Tikkende skattebombe i FrP

Enhver partileder ville gjort som Siv Jensen, forsøkt å unngå at en rapport om skattesnusk, blir offentliggjort vel en uke før et valg. Men hun må være tydeligere på at hun vil vise alle kortene til velgerne når saken er ferdigbehandlet, skriver redaktør Magne Lerø .

Sannsynligvis sitter Frp-leder Siv Jensen med en tikkende skattebombet i fanget. Ligningskontoret sier de nå er ferdig med å undersøke om stortingsgruppen i Frp har brutt skatteloven. Carl I. Hagen opprettet i sin tid en ”reisekasse” som finansierte reiser for utvalgte Frp-ere med ektefeller rundt om i Europa. Ut fra det VG skrev da saken ble kjent, virket det ikke som om Frp hadde brydd seg særlig med de ligningsmessige konsekvenser av den hemmelige reisekontoen.  

Siv Jensen sier til VG at saken ikke er ferdigbehandlet. Derfor vil ikke bokettersynsrapporten bli offentliggjort. Hun har et poeng. Det følger av saksbehandlingsreglene at Frps stortingsgruppe har rett til å komme med en kommentar til bokettersynsrapporten før ligningsvesenet eventuelt pålegger en straffeskatt.

Siv Jensen sier hun ikke har hatt tid til å se på denne saken midt i en travel valgkamp. Hun sier også til VG at Frp vil komme med en redegjørelse når de har fått vurdert saken og har trukket en konklusjon. Det er her hun blir for uklar. Særlig tolket i lys av generalsekretær Geir Moe som maler på sitt mantra om at ”dette er en sak mellom Frp og ligningskontoret”.

Det kan han være ganske sikker på at det ikke er.

Representanter fra alle de andre politiske partiene ber Frp om å offentliggjøre rapporten

-          Her er de snakk om offentlige midler og et politisk parti er avhengig av tillit. Innholdet i rapporten er utvilsomt av interesse for velgerne, sier finansminister Kristin Halvorsen til VG.

Timingen for å offentliggjøring av skattesnusk i Frps stortingsgruppe er den verst tenkelige. 10 dager før et valg er det helt andre saker som skal på dagsordenen. Siv Jensen vil i det minste skyve saken til over valget. Andre partiledere ville gjort det samme. Men selvsagt maser de om at rapporten må offentliggjøres sporenstreks.

Ved å legge bokettersynsrapporten i skuffen, risikerer Siv Jensen at noe lekker ut i neste uke. Det blir riktig ille.

Når Siv Jensen ikke gjør det tindende klart for velgerne at de skal få vite alt, kaster hun et hemmelighetens skjær over saken. Det gikk Frps motstandere grunn til å spekulere i hvor ille det er.

Etter valget får vi se hvordan Siv Jensen vil rydde opp etter sin forgjenger Carl I. Hagen. Hvis selvkritikken blir mild, vil det bli tolket som om hun ikke tar det så tungt med å snyte på skatten. Blir selvkritikken hard, blir det en piskesnert som treffer Carl I. Hagen.

Frp vil nok gjøre hva de kan for å få en eller annen skarpskodd skattejurist til å argumentere mot ligningsmyndighetenes konklusjoner.

I går dro Kjell Inge Røkke i fengsel. Han nekter fortsatt for at han har gjort noe straffbart.

Kanskje Frp kan komme til å velge samme strategi, nekte for at det har drevet med skattesnyteri, men betale straffeskatten.

NSB i skvis

En privat bedrift ville raskt fikset de problemene NSB har. NSB får ikke lov. Det er ikke enkelt når man skal oppfylle distriktspolitiske mål på elendige skinneganger og med for trange budsjetter, skriver redaktør Magne Lerø .

Politikere overgår hverandre i å være for toget. Men bevilgninger som kan sikre stabil drift, er det smått med. Det er et skrikende behov for å fornye signalanlegg og jernbanespor landet over for på sikre stabilitet og øke effektiviteten. De milliardene det vil koste, får ikke Jernbaneverket. De får ikke stort mer enn det man trenger til nødvendig vedlikehold.

Politikerne overgår hverandre også i å mene at det er mye bedre, les mer miljøvennlig, at man frakter gods med toget enn via gedigne trailere langs veiene. Denne uken kom meldingen om at trailertrafikken øker sterkt, fordi det ikke er kapasitet på jernbanen.

I fjor fremsto NBS med Einar Enger i spissen som flinkeste gutt i klassen ”heleide statsselskap”. NSB tjente penger, togene gikk når de skulle og tilbudene ble mer attraktive i forhold til det folk ønsker seg. NSB var på skinner.

Når en leser Aftenposten i dag, skulle en tro at NSB var havnet i brønnen igjen. Lokomotivfører Per Kristian Pedersen står fram og påstår at NSB er en syk bedrift. Han slutter fordi han ikke orker mer og sier det beste ledelsen kan foreta seg er å ”gjøre litt for å ta vare på dem som er her”. Frustrert ansatte som slutter, er ikke alltid i stand til å gi et dekkende bilde av situasjonen. De gjør imidlertid god nytte som oppsiktsvekkende oppslag i mediene.

NSB lider under mangel på lokomotivfører. Det førte til at 30 av 880 avganger tirsdag måttet innstille. At tre prosent av togene en dag ikke går, kan oppleves som en krise for dem som rammes. Men noen nasjonal krise er det ikke. Når slikt skjer, henter mediene opp alle de gamle problemene i NSB. Det skapes et bilde av ”toget som aldri kommer”.

Det er valg, og det gjelder for den politiske ledelsen å vise handlekraft.

– Ledelsen i NSB får ikke hvile før de har fått kontroll på situasjonen. Det verste nå er hvis folk vender seg bort fra toget, sier samferdselsminister Liv Signe Navarsete. I dag møter hun NSB-direktør Einar Enger og kollega Steinar Killi i Jernbaneverket for å få vite hvordan de vil sørge for at NSBs aller viktigste kunder, lokaltogpendlerne i Oslo-området, i vinter får et forutsigbart reisetilbud.

Det ligger nok i kortene at de to direktørene må greie seg med de pengene de har fått. Den sikreste måten for å sikre at pendlertogene går, er å redusere rutetilbudet på andre strekninger. Er det noe Einar Enger og Steinar Killi kunne tenke seg, så er det det. Er det noe Signe Navarsete ikke kunne tenke seg i en valgkamp, så er det nettopp det. Toget hører distriktene til.

En privat bedrift ville prioritert ressursene der kundegrunnlaget var best og droppet ulønnsomme aktiviteter. Det kan ikke NSB. Togene skal gå der politikerne har bestemt.

Det er ikke snakk om å redusere togtilbudet. Det skal økes med 15 prosent de neste fire årene. Om det skal skje ved at de to direktørene tryller fram økt kapasitet ved omstilling eller om de skal få mer penger, er det ingen som vet.

Sjansen for at Einar Enger og Steinar Killi ikke skal klare å levere ”mer tog” til politikerne, er absolutt til stede. Det handler om arbeidskraft. Lokførere henger ikke på trær. Det er heller ikke blant de hippeste yrkene. Så her blir det kamp om arbeidskraften.

NRK kan i dag forteller at NSB har kjøpt opp så å si alle studentene som utdanner seg ved Norsk Jernbaneskole i Oslo. Studentene får 20 000 kroner i måneden mot å forplikte seg til å kjøre tog for NSB i to år når de er ferdig med utdannelsen.

11 togselskap driver trafikk i Norge, de fleste av disse kjører gods. NSB har tatt dem alle på senga. Nå er det de som må slite med å skaffe seg lokførere. Klarer de ikke det, blir det mindre tog på skinnene og flere forurensende trailere på veiene.

Togselskapet CargoNet mener NSB har startet en uheldig priskrig om lokførerne. Ingen vet om de andre togselskapene kommer til å vifte med feitere gulrøtter enn NSB til nå har våget. Det kan bli fett å være togfører i fremtiden, men neppe like fett som å være heismontør og flygeleder.

Flygelederne visste i fjor å utnytte situasjonen der det er mangel på flygeledere. De fikk kjempet seg til lønnstillegg på mellom 100 og 200 000 kroner. Og nå går flyene.

Høybråtens lederstil i VG

Dagfinn Høybråten kan ikke lede som en direktør med klar strategi. Han må lede som en klok tillitsvalgt for medlemmer som ikke er enige om hvor de skal. Problemet er at han er så dyktig med direktørstilen, skriver redaktør Magne Lerø .

Hvor mange politiske ofre tåler norsk politikk? Det er stortingspresident Thorbjørn Jagland som stiller spørsmålet i et innlegg i VG i dag. Foranledningen er de siste dager presseoppslag omkring Dagfinn Høybråtens lederstil, kretsingen om Erna Solbergs posisjon og en ordførerundersøkelse hvor det konkluderes med at Heidi Grande Røys, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er det mest aktuelle for å miste sine ministerposter.

Thorbjørn Jagland var selv utsatt for en kritisk, personfokusert journalistikk i lang tid som til slutt endte med at han trakk seg som leder for Ap, og Jens Stoltenberg overtok. Presset mot Jagland ble så sterkt at han havnet på sykehus. Mediene tegnet et bilde av en svak og utydelig leder på defensiven. I dag står Jagland fram som en sterk og tydelig stortingspresident som gang på gang viser at det er få i Ap som kan måle seg med ham når det gjelder ideologisk bevissthet og langsiktig politisk lederskap. Når vi leser det som ble skrevet om Jagland den gang, stemmer det dårlig med det inntrykket vi i dag har av ham. Dels skyldes dette at mediene fortegner personer. Det er mediebildene, ikke virkelighetsbildet av personer vi forholder oss til. Og det er preget av den situasjonen personen er i. Samme person i en annen situasjon over tid, kan fremtre som en person med andre karaktertrekk. Vi må alltid legge til og trekke fra når vi leser om hvordan mediene beskriver sjefer. Det er bare noe sant i det.

Både Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy sliter ennå med å bli kvitt de beskrivelser av dem som ble gitt den første måneden de var statsråder.

Erna Solberg må nærmest daglig svare på spørsmål knyttet til henne posisjon som partileder. Denne debatten har mediene tydelig bestemt seg for skal holdes levende.

Denne uken kom Dagfinn Høybråten i heisen. Er det Dagfinn Høybråten, VG eller Høybråtens motstandere i KrF som har ansvar for at man to uker før valget tre dager på rad får store medieoppslag om Høybråtens lederstil?

Høybråten har selvsagt ansvar for hvordan han oppfattes som leder. Når VG i dag skriver at han ba nestleder Inger Lise Hansen om å forlate et møte der han alene ville diskutere spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov, inviterer han til kritikk av egen lederstil. Slik bør ikke en leder opptre i forhold til sin nestleder. Det viser jo det han kritiseres for, han vil selv ha styring både med premisser og konklusjoner.

Inger Lise Hansen kommenterer saken i VG i dag. Vi leser mellom linjene at hun er sterkt frustrert over den behandlingen partiledere Høybråten har gitt henne.

Det tegnes et bilde at dyp uenighet i KrFs ledelse. Det har ikke VG ansvar for. Det har Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen og de andre som uttaler seg ansvaret for.

Hvis ingen i KrF ville uttalt seg, ville VG ikke hatt noe å skrive om.

Da Thorbjørn Jagland var midt oppe i mediekjøret, visste vi i det minste at striden handlet om han eller Jens Stoltenberg skulle være partileder. Det står nok også noen klar til å ta over etter Erna Solberg i Høyre.

Men hva handler det om i KrF? Er målet å få Høybråten til å gå av for at andre skal overta? Noen medier kommer trekkende med Knut Arild Hareide i dag. Men dette står ikke på dagsorden i KrF to uker før et valg.

At det er politisk uenighet i KrF, er kjent. Partiet har alltid hatt en høyre og en venstrefløy, en fløy som har er mest opptatt av de kristelige hjertesakene og en annen fløy som er opptatt av å tiltrekke seg nye velgergrupper. Dagfinn Høybråten og Inger Lise Hansen tilhører nok hver sin fløy.

Dagfinn Høybråten sier Dagsavisen at beskyldningene som rettes mot ham er sladder og skadeverk som har til hensikt å skade partiet i valgkampen. Det er ikke vanskelig å forstå at en partileder kan oppleve det slik. De kreftene er imidlertid i eget parti. Det er særdeles uklokt å rykke ut på denne måten.

Dagfinn Høybråten er en sterk og dyktige leder som vil ha styringen. Han kjører så pass tøft at flere reagerer på hans lederstil. Han gjør klokt i å lytte til kritikken. Når det er uenighet i et parti, nytter det ikke for en folkevalgt leder å kjøre tøft for å holde uenigheten i sjakk. Høybråten må klare å leve med større intern uenighet i KrF enn han ønsker seg. Han må oppgi noe av den kontrollen en partileder bør han. Det er litt flere blomstre som må få blomstre i fritt i KrF.  

Utfordringen for Høybråten fremover er å gi mer rom for uenighet, skape større romslighet innad, ikke forvente at alle skal gå i takt og på rekke.

Høybråten kan ikke lede som en direktør med klar strategi. Han må lede som en klok tillitsvalgt for medlemmer som ikke er helt enige om hvor de skal.

Steng kranene tidligere

Politimestrene i våre store byer utfordrer nå politikerne til å stenge ølkranene tidligere. De vil bruke tiden på andre ting enn å slåss mot fylla i gatene nattetid. Stram inn, slik at samfunnet kan bruke mindre penger på de problemer som fylla skaper, skriver redaktør Magne Lerø

Politimestrene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er lei av å bruke stadig mer ressurser i kampen mot fylla nattetid. De ber politikeren sørge for at alkoholkranene stenges seinest klokken to. I dag er det tillatt å servere alkohol til klokken tre. Hver enkelt kommune vedtar imidlertid egen skjenkebestemmelser. Flere steder stenges kranene kl. ett.

Det er fra midnatt til kokken fem om morgenen lørdag og søndag politiet har mest å gjøre. Det er da de fleste hærverk og voldsforbrytelser begås.

Politimestrene mener man bruker uforholdsmessig store ressurser på å ”slåss i gatene” på nattetid og at det går ut over beredskapen på andre områder.

– Vi sliter med de samme problemene etter en liberalisering i skjenkepolitikken, sier stasjonssjef i Stavanger, Henry Ove Berg, som en av pådriverne bak utspillet, til Aftenposten.

Justisminister Knut Storberget utelukker ikke at det kan bli aktuelt for Stortinget å kreve at all alkoholservering skal stanses en time tidligere, slik politimestrene ber om. Han mener det foregår for mye overskjenking og brudd på aldersgrensene. Storberget vil at politiet skal bruke mer av ressursene på kriminalforebyggende tiltak og oppklaring av lovbrudd og mindre tid på å ordne opp i fylla på nattetid. Politikerne i de fire byene sier de vil vurder å endre skjenkebestemmelsene, men ordfører Herman Friele i Bergen sier han tviler på om man løser problemene med andre å stenge kranene tidligere. I så fall vil ha han faglig belegg for det. Herman Friele og de andre politikerne kan få så mye faglig dokumentasjon som de orker å bære på at skadevirkninger av alkohol har sammenheng med tilgjengelighet og pris. Blir alkohol billigere, drikker folk mer og desto mer folk drikker, desto mer øker vold og hærverk. Det samme gjelder når det gjelder åpningstider. Økt anledning gir økt fyll og økte skader. Nå er det imidlertid ikke slik at politikere kan forby eller hindre alt som er skadelig. Mange ønsker å drikke til langt på natt. For de fleste er ikke det noe problem. De har det hyggelig og gjør ikke engang en katt fortred om man tar seg hjemover i temmelig ruset tilstand. Men noen skaper problemer. De er disse politiet må ta seg av. Alle skade og vold de gjør er svindyrt for samfunnet. Hvis man stenger kranene tidligere, blir det mindre å gjøre for politiet. Dette har politimestrene greie på. Det er liten grunn til å betvile deres vurderinger. Men det er politikerne som må bestemme seg. Vil de ha økt politiinnsats for å forebygge og oppklare forbrytelser eller å tråle gatene for å holde fulle folk i sjakk på natta.

Dette er et godt innspill i valgkampen. Det handler om hvordan man vil prioritere politiets ressurser lokalt. Nå er det ikke tid for å rope om mer ressurser. Nå handler det om å bruke rett de ressursen man faktisk har.

Misnøyen med Høybråten

Flere i KrF opplever Dagfinn Høybråtens lederstil som sårende. I det lange løp blir det tungt å leve med kritikk rettet mot ens person dersom man ikke leverer politiske resultater, skriver redaktør Magne Lerø.

Over fire sider i VG i dag kan vi lese at det er sterk misnøye i deler av KrF mot Dagfinn Høybråtens lederstil. Han tar så pass hardt imot avvikende synspunkter at flere føler seg såret. Noen føler seg dårlig behandlet fordi avvikende syn er blitt tolket som manglende lojalitet. VG skriver også at dårlig samarbeid med Dagfinn Høybråten er noe av grunnen til at flere sentrale personer i partiet har trukket seg, blant dem ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland og Thorbjørg Aalborg.

Hildur Horn Øien, fylkesordfører for KrF i Akershus, bekrefter kritikken mot Høybråten. Horn Øien legger imidlertid til at Høybråten er en dyktig leder med stor gjennomføringskraft og sterk integritet. Line Henriette Holte Hjemdal og Bjørg Tørresdal som sitter på Stortinget for KrF, har ingen ting å utsette på samarbeidet med Høybråten. Når KrF kjemper for å holde seg på 6-tallet på meningsmålingene, skulle en tro at partiet hadde mer enn nok med å fokusere på politikken. Vanligvis klarer partier å styre unna interne urosaker to uker før valget. Men når frustrasjonen internt er stor nok, lekker det ut via mediene. Dagfinn Høybråten har ikke klart å øke oppslutningen om KrF i løpet av de snart fire år som er gått siden han overtok for Valgerd Svarstad Haugland. De to siste årene har dessuten KrF mistet en rekke tungvektere: Knut Arild Hareide, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Valgerd Svarstad Haugland, Einar Steensnæs og Jon Lilletun. Dagfinn Høybråten er blitt temmelig alene igjen på arenaen. De to nestlederne, Inger Lise Hanssen og Dagrun Eriksen, kan ikke hamle opp med Høybråten. Høybråten har all makt i KrF. Det har Lars Sponheim i Venstre også. Forskjellen er den at det går fremover med Venstre, mens KrF under Dagfinn Høybråten står på stedet hvil.Sponheim har dessuten en mer folkelig profil og fremstår ikke med den typen korrekthet som preger Høybråten. 

Dagfinn Høybråten er ikke en kompromissmaker som Kjell Magne Bondevik. Han har heller ikke den folkelige appell og spontanitet som preget Valgerd Svarstad Haugland – og Jon Lilletun. Høybråten er dyktig, han kan politikk til fingerspissenene, er en glimrende strateg, en sterk iverksetter, en dreven forhandler, og han kjenner partiet godt. Men trenger han egentlig partiet? Vet han ikke best selv? Har ikke han definert handlingsrommet før debatten er kommet skikkelig i gang? Er han så opptatt av at alle skal gå i takt og i samme retning at han hemmer kreativitet og nytenkning?

Dette ser de forskjellig på i KrF. Noen mener KrF ville vært i en enda vanskeligere situasjon dersom man hadde hatt en leder som ikke styrte etter en fastlagt kurs og påtalte når han mener avviket fra den opptrukne kurs blir for stort.  

Som statsråd viste Høybråten at han kunne fastsetet mål og få gjennomført politikk. Som statsråd hadde han imidlertid makt og et helt departementet for å iverksette det han bestemte.

En partileder har ikke makt på samme måten. En partileder må lede gjennom oppslutning. Han må utløse begeistring, motivere til innsats, utløse kreativitet og gi rom for forskjellighet. Her ser det ikke ut til at Høybråten lykkes. Det er heller ikke enkelt når partiet er i en bølgedal, og det ikke finnes noen oppskrift på hvordan en skal tiltrekke seg flere velgere.

Høybråten er utvilsom sterk i formen og enkelte oppfatter som moraliserende. I NRK ble han spurt om partiet var åpent for alle. Høybråten svarte da at man ikke måtte være kristen for å stemme KRF, selvsagt. Men så la han til: Men ingen må tro at de får se meg med en sigar i munnen eller et vinglass i hånden.

Det var uskyldig ment, men det ble oppfattet som om han fremhevet seg selv og sin moralske standard. Han røyker ikke sigarer som Kjell Magne Bondevik og drikker ikke vin som Valgerd Svarstad Haugland.

Hvis ledere raskt møter mennesker med en ”jeg vet best og er best”-holdning, kanskje uten å være klar over det, støter man mennesker fra seg.

Dette er noen ganger et problem for ledere, særlig politiske leder, å være overbevist og vite hva man vil. En politisk leder kjennetegnes jo at man skal lytte til det medlemmene, de andre i partiet vil. En skal virke samlende i ettertid, ikke styrende i forkant.

Carl I Hagen brydde seg ikke alltid med å kjøre prosess i partiet. Han var sikker i sin sak og kunne nærmest på sparket omdefinere partiets politikk. Carl I. Hagen kunne etter hvert vise til resultater for den tøffe lederstilen han i perioder kjørte. Man kan høre langt verre historier om Carl I. Hagen som leder enn om Høybråten. Og det manglet ikke på intern kritikk av Lars Sponheims lederstil for noen år siden.

Ledere må tåle den slags kritikk som Dagfinn Høybråten nå utsettes for. Det er alltid noen berettiget i denne typen kritikk. Det avgjørende er hva Dagfinn Høybråten akter å gjøre med det. I det langt løp er det tungt å leve både med intern kritikk og manglende resultater.

Topper laget med Reiten

At de ansatte stemte mot Eivind Reiten som styreleder, betyr ikke så mye. Det går over. Odd Roger Enoksen har all mulig grunn til å være fornøyd med å kunne toppe laget i StatoilHydro, skriver redaktør Magne Lerø

Det stikker ikke særlig dypt hos de ansatte i Statoil Hydro som i går stemte imot at Eivind Reiten skulle bli ny styreleder i StatoilHydro. De var en markering mer av politisk art. Det var ikke mye kraft i og engasjement bak de argumentene de gav. I praksis vil det ikke by på store problemer for Reiten å være styreleder selv om de ansatte stemte imot. Det avgjørende er at regjeringen ønsker at Reiten skal ha denne posisjonen. Det er det all mulig grunn til å tro at olje-og energiminister Odd Roger Enoksen gjør. Det er avtalt at Eivind Reiten skal ha denne posisjonen. Det er en formell begrunnelse. Realitetene er at med Eivind Reiten og Helge Lund topper de laget i Statoil Hydro. Det finnes ingen som er bedre kvalifisert enn Eivind Reiten for å være styreleder i StatoilHydroil.

I de fleste fusjoner er det slik at den ene parten får daglig leder-jobben og den andre styrelederposisjonen. Statoil er det største selskapet. Og i realiteten er det Statoil som kjøper olje-og gassdivisjonen. Derfor var det naturlig at Lund ble daglig leder. Han blir det nye selskapets sterke mann, ikke styreleder Eivind Reiten. Det er Helge Lund som i det daglige forholder seg til de ansatte. En styreleder er leder for et kollegium der de ansatte er representert på lik linje med andre. Vi tror ikke det blir noen saker der Reiten vil kjøre solo mot de ansatte. Reiten vil være opptatt av å forankre beslutninger i styret. Hvis det er noen som må kjempe i med de problemer en fusjon skaper, så er det Helge Lund.

Reiten har den fordelen at han vil være på hogget fra dag en av. Han kan bransjen like godt som Helge Lund. Han trenger ikke en inn kjøringsperiode for å være på høyden i forhold til saker styret skal behandle.

Landet største selskap som nå skal satse sterkere internasjonalt, trenger en styreleder av Reitens støpning. Han har politisk erfaring, erfaring i å lede et stort selskap i samme bransje og betydelig internasjonal erfaring. Styrets nestleder, Marit Arnstad, som noen ansatte vil ha som styreleder, er ikke i nærheten av å ha Reitens kvalifikasjoner for den jobben han nå skal gjøre.

De rødgrønne vil neppe la Eivind Reiten få ro. SV gjorde i går et vedtak etter at Reiten var valgt, om at han ikke burde velges. På kveldsnytt i går sto Ingvild Maggen Valvik, medlem av Stortingets næringslivskomiteen for SV, og ba Reiten vurdere om han ville være styreleder. Det er omtrent som om piloten etter at flyet har tatt av over høyttalerne ber passasjerer vurdere om de virkelig vil være med.

Ingen som hørte på SV i går, var i tvil om at dette var en politisk markering. Realitetene var jo avgjort.

Eivind Reiten vil bli fulgte med argusøye. Han vil derfor sørge for bred enighet i styret, inkludert Kjell Bjørndalen, når lønnen til Helge Lund skal fastsettes neste år.

I de rødgrønne kretser er man imidlertid opptatt av å påføre Eivind Reiten et nederlag. Det kan skje i striden om hva selskapet skal hete. Her har Reiten kjempet hardt for at man skal finne et nytt navn. Hvis de rødgrønne bestemmer seg for å kjøre denne saken og allierer seg med de ansatte i Statoil, kan det ende opp med at selskapet ikke får en nytt navn, selv om dette er vedtatt.

Høybråtens og Solbergs grøfteposisjon

Per Ditlev-Simonsen har trukket Erna Solberg og Høyre med seg ned i grøfta. Det er like galt for KrF som ennå ikke viser tegn på at de kan komme seg opp av den grøfta de har havnet i, skriver redaktør Magne Lerø .  

Høyre får dårlige meningsmålinger. Det har en årsak, og det har de nå gjort noe med. Når Per Ditlev-Simonsen er ute, bør Høyre ha et berettiget håp om å krype oppover på meningsmålingene. Men det vil gå sakte. 

Erna Solberg har håndtert Ditlev-Simonsen-saken bra. Hun bommet imidlertid da hun forsøkte å score et poeng med å anklage Jens Stoltenberg for svart arbeid. Enda mer hjelpeløs var Fabian Stang da han i P4 minnet om at Stoltenberg hadde vært borti en bil på en parkeringsplass uten å ha gitt beskjed. 

KrF har vist femtallet på flere meningsmålinger. På meningsmålingen som NRK refererer i dag, går imidlertid KrF fram fra 5,1 til 7,2 prosent. Dagfinn Høybråten øyner et håp. Frykten er at KrF skal få lavere oppslutning enn de fikk ved forrige valg. Da fikk de 6,8 prosent. Hvis det skjer, vil Dagfinn Høybråten få et taperstempel på seg som vil sitte på lenge. Tirsdag la statsviter Synnøve E. Holberg fram en undersøkelse som viser at KrF mistet om lag halvparten av sine kjernevelgere ved valget i 2005, mens Frp doblet sin andel av kristne velgere. At kristen kjernevelgere har forlatt KrF til fordel for Frp, er ikke noe nytt. Det gjør imidlertid inntrykk når det dokumenteres at flokken er så stor. Når KrF er mer enn halvert i forhold til hva partiet var i sine velmaktsdager under Valgerd Svarstad Hauglands ledelse, er det ikke en spesiell sak som har ødelagt. Den belastning det er å sitte i regjering er bare noe av forklaringen. KrFs problemer er selvforskyldte og i noen grad uunngåelige. Det er en konsekvens av den politikken de har ført og sammensetningen av deres kjernevelgere. En del i KrF så i 2005 fordelene med at man slapp å regjere lenger sammen med Høyre. Nå skulle partiet få konsentrere seg om sin egen politikk og bygge seg sakte, men sikkert opp igjen. Så langt har det ikke skjedd. Det er ingen i KrF som åpent stiller spørsmål med om Dagfinn Høybråten er den rette partilederen, men hvis KrF gjør et dårlig valg i høst, vil det begynne å ulme i rekkene. Men Høybråten sitter uansett trygt til over valget i 2009. Det er ingen over, ingen ved siden og heller ingen rett under i KrF for tiden. Høybråten er alene på arenaen. 

KrFs problem er at skillelinjene mellom høyre og venstresiden i politikken går omtrent tvers gjennom KrF. Flertallet vil velge Jens fremfor Siv, men det vil de helst ikke måtte velge. Det er imidlertid Frp som trekker til seg de fleste KrF-velgerne. Det skyldes av Frp har appell til store deler av den karismatiske delen av norsk kristenliv. Det er noe ved Frps paroler om valgfrihet som tiltrekker dem. De er opptatt av å få gjøre som de vil, og at staten ikke skal legges seg opp i for mye.

Mange KrFere opplever at FrP er å stole på i en del hjertesaker. I enkelte kristenmiljøer er det dyp skepsis til innvandrere som hører til andre religioner. Her er også støtten til Israel massiv, man har lite sans for homofili og ønsker å kjempe for norske verdier og norsk kultur. Det finnes ingen hjertesaker med rot i kristenmiljøet som KrF kan løfte fram for å mobilisere nye eller gamle velgere. KrF vektlegging på ekteskapets særstilling og en restriktiv linje når det gjelder bioteknologi, slår ikke igjennom. KrF og Høyre er i samme situasjon. De har ikke saker med bred velgerappell som de kan kjøre fram og være alene om. KrF har det vanskeligst blant alle. Kjører de for sterkt på saker som skal ha appell i kristenmiljøene, oppleves man som for sære for folk flest.  

Dagfinn Høybråtens oppgave var å finne tilbake til kjerneverdiene og vinne tilbake grunnfjellet. Det har han ikke lykkes med så langt.

Exit Ditlev-Simonsen

Erna Solbergs linje vant fram. Per Ditlev-Simonsen ble til slutt tvunget til å velge det som tjener Høyre og bite i seg nederlaget og den tapte ære, skriver redaktør Magne Lerø.

Om Per Ditlev-Simonsen forsto selv at han var i ferd med å tilføre Høyre utålelige skader eller om han fikk beskjed av sine egne om å trekke seg, er ikke godt å vite. Hans dømmekraft har ikke vært helt på høyden de siste dagene. Det viste han for alvor mandag da han skulle bidra til å legge saken død, men sørget for at temperaturen steg ytterligere ved å anklage sine kones tidligere ektefeller for trusler.

Selv om Ditlev-Simonsen innrømmet feil og beklaget, maktet han ikke å legge saken død. Han kunne nok holdt det gående lenger om det ikke hadde vært en valgkamp. Når det skal kjempes om makten i fire nye år i landets kommuner, kan ikke et parti tillate at en person ødelegger.

 

– Dette tar vi til etterretning. Dette er ene og alene Pers suverene beslutning. Det er ikke desto mindre en beslutning det står respekt av. Det er også typisk for Per at han nå tar hensyn til det som har betydd så mye for ham; hensynet til ordførerembetet, til partivenner, og ikke minst hensynet til sin familie, sier leder i Oslo Høyre, Michael Tetzschner til Aftenposten.  

Det ble altså Erna Solbergs linje som vant fram. Hun så tidlig at denne saken kunne ødelegge valgkampen for Høyre og ba Ditlev- Simonsen om å betale det han hadde lurt unna og ikke delta i valgkampen. Ordføreren har lovet at han skal betale det han skylder, men var tydelig innstilt på å kjempe for sitt politiske liv. Den kampen ble for tøff for ham. Han har ikke vært på høyden med situasjonen i noen faser. Først ville han ikke snakke om saken, så innrømmet han at han hadde snytt på skatten, beklaget og henviste til en grundig redegjørelse han ville gi til ledelsen i Oslo kommune. Men det var ikke mye grundighet over den redegjørelsen. Og som sagt: Han blandet politikk og egne familieanliggende. Den slags feil gjør ledere når de er så pass emosjonelt trukket opp at de ikke makter å opptre med den sindighet som ellers kan prege ens ferd.

Det var noe av det samme vi så hos Gerd-Liv Valla. Hun kom bakpå fra dag en av. Sannsynligvis fordi hun fikk et eksistensielt sjokk. Hun gikk også til angrep. Angrep er noen ganger det beste forsvar. Men ikke når man er ute og kjører og det handler om å kunne gjenoppbygge tillit.

 

Et lettelsen sukk har gått over landet Høyrefolk. Nå har de i alle fall nye mulighet for å snakke politikk og ikke måtte bruke mesteparten av tiden på Per Ditlev-Simonsen.

Hydro og Cecilies omdømme

Cecilie Ditlev-Simonsen har skaffet både seg selv og Hydro et problem. Men i et snevert omdømmeperspektiv, er Eivind Reiten et større problem. Det kan Hydro leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

Sommerens strid om opsjoner har pisket opp stemningen mot Hydro-ledelsen. Det var ikke annet å vente enn av selskapets kommunikasjonsdirektør, Cecilie Ditlev-Simonsen, ville få en bøtte dritt fra sine egne etter å ha blitt avslørt som skattesnyter. I går fikk vi fra fagforeningshold høre at hun bidrar til å ødelegge Hydro fordi hun har fått en lønnet velferdspermisjon for å ordne opp i skattesnyteriet sitt. I dag kan vi lese i diverse medier om hva slags fryktelige verdier Eivind Reiten og Cecilie Ditlev-Simonsen formidler. Hydro står for grådighet og synes skattesnyteri er ok. Omtrent slik høres det ut. I sommer ble Eivind Reiten beskyldt for å bidra til å ødelegge den norsk samfunnsmoralen med sin grådighet. Det brukes grovkornet skyts for tiden.

Når en bittert skilsmisseoppgjør, der to tidligere ektefeller trekkes inn, blir eksponert for offentligheten samtidig med at en blir tatt for skattesnyteri, setter dette de fleste ute av stand til å utføre ens arbeid på normal måte. Mediene jager en, familiemedlemmer knekker sammen fordi det er så ubehagelig å bli hengt ut offentlig, en må forholde seg til advokater og utarbeide redegjørelse til skattemyndigheter. En kan få problemer med å sove, og de fleste blir fryktelig slite over at følelsene koker i en og man lever i konstant spenning.  Arbeidsmiljøloven legger opp til at ansatte kan søke om velferdspermisjon når man blir utsatt for svære belastninger. Det er ikke mer en rett og rimelig at Cecilie Ditlev Simonsen får permisjon når hun ber om det. En annen ville kanskje sykemeldt seg.  Det ville vært smålig om en arbeidsgiver skulle nekte å betale lønn i en kort velferdspermisjon. Det er jo nettopp arbeidsgivere som viser den typen forståelse fagbevegelsen vil ha. Det er jo derfor vi har fått regler i det fleste tariffavtaler om velferdspermisjon med lønn. Når skulle man innvilge det om det ikke var i en slik situasjon? 

Det er ikke bra for Hydro at de har en kommunikasjonsdirektør som har lurt unna arveavgift.

Hun fortjener ramsalt kritikk. Men om dette er grunnlag for å gi henne sparken, er noe helt annet. En leder har et ansettelsesvern. Det er ikke slik at ansatte som blir tatt i skattefusk kan sies opp.  Man kan utmerket godt være kommunikasjonssjef selv om rødgrønne politikere sier de ikke har tillit til henne og omdømmeeksperter hyler opp om at man bør trekke seg. Den som skal ha tillit til henne er Eivind Reiten. Det er han som har ansatt henne. Hvis han mener hun gjør en god nok jobb for Hydro, blir hun sittende.  I dag er Eivind Reiten en langt større belastning for Hydro enn Cecilie Ditlev-Simonsen. Han blir jo fortsatt kjeppjaget fra flere i det rødgrønne miljøet. Eivind Reiten kommer aldri til å ofre Cecilie Ditlev- Simonsen for å tekkes sine rødgrønne kritikere. Snarere vil ha tenke motsatt: La de bråke. Her gjelder det å vise at vi ikke bryr oss.  

Cecilie Ditlev-Simonsen har skaffet seg et omdømmeproblem. Hennes posisjon er svekket. Vi kan ikke utelukke at denne saken blir en så stor belastning for henne at hun mister lysten på å fronte Hydro utad.

En omdømmekrise er ille nok når man er midt opp i den. En bedrift som Hydro er ikke sårbar for omdømmekriser slik bedrifter som leverer varer til privatmarkedet er. Cecilie Ditlev-Simonsen påvirker ikke Hydros aksjekurs. Kunder og leverandører bryr deg heller ikke om hennes private forhold. Derfor må ikke Hydro ta action mot Cecile Ditlev-Simonsen slik stadig flere Høyrefolk krever i forhold til Per Ditlev-Simonsen.

Det er langt større sjanser for at Per Ditlev Simonsen må trekke seg enn at datteren kaster inn håndkle i Hydro.

Høyres lidelser

Per Ditlev-Simonsen har lagt Høyre på pinebenken en del dager i håp om at det roer seg. Men med å skylde på eks-svigersønnene bidrar han til det motsatte.  Han kan fort bli en tyngre belastning for Høyre enn han orker å bære, skriver redaktør Magne Lerø

Det går som Erna Solberg fryktet, Per Ditlev-Simonsen er blitt Høyres hovedsak i valgkampen. Da Jens Stoltenberg møtte Siv Jensen til debatt i NRK i går, fremholdt han at det virket som om Høyre og Frp ikke tok skattesnyteri så nøye. Det avviste selvsagt Jensen, men når Frp ikke stiller seg bak kravet om at Per Ditlev-Simonsen må trekke seg som ordfører, har Stoltenberg et overtak. Når høyrepolitikere vegrer seg mot å kalle skattesnyteri for økonomisk kriminalitet, skapes det et inntrykk av at det å unndra skatt er en mindre alvorlig Det er nummeret før skattesnyteri får status som noe som ikke er så farlig. Det gjelder bare å ikke bli oppdaget. Omtrent som å kjøre for fort. Det er radaren må passe seg for. Det er nok en del av befolkningen som tenker slik. Skattesnyteri er dessuten utbredt, for ikke å snakke om svart arbeid. Det er derfor ikke lett å mobilisere moralsk indignasjon mot Oslos populære ordfører.

Per Ditlev-Simonsens mange støttespillere mener det blir flisespikkeri å mase om at han skal trekke seg som ordfører to måneder før han skal gå av. Den forklaringen han ga i går, virket troverdig. Han virket også oppriktig lei seg. Løfte om å betale tilbake det han har lurt unna, be tolket som et bevis på at han mente alvor. Ditlev-Simonsen bagatelliserte ikke sine handlinger.

Argumentene om at ”den som er ren, kan kaste den første sten” og ”de må være lov å bli tilgitt når en ber om unnskyldning” finner gjenklang i høyrekretser.

Det oppdaget Erna Solberg i går. Hun måtte presisere at hun ikke hadde krevd at Per Ditlev-Simonsen måtte trekke seg som ordfører. Hun har nok fått høre fra egne rekker at hun var for raskt ute med å forlange at han måtte tas ut av valgkampen. For å unngå å havne i strid med Oslo Høyre, måtte hun i går legge seg lavere i terrenget.

Det er allikevel Erna Solberg som har flertallet i Høyre bak seg. Inge Lønning sier i dag rett ut at det beste for Høyre vil være om Ditlev-Simonsen trekker seg. Hvis ”det som er best for Høyre” gjentas dag etter dag, oppfattes det etter hvert som et krav. Ditlev-Simonsen orker neppe å stå løpet ut dersom han får ansvaret for å ha ødelagt Høyres valgkamp og bidratt til et dårlig valg for Høyre.

Per Ditlev-Simonsen viste sviktende dømmekraft da han først ikke ville forholde seg til de spørsmål han fikk om saken fra pressen. Han burde visst at saken kunne sprekke og lagt alle kortene på bordet samme dag.

Saken er brakt opp i forbindelse med det vanskelige skilsmisseoppgjøret mellom Cecilie Ditlev-Simonsen og Endre Rangnes. Hvem som har inntatt et urimelig standpunkt i et skilsmisseoppgjør aner vi ikke. Men når det handler om kroner, burde det være mulig å finne løsninger uten å ende opp med en skittentøyvask i full offentlighet.

Per Ditlev-Simonsen anklaget i går de to tidligere ektemennene til datteren for å ha truet med å sørge for at kontoene i Sveits ble gransket. De to protesterte via sine advokater og krevde at påstandene ble trukket tilbake. 

Det var en tabbe av Ditlev-Simonsen å anklage de to tidligere svigersønnene om trusler. En ordfører bør ikke offentlig vikle seg inn i sin datters skilsmisseoppgjør. Han bidro dessuten til at saken vokste med flere sider i Dagbladet og VG i dag.

Og er det egentlig en alvorlig trussel å minne om at man har svin på skogen? Familien Ditlev-Simonsen kunne da ha benyttet sjansen til å rydde opp i skattesaken. Men det ville jo være å innrømme skattesnyteri. Det passer aldri. Hadde de betalt inn det de skulle i ettertid, ville det sannsynligvis ikke blitt noen sak av det. Hvis saken da hadde blitt kjent, kunne de ha vunnet respekt for at de på eget initiativ hadde ryddet opp. Istedenfor tok de sjansen på at saken ikke ville sprekke.

Det er ofte slik at vi lar være å rydde opp i fortidens disposisjoner og gale handlinger. Vi tar sjansen på at våre feil ikke skal bli avslørt og at vi må stå til ansvar for våre handlinger. Men fortiden synder har en tendens til å dukke opp, særlig dersom man har et kjent navn eller er i en betrodd posisjon. Nå har det skjedd igjen.