notert på børsen i 2004. Da var selskapet verd 1 milliard kroner. I 2006 steg verdien til det tredobbelte. Siden gikk det bratt nedover igjen, og nå er selskapets markedsverdi 1,6 milliarder. Det er standard børslogikk at det da stilles spørsmålet om ledelsen driver selskapet tilfredsstillende. Dagens Næringsliv skriver i dag at styret i Opera mener at tiden er inne for å flytte Tetzchner til en annen stilling i selskapet.

380 ansatte i Norge, Sverige, USA, Kina, Japan, Korea og India sørger for å holde ved like og nyutvikle programvare til nettlesere for Pcer, mobiler og andre duppeditter. Man kan ikke regne med et bedre marked enn det man nå har. Det er nå resultatene skal komme. Det mener i alle fall styret.

Det er styrets plikt å sørge for at selskapet har en ledelse som leverer resultater. Det sies at det er saken, ideen, som driver gründeren Tetzchner, ikke penger. Derfor har han avvist alle tilbud han har fått fra ivrige kjøpere som gjerne skulle hatt kloa i Opera.

Som administrerende direktør i et børsnotert selskap må han ha fokus på resultater og aksjekurs. Det kan virke som om styret og Tetzchner ser noe ulikt på hva det innebærer. Han tenker langsiktig. Styret er opptatt av å levere nå, for tiden er inne. Styret mener tydeligvis det ikke drives godt nok når aksjeverdien stuper.

Tetzchner eier 15 prosent av selskapet. Kari Stautland, enken til medgründeren Geir Ivarsøy eier 13 prosent. Andre i ledelsen har også aksjer. Tetzchner kontrollerer i realiteten over 30 prosent. Det betyr kontroll på generalforsamlingen.

Det ender med at Nils A. Foldal går av som styreleder og at Ole Peter Lorentzen og Grace Reksten Skaugen går ut av styret. Og Tetzchner får inn sine gen folk.

Det er ikke godt å si hvordan markedet vil reagere. Sannsynligvis vil aksjekursen falle. Det styret som går av han gjort jobben sin. De har våget å utfordre gründeren og hans solide maktbase. Tetzchner har brukt sin eiermakt. Det har han rett til.

Det som er i ferd med å skje, kan bety noen skritt tilbake for Opera Software. Men det er ikke sikkert. Det avgjørende er det produktet selskapet leverer. Tetzchner har solid tro på det han holder på meg. Den troen kan ingen ta i fram ham. Men det finnes nok eksempler på at gründere har tapt stort på at de ikke maktet å gi fra seg kontrollen til andre som vil kunne tilføre selskapet. Det finnes også eksempler på det motsatte, at gründeren har hatt rett og fått igjen for sin stahet og iver for å ha kontroll.

Tvang og frivillige klimakvoter

Det er positivt at bedrifter dekker kjøp av klimakvoter når de ansatte benytter fly. Skal dette bli effektivt, må nok alle tvinges til å regne inn miljøkostnaden, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen kjøper klimakvoter når de ansatte benytter fly. De gjør det for å gå foran med et godt eksempel. De fleste bedrifter følger ikke opp, skriver Aftenposten. I Vårt Land derimot skal nå journalistene få tilbake penger for kjøp av klimakvoter. I Bergens Tidende vil de vurdere dette. Det er ikke aktuelt i Schibsted. Tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide, som nå er konserndirektør i Schibsted, sier til Aftenposten at han mener klimakvoter ved flyreiser er et viktig tiltak, men dropper det ofte for egen del.

– Jeg mener dette bør være obligatorisk for alle bedrifter. Ordningen vi har i dag fungerer ikke. Alle flyreiser har en miljøkostnad, og det er feil at kun noen skal betale for det, sier Hareide.

Informasjonsdirektør Inger Sethov i Hydro sier til Aftenposten at de satser heller på å utvikle teknologi for CO2-rensing. Telenor sier de bidrar ved på utvikle telekommunikasjonsutstyr slik at det blir færre forretningsfolk som trenger å reise med fly. Statoil har imidlertid gjort som staten, innført en ordning med kjøpe av klimakvoter for egen flybruk.

Lederen i Norges Miljøvernforbund, Kurt Oddekalv, sier til Aftenposten at han ikke anbefaler kvotekjøp. Han mener det er en måte å kjøpe seg god samvittighet på og at det eneste som hjelper, er å redusere sitt eget utslipp.

I denne saken har alle rett, hvert med sitt utgangspunkt. Det er meningsløst å være imot kjøpe av klimakvoter. Det er da noe. Og Oddekalv har rett i at det som teller, er at hver og en reduserer de utslipp som følger av egen aktivitet.

Når bedrifter dekker kjøp av klimakvoter, blir flyreiser reelt dyrere. Det kan føre til at man i en del tilfeller velger andre måter å ta seg fram på. Den fyreisen man foretar fører i det minste til at man finansierer reduksjon i utslipp andre steder.

 

Knut Arild Hareide har imidlertid rett. Det blir ikke mye effekt ut av dette på sikt, dersom det kun skal være et frivillig tiltak. Det må legges en avgift på flyreiser som alle må betale. Når det blir dyrere å fly, vil også færre velge fly.

 

Skal vil få reduserte CO2 utslipp fra flytrafikken tilstrekkelig, må det internasjonale avtaler til. Man kan vedta en landingsavgift som flyselskapene igjen vil belaste de reisende. Eller man kan legge avgifter direkte på flybillettene.

 

Klimakrisen er så pass alvorlig at det den ikke kan løses ved å appellere til ansvarlige holdninger hos bedrifter og enkeltpersoner. Det som monner er tiltak som gjelder alle. Inntil videre er det positivt at noen går foran og bereder grunnen for det som må komme.

 

Sarkozy – struttende handlekraft

Nicolas Sarkosy har overtatt som administrerende direktør i Frankrike. Her går det unna. Resultater skal produseres på rekordtid. Kaftige omstillinger blir det bråk av. Sarkozy er klar for å gå i krigen for å lykkes, skriver redaktør Magne Lerø

Dette har vært den nyvalgte presidenten i Frankrike, Nicolas Sarkozys uke. Valget sist helg ga ham flertall også i parlamentet. Nå er maktbasen sikret, og det er strake landeveien for å kjøre fram regjeringens politikk. Tempoet skal være høyt. Sarkozy har trippet utålmodig i lang tid. Det tok ikke mange dagene etter han ble valgt før de første beslutninger ble tatt. Listen over hva han akter å foreta seg i løpet av de første hundre dagene er lang og skremmende for hans politiske motstandere.

 

Sarkozy vil ikke være som presidenter flest. Presidenter fremstår gjerne som nasjonale samlingsfigurer, konsentrere seg om de store linjene og holder armlengdes avstand til den daglige politikken. De overlater til ministrene å kjøre løpet så langt det er mulig.

Sarkozy opptrer mer som en administrerende direktør. Her er det hands on fra første dag av. Hans lederstil kan minne litt om Danmarks Anders Fogh Rasmussen. Den er tøff og resultatorientert. Da han overtok som statsminister, fikk embetsverket bakoversveis. Her skulle politikk iverksettes i form av konkrete delmål med gitte tidsfrister. Det var bare å hive seg rundt både for ministre og embetsmenn.

 

Sarkozy opptrer som en moderne leder når det gjelder å sette sammen sitt lederteam. Han vil ha bredde, motsetninger og motforestillinger. Mest overraskende var det at han utnevnte Bernhard Koucher til utenriksminister. Han er sosialist, aktivist og grunnlegger av Leger uten grenser. Han ligger også i front når det gjelder kvinnerepresentasjon, 7 av 15 regjeringsmedlemmer er kvinner.

Arbeidsledigheten blant ungdom er 22 prosent i Frankrike. Det må Sarkozy gjøre noe med. Han forstår at franskmennene ikke kan arbeide mindre enn andre og opprettholde sin temmelig sjenerøse velferdsstat. Sarkozys metode er skattelettelser for å skape vekst. De lettelsene som er besluttet er så pass store at det har skapt bekymringer i Brussel. Her frykter de at Frankrike får et større underskudd i nasjonalregnskapet enn det EU forventer og krever av medlemslandene.

 

Frankrike er blitt liggende etter i økonomisk utvikling. Om Sarkozy vil lykkes, får vi vite etter hvert. Et flertall i folket mener det er den medisinen han foreskriver som vil virke.

Selv om Sarkozy representerer høyresiden, velger han også her å gå sin egen vei. De fikk sjokk i Brussel av uttalelser han kom med i valgkampen om at de fire friheter som EU baserer seg på ikke kunne gjelde uten videre. Sarkozy vil ikke legge fransk næringsliv åpen for alle og enhver. Han vil ha nasjonal kontroll over nøkkelbedrifter og offentlige tjenester. I Brussel hørte de en proteksjonist som talte.

 

Han er imidlertid på parti med EU-ledelsen når det gjelder å få på plass en ny grunnlov. Sarkozy vil droppe en grunnlov og istedenfor utvide dagens regelverk Da trenger man ikke folkeavstemninger.

I WTO-forhandlingen har også Sarkozy kommet med en advarsel til EU. Han vil torpedere en avtale som innebærer at de franske bøndene må ofres. Han viker også ubøyelig i sin motstand mot at Tyrkia skal bli med i EU.

 

Når det gjelder lederlønninger, spørs det om ikke Dag Terje Andersen vil la seg inspirere. Sarkozy har sagt han vil nedlegge forbud mot fallskjermer. Han sier rett ut at det er umoralsk å kvittere ut titalls millioner til ledere som ikke oppnår god nok resultater.  

Frankrike er en falmet stormakt. Gjennom Sarkozy har Frankrike fått en stemme som høres langt tydeligere i det internasjonale samfunn enn de slitne ordene fra Jaques Chirac. Folk flest ser ut til å mene at Sarkozy er i stand til å gi Frankrike den posisjonen de bør ha i det internasjonale samfunn.

 

Når regjeringens politikk siger inn over folk, blir det bråk. Det bråket vil Sarkozy være hovedpersonen i. Han vil ikke skyve andre ministre foran seg. Sarkozy vil være ufravikelig i sitt krav om at det skal herske lov og orden i Frankrike. Men litt opptøyer i gatene har de tradisjoner for i Frankrike.

Sarkozy har vunnet tillit fordi han har vært tydelig på hva han vil. Han setter skille og skape debatt der han ferdes. Et flertall i det franske folk se behovet for forandringer og har tatt sjansen på at Sarkozy vil levere varene. Gjør han ikke det, taper han neste valg.

 

Vanligvis er det grenser for hvor mye galt/riktig man rekke å gjøre på fire år. I Sarkozys tilfelle er det ikke sikkert det er slik. Den handlekraft han har vist så langt, kan bli en fransk minirevolusjon i løpet av fire år. Det vil ta lang tid på reversere den utviklingen Sarkozy har satt i gang.