Det er business as usual i Se og Hør. Spørsmålet er pressen vil nøye seg med noen velvalgte og uforpliktende ord om betalingsjournalistikk eller om de ønsker å gå til kamp mot den typen tysting og angiveri som medier inviterer til, skriver redaktør Magne Lerø.

Se og Hørs sjefredaktør, Odd Johan Nelvik, kan puste roligere etter at han mandag overlevde møtet om betalingsjournalistikk. Det er mulig fallet i antallet solgte eksemplarer nå bekymrer han mest. Det meste går over. Håvard Melnæs synes å ha rett i det han skriver om betaling og arbeidsmetoder i Se og Hør. Spørsmålet er om hvor vanlig de er. Det er slett ikke noen ”helt vanlig dag på jobben”, som er tittelen på boken til Melnæs. Nelvik henviser til kildevernet og forretningshemmeligheter, men sier nok til at alle forstår at Se og Hør betaler godt for gode historier.

Knut Haavik var ikke invitert til høringen som Norsk Presseforbund arrangert. Fra benkeplass ga han seg selv en hovedrolle ved å fortelle om at han helt fra første stund av har ment at det er riktig av Se og Hør å betale kjendiser for å stille opp i bladet. Hvorfor skal bare Se og Hørs eiere tjen penger på at de står fram? Hvorfor skal kjendiser som ellers tar seg godt betalt bruker dager på Se og Hør uten å få noe igjen for det? Se og Hør er underholdning. I underholdningsbransjen betaler man for seg. Om det var 200 000 eller 300 000 Eva Sannum ble tilbud for å fortelle om sitt forhold til den spanske tronarvingen, er ikke det avgjørende. Heller ikke om det var 100 000 eller 50 000 kroner Carl I. Hagen fikk for å stille opp til hjemme hos- reportasje, og det like før de skulle selge huset.

Det er problematisk at politikere lar seg kjøpe til å stille opp. Det er ikke like problematisk at underholdningskjendiser gjør det. Ikke når alle vet at det er slik det er. Se og Hør har ikke faste takster for bryllup, skilsmisser og kriser. Det avhenger av kjendisens markedsverdi.

Se og Hør, Her og Nå og en del andre ukeblader er i en klasse for seg. VG og Dagbladet betaler ikke intervjuobjekter. Mindre nå enn tidligere, faktisk. Vi fikk for eksempel høre at Dagbladet en gang betalte Arne Treholt for et intervju. Noe slikt vil aldre skje i dag. Markedsavdelingen ville sikkert betalt mange titusener for eksklusive intervjuer med kjente personer, men her har redaktørene satt foten ned. Det Dagbladet, VG og andre aviser gjør, er å betale tipshonorarer. Vanligvis er tipshonoraret 1000 kroner, men det blir betalt både 20 og 30 000 for månedens beste tips.

Når det gjelder tips er det ingen prinsipiell forskjell på Se og Hør og tabloidene. Bare gradsforskjeller. Se og Hør holder seg med faste tipsere i banker, flyselskaper eller andre steder der en har oversikt over hva kjendiser foretar seg. 

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sier til Aftenposten at han ikke liker utviklingen. Journalistikk og betaling hører ikke sammen. Et utvalg er i gang å vurdere om en advarsel mot betalingsjournalistikk skal inn i Vær Varsom-plakaten.

Dersom mediene strør rundt seg med en stadig økende strøm av tusenlapper for tips og bilder tatt via mobil, utvikler deg seg en tyste- og angiverkultur. I praksis skje det da en overvåking av enkeltindivider som for de det gjelder er mer alvorlig enn det Datatilsynet er opptatt av.

Kokkvold har ikke svaret, men han mener mediene må gå opp noen grenselinjer. Det spørs hvor langt det rekker å snekre sammen velvalgte formuleringer i Vær Varsom-plakaten. Pressen vil neppe sette foten ned ved for eksempel å si at journalister som betaler intervjuobjekter ikke kan være medlem i Norsk Journalistlag eller redaktører som driver med den slags ikke kan være medlem av Norsk Redaktørforening.

Da diskusjonen om Se og Hørs arbeidsmetoder raste som verst, tok justisminister Knut Storberget til orde for lovregler for å forhindre lekkasjer. Dette forslaget falt dødt til jorden. Politikerne kan ikke forby lekkasjer. Mediene baserer seg på lekkasjer. De som sitter på informasjon som de ikke ønsker skal bli kjent, får selv sørge for orden i eget hus så langt det er mulig. Når noen lekker til pressen, vil pressen skrive, men mindre det er rikets sikkerhet det står om. Det Storberget bør ha oppmerksomhet rettet mot, er personvernet og mennesker rett til å beskytte sitt privatliv. Her vandrer pressen for tiden i blinde. Det domstolene sier er brudd på norsk lov, mener Pressens Faglige utvalg er i samsvar med god pressetikk. Det ble tydelig for alle og enhver da Se og Hør ble dømt for det de hadde skrevet om de to Big Brother-kjendisene.

Kombinasjonen av høye tipshonorarer, folk som bruker sin taushetsplikt mot betaling og som fører til medieoppslag om menneskers privatliv, må vi komme til livs. Vi er ikke overbevist om at pressen makter det selv. Hvis lovverket som beskytter menneskers privatliv ikke er presist nok, får Knut Storberget ta saken. Vi vil ikke ha et overvåkingssamfunn som oppmuntrer til tysting og angiveri. Men vi ønsker ikke at de som har makt og sitter på viktig informasjon skal få nye virkemidler for å hindre avsløringer enten det gjelder kritikkverdige forhold eller intern uenighet i sammenhenger som utøver makt i samfunnet.