NSB i skvis

En privat bedrift ville raskt fikset de problemene NSB har. NSB får ikke lov. Det er ikke enkelt når man skal oppfylle distriktspolitiske mål på elendige skinneganger og med for trange budsjetter, skriver redaktør Magne Lerø .

Politikere overgår hverandre i å være for toget. Men bevilgninger som kan sikre stabil drift, er det smått med. Det er et skrikende behov for å fornye signalanlegg og jernbanespor landet over for på sikre stabilitet og øke effektiviteten. De milliardene det vil koste, får ikke Jernbaneverket. De får ikke stort mer enn det man trenger til nødvendig vedlikehold.

Politikerne overgår hverandre også i å mene at det er mye bedre, les mer miljøvennlig, at man frakter gods med toget enn via gedigne trailere langs veiene. Denne uken kom meldingen om at trailertrafikken øker sterkt, fordi det ikke er kapasitet på jernbanen.

I fjor fremsto NBS med Einar Enger i spissen som flinkeste gutt i klassen ”heleide statsselskap”. NSB tjente penger, togene gikk når de skulle og tilbudene ble mer attraktive i forhold til det folk ønsker seg. NSB var på skinner.

Når en leser Aftenposten i dag, skulle en tro at NSB var havnet i brønnen igjen. Lokomotivfører Per Kristian Pedersen står fram og påstår at NSB er en syk bedrift. Han slutter fordi han ikke orker mer og sier det beste ledelsen kan foreta seg er å ”gjøre litt for å ta vare på dem som er her”. Frustrert ansatte som slutter, er ikke alltid i stand til å gi et dekkende bilde av situasjonen. De gjør imidlertid god nytte som oppsiktsvekkende oppslag i mediene.

NSB lider under mangel på lokomotivfører. Det førte til at 30 av 880 avganger tirsdag måttet innstille. At tre prosent av togene en dag ikke går, kan oppleves som en krise for dem som rammes. Men noen nasjonal krise er det ikke. Når slikt skjer, henter mediene opp alle de gamle problemene i NSB. Det skapes et bilde av ”toget som aldri kommer”.

Det er valg, og det gjelder for den politiske ledelsen å vise handlekraft.

– Ledelsen i NSB får ikke hvile før de har fått kontroll på situasjonen. Det verste nå er hvis folk vender seg bort fra toget, sier samferdselsminister Liv Signe Navarsete. I dag møter hun NSB-direktør Einar Enger og kollega Steinar Killi i Jernbaneverket for å få vite hvordan de vil sørge for at NSBs aller viktigste kunder, lokaltogpendlerne i Oslo-området, i vinter får et forutsigbart reisetilbud.

Det ligger nok i kortene at de to direktørene må greie seg med de pengene de har fått. Den sikreste måten for å sikre at pendlertogene går, er å redusere rutetilbudet på andre strekninger. Er det noe Einar Enger og Steinar Killi kunne tenke seg, så er det det. Er det noe Signe Navarsete ikke kunne tenke seg i en valgkamp, så er det nettopp det. Toget hører distriktene til.

En privat bedrift ville prioritert ressursene der kundegrunnlaget var best og droppet ulønnsomme aktiviteter. Det kan ikke NSB. Togene skal gå der politikerne har bestemt.

Det er ikke snakk om å redusere togtilbudet. Det skal økes med 15 prosent de neste fire årene. Om det skal skje ved at de to direktørene tryller fram økt kapasitet ved omstilling eller om de skal få mer penger, er det ingen som vet.

Sjansen for at Einar Enger og Steinar Killi ikke skal klare å levere ”mer tog” til politikerne, er absolutt til stede. Det handler om arbeidskraft. Lokførere henger ikke på trær. Det er heller ikke blant de hippeste yrkene. Så her blir det kamp om arbeidskraften.

NRK kan i dag forteller at NSB har kjøpt opp så å si alle studentene som utdanner seg ved Norsk Jernbaneskole i Oslo. Studentene får 20 000 kroner i måneden mot å forplikte seg til å kjøre tog for NSB i to år når de er ferdig med utdannelsen.

11 togselskap driver trafikk i Norge, de fleste av disse kjører gods. NSB har tatt dem alle på senga. Nå er det de som må slite med å skaffe seg lokførere. Klarer de ikke det, blir det mindre tog på skinnene og flere forurensende trailere på veiene.

Togselskapet CargoNet mener NSB har startet en uheldig priskrig om lokførerne. Ingen vet om de andre togselskapene kommer til å vifte med feitere gulrøtter enn NSB til nå har våget. Det kan bli fett å være togfører i fremtiden, men neppe like fett som å være heismontør og flygeleder.

Flygelederne visste i fjor å utnytte situasjonen der det er mangel på flygeledere. De fikk kjempet seg til lønnstillegg på mellom 100 og 200 000 kroner. Og nå går flyene.