Jens P. Heyerdahl bygget opp, Eivind Reiten har solgt unna og bygget ned til glede for aksjonærene. Det er slike som Heyerdahl de rødgønne vil ha. De regner med Røkke er samme typen, skriver redaktør Magne Lerø

Fram til 2001 var Jens P. Heyerdahl sjef for Orkla, landets største privateide industriselskap. I løpet av de vel 20 årene han ledet selskapet, økte omsetningen fra 300 millioner til 45 milliarder. Orklas eiere klaget ikke på utbytte. Det var administrasjonen som hadde styringen med selskapet. Da toneangivende eiere krevde større innflytelse, endte det etter noen års strid med at Heyerdahl måtte trekke seg. Heyerdahl forsvarte det Orkla han hadde bygget opp med nebb og klør. Han ville ikke selge unna, han ville bygge videre. I finanskretser og noen av de nye toneangivende eierne, var man opptatt av at aksjekursen i Orkla ikke avspeilet de reelle verdiene. Det ble snakket om at Orkla hadde titalls milliarder i underliggende verdier som ville bli synlig dersom deler av selskapet ble solgt. Slikt ville ikke Jens P. Heyerdahl høre snakk om. Hans utgangspunkt var at ingen aksjonærer kunne klage på utbytte de fikk fra Orkla. Orkla var derfor en aksje som mange ønsket å eie.

Det ble ikke noe salg hals over hodet selv om Heyerdahl forsvant. Orkla Media er riktignok solgt, men selskapet har også engasjert seg på andre områder. Den største eieren, Stein Erik Hagen, har vært opptatt av å beholde hovedstrukturen i Orkla, merkevarer, industri og finans. Men da Orkla i forrige uke la fram elendige halvårstall, begynte Hagen å snakke som en finansanalytiker og ikke som en langsiktig eier av et stort industrikonsern. P/E-en, price/earnings, altså inntjeningen vurdert i forhold til aksjekursen, var blitt for lav. Når aksjekursen synker, skyldes det at de som handler markedet tror at lønnsomheten kommer til å gå ned. Hvis mulige aksjonærer tror at selskapet kommer til å selge virksomheter og dermed realisere underliggende verdier, vil aksjekursen stige.

Nå er det Stein Erik Hagen og Orkla styret som må begrunne hvorfor Orkla skal drive både med solenergi, aluminium, pizza, syltetøy, oppvaskmidler og finansinvesteringer. Den slags begrunnelser elsket Jens P. Heyerdahl å gi, og stikkordet er langsiktighet.

I det lange løp er det lønnsomt og nødvendig, og et gode for et land at man har selskaper som ikke danser etter pipene på børsen, men at man konsentrerer seg om å skape resultater i det man driver med. Så går det opp og ned i noen bransjer, men i det lange løp et sterkt samlende eierskap bedre enn kjøp og salg motivert ut fra realisering av gevinster ut fra et kortsiktig perspektiv.

Jens P. Heyerdahl var opptatt av at Orkla skulle være et privat selskap. Han ville ikke som Kjell Inge Røkke, invitert staten inn på eiersiden. Men han var opptatt av å ha gode relasjoner til de ansatte og inn til arbeiderbevegelsen og Ap. Det Jens P. Heyerdahl holdt på med i Orkla, var på mange måter en industripolitikk etter arbeiderbevegelsens hjerte. Det ble kjøpt, ikke solgt, og i alle fall ikke til utlendinger.

Jens P. Heyerdahl var på 90 tallet den fremste gullgutten i norsk næringsliv. Han hadde betydelig makt og var respekter både i politiske kretser og i finansmiljøene. Noen Peer Gynt-pris, som Røkke fikk, ble det ikke på ham. Det var ikke noe fascinerende bukkeritt over det Heyerdahl foretok seg. Her var det stein på stein, baserte på solide analyser, ikke dristige raid basert på magefølelse og en gigantisk vilje til å ta risiko.

I dette tiåret er Stein Erik Hagen, John Fredriksen, Eivind Reiten og Kjell Inge Røkke de mest eksponerte industrilederne. Fredriksen er man imponert over på børsen, men i det politiske miljøet har man for det meste sett på ham som grådig og bøllete. Det har han tatt konsekvensen av og flyttet til Kypros. Stein Erik Hagen er omstridt, fordi han vingler og ikke blir troverdig i sine bestrebelser på å fremstå som en langsiktig industribygger ala Jens P. Heyerdahl.

Kjell Inge Røkke har det politiske miljø trykket til sitt bryst, enda han er den som har operert mest i gråsonen i forhold til de lover politikerne har gitt. Men Røkke er blitt folkets mann, selv om han er den som står fram med mest prangende rikdom og betaler sine sjefer flere millioner enn det de får i Hydro.

Eivind Reiten er blitt en versting i store deler av det rødgrønne miljøet. Det toppet seg knyttet til opsjonene som nå blir utbetalt. Men i to år er han jevnlig blitt avsatt av rødgrønne politikere. Det er ikke bare lønningene som har irritert de rødgrønne. De har ikke likt den strategien Reiten i samarbeid med styret, har valgt for Hydro.

Reiten ble konsernsjef i Hydro i 2001 da Jens P. Heyerdahl sluttet i Orkla. Heyerdahl og Reiten kan stå som eksponenter for to motsatte strategier. Eivind Reiten har solgt unna, skilt ut og fusjonert, fiskeoppdrett, gjødsel, kjemivirksomhet og olje/gass. Nå står Hydro igjen som nærmest rendyrket aluminiumsselskap. Men aksjekursen har skutt til himmels, den er økt med 462 prosent de siste åtte årene til 279 milliarder.

Det er derfor opsjonene blir så saftige. Reiten har styrt etter hva som har vært lønnsomt for alle aksjonærene, men på under sju år er det Hydro som ble bygget opp igjennom tiår splittet opp. Noe slikt ville Jens P. Heyerdahl neppe vært med på.

Hydro-aksjonærene kan juble. Samtidig må vi konstatere et Norge er blitt et sterkt og samlende eiermiljø fattigere. Det kan virke som om det har skjedd uten at staten har ønsket det.

Då får vi se om Orkla opprettholde dagens konglomeratsprofil eller realisere underliggende verdier og konsentrere driften om færre områder. Kjell Inge Røkkes Aker er på sett og vis fortsatt et konglomerat. Han har solgt unna en og del, men kan komme til å selge mer. Men først og fremst vil han satse sterkere innen olje, skriver Finansavisen i dag.

Røkke er usedvanlig god til både å operer innenfor børslogikkens rammer og samtidig gå i kompaniskap med staten i et langsiktig perspektiv.