Per Ditlev-Simonsen dro med seg hele ledelsen i Oslo Høyre inn i tåka. Erna Solberg viste klarsyn og gikk så langt hun kunne i å avsette Oslos ordfører, også for hennes egen skyld, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en mann på 67 år som har levd i årtier av å nyte tillit og respekt, over natten nærmest blir gjort til en halvkriminell av enkelte, er det forståelig at man sliter med å forholde seg både til selvbilde, mediebilde og virkelighetsbildet. Per Ditlev-Simonsen har lovet å gi en fyllestgjørende forklaring til ledelsen i Oslo kommune i dag. Han kjemper nå en kamp for sin ære, men han kjemper med ryggen mot veggen, trengt inne i et hjørne. Det kan bli verre enn det nå er hvis han ikke selv skjærer igjennom i dag og trekker seg av hensyn til partiet.

Det virker imidlertid ikke som Ditlev-Simonsen så langt har sett alvoret i situasjonen. Ikke ledelsen i Oslo Høyre heller. Dette handler ikke om Ditlev-Simonsen og hans forhold til ligningsmyndighetene og om saken er foreldet. Det handler om tillit til politikere og om Høyres ledere er til å stole på når det gjelder å etterleve de lover som de selv gir. Hvis alle fakta legges på bordet, beløpet det er snakk om ikke er stort, at han gir en troverdig forklaring på hvorfor han ikke med en gang satte beløpet inn på en konto i Norge, gir beskjed om at han vil betale inn alt han har lurt unna, at kontoene i dag ikke eksisterer og han oppriktig ber om unnskyldning, kan det hende han kan gjenopprette så pass tillit at han ikke blir sparket som ordfører. Men vi tviler. På bemerkelsesverdig kort tid var Erna Solberg tydelig i sine uttalelser og konklusjoner. Hun ga Ditlev Simonsen beskjed om å betale tilbake de pengene han har lurt unna kemneren, selv om saken er foreldet. Det er den moralske siden av saken. Samtidig gjorde hun det klart at han burde trekke seg fra valgkampen, så lenge som saken ikke var løst.  

Å be en ordfører trekke seg fra en valgkamp, er ikke langt fra å be å be ham trekke seg fra vervet. Erna Solberg innser at denne saken har svekket Høyre og at den kan ødelegge partiets valgkamp. Hun legger opp at Ditlev Simonsen må ofres for at Høyre skal komme på sporet igjen i valgkampen. De fleste fylkeslederne er enige med henne, melder NRK.

Et dårlig valg for Høyre vil starte diskusjonen om Solberg er den rette til å lede partiet videre. Det er derfor i hennes egen interesse at Ditlev- Simonsen trer ut av politikken. Når hun så raskt og besluttsomt blander seg inn i det som ledelsen i Oslo Høyre har ansvar for, forteller det hvor alvorlig hun ser på saken. Denne saken viser at Solberg har både dømmekraft, mot og handlekraft.  Det er i forhold til de politisk realiteter Ditlev Simonsen er forblindet. – At jeg skulle få noe yrkesforbund nekter jeg å tro, sa han lørdag til NRK som en kommentar til Solbergs utspill.  

Lederen i Oslo Høyre, Michael Tetzschner sa lørdag at han ikke vil be ordføreren om å holde seg unna valgkampen.

–          Det er fordi det ikke er praktisk å dele medlemsmassen inn in A- og B- medlemmer. Han er ikke straffedømt, sier Tetzschner til Dagens Næringsliv og minner om at Erna Solberg ikke har noen autoritet over Oslo Høyre i denne saken.

Det er formalisme Tetzschner her driver. I forhold til de politiske realiteter uttaler han seg fra en posisjon i tåka.  

Inge Lønning forsøker å glatte over den uenigheten som er skapt i Høyre. I dag må det ryddes opp på kammerset i Høyre. Det beste for Høyre er om Per-Ditlev Simonsen innse at han bør trekke seg for partiets skyld. Det er mer ærerikt å ta konsekvensen av hensyn til partiet enn å kjempe for sin rett og sitt syn, for så å tape til slutt likevel. Det er bedre å gå selv enn å bli båret ut.

Når Frp vil la familiene velge mellom 120 000 eller barnehage, viser det at de mener alvor med sin valgfrihet. Det er positivt at skillelinjene i politikken blir tydeligere, skriver redaktør Magne Lerø .  

Å lansere nye løsninger og fremme alternative forslag har en egenverdi, fordi det tvinger fram en debatt om mål og motiver. Dvask enighet sover vi av. Politisk korrekthet blir etter hvert temmelig uinteressant.

Frp skal ha honnør for at de våger å være annerledes. De fremstår ikke bare som et ”bruke mer penger” parti. De vil gi folk muligheter for å omprioritere pengebruken.

I duell med Jens Stoltenberg sa Siv Jensen i går at Frp vil fjerne all offentlig støtte til barnehageplass og gi alle som har små barn 120 000 kroner i året. Så får foreldrene velge hvor mye de vil jobbe, om de vil betale for barnehageplass eller engasjere dagmamma. Sammenlignet med dette forslaget blir dagens kontantstøtte puslete greier.

Frps forslag er så langt fra de rødgrønnes familiepolitikk som det kan få blitt. De fleste i denne leiren vil fjerne, i det minste trappe ned kontantstøtten, sende alle barn i barnehagen og få alle småbarnsforeldre til å jobbe mest mulig, for landet trenger arbeidskraft. Men Jens Stoltenberg holder igjen. Han vet at å fjerne kontantstøtten ikke er noen god valgkampsak.

Dagbladet og en stor del av de mest taleføre opinionsdannerne i Norge er mot kontantstøtten.

Dagbladet slår opp i dag at kontantstøtten vil rasere hele Helse-Norge. Både rødgrønne politikere og forskere mener Frps forlag vil føre til at kvinner, særlig i lavlønnsyrker, vil velge å være hjemme med barna fremfor å jobbe. Det vil utvilsomt ha slike virkninger.

Det bryr ikke Frp seg så mye om. De vil hevde man overdriver med hensyn til antallet kvinner som vil velge å være hjemme fremfor å jobbe. For Frp er dette forslaget forankret i valgfrihet. Det er Frps store slagord for tiden. De vil at staten skal velge minst mulig for mennesker. Den enkelte skal velge, – skole, sykehus, sykehjem, barnehage.

De rødgrønne mener det blir best om det offentlige legger til rette for en standardløsning for alle på disse områdene, med få unntak.

Fritt sykehusvalg har ikke gjort så mye fra eller til. I praksis blir det heller ikke jubel om de som er så skrøpelige at de må på sykehjem, får velge hvor de vil. Det er noe større grunn til valgfrihet i skolesammenheng, men her har nå KrF og de rødgrønne funnet fram til et brukbart kompromiss som ikke vil svekke det offentlige skoletilbudet.

Det er når det gjelder barn og foreldre valgfriheten virkelig har betydning. Kontantstøtten er mange særdeles godt fornøyd med, men det er også påvist en del uheldige virkninger. Når det i løpet av neste år forhåpentligvis blir barnehageplasser til de aller fleste, kan det være behov for å justeringer kontantstøtten.

Frps forslag er for radikalt fordi det vil dra for mange ut av yrkeslivet for lenge. Hvis barnehageprisen kan differensieres ut fra familiens inntekt, slik at det blir rimeligere for de med lavest inntekt og dyrere for de med høy lønn, kan det kompensere noe. Det samme gjelder dersom det blir åpnet for at man i større grad kan ha barna på deltid i barnehagen.

Det er mange foreldre som ønsker mer tid sammen med barna når de er små og som mot sin vilje må begynne å jobbe tidlig. Det er stor motstand i enkelte grupper mot at en modell skal tres ned over alle. Det de rødgrønne er mest opptatt av er å tvinge pappa til å være mer hjemme. Den slags tvang vil ikke Frp vær med på.

Det er prisverdig at Frp våger å være konsekvent når det gjelder valgfrihet. Å la folk velge mellom barnehage og å være hjemme, er ikke den typen populisme som Frp ofte blir beskyldt for. De vet at mange velgere, også noen av deres egne, vil være imot dette.

Frp bidrar til å skape skiller, gjøre forskjell på partiene. De rødgrønnes strategi er å bruke mer penger for å oppnå politiske mål og bruke lovverket for å tvinge fram andre typer må som en ikke tror mennesker av seg selv vil velge.

Frp vil ha mer valgfrihet og mindre lover hvis de ikke er helt nødvendige for å ivareta samfunnets plikt til å beskytte de svake og hindre åpenbare skadevirkninger for fellesskapet.

Ved sine utspill i denne valgkampen har Frp fått fokus på alternative løsninger og ikke mast om bruke av mer oljepenger både til det ene og det andre.

Frp bidrar til å tydeliggjøre skillelinjer i politikken. Det er positivt. Hvor mange velger de vinner eller taper på det, får tiden vise.

Siv Jensen fremstår som alternativet til Jens Stoltenberg og leverer premisser til den politiske debatt. Så langt har Høyre i langt mindre grad klart å sette dagsorden. 

Hvis det er riktig at ambulansefolkene ikke vil ta selvkritikk, kan Tove Strand måtte ta tøffe grep for å gjøre det tindrende klart at man på Ullevål skal ha nulltoleranse for forskjellsbehandling, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag kan Dagbladet fortelle at ambulansefolkene som lot Ali Farah ligge ikke angrer.

 – Det får være grenser for hva vi skal finne oss i. Han virket ruset på stoff og de nektet å finne seg i at han hadde tisset på seg.

Dette skal de ha forklart under den interne granskingen som skal oversendes Helsetilsynet i Oslo.

Ali måtte ta seg til legevakten i en drosje. Han ligger fortsatt i koma og er ikke utenfor livsfare etter skadene han pådro seg da han ble slått ned. Ullevål er etter hvert kommet til at det ble gjort en feilvurdering da han ikke ble tatt med i ambulansen.

Vitner fortalte at han ikke ble underøkt tilstrekkelig og at ambulansefolkene kalte han både ” tulling, svin og gris”. Da var det ikke annet å vente at Ullevål ble anklaget for rasisme.

Hvis ambulansepersonellet faktisk holder fast på at de i hovedsak ikke har gjort noe kritikkverdig, viser det hvor vanskelig det er for ledelsen å takle en sak på en god måte på kort tid.

Ambulansefolkene forklarte seg til sine overordnede umiddelbart etter at kritikken mot dem ble fremsatt. Seksjonsoverlege Anne-Cathrine Braarud Næss forsvarte ambulansepersonellet medisinske vurdering. Da ble skaden verre, selv om andre mellomledere tok selvkritikk på språkbruken. 

Ledere vegrer seg mot å kritisere egne ansatte offentlig mer enn høyst nødvendig. Hovedregelen er at kritikken utad gjerne blir mildere enn det er grunnlag for. Den kan være hardere innad.

Men når en sak først er blitt offentlig, må den håndteres i samsvar med den dynamikken som er blitt skapt. De to mellomlederne forsto ikke at saken var så alvorlig at den krevde saftig selvkritikk.

Alle kan gjøre feil. Men når det som fremstår som temmelig åpenbare feil ikke blir beklaget, øker misnøyen. Da begynner en å tro at det er noe i systemet, rutinene og kulturen som er galt. Ledelsen ved Ullevål var i ferd med å miste troverdighet. Vondt gikk til verre i forrige uke. Da måtte direktøren, Tove Strand, avbryte ferien. Saken var da vokst til slike dimensjoner at helseminister Sylvia Brustad måtte engasjere seg.

Brustad har slått fast at det skal være nulltoleranse for rasisme i helsevesenet og staten og varsler tiltak for å sørge for at praksis også er i samsvar med det. Hun avventer en rapport om det som skjedde ved Ullevål. Dette holder nå Tove Strand i. I tillegg til at helsetilsynet gransker dette som en tilsynssak, er det engasjert et dansk firma som skal granske hele saken.

Tove Strand sa at Ullevål hadde vært for raske med å konkludere at det ikke er begått alvorlige feil. Videre fastslo hun at Ali-saken har skadet omdømmet til Ullevål universitetssykehus, og sa at hun forstår at folk reagerer sterkt.

– Jeg skjønner harmen og at folk blir opprørt. Det er helt på sin plass å reagere på en slik episode, sa Strand.Strands to mellomledere måtte tåle at deres sjef offentlig uttalte at de ikke hadde håndtert saken godt nok. Tove Strand er nok ulykkelig. Hun er et menneske som man vanskelig kan forestille seg kunne forlate noen som var slått ned. Hun har ord på seg fro å være samvittighetsfull, omsorgsfull og besjelet av et sterkt sosialt engasjement. Er det noe som plager henne, så er det påstanden om at det finnes rasistiske holdninger på ”hennes Ullevål”. Ullevål har da også under hennes ledelse satt det flerkulturelle samfunns utfordringer på dagsorden, nettopp for å hindre at forskjellsbehandling skal skje.Det avgjørende nå er hvordan Strand makter å møte den lederutfordringen det er å bygge opp igjen tillit, velge hvem hun skal tro på, kritisere dem som skal kritiseres og be om unnskyldning på en slik måte at folk forstår at hun mener alvor. Så langt ser det ut til at ambulansespesonellet har gått i selvforsvar og fått delvis støtte fra mellomlederne. Kritikken fra Strand kan bli hardere og få konsekvenser for noen. Men nå må hun vente til alle fakta og vurderinger er på bordet.

Jens P. Heyerdahl bygget opp, Eivind Reiten har solgt unna og bygget ned til glede for aksjonærene. Det er slike som Heyerdahl de rødgønne vil ha. De regner med Røkke er samme typen, skriver redaktør Magne Lerø

Fram til 2001 var Jens P. Heyerdahl sjef for Orkla, landets største privateide industriselskap. I løpet av de vel 20 årene han ledet selskapet, økte omsetningen fra 300 millioner til 45 milliarder. Orklas eiere klaget ikke på utbytte. Det var administrasjonen som hadde styringen med selskapet. Da toneangivende eiere krevde større innflytelse, endte det etter noen års strid med at Heyerdahl måtte trekke seg. Heyerdahl forsvarte det Orkla han hadde bygget opp med nebb og klør. Han ville ikke selge unna, han ville bygge videre. I finanskretser og noen av de nye toneangivende eierne, var man opptatt av at aksjekursen i Orkla ikke avspeilet de reelle verdiene. Det ble snakket om at Orkla hadde titalls milliarder i underliggende verdier som ville bli synlig dersom deler av selskapet ble solgt. Slikt ville ikke Jens P. Heyerdahl høre snakk om. Hans utgangspunkt var at ingen aksjonærer kunne klage på utbytte de fikk fra Orkla. Orkla var derfor en aksje som mange ønsket å eie.

Det ble ikke noe salg hals over hodet selv om Heyerdahl forsvant. Orkla Media er riktignok solgt, men selskapet har også engasjert seg på andre områder. Den største eieren, Stein Erik Hagen, har vært opptatt av å beholde hovedstrukturen i Orkla, merkevarer, industri og finans. Men da Orkla i forrige uke la fram elendige halvårstall, begynte Hagen å snakke som en finansanalytiker og ikke som en langsiktig eier av et stort industrikonsern. P/E-en, price/earnings, altså inntjeningen vurdert i forhold til aksjekursen, var blitt for lav. Når aksjekursen synker, skyldes det at de som handler markedet tror at lønnsomheten kommer til å gå ned. Hvis mulige aksjonærer tror at selskapet kommer til å selge virksomheter og dermed realisere underliggende verdier, vil aksjekursen stige.

Nå er det Stein Erik Hagen og Orkla styret som må begrunne hvorfor Orkla skal drive både med solenergi, aluminium, pizza, syltetøy, oppvaskmidler og finansinvesteringer. Den slags begrunnelser elsket Jens P. Heyerdahl å gi, og stikkordet er langsiktighet.

I det lange løp er det lønnsomt og nødvendig, og et gode for et land at man har selskaper som ikke danser etter pipene på børsen, men at man konsentrerer seg om å skape resultater i det man driver med. Så går det opp og ned i noen bransjer, men i det lange løp et sterkt samlende eierskap bedre enn kjøp og salg motivert ut fra realisering av gevinster ut fra et kortsiktig perspektiv.

Jens P. Heyerdahl var opptatt av at Orkla skulle være et privat selskap. Han ville ikke som Kjell Inge Røkke, invitert staten inn på eiersiden. Men han var opptatt av å ha gode relasjoner til de ansatte og inn til arbeiderbevegelsen og Ap. Det Jens P. Heyerdahl holdt på med i Orkla, var på mange måter en industripolitikk etter arbeiderbevegelsens hjerte. Det ble kjøpt, ikke solgt, og i alle fall ikke til utlendinger.

Jens P. Heyerdahl var på 90 tallet den fremste gullgutten i norsk næringsliv. Han hadde betydelig makt og var respekter både i politiske kretser og i finansmiljøene. Noen Peer Gynt-pris, som Røkke fikk, ble det ikke på ham. Det var ikke noe fascinerende bukkeritt over det Heyerdahl foretok seg. Her var det stein på stein, baserte på solide analyser, ikke dristige raid basert på magefølelse og en gigantisk vilje til å ta risiko.

I dette tiåret er Stein Erik Hagen, John Fredriksen, Eivind Reiten og Kjell Inge Røkke de mest eksponerte industrilederne. Fredriksen er man imponert over på børsen, men i det politiske miljøet har man for det meste sett på ham som grådig og bøllete. Det har han tatt konsekvensen av og flyttet til Kypros. Stein Erik Hagen er omstridt, fordi han vingler og ikke blir troverdig i sine bestrebelser på å fremstå som en langsiktig industribygger ala Jens P. Heyerdahl.

Kjell Inge Røkke har det politiske miljø trykket til sitt bryst, enda han er den som har operert mest i gråsonen i forhold til de lover politikerne har gitt. Men Røkke er blitt folkets mann, selv om han er den som står fram med mest prangende rikdom og betaler sine sjefer flere millioner enn det de får i Hydro.

Eivind Reiten er blitt en versting i store deler av det rødgrønne miljøet. Det toppet seg knyttet til opsjonene som nå blir utbetalt. Men i to år er han jevnlig blitt avsatt av rødgrønne politikere. Det er ikke bare lønningene som har irritert de rødgrønne. De har ikke likt den strategien Reiten i samarbeid med styret, har valgt for Hydro.

Reiten ble konsernsjef i Hydro i 2001 da Jens P. Heyerdahl sluttet i Orkla. Heyerdahl og Reiten kan stå som eksponenter for to motsatte strategier. Eivind Reiten har solgt unna, skilt ut og fusjonert, fiskeoppdrett, gjødsel, kjemivirksomhet og olje/gass. Nå står Hydro igjen som nærmest rendyrket aluminiumsselskap. Men aksjekursen har skutt til himmels, den er økt med 462 prosent de siste åtte årene til 279 milliarder.

Det er derfor opsjonene blir så saftige. Reiten har styrt etter hva som har vært lønnsomt for alle aksjonærene, men på under sju år er det Hydro som ble bygget opp igjennom tiår splittet opp. Noe slikt ville Jens P. Heyerdahl neppe vært med på.

Hydro-aksjonærene kan juble. Samtidig må vi konstatere et Norge er blitt et sterkt og samlende eiermiljø fattigere. Det kan virke som om det har skjedd uten at staten har ønsket det.

Då får vi se om Orkla opprettholde dagens konglomeratsprofil eller realisere underliggende verdier og konsentrere driften om færre områder. Kjell Inge Røkkes Aker er på sett og vis fortsatt et konglomerat. Han har solgt unna en og del, men kan komme til å selge mer. Men først og fremst vil han satse sterkere innen olje, skriver Finansavisen i dag.

Røkke er usedvanlig god til både å operer innenfor børslogikkens rammer og samtidig gå i kompaniskap med staten i et langsiktig perspektiv.

Igjen har en gjeng middelaldrende menn gått løs på en kvinne med alle sin bedrevitenhet og nedlatenhet. Men en oppegående prinsesse trenger ikke bry seg med heksespesialist Jan Guillou, omdømmeprofet Hans Geelmuyden eller Per Edgar Kokkvold, Kjell Arne Totland eller Carl Erik Grimstad, skriver redaktør Magne Lerø .

Det var et meget severdig intervju NRK laget med Märtha Louise i helgen. De spørsmålene som burde stilles, ble stilt, og hun svarte rimelig greit for seg. Märtha Louise er ikke professor i teologi eller religionshistorie, ikke er hun samfunnsviter, heller ikke historiker med det europeiske kongehus som spesiale, og hun har ikke grunnfag i medievitenskap en gang. Hun er fysioterapeut, forfatter og enhver kunne se at hun har en usedvanlig evne til å formidle. Hun ble sykemeldt i to uker av mediekjøret mot henne og hennes ”engleskole ”. På Dagsrevyen opptrådte hun smilende, med humør, mot og god forstand. På mange nordmenn som ikke satt med skylapper, virket hun overbevisende og ekte, men også litt spesiell og fremmed.

Men hvilket medlem av det europeiske kongehus er det som ville maktet en bedre opptreden på TV etter en slikt mediekjør hun har vært igjennom og der utfordringen er å snakke om hennes tro på Gud og engler?

Enkelte medier har gjort Märtha Louise til en ekstrem eksentriker, en avviker, et medlem av en suspekt sekt, en åndelig forfører og en svindler som grovt utnytter andre mennesker. Bare tull. Hun er heller harmløs enn farlig, heller naiv enn slu og beregnende.

Men en del menn i godt voksen alder ser ut til å ha blitt rystet av intervjuet. Først ute var produsent av dårlig omdømme, Hans Geelmuyden. Han har det med kritisere en del folk sønder og sammen for dårlig omdømme, og slik bidrar han til å produsere det dårlige omdømme han påstår de har. Det eneste som hjelper, leser vi mellom linjene, det er at man i god tid på forhånd tar kontakt med Geelmuyden Kiese og betaler det koster for omdømmepleie.

Denne gang er det var det prinsesse Märtha Louise som fikk gjennomgå:

– Jeg har aldri hørt så mye vrøvl på 30 minutter i hele mitt liv. Jeg synes det er pinlig at NRK stiller som mikrofonstativ på denne måten, og det er pinlig at kritikerne blir kalt mobbere. Det at hun trekker fram Tore Tønne er grovt. Gjennom denne mobbepåstanden prøver hun å avvise en helt nødvendig debatt, sier Geelmuyden til Aftenposten som også reagerer på at hun bruker prinsessetittelen i egen vinnings hensikt.

– Den eneste grunn til at hun får selge varene sine på NRK i beste sendetid, og det er at hun er prinsesse, sier Geelmuyden.

Hallo? Skulle NRK la være å lage intervjuet? Det finnes ikke en eneste oppegående redaktør i landet det som ville sagt nei til et slikt intervju.

Det har falt Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold tungt for brystet at prinsessen fremstiller norsk presse som en gapestokk.

– Vi lever altså i et åpent samfunn der dette vekker oppmerksomhet og dermed debatt. Gjennom mediene er det formidlet sterk kritikk, hun er blitt raljert med og latterliggjort av noen og støttet av andre. Hvis hun forventet at alle skulle så å si delta i englekoret, må hun ha hatt svært urealistiske oppfatninger om dette, sa Kokkvold til NTB.

Statsviter Carl-Erik Grimstad synes det er uhørt av prinsessen å trekke paralleller mellom sin egen sak og Tønne- og Valla-saken og at medieanalysen hennes står til stryk.

– Dette har hverken noe med Valla eller Tønne å gjøre. Disse kom under angrep fordi deres handlinger og synspunkter hadde betydning for et stort antall mennesker. Det gikk på deres integritet og deres virksomhet hadde stor betydning i samfunnet, sier Grimstad til VG. Men det er jo nettopp det Märtha Louise opplever – hennes integritet trekkes i tvil.

Norske medier tåler da inderlig godt at pressen blir hengt ut som en moderne gapestokk. Det er slik hun har opplevd det. Det var slik Gerd- Liv Valla opplevde det – og Tore Tønne. Medieekspertene må tåle at mennesker snakker om hvordan de opplever pressen. Bare vent til Mette Marit en gang tar bladet fra munnen. Hun vet nok også å svinge pisken.

Se og Hørs hoffreporter Kjell Arne Totland mener det er uhørt det Marthe Louise holder på med og at det vil skade kongehuset om hun ikke i det minste abdiserer som prinsesse.

Når man virkelig ønsker å få eder og galle på trykk, skal man kontakte den svenske kjendisforfatteren, Jan Guillou, som også har skrevet bok om hekseprosesser.

– Hvis man ikke er katolikk og likevel påstår at man kan kommunisere med engler, da er man kanskje litt sprø, særlig om man til at man kan snakke med hester. Da bør man søke legehjelp, sa han til Dagbladet i går.

Selv har vi hørt oppegående mennesker som snakker med hunden sin, noen endatil med katten, men de har ennå ikke søkt hjelp på en psykiatrisk poliklinikk. Også katolikker holder seg unna psykiatere selv om de tror både på helgener, engler, en pave og noen djevler.

Bergens Tidende synes det Märtha Louise driver med er så ille at hun bør slutte med å være nummer fire i arverekkefølgen og representerte kongehuset i offisielle sammenhenger.

Det ville ikke hjulpet mye. Hun er like fullt datter av en konge og en dronning. Slike kaller folk prinsesser. Det ville nok mediene fortsatt med.

Märtha Louise vil ikke sitte til pynt, reise rundt for å klippe snorer og konversere med diverse personer. Hun vil være gründer og veileder. Hun vil brødfø seg selv, skape sitt eget liv ut fra egen dyktighet. Da er kjendisposisjonen er god hjelp. Slik vil det alltid være.

I forhold til alt det tøyset og skadelige det i dag er mulig å tjene penger på, fremstår pinsessens engleskole som temmelig uskyldige greier.

Selv har vi ikke sans for skolen og mener dette ikke er noe å bruke ”skoletid” på. Men vi forsvarer hennes rett til å virkeliggjøre sitt talent og sine visjoner. Vi etterlyser raushet og forståelse. Og disse mennene som er etter henne, bør trene seg i å holde kjeft, gå seg en tur og reflekterer over hvorfor alle ikke er like enkle i hodet som dem selv.

Det er greit å legge opp til at toppsjefene i statsdominerte selskaper skal tjene mindre enn i private. Men det kan føre til at en del private eiere sier takk for seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg mener det å være toppleder i selskaper der staten er en stor eier, er et tillitsverv.

– Hvis motivasjonen er å tjene mest mulig på egne vegne, da er det nok andre jobber som er bedre egnet enn å være toppleder i statseide selskaper, sier Stoltenberg til Dagens Næringsliv.

Han tror ikke det blir vanskeligere å rekruttere dyktige ledere til selskaper der staten er storeier, selv om lønnsnivået blir lavere enn i privateide bedrifter.

Det er knapt noen i styrene eller toppledere i disse selskapene som ser det på denne måten. Administrerende direktør i Cermaq, Geir Isachsen, sier begrepet ”tillitsverv” gir ”litt feile assosiasjoner”.

Investor og tidligere NHO-president, Jens Ulltveit- Moe sier til NRK at dette forhåpentligvis bare er et valgkamputspill. Han mener man er nødt til å betale markedslønn for å få tak i de beste lederne og at det vil øke verdiskapingen.

Vi tror Jens Stoltenberg mener det han sier. ”Tillitsverv” er riktignok ikke et brukbart begrep, fordi det er hentet fra politikken og i organisasjonslivet der noen blir valgt for å representere en gruppe. Dette er et fremmed begrep i alle næringslivssammenheng.

Stoltenberg er klar på at sjefene i Statoil. Hydro, Cermaq, Telenor og Yara, for å nevne de mest omtalte, for fremtiden må regne med å tjene mindre enn om de var toppsjefer hos Kjell Inge Røkke, i Orkla eller i andre større børsnoterte selskaper.

Hvis dette blir resultatet, har de rødgrønne maktet å synliggjøre at de står for noe annet enn de borgerlige i sin eierskapspolitikk. Men det vil stå en del sverdslag før dette blir resultatet.

Torsdag kunne Dagbladet fortell at to av styremedlemmene i Hydro ønsker omkamp om opsjonene. Kurt Anker Nielsen og Håkan Mogren mener opsjoner er en utmerket måte å belønne ledere på når de skaper gode resultater. Slikt blir det definitivt ikke i Hydro fremover.

Lederrekrutterer Knut Hauge mener den faste lønnen kommer til øke når man fratar lederen muligheten for opsjoner.

Han har et poeng. Etter at opsjonene i Hydro forsvant, fikk Eivind Reiten en lønnsøkning på 20 prosent. Styret i Hydro tenker altså helt annerledes enn Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg kan ha rett når det gjelder Eivind Reiten og Helge Lund. De har begge bakgrunn fra politikken og fremstår som nøkterne ledere. Lønnen er neppe avgjørende for dem. Helge Lund kan helt sikkert få seg en jobb der han er sikret en del millioner mer enn han i dag får i Statoil. Å lede Statoil er imidlertid mer spennende.

Staten klarer nok å skaffe seg gode toppsjefer om det strammes inn på opsjonene. Men hvis det skjer at de store selskapene der staten har en betydelig eierandel, mister nøkkelpersoner eller får problemer med å rekruttere nye, fordi man ikke kan tilby god nok lønn, da vil styrene i disse selskapene si ifra.

Hvis regjeringen nå starter et kjør for å få ledere til å si fra seg inngått opsjonsavtaler og tar til å henge over ryggene på styrene når lederlønningene skal fastsettes, vil en del private aksjonærer si takk for seg.

I stor bedrifter er man opptatt av å skaffe seg de beste og betale markedslønn. Det er den eneste måten å sikre seg gode resultater på, som Jens Ulltveit-Moe sier. Det kommer ikke til å skje at styrer og private aksjonærer kommer til å sitt stille å se på at selskaper de har eierinteresser i hemmes av statens lønnspolicy.

Det er nødvendig å føre en debatt om avlønning av toppledere. Bonuser bør erstatte opsjoner. 

Opsjoner i den størrelsesorden som er gitt i Hydro og Telenor har for liten sammenheng med den innsatsen ledelsen har gjort. Opsjonene ble ganske enkelt for store. Bonuser treffer bedre.

I opsjonssaken har det vært viktigere for Siv Jensen å opptre konsekvent og prinsipielt enn å forsøke å høste en populistisk gevinst. Hun framstår med en mer ansvarlig profil enn Carl I. Hagen er kjent for, skriver redaktør Magne Lerø.

Frp har ord på seg for å være et uansvarlig parti. De skyldes eks-partileder, Carl I. Hagen som er kjent for å hoppe som haren i en populistisk jakt på å skaffe seg velgeroppslutning. Kravet om å bruke mer oljepenger og kontroversielle standpunkter, for eksempel innvandrerspørsmål, er de andre grunnene til partiet anklages for uansvarlighet.

Men noe er i ferd med å skje med partiet under Siv Jensens ledelse. Det virker som om hun legger mer vekt enn Carl I. Hagen på å opptre konsekvent, prinsipielt og forutsigbar. Slik framstår hun som mer ansvarlig enn Carl I Hagen.

Jensens mål er å delta i en regjering om to år. Da må hun minimum ha Høyre med seg. Derfor har hun lagt vekt på å bygge en god relasjon til Erna Solberg og sørge for at det ikke skal være grunnlag for at folk fra Høyre skal kunne gjenta påstandene om at Frp ikke er til å stole på.

I praksis har også Siv Jensen justerer partiets politikk i det Høyre kaller ”ansvarlig retning”, og det virker som om hele ledelsen i Frp er opptatt av å ikke innta ekstremstandpunkter.

I de siste ukers rabalder rundt opsjonene i Hydro har Siv Jensen og Carl I. Hagen profilert partiet forskjellig. Hagen var raskt ute med følgende kommentar til NTB: ”Beløpene som utbetales til Hydro-sjefene er helt hinsides all fornuft”.

Fram til forrige helg var alle politikere enige om at opsjonene var for høye, og Næringsdepartementet ble kritisert for å ha sovet i timen og surret i saksbehandlingen. Da Dag Terje Andersen ga styreleder Jan Reinås sparken, kom Siv Jensen for alvor på banen. Hun hevdet det var Dag Terje Andersen som burde gått av for måten han hadde håndtert saken på.

Det var Dag Terje Andersen Jensen brukte slegga mot, ikke opsjonsutbetalingene. Det hevdet hun var styrets sak.

Istedenfor å gyve løs på størrelsen på opsjonene, inntok Jensen et prinsipielt standpunkt. Det endte med at hun ble anklaget for å forsvare grådighetene i næringslivet. Nå viser Frp sitt sanne ansikt og forsvarer de som har mest, lød det fra rødgrønt hold.

Dagsavisen skrev at de rødgrønne var meget fornøyd med Siv Jensens uttalelser. Dette ville Ap tjene på og Frp tape på hos velgerne. Det er sannsynligvis rett. I dagens meningsmåling som Sentio Research har gjort for Bergens Tidende, får Ap en oppslutning på hele 34,3 prosent. Sp og SV ender ut med henholdsvis 6,8 og 6,6, mens Frp får 34,2 og Høyre på 14.1. Det er langt igjen før Frp og Høyre kan ta makten i landet.

Å forsvare at det er styret i en bedrift, ikke politikerne som skal avgjøre avlønning av ledere, er alt annet enn populisme. I denne saken har Siv Jensen sagt det hun faktisk mener uten å skjele til om det gir noen tusen velgere til på neste meningsmåling. Både utdannelse og kontaktnett gjør at Jensen ikke er en fremmed i forhold til næringslivet. I disse kretser har man nok merket seg at hun er opptatt av den typen ryddighet man fra næringslivshold ofte etterlyser.

Siv Jensen hengte seg ikke på Per Kristian Foss (H) som foreslo at Dag Terje Andersen burde innkalles til Stortinget i august for å gjøre rede for hva som hadde skjedd. Det kan ligge konstitusjonelle vurderinger bak. Eller så mener hun rett og slett at det er grenser for hvor mye styr man skal lage om en sak som etter hennes mening politikerne ikke burde blandet seg inn i.

Når det gjelder høye lederlønninger, tenker ikke de store velgergruppene prinsipielt som Siv Jensen. De reagerer emosjonelt og ut fra en opplevelse av hva som er rettferdig. Den slags emosjonelle bevegelser i folkedypet er Carl I. Hagen ekspert på å avlese og utnytte. Siv Jensen er ikke samme typen. Hun er mer prinsippfast og tenker mer konsistent, slik man gjør i Høyre.

Selv om Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Odd Roger Enoksen har gjort det klart at Eivind Reiten blir ny styreleder i StatoilHydro, fortsetter de rødgrønne å forlange at han skal fjernes. Regjeringen mangler tydeligvis autoritet i eierskapspolitikken, skriver redaktør Magne Lerø

Mandag sa Jens Stoltenberg at det var inngått en avtale om at Eivind Reiten skulle bli styreleder i StatoilHydro. Dagen etter sa Dag Terje Andersen det samme. I går gjorde olje og energiminister Odd Roger Enoksen det klart at avtalen om at Eivind Reiten skal velges til ny styreleder for StatoilHydro i oktober, skal holdes.   

Tre statsråder må si det samme tre dager på rad. Men hjelper det?

–          Det er nok flere som vil ha et ord med i laget her, sier Per Østvold, som er sentralstyremedlem i SV og leder for Transportarbeiderforbundet til Dagens Næringsliv. 

I dag skriver Dagsavisen at regjeringen arbeider at Eivind Reiten ikke skal bli styreleder. De har snakket med fem fylkesledere som ikke har tillit til Reiten. De mener han ikke bør bli styreleder og noen vil også ha ham fjernet som sjef for Hydro.

Den ene som har gitt seg, er Sps leder Åslaug Haga. Tirsdag sa hun til NRK at det var naturlig at det ble en debatt om Reiten som styreleder. Det oppfattet noen som et klarsignal om at kjøret mot Reiten kunne fortsette. 

Nå vil ikke Haga si noe. Det skulle da bare mangle. Tre statsråder har sagt at det ikke er noe å diskutere, fordi det er inngått av avtale. At det er sprik i den rødgrønne leiren er tydelig. Haga er klok nok til å forstå at hun ikke kan legge seg ut med de tre statsrådene som primært har ansvar for dette.

Etter hvert forstår nok de rødgrønne aksjonistene at de risikerer kun å demonstrere politisk avmakt ved å forlange at Reiten ikke skal velges som styreleder i oktober. Og de demonstrer for all verden at regjeringen mangler autoritet i sin eierskapspolitikk i forhold til næringslivet.

Hverken Dag Terje Andersen, Jens Stoltenberg eller Odd Roger Enoksen orker mer av den typen råkjør som vi har sett de siste ukene. I næringslivskretser kalles Andersen en narr og det ristes oppgitt på holdet over det Reiten holder på med. Men ministre må man forholde seg til. 

Ellers er de verd å merke seg at VG fortsatt maler videre på ”Reiten som mulig lovbryter”. En klarer stadig å få noen jurister til å uttale seg på sviktende grunnlag.

Jurister uttaler seg vanligvis ut fra kjente fakta. Nå er de begynt å uttale seg på bakgrunn av avisartikler. I dag kan vi lese i VG om at dersom det Reiten sa til mediene tirsdag er å forstå ”på den måten”, så kan han ha brutt loven. Dette er juristrør og misbruk av juridiske kompetanse. Jurister bør ikke opptre som synsere basert på tolkninger av hva som blir skrevet i avisene. De bør holde kjeft til de kjenner de faktiske forholdene.

I mediene koker man av og til suppe på en spiker. Jurister bør vokte seg for å la juridiske makkverk inngå som ingredienser i denne sammenheng. 

I går svingte Eivind Reiten pisken over Dag Terje Andersen ved å anklage ham for å basere seg på ondsinnede rykter. Og han provoserer med å si at han er sikker på å bli styreleder i StatoilHydro. Det vil nok Jens Stoltenberg sørge for, skriver redaktør Magne Lerø.

I går kom Eivind Reiten på banen.

– I dag er dagen for å skape ro, så jeg skal ikke si mer enn dette.

Omtrent slik svarte han en del ganger på de spørsmålene han fikk. Men han sa mer enn nok til at han igjen klarte å provosere de rødgrønne.

I Dagbladet og Dagen Næringsliv leser vi at Eivind Reiten mener departementet har engasjert seg i saken på bakgrunn av usanne opplysninger og ondsinnede rykter. Dette er et piskeslag mot Dag Terje Andersen. Eivind Reiten er rystet over at Andersen satte i gang en juridisk vurdering av hans rolle i behandlingen av opsjonssaken uten å ha kontaktet ham elle styret. Enda mer sjokkert er han over at Næringsdepartementet offentliggjør BA-HRs vurdering uten å ha tatt kontakt.

Reitens saftige kritikk av regjeringen provoserer selvsagt de rødgrønne. Men dette er ikke det hele. I Aftenposten i dag står han fram og sier han er sikker på at han blir styreleder i StatoilHydro i oktober. Her møter de rødgrønne igjen det de kaller arroganse. De skulle ønsket han ville sagt at han ”håpet han fikk lov til å bli det fortsatt”. De vil ha en lydig og ydmyk Reiten.

Reiten sier egentlig ikke noe annet enn det Jens Stoltenberg sa mandag etter sentralstyremøte i Ap og som Dag Terje Andersen sa til pressen i går før han dro på ferie. Det er avtalt at Reiten skal bli styreleder. Andersen gjorde det også i går klart at han hadde tillit til ledelsen i Hydro og at opsjonssaken nå var avsluttet.

Alle i den rødgrønne leir har ikke tenkt å gi seg. De som uttaler seg på vegne av SV sier rett ut at de vil ha vekk Reiten fordi han står som eksponent for de kaller en grådighetskultur som staten ikke vil ha.

Åslaug Haga sa til NRK at dette er naturlig at det blir en debatt om Reiten skal være styreleder i StatoilHydro.

Vi tviler ikke på at debatten kommer. Reiten vil bli hoggestabbe i lang tid fremover.

Når Reiten sier han er sikker på at han blir styreleder, er det fordi det er inngått en avtale om det. Å bryte en inngått fusjonsavtale, vil være en skandale so vil få internasjonal omtale i medier og i finansmiljøer. Jens Stoltenberg kommer aldri til å la det skje. Det blir for risikabelt å legge opp til en prosess der en skal kvitte seg med Reiten som styreleder via et avtalebrudd.

De rødgrønne kan velge en annen strategi- å kjøre på for å få Reiten vekk fra Hydro. Da må en ta Reiten som person. De kan fortsette det løpet som BA-HR og Dag Terje Andersen startet sist helg; å undergrave Reitens troverdighet.

VG har særdeles stor sans for den slags. Dette er verd å merke seg at VG ikke gjør noe poeng at Reiten har beskyldt departementet for å basere seg på ondsinnete rykter. Det er mye det samme VG har gjort. I artikkelen dveles det ved at BA-HRs påstander ikke er tilbakevist og at bedriftsforsamlingen ikke har tatt stilling til om Reiten faktisk har brutt loven. Slik flyter saken videre. Det kan jo være han ikke har sitt på det tørre? Han ser ærlig ut, men man kan aldri vite? Når han først har karet til seg så mange millioner, skyldes det vel at han er vel smart og har ”tatt en spansk en”? Og han er ikke den første som ved første øyekast virker ærlig og oppriktig, men som i virkeligheten har brutt reglene?

Slik kan en fortsette. Det er lov å spørre? Det påstås ingen ting.

Slik sprer man grums om en person. Agendaen er satt. Nå blir nok alt Eivind Reiten har foretatt seg gått etter i sømmene. Det er ikke sikkert saken er over. Det kan finnes andre saker der en eller annen vil stille spørsmål ved Reitens disposisjoner. I saken VG kjørte mot Gerd-Liv Valla, var det mye å finne. Det blir neppe mye de finner på Reiten. Han er ikke noen Kjell Inge Røkke eller en John Fredriksen. Og vi komme neppe til å få et oppslag i VG om at ”her lever Reiten i sus og dus med opsjonsmillionene sine”. Mannen som bor på Hellerud i Oslo i en ordinær bolig, lever temmelig ordinært. Det drysser ikke tusenlapper i hans fotspor.

Derfor er det ikke så mye materiale til drittpakker om Eivind Reiten.

Han har lite å skjule Han må nedkjempen med blanke våpen og i åpent lende. Han må tas på sak. Og det skal godt gjøre å ta Reiten uten å ta styret. Dag Terje Andersens angrep på Jan Reinås og Eivind Reiten de siste dagene var et stygt syn. Men det var politisk nødvendig.

Dag Terje Andersen har fått erfare at man ikke skal undervurdere Eivind Reiten og landets største bedrifter som motstandere.  Det har ikke gitt mersmak til å gå løs på opsjonsordningene i Telenor, Yara og Cermac. Det kan hende han blir nødt til å gjøre noe hvis han blir presset av de rødgrønne til å bevise noe. Vi tviler på at det vil skje. Jens Stoltenberg vil sørge for at man ikke havner i en slik situasjon igjen.

Bedriftforsamlingen i Hydro har vendt tommelen ned for Dag Terje Andersen og støttet styret. Jens Stoltenberg berømmer Andersens innsats som korsfarer mot opsjonene. De kan ikke nå ta sjansen på å fortsette råkjøret mot styret og Eivind Reiten, skriver redaktør Magne Lerø

Dag Terje Andersen fikk ikke bedriftsforsamlingen med seg på sitt råkjør mot Hydros styre. BAHR bestillingsverk brydde ikke bedriftsforsamlingen seg om. 

Styret gjorde klokt i å innrømme at de burde ha informert om planene for avslutning av opsjonene på generalforsamlingen i mai. I ettertid er det lett å se hva som kunne vært gjort annerledes.

Det viktigste er likevel at bedriftsforsamlingen mener det ikke er grunnlag for den kritikken som det største eieren har kommet med. Styret har stått på sitt og fått tillit fra bedriftsforsamlingen. I denne sammenheng er Dag Terje Andersen en taper.

Eivind Reiten er politiker nok til å forstå at når en sak komme ut av politisk kontroll, må en forsøke å finne løsninger som kan roe ned situasjonen. Hydrodirektørene bidrar til det ved å gi avkall på 20 av de 210 millionene. Noe stort inntrykk på opinionen gjør det ikke. Men det er nok til å roe situasjonen ned. De er ikke så mange her i landet som har gitt avkall på millioner som de vitterlig har krav på. Det er vedtatt av styret. Og vedtaket har ikke Bedriftsforsamlingen innvendinger mot.

Jens Stoltenberg bidro også til å roe saken ned i går. Det var særlig knyttet til Eivind Reiten. Stoltenberg gjorde det klart at regjeringen ikke har bedt om at Reiten skal gå av. Dette er styrets ansvar. Stoltenberg sa uttrykkelig at det var bestemt at Eivind Reiten skulle bli ny leder for styret i StatoilHydro.

Jens Stoltenberg ønsker nå at saken roes ned. Han vil ikke at Dag Terje Andersen skal fortsetet sitt råkjør mot Hydro. Da kan situasjonen komme ut av kontroll.

Stoltenberg skrøt av Dag Terje Andersen for hans heroisk kamp mot opsjonene i næringslivet. Det var en klar beskjed til de rødgrønne om å slutte med kritikk av Dage Terje Andersen handlemåte i saken. Nå må de stå samlet mot opposisjonen som selvsagt vil forsøke å bruke saken for alt det den kan vise seg å være verd i valgkampen.

20 millioner og Jan Reinås som soneoffer. Det får holde med det når det gjelde beviser for at regjeringen har oppnådd noe med råkjøret mot Hydro.

Eivind Reiten har selvsagt tapt omdømme, men det ser ut til at han kan leve med det. Om noen rødgrønne sier man ikke har tillit til ham, er ikke det såp farlig. Det har han levd med i årevis. Det er viktigerer med tillit hos de andre eierne og i aksjemarkedet enn hos alle rødgrønne for Eivind Reiten. I dag hylles han i finanspressen for den verdiskapningen har stått i spissen for.

Dagavisens kommentator, Arne Strand, er særdeles fornøyd med at Siv Jensen har gitt støtte til styret i Hydro og rettet kritikken mot Dag Terje Andersen. Hun mener altså det samme som Hydros bedriftsforsamling. Det vil hun tape velgere på, mener Strand. Det er nok først og fremst et uttrykk for at Frp ikke opptrer så vinglete og surrete i næringslivspolitikken som Ap gjør. Frp beskyldes vanligvis for populisme. Her er det tydeligvis prinsippet som gjelder for Siv Jensen. Hun vil ha orden og ryddighet når det gjelder ledelsen av selskaper der staten er inne på eiersiden.

Det er nok også viktig for Jens Stoltenberg. Men det kokte så pass i den rødgrønne leir at regjeringen måtte bevise noe.