Faremo mot Hydrotoppen

Grete Faremo mangler toppledererfaring, men både børsfolket, Eivind Reiten og Dag Terje Andersen kan leve godt med henne som styreleder. Hun må forsøke å holde Andersen i ørene og banke godt eierstyringsvett inn i rødgrønne skaller, skriver redaktør Magne Lerø

Ifølge NRK er det Grete Faremo som er den heteste kandidaten til å overta som ny styreleder i Hydro. Det bør ikke komme som en bombe på noen. Jan Reinås ble en lørdagskveld sparket som styreleder. To styremedlemmer har fått overgangsbillett til styret i StatoilHydro, som på mandag blir et felles selskap. De tre andre styrerepresentantene har trukket seg i protest mot næringsminister Dag Terje Andersens fremferd. Igjen i styrerommet sitter Grete Faremo og de ansattes representanter.

Faremo er på sett og vis noe av det beste de ivrigste rødgrønne kan oppdrive. Hun er kvinne, hun er et sentralt medlem i Ap, er med i Aps uformelle og mektige oljenettverk, har tette relasjoner til Jens Stoltenberg, har vært statsråd, med styreerfaring i bøttevis, er for tiden styreleder i Norsk Folkehjelp og er direktør i Microsoft med ansvar for relasjoner og myndighetskontakt. Hun har med andre ord et bein eller to i alle leirer, både i politikken, i organisasjonslivet og i internasjonal storbusiness. Hva mer kan man drømme om?

Det Faremo mangler er toppledererfaring i børsnoterte bedrifter som jobber internasjonalt. Den sparkede styreleder, Jan Reinås har vært toppsjef både i SAS og Norske Skog. Han kjenner på kroppen hva det er ha resultatansvar. Det gjør ikke Grete Faremo. Dette er hennes svake side. De beste styrelederne er de som selv har hatt en tilsvarende jobb som administrerende direktør. Det er big business det tross alt dreier seg om i det daglige. Man bruker ikke så mye tid i Hydro på å traktere sin største eier, staten, slik Dag Terje Andersen forventer.

Men Faremo er ikke stueren i det rødgrønne miljøet. Hun var med å stemme for opsjonsvedtaket som utløste sommerens store rabalder. Slik tyder på manglende gangsyn, vil nok de mest opsjonskrigerske blant de rødgrønne mene. At hun stemte som hun gjorde, er på den andre siden det som skal til for at de private eierne i Hydro vil støtte henne. Det viser jo at hun forstår hvordan man må opptre i business. De regner nok også med at tiden i Microsoft har vært en god skole for henne. Microsoft er utvilsomt en av verdens grådigste kapitalister. EU dømte dem i forrige uke til å betale milliarder for å ha utnyttet sin markedsmakt og har gitt klart beskjed om at de skal forfølges hver eneste time av døgnet inntil de innordner seg under EUs regler for fri konkurranse.

Det er spekulert på om Thormod Hermansen ville bli satt på som styreleder. Etter artikkelen han skrev i Samtiden for vel en uke siden, der han ristet Eivind Reiten for grådighet og for å være mer opptatt av børs og aksjonærverdier enn av langsiktig industribygging, er han neppe spiselig som styreleder blant de private Hydro-aksjonærene. I så fall legges det avgjørende vekt på at Hermansen har den erfaring som Faremo mangler. Han har vært toppsjef for Telenor. 

De private aksjonærene i Hydro sukker nok fortsatt oppgitt over Dag Terje Andersen. De har neppe grunn til uro dersom Grete Faremo blir styreleder. Hun vil ikke starte et løp for å Eivind Reiten fjernet. Reiten er en helt blant børsfolket. Han fremstår som garantist for at Hydro fortatt vil opptre som et selskap som har som mål og maksimere verdier for aksjonærene, men selvsagt på basis av det samfunnsansvar som har kjennetegnet Hydro i alle år.

Grete Faremo vil ikke være noe løperjente for Dag Terje Andersen. Faremo vi stå på egne bein. Hvis hun blir styreleder i Hydro, vil hun være opptatt av å opptre slik man forventer at en eier opptrer i forhold til finansmarkedet nasjonalt og internasjonalt. Hun vil ikke drive med politikk i denne rollen. Hun vil heller ikke forsøke å ta Eivind Reiten plass som frontfigur for Hydro ved å strø rundt seg med politisk korrekte meninger.

Grete Faremo har selv kanaler inn i det politiske system og akter så visst ikke å sitte på Dag Terje Andersens fang. Hennes rolle blir like mye å forklare Dag Terje Andersen og andre rødgrønne aktivister hvordan staten skal opptre som eier i et børsnotert selskap. Norsk Hydro har ingen problemer i forhold til børsen. Det er staten som nå må leve med anklagene om at de gir blaffen i de reglene som gjelder for god eierstyring.

I praksis har den nye styreleder en jobb å gjøre med å banke corporate governance- vett inn i en del rødgrønne skaller, inkludert Dag Terje Andersen. Det kan i praksis bli like mye Grete Faremo som holder Dag Terje Andersen i ørene, som motsatt.

Brustads pengesluk

Når Helse Sør-Øst går med 1, 4 milliarder i underskudd, kunne Bente Mikkelsen i god tradisjon hylt om mer penger. Når hun fokuserer på egne innsparingsmuligheter, kan Sylvia Brustad fortsatt late som om sykehusene kan klare å gå i balanse, skriver redaktør Magne Lerø .

Hvis regjeringen i år har tenkt å dele ut en medalje til statsansatte for særdeles lojal og konstruktiv opptreden i forhold til den politiske ledelse, bør Sylvia Brustad nominere administrerende direktør i for Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen. Hun kan fortelle at det ligger an til at helseforetaket får et underskudd på 1,4 milliarder i år. En kunne da forvente at Mikkelsen hadde sagt at bevilgningene må økes for at man skal komme i balanse. Slik har jo landets sykehusdirektører holdt på fra tidenes morgen. Men nei. Det kommer ikke er ord fra Mikkelsens munn om at politikerne ikke bevilger nok penger. Istedenfor tar hun selvkritikk i Dagbladet. Hun setter underskuddet i sammenheng med svak og delvis manglende planlegging og gjennomføringsevne. Vi vet det ikke, men vi regner med at Brustad umiddelbart sendte en SMS med ”takk for kjempefin uttalelse til mediene”.

Mikkelsen lover strammere budsjettdisiplin og lover at det ikke skal gå ut over pasientene. Slikt er liflig tale for alle i Helsedepartementet. Neste fredag kommer helseminister Sylvia Brustad til å si det samme. Da legges statsbudsjettet fram og Brustad vil peke på at bevilgningene til sykehusene er økt, at pasienter ikke trenger å bekymre seg og at hun forventer at ledelsen i helseforetakene sørger for at budsjettene holdes. Same procedure as last year.

Det skjer imidlertid hvert eneste år at helseforetakene samlet går med et par milliarder i underskudd. I seks år, siden helsereformen ble innført, har politikerne snakket om at man neste år forventer at budsjettet holdes. Og det er ikke slik at gjelden strykes. Staten forventer at sykehusene skal effektivisere driften så pass at det blir overskudd slik at man kan betale det man skylder.

Hvis det er noen som med en viss troverdighet kan snakke om at budsjettene skal holdes, er det Bente Mikkelsen. I fjor gikk Helse Øst med et overskudd på 400 millioner. Styreleder Siri Hatlen og Bente Mikkelsen har satt sin ære i å holde budsjettene. De andre helseforetakene er ikke like imponert. Helse Øst har fått høre at de har klart å komme i pluss fordi de har utsatt nødvendige investeringer og skjøvet oppgaver i Oslo over på andre. Helse Sør har slitt med til dels store overskudd hvert eneste år. I fjor ble det 600 millioner i minus.

I Helsedepartementet har en regnet med å spare 6-900 millioner kroner på å slå sammen Helse Sør og Helse Øst. Det skjedde fra 1 juli i år. Hvordan man da kan klare å gå med 1,4 milliarder i underskudd i år, er ikke lett å forstå. Noen fullgod forklaring er ikke offentliggjort.

Selvsagt er det mulig for et sykehus som andre virksomheter å gå i balanse. Da må en del lokalsykehus tappes for funksjoner, folk må reise lenger for å få behandling, køene må bli lengre og ikke alle kan få verdens beste behandling uansett hva som feiler dem. Det vil med andre ord gå ut over pasientene. Det er politiske selvmord å si det, selvsagt.

Så langt politikerne valgt å late som om det er mulig å drive sykehusene med de bevilgninger som blir gitt. Når det er sagt, må det også sies at mye kan gjøres bedre rundt om på landets sykehus. Ledelsen over hele linja kan skjerpe seg. Profesjonstenkningen bør mykes opp. ”Produksjonslinjer” kan forbedres. Her har en mye å lære fra næringslivet. Politikerne må bare gi ledelsen lov å stramme inn og kutte dersom balanse er et ufravikelig krav.

Folk blir eldre – og flere blir syke. Det skal ikke spares på kronene nær sagt uansett hvor gammel man er. Og hver eneste dag gjør ny teknologi det mulig å behandle flere sykdommer – og man bare aksepterer det skyhøye prisen. Dette er den viktigste grunnen til underskuddene på sykehusene. Det ikke samsvar mellom bevilgningene og den medisinske hjelp folk forventer og krever.

Haga – miljødronning så lenge det varer

Nå kan miljøbevegelsen og Aslaug Haga, EU-motstander og for tiden olje –og miljødronning, glede seg over at EU sørger for at det blir slik Helen Bjørnøy og ikke Jens Stoltenberg vil når det gjelder kutt i klimautslipp, skriver redaktør Magne Lerø.

Vår nye olje- og energiminister, Åslaug Haga, hadde knapt fått satt seg i sin nye statsrådsstol før hun reiste seg for å møte miljøvernbevegelsen. De lot seg sjarmere over at de ble invitert til møte den nye ministeren før de store og mektige ”oljegutta”. Møtet ble holdt i går. Nå fremstår Haga som landets nye miljødronning. Det er ikke måte på hvor hva landets fremste miljøvernene forventer seg.

 – Når Haga legger lista høyt, får hun forventninger om at hun skal innfri. Løftene er veldig oppløftende, sier Unni Berge fra miljøstiftelsen Zero til Klassekampen i dag. Truls Gulowsen i Greenpeace mener vi står overfor en ny situasjon i klimapolitikken dersom Haga holder det hun lover. Han tror Haga kan få satt Kristin Halvorsen under press.  – Det er åpenbart at Halvorsen ikke hører mye på sin egen miljøvernminister, sier Gulowsen. 

Dette er naiv manns tale. Nå er det plutselig Kristin Halvorsen som er problemet fordi hun som finansminister passer på at klimatiltakene som regjeringen vil iverksette skal være kostnadseffektive.

Nå må miljøbevegelsen slutte med terningkast for de enkelte statsrådenes innsats i miljøpolitikken. Nærmere halvparten av statsrådene har et delansvar i miljøpolitikken. Dette handler om transport, industri, distriktspolitikk, sysselsetting, bistand, landbruk, energi, finans, næringsliv og utenrikspolitikk. Gro Harlem Brundtlands uttalelse om at ”alt henger sammen med alt” har i særdeleshet gyldighet innen dette politikkområdet. Miljøbevegelsen gjør lurt i å ikke spore av med Frederic Hauge og la klimasaken handle om de enkelte ministres innsats. Er det på et området det bør snakkes om regjeringens samlede innsats, så er det innen miljøpolitikken.

 

Åslaug Haga kan glede seg så lenge det varer over at miljøbevegelsen mener hun viser særdeles god takter. Hun har vært lenge nok i politikken til at hun vet at den som legger lista høyt, kan risikere å rive. Men i miljøsaken må en vise at man har ambisjoner. Haga har imidlertid ikke sagt en neste ting som tyder på at regjeringene er i ferd med å legge om sin miljø, for ikke å si oljepolitikk. Det skal mye til før Haga klarer å fremstå som noen primus motor i miljøsaken. Hun får sitt fulle hyre med å holde oljeindustrien i ørene. Natur og Ungdom, representert ved nestleder Ingeborg Gjærum, sa på Standpunkt i går at Haga nå burde ta fatt i Helge Lund. Det er Statoil som er den store forurenseren. Slik vil det nok være fortsatt. Lund har lite å frykte fra Haga. I Nord-Norge har de heller ingen grunn til å frykte for at Haga slår på bremsene i utvinningen av olje og gass.

I dag melder NRK at Norge har gitt etter for kravet fra EU om at det skal sette tak for hvor mye CO2 kvoter Norge kan kjøpe i u-land. Miljøvernminister Helen Bjørnøy sier til NRK at man nå vil intensivere arbeidet med tiltak som kan få klimautslippene ned.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy får det nå som hun vil. Hun vl sikkert synes det er hyggelig om noen av miljøvernbevegelsens representanter kaster seg om halsen på henne. Eller kanskje de vil reise til Brussel og klemme byråkratene der for at de har presset Norge til å sette full fart i arbeide med å kutte egne klimautslipp. Nå må Jens Stoltenberg må innordne seg EU og tallfeste.

Miljøbevegelsen må vokte seg for ikke å drukne den politiske krangel. De er ikke tjent med å forsøke på vinne kampen om oppmerksomhet ved å være den som først ute med å svinge pisken over politikere som de mener ikke gjør det bra nok.

 

Skal miljøbevegelsen nå fram med sine anliggender, må opinionen vinnes. Politikerne kan ligge et hestehode foran folket, men de våger ikke mer. Miljøbevegelsen må ikke bli for opptatt av å piske politikerne.  Det er greit at miljøbevegelsen kreve mer penger til CO2 rensing, sterkere satsing på fornybare energikilder og elektrifisering av sokkelen for å redusere utslippene. Den største utfordringen er å få folk til å forstår hva som må til.

Det miljøbevegelsen bør bruke mer tid på, er å få folk til å akseptere tiltak som svir. Økte bensinpriser vil gi mindre bilkjøring. Det samme vil rushtidsavgift. Dyrere flybilletter vil føre til at færre tar fly, lar være å reise eller bruker tog. Høyere avgifter på å slippe ut CO2 vil føre til at flere mister jobben sin, fordi produksjonen ikke blir lønnsom. Men de fleste vil kunne få en ny jobb slik arbeidsmarkedet er for tiden.

Og miljøbevegelsen bør arbeide for høyere priser på energi og strøm. Hvis prisene stiger, vil folk spare mer på strømmen. Høyre energipriser gjør det også lønnsomt å satse mer på fornybar energi.

Restriksjoner på bilbruk og flyreiser trenger ikke miljøbevegelsen snakke om ennå. Det blir for radikalt. Det er ikke sikkert vi må ta så drastiske tiltak i verk. Krisen er ennå ikke så akutt. I alle fall er ikke vår kriseforståelse der ennå.

(Miljø)Kong Frederic Hauge

Frederic Hauge er i ferd med å synke ned på et ”Tuppen og Lillemor” nivå i sin omtale av Kristin Halvorsen. Han bør jekke seg ned, ikke sutre fra sin høye hest og forvente at folk ydmykt skal bøye seg for de premisser han har lagt, skriver redaktør Magne Lerø.  

Frederic Hauge har for lengt opphøyet seg selv til miljøkonge. På sett og vis har han grunn til det. Han har bygget opp Bellona, og Bellona har fått en betydelig posisjon i miljøkampen både nasjonalt og internasjonalt. Bellona blir lyttet til.

Han rider høyt til hest og mener det er hans kall her i livet og svinge pisken over dem han mener svikter i miljøkampen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy har fått gjennomgå fra første stund av. Hun hadde ikke vært mange ukene i stillingen, før Frederic Hauge kunne konkludere med at hun ikke var rett kvinne på rett plass. Siden har han uttalt at hun er den svakeste miljøvernministeren vi noen gang har hatt og at hun bør avsettes jo før jo heller. Hauge har også svingt pisken over SVs miljøinnsats i regjeringen.

I helgen svarte Kristin Halvorsen på tiltale. Hun påstår miljøbevegelsen sutrer, kjefter og er misfornøyde hele tiden. Hun menter SV fortjener honnør for det de har oppnådd i miljøpolitikken.

I går svarte Frederic Hauge med å si at dette var det dummeste Kristin Halvorsen noen gang har sagt.

– De er uhørt. Halvorsen erklærer oss krig, og det skal hun få merke, sa Hauge til NTB. Han sier Halvorsen ikke får lov til å legge skylden på miljøbevegelsen for SVs dårlige valgresultat. Nå vil han ikke møte Kristin Halvorsen som SV-leder, men åpner for at han kan møte henne som finansminister.

Det er ikke godt å vite hva som har stukket Hauge. Det er da ingen grunn til å ta på ham med silkehansker. En mann som strør om seg med så pass negative karakteristikker av andres innsats til daglig, får da finne seg i å få svar på tiltale. Han kan ikke sitte på sin høye hest og forlange at folk skal bøye hode når han nærmer seg for å gjøre opp status. Frederic Hauge bør jekke seg ned og diskutere som andre her i landet. Han skal ikke behandles med en slags hensynsfullhet som knapt nok de kongelige kan gjøre krav på.

Det er god grunn til å stille spørsmål med om Frederic Hauge svekker miljøsaken med sin nedsabling av andre som brenner for god miljøpolitikk. Vi forstår at man i SV mener Hauge bidrar mer til å splitte enn å forene. Denne typen kritikk må han tåle. Det blir patetisk at han forsøker å spille såret. Den slags nærtagenhet kler ikke Hauge. Når han nekter å møte Halvorsen fordi han blir kritisert, har han plasser seg selv på et ”Tuppen og Lillemor”-nivå.

Lederen for SVs Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø stiller i Klassekampen i dag spørsmål med om Frederic Hauge har valgt side i politikken, om han holde seg til høyresiden og de store industriselskapene i troen på at det er markedet som må løse miljøproblemene. SV står for en annen linje, sier hun.

Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF, sier i Dagbladet i dag at det er påfallende at SV ikke er mer opptatt av å ha kontakt med miljøbevegelsen. Han henviser til at Sp har et tett forhold til bondeorganisasjonene og Ap til LO.

Denne sammenligningen halter. Bondeorganisasjonene og LO er en interessegruppe. De skal ivareta sine medlemmer interesser og står nærmest i en århundrelang tradisjon Miljøbevegelsen representerer ikke en interessegruppe. Miljø handler om et totalperspektiv på politikken. Vi går ut ifra at miljøbevegelsen ikke har adoptert SV som sitt parti slik LO har valgt A og bondeorganisasjonen Sp.

SVs problem er at de har valgt å profilere seg på miljø. Her konkurrerer de nå med Sp og Ap om å ha initiativet. SV gjør en hederlig innsats for å presse Ap i miljøsaken, men det er så pass langt ifra SVs gode miljøprogram og til den politikk regjeringen fører, at det blir mer synlig det de ikke oppnår enn det de oppnår. Det legger SV delvis opp til selv ved å klage over sine nederlag og ikke juble over de kompromisser de oppnår. Og mer ille blir det når Frederic Hauge forsøker å gjøre SV til en hakkekylling fordi han ikke er fornøyd med regjerings politikk.

For å få utløp for sin skuffelse og frustrasjon over at det går for sakte i miljøpolitikken, bør Fredric Hauge rette kanonen mot Jens Stoltenberg, ikke Helen Bjørnøy.

Halvorsen den mektige

Som finansminister har Kristin Halvorsen fått utrettet mer på to år enn hun har klart et helt liv i politikken. De blir ikke flere stemmer til SV om hun søker seg mindre makt for å bruke mer tid på partikontoret, skriver redaktør Magne Lerø.

SV ble slått til jorden av en valgkatastrofe. Etter helgens landsstyremøte er de i det minste kommet seg opp i knestående. Kristin Halvorsen har gjort sitt beste for å få partiets fremst tillitsvalgte til å tro på at de kan reise seg igjen. At de skal kunne løpe like raskt og rørig som i solskinnsdagene før de påtok seg regjeringsbyrden, er det ingen som tror på. De mest realistiske i SV kalkulerer nok med at det ikke blir så enkelt å komme seg nevneverdig oppover på meningsmålingen. Det SV sannsynligvis ikke kan leve med, er et enda dårligere valgresultat i 2009 enn i 2007.

En av de største realistene i SV er Kristin Halvorsen. Hun må kunne si seg særdeles fornøyd med helgens landsstyremøte. Det kunne gått så mye verre.

Olav Gunnar Ballo og Rolf Reikvam rykket ut dagen etter valgte og krevde at Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal ble skiftet ut. Enkelte ymtet også frempå om at tiden kunne være inne for å diskutere om SV skulle fortsette i regjering. Det lå an til harde basketak. Da tok Kristin Halvorsen styringen. Hun understreket igjen det hun sa valgnatten, at SV skulle fortsette i regjering. Og hun gjorde det tindrende klart at hun ikke ville ha persondiskusjoner i mediene. Det samme understreket hun på helgens landsmøte. De interne oppgjør må tas internt, ikke i mediene, sa hun og avleverte Ballo og Reikvam en disiplinert refs.

Etter den katastrofen som rammet SV, skulle en forventet at det ble stilt spørsmål ved Kristin Halvorsen posisjon som leder. Det skjer ikke. Istedenfor har hun styrket sin stilling. Deltakelsen i regjeringen er tydeligvis solid forankret i landsstyret. Dette er Kristin Halvorsens store prosjekt. Halvorsen er ingen stabukk som styrer SV etter eget hode og vilje. SV er et av de partier som minst lar seg styre fra en leders side. Men Halvorsen fungerer som en sterk og tydelig leder. Hun makter å ta en passe dose selvkritikk for det dårlige valgresultatet, men uten at hun å fremstå som svak og nederlagstynget. Hun vet at det blir blytungt å få satt et sterkere SV-preg på regjeringens politikk. I SV er de imidlertid overbevist om at ingen klarer denne jobben bedre enn Kristin Halvorsen. Det er hennes basis.

Som finansminister har Halvorsen levert. Det har ikke Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy klart på samme måte. På landsstyremøte slo hun ring om dem. Halvorsen vil ikke ha noe syndebukktenkning. Den som kritiserer de, kritiserer meg, det er det hun i realiteten sier. Slik taler en god sjef. Det betyr ikke at Bjørnøy og Djupedal sitter trygt. Hun vil nok gå inn i en dialog med dem, og sannsynligvis blir disse to blant budsjettvinnerne i høst. Det kan gi de muligheter til å komme på offensiven.

I den situasjonen SV er i, må man ha en leder som er tydelig og som taler med autoritet. Halvorsens store prosjekt er den rødgrønne regjeringen. Hun er nok innstilt på å fortsette i regjering to år til selv om SV ikke kryper oppover på meningsmålingene. Å klare å gjennomføre et fire års regjeringsløp, vil være en seier for SV selv om de ikke skulle få mer enn 7 prosent av stemmene.

En av forklaringene på at SV gjorde et så dårlig valg, er at man ikke har klart å bygge en organisasjon som kan drive en effektiv valgkamp. I denne forbindelse er det blitt tatt til orde for at Kristin Halvorsen ikke burde være finansminister, men ta et lettere departement for å få bedre tid til partiarbeidet. Hun er den eneste finansministeren som også har vært partileder.

Vi vil bli overrasket dersom Kristin Halvorsen gir fra seg finansministerposten. Jens Stoltenberg er både partileder og statsminister. Det kan da ikke være så mye vanskeligere å være finansminister og partileder. Hvis SV vil ha sterkere innflytelse over regjeringens politikk, må de ikke gi fra seg de mektigste ministerpostene.

Det spiller også inn hva Kristin Halvorsen selv har lyst til. Det viker som om hun trives aldeles utmerket med de flinke folkene i Finansdepartementet. De sist to årene har hun utøvd mer politisk makt enn hun har samlet sett har gjort i flere tiår i politikken. Hvorfor skulle hun forlate en slik posisjon?

Kristin Halvorsen er en leder som holder på det hun har bestemt seg for. Hun passer utmerket til å være der makten utøves.

Haga i ilden

Men Åslaug Haga som olje- og energiminister topper Jens Stoltenberg laget. Hun får nå de virkelig store klimautfordringene i fanget og må bevise av det ikke bare er prat med Stoltenberg, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge NRK går Odd Roger Enoksen av som olje- og energiminister og Åslaug Haga overtar. Hvis dette er den eneste forandringen Jens Stoltenberg gjør i sin regjering, vil noen mene det er overraskende. Det har jo stått fram en liten hær av SV-politikere som har krevd både at Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy går av og at SV får andre departementer. Nettopp derfor er det Jens Stoltenberg sannsynligvis lar det være med større rokkeringen denne gang. Han vil ikke gi etter for krav fra en fløy i SV. Stoltenberg har nok behov for å styrke laget i god til før neste valgkamp. Da vil selv ha regi og timing.

Åslaug Haga har levert varene som kommunalminister. Kommunene har fått et økonomisk løft. Det er betydelig mindre klagesang å fra kommunalt hold nå enn under de borgerlige. Flere i SV har ment at det var olje-og energiministerposten SV burde hatt, fordi man fra denne posisjonen har større innflytelse over miljø- og klimapolitikken. Det er nok ikke Jens Stoltenberg så interessert i. Her vil han ha ringrever som forstår seg på å kjempe med sterke næringsinteresser og balansere dette i forhold til de klimapolitiske utfordringer.

Når Aslaug Haga får denne posisjonen, er det å toppe laget. Haga får ansvaret for å utforme en energipolitikk som gir reduserte utslipp, men der en også tar hensyn til industriens bæreevne, arbeidsplasser i distriktene og et fornuftig tempo i utnyttelsen av de norske oljeressursene. Det har virket som om Odd Roger Enoksens har manglet autoritet i forhold til de rødgrønne. Haga vil gå inn i denne posisjonen med større autoritet, fordi hun er partileder.

Fredrik Hauge i Bellona mener Jens Stoltenbergs månelandingsprosjekt er i ferd med å gå i bakken. Haga har liten tid på seg for å vise at det ikke bare er prat med regjerings mål om saftige kutt i klimautslippene.

Det har vært spekulert på om Asps nestleder, fiskeriminister Helga Pedersen ville blitt satt på en tyngre ministerpost. Hun sier til Dagbladet i dag at hun bestyrer et viktig departement og ikke ønsker seg en ny utfordring. Det kan så være, men skal Helge Pedersen få bygget seg opp som en mulig arvtaker etter Jens Stoltenberg bør hun over i departement som gjør henne mer synlig. Det er en viktig jobb for Stoltenberg å sørge for at det gror opp en eller flere sterke kandidater til å overta etter ham.

Det er ikke mye tungt gods Helge Pedersen har brakt til torgs så lang som nestleder. Hun har et langt stykke igjen før hun er på Trond Giskes nivå når det gjelder å ta politiske initiativ og drive politikk igjennom. Nå har vel ikke Trond Giske styret sin posisjon som kronprins de siste årene. Men han fremstår vitterlig som en minister med trøkk. Helge Pedersen bør fremstå som et tydelig og sterkt kort i regjeringen. Det har hun større muligheter for i et annet departement. Siste tog er imidlertid ikke gått.

 

Mobbing på villspor

En sjef må ikke bli redd for å skjære igjennom selv om man kan blir møtt med anklager om mobbing og trakassering. Medarbeideres følelser kan ikke sette til side styringsretten, skriver redaktør Magne Lerø. 

Bedriftsrådgiver Elin Ørjasæter i Hartmark Consulting advarer i en artikkel i Samtiden og Aftenposten mot å gjøre medarbeiders opplevelser som bevis på at en blir mobbet og trakassert. –         Det er den aktuelle gjerningsmannens handlinger som er avgjørende for om hvorvidt en konflikt mellom to mennesker er en mobbesak eller ikke. Særlig gjelder det i arbeidslivet hvor det er sjefens plikt å gi negative meldinger til ansatte som ikke gjør jobben sin skikkelig. Slik utdyper hun sine synspunkter i en artikkel i morgendagens utgave av Ukeavisen Ledelse. Ørjasæter kritiserer både Arbeidstilsynet og NHO som ser ut til å ville legge avgjørende vekt på om medarbeidere føler seg utsatt for negativ behandling.  – Etter tjue år i norsk arbeidsliv, som fagforeningsansatt, informasjonssjef, hodejeger og personaldirektør kan jeg fortelle at folk føler en hel masse, hele tiden, sier Ørjasæter. Hun peker på at en god del mennesker ikke er på bølgelengde med flertallet i opplevelsen av sin egen rolle i forhold til andre. Derfor må det være atferden, og ikke følelsene, som må vurderes når omgivelsene skal vurdere om en konkret situasjon på arbeidsplassen er mobbing eller ikke.  Det skjer mobbing i arbeidslivet, i skolen, og hver eneste uke er vi på TV 2`s Idol vitne til hvordan voksne får lov til å mobbe og såre tenåringer som ikke har gjort noe annet galt enn at de har feilbedømt sine egne evner til å synge.I kampen mot mobbing har politikerne tatt loven i bruk. I den nye arbeidsmiljøloven er arbeidsgiver pålagt å ta hensyn til hvordan medarbeidere opplever sin arbeidssituasjon. Arbeidstakers integritet og verdighet skal ivaretas og man skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.Ingen like negative tilbakemeldinger. Ingen liker å bli fratatt arbeidsoppgaver fordi sjefen mener man ikke er utfører dem godt nok. Selv om en sjef går varsomt fram, vil enkelte medarbeidere ikke la seg styre slike ens overordnede mener er nødvendig. Dersom en slik konflikt utvikler seg, skal det ikke mye til før en medarbeider opplever seg dårlig behandlet. ”Mobbing” er ofte det begrepet som brukes. Denne typen konflikter virker ødeleggende på arbeidsmiljøet.Det burde være ganske innlysende at en medarbeiders følelser, selv om den ledsages av gråt, fortvilelse og endatil sykemelding, ikke kan brukes som bevis for at mobbing og trakassering har finnet sted.En sjef eller medarbeider må ha vist en atferd som er uakseptabel over tid for å bli dømt for mobbing og trakassering. I striden rundt Gerd-Liv Valla ble det fra kompetent fagforeningshold hevdet at Valla måtte ha mobbet Yssen siden hun vitterlig ble sykemeldt. Men som bevis for trakassering og mobbing holder ikke dette. Det er kun en indikasjon på at noe er galt mellom sjef og medarbeider. Det sier ikke noe om skyld. Hvis det utvikler seg et rettsoppfatning på dette området som innebærer at arbeidsgivers styringsrett svekkes, vil dette kunne få uheldige konsekvenser, særlig for små virksomheter. Store organisasjoner klarer deg. De har råd til å løse konflikter med sluttpakker. For mindre bedrifter som ikke har den samme handlefrihet, kan konflikter i arbeidslivet bli ødeleggende for lønnsomheten. En sjef må våge å bruke sin styringsrett overfor medarbeidere selv om de kan komme til å føle seg både dårlig behandlet, nedvurdert og mobbet. Like viktig er det å understreke at en sjef ikke kan ture i vei. Når man ikke er fornøyd med en medarbeiders innsats, skal man gå varsomt fram, velge sine ord med omhu og gi medarbeideren anledning til å forbedre seg. En sjef må ikke bli redd for å skjære igjennom selv om man blir møtt med anklager om mobbing og trakassering. Da har man tapt. En sjef som ikke vil bruke sin styringsrett for så sikre akseptabel kvalitet og effektivitet, må finne seg noe annet å gjøre. 

Røkke, ikke Tønne

Det var Tore Tønne som hadde flere hatter. Derfor kom saken med rette til å handle mest om ham og ikke Kjell Inge Røkke som hadde regien i bakkant, skriver redaktør Magne Lerø.  

Kari Breirem fikk sparken i advokatfirma i BAHR fordi hun ikke ville være med på å kamuflere forbindelsene mellom Kjell Inge Røkke, BAHR og Tore Tønne. Nå har hun skrevet bok om hvordan hun opplevde å være varsler.

Da Dagbladet avslørte saken, ble den hetende ”Tønne-saken”. Det endte som kjent med at Tore Tønne tok sitt eget liv da han ble kjent med at Økokrim ville ta ut tiltale mot ham. Et av Kari Breirems poenger er det hadde vært mer saksvarende å bruke betegnelsen ”Røkkesaken”. Det var Kjell Inge Røkke som hadde regien. Breirem peker på at Tore Tønne spilte rollen som døråpner for Kjell Inge Røkke inn i det politiske miljø.

Da Tore Tønne tok sitt eget liv, ble det skapt et emosjonelt trykk som gjorde videre arbeid med saken umulig. De gravende journalister stoppet opp. Ingen ville si mer. Ingen følte behov for å skrive. Nå kom medienes dekningen av saken i fokus. Jens Ulltveit-Moe hevdet at det var Dagbladet som hadde tatt livet av Tore Tønne. Politikere som hadde vært taus så lenge kjøret mot Røkke varte, hengte seg nå på mediekritikken. Pressens Faglige Utvalg nedsatte et eget utvalg som konkluderte med at det var grunnlag for at selvkritikk i flere medier. Ikke slik å forstå at mediene hadde skrevet noe som ikke var sant, men det var mengden av artikler og vinklingen som ga grunnlag som virket stigmatiserende. Nyanser druknet. Mediene ble kritiserte for ikke å ha beregnet virkningen av sin dekning.

Hvis ikke Tønne hadde tatt sitt eget liv, ville saksforløpet blitt et helt annet. Vi ville fått en diskusjon og medienes dekning, slik vi fikk det etter dekningen av Valla-Yssen saken. VG har fått hard medfart fra ulikt holde fordi de nærmest konsekvent dekket saken med en negativ vinkling i forhold til Valla. Og grunnen var at VG hadde fri tilgang på Valla-kritiske kilder.

Hvis man først skal gi en sak et navn, forstår vi hvorfor det ble en ”Tønne-sak” og ikke en ”Røkke-sak”. Tønne var politiker, statsråd og næringslivsleder. Røkke hadde stort sett en hatt og en agenda. For ham handlet det om å vinne fram i sin kamp for å få kloa i Kværner og skaffe seg politisk støtte for sine industrielle ambisjoner. Røkke er kjent for et steinhardt kjør for å få det som han vil og har tatt utradisjonelle metoder i bruk. Han har havnet i rettssaker med småaksjonærer, og styremedlemmer både her og der har protestert mot at han har beveget seg helt på grensen av loven for å få det som han vil. Vi er enig med Breirem i at Røkkes rolle burde ha vært belyst bedre. Det var imidlertid største grunn til å stille de kritiske spørsmålene til Tore Tønne, fordi han var en politisk aktør.

Den behandling Tore Tønne fikk i mediene var blytung å bære. Det blir imidlertid meningsløst å hevde, som Ulltveit-Moe gjorde, at det var mediene som tok livet av Tønne.  

Tore Tønne tok sitt eget liv. Det har han alene ansvar for. Mediene har ansvar for dekningen av en sak. Når man i ettertid setter seg ned for å vurdere dekningen av en kompliserte, konfliktfylte saker, er det som regel grunn for selvkritikk. I ettertid ser vi i ettertid klarere hva vi burde gjort og kunne ha gjort bedre.

Når noen tar sitt liv, fargelegger det omgivelsenes syn også på de faktiske forhold. Da legges stridsøksen ned. Saken er over. Det er tid for sympati, forståelse og respekt.

I ettertid sitter vi igjen med det faktum at Økokrim tok ut tiltale mot Tønne. Det er ikke sikkert han ville blitt døm. Ut fra den kjennskap offentlighetene har må det nå i ettertid være mulig å hevde at Tore Tønne opptrådte kritikkverdig. Og selvsagt skal Dagbladet vite at de gjorde rett med å kjøre saken i offentligheten. Det var det god grunn til. 

Om vi for vite mer om hva som skjedde i denne saken, er ikke godt å si. Breirem har fortalt sin historie. Den er verd å lytte til. De som vet noe mer, ser seg sannsynligvis seg ikke tjent med å si noe. Og saken appellerer ikke som en gravesak for journalister lenger. Saken ligger ennå i et emosjonelt klima som gjør det vanskelig.

AFP en tapt sak

LO og fagbevegelsen må ikke late som om de er et overhus med oppgave å overprøve det Stortinget her vedtatt.  Stortinget har vedtatt at dagens AFP-ordning i praksis skal svekkes, skriver redaktør Magne Lerø.

Med vitende og vilje har et bredt flertall i Stortinget vedtatt en ny pensjonsreform der meningen er å svekke dagens AFP-ordning. Ikke i den forstand at AFP skal avvikles, men meningen er at de som går av med pensjon når de er 62 år skal tape på det økonomisk. Det skal lønne seg økonomisk jobbe etter en har fylt 62 år. Det er en av bærebjelkene i den nye pensjonsreformen.

Nå er LO begynt å late som om det ikke er det Stortinget har vedtatt. De vil ha bråk og spetakkel. Per Østvold, leder for Transportarbeiderforbundet og sentralstyremedlem i SV, sier til Dagsavisen at statsminister Jens Stoltenberg bløffer når han sier fremtidens ordning om avtalefestet pensjon blir minst like god som dagens. Slik snakker Stoltenberg når han vil roe gemyttene. Det er forståelig at Østvold reagerer på ull og unnvikenhet. Vi kan ikke se hvordan pensjonsreformen som Stortinget har vedtatt er forenlig med å beholde essensen i dagens AFP-ordning. Det er imidlertid mer realisme over det løpet arbeidsminister Bjarne Haakon Hanssen har lagt. Han har fått partene i arbeidslivet med på å utrede en omlegging av AFP, der det i mandatet står at en ny modell for AFP ”må understøtte de mål som er satt for en nytt pensjonssystem, bl.a slik at del lønner seg å stå i arbeid etter fylte 62 år”. Dette er klar tale.

LOs kongress har vedtatt at man i fremtiden må ha en AFP-ordning som er like god som i dag. Fellesforbundets påtroppende nye leder, Arve Bakke, mener det må være mulig å få til selv om Hanssens mandat legges til grunn. Per Østvold tror ikke det er mulig for LO å bli enig med Bjarne Håkon Hanssen om en ny modell før fristen går ut ved nyttår. Østvold sier til Dagsavisen at det vil være bedre å løfte hele AFP-saken inn i hovedtariffoppgjøret til våren under trussel om generalstreik.

– Bare da kan vi lykkes med den formidable oppgaven å snu arbeidsgiverne i NHO og regjeringen i AFP-spørsmålet, sier Østvold.

Anders Folkestad i UNIO sier til Klassekampen i dag at regjeringen må innse at en verdig tidligpensjonsordning ikke lar seg forvare ved ensidig satsing på å holde folk i arbeid. Mener Folkestad at Stortinget skal ombestemme seg? Hva tror fagbevegelsen at de er? Et slags overhus med vetorett?

Fagbevegelsen mener de har rett til å kreve at regjering og Stortinget ombestemme seg. Det har regjeringen gjort tidligere. En av LOs store seiere var å tvinge regjeringen i kne da de ville gjøre endringer i sykelønnsordningen som LO og NHO ikke kunne godta. Det har selvsagt gitt blod på tann. Da ble regjeringen beskyldt for avtalebrudd og havnet med ryggen mot veggen fra dag en av. Når det gjelder AFP, har regjeringen Stortinget i ryggen.

Per Østvold har ikke noe tro på at man gjennom dialogen med Bjarne Hansen i løpet av høsten vil komme opp med en nyordning når det gjelder AFP som LO vil kunne akseptere. Hans strategi er å kjøre AFP fram i lønnsforhandlingene. Der er imidlertid ikke noe plankekjøring. Når det gjelder pensjon har jo Stortinget skåret igjennom og bestemt hvordan fremtidens pensjonsordning skal bygges opp. Stortinget representanter faktisk folket vilje. Det er Stortinget som er landets øverste myndighet. LO kan ikke gå til streik mot Stortinget. LO kan streike fordi arbeidsgiverne ikke innfri økonomiske krav. Det vil være påfallende om LO stiller krav til NHO om at de i praksis skal oppheve det Stortinget har vedtatt.

AFP slik LO ønsker seg, er en tapt sak. Regjeringen våger sannsynligvis å ta denne konflikten med LO nå. Det er en stund til valget i 2009. Da må de rødgrønne ha fått lagt denne saken bak seg.

Sannsynligvis vinner Bjarne Håkon Hansen fram med prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide etter en fyller 62 år. Men hvis forskjellen på å gå av når en er 62 år blir liten i forhold til om man jobber til man er 65. for eksempel, blir det lettere å svelge for LO. For å komme best ut av det i tautrekkingen med Bjarne Håkon Hanssen, er tiden inne for å bruke storslegga i offentligheten. Det gjelder å få pisket opp stemningen slik at de rødgrønne forstår at man vil tape velgere på å ikke strekke seg så langt som mulig for å komme fagbevegelsen i møte.

Kolbergs revolusjon

Med sitt angrep på målet om økonomisk vekst, risikerer Martin Kolberg å legge seg ut med sine egne. Spørsmålet er om LO er i stand til å se klimatrusselen i et bredere perspektiv, skriver redaktør Magne Lerø.

Med sitt ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen” fremsto Aps partisekretær Martin Kolberg som en ledende strateg som førte de rødgrønne inn i regjeringskontorene for to år siden. Før årets valgkamp var Kolberg i front når det gjaldt å trekke opp strategien for hvordan Frp skulle nedkjempes. Alt tyder på at Ap fikk bedre uttelling enn Frp hos velgere på at Frp ble gjort til hovedmotstander. I VG i dag har Kolberg svøpet seg i en større kappe enn valgkampstrategens. Han fremstår som sjefideolog og nasjonal strateg. Kolberg vil stoppe den økonomiske veksten og vinne valget i 2009 med en grønn revolusjon. Han utfordrer ledende økonomiske tenkere og bryter med den vekstfilosofien som Ap og arbeiderbevegelsen har vært en eksponent for i hele sin historie. 

–          Dersom vi ikke er i stand til å snu dagens økonomiske organisering, vil vi havne i utakt med naturen, og det vil undergrave velferden for fremtidige generasjoner. Vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke mer, sier Kolberg.

Vekstfilosofien har, noe forenklet, vært forsvart med at det bidrar til ”en større kake” til fordeling. Det har både rike og fattige nytt godt av. Skal vi ha økonomisk vekst, må det i tilfelle skje på grønne premisser, mener Kolberg.

Steinar Lem, leder for Framtiden i våre hender, synes det er så storartet det Kolberg sier, at han ikke helt vet om han kan tro det.

–          Jeg følger nesten for å bære ham opp Karl Johan på gullstol, sier Lem.

Økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng sier han er ”gledelig forbauset”. 

Det er ikke godt å vite om dette er et godt forberedt politisk utspill eller om det er tilfeldig at det kommer på denne måten. Det kan være Ap vil teste ut hvilken respons de får på å angripe vekstfilosofien. Å si nei til fortsatt vekst er kontroversielt i deler av arbeiderbevegelsen og Ap. Betyr det for eksempel at vi ikke trenger noen reallønnsøkning fremover? Er budskapet fra Ap til alle LOs medlemmer at man nå ikke må belage seg på fortsatt velstandsøkning?. Pengene skal nå brukes på kamp for å redde miljøet. Er et det som er meningen?

Jens Stoltenberg har ikke vært så klar som Kolberg på at kursen må legges om. Det virker som om Stoltenberg setter sin lit til at teknologien skal levere løsningene og at det ikke trengs en drastisk omlegging av den økonomiske politikken.

Jens Stoltenberg har sagt han vil gjøre Norge til et foregangsland når det gjelder å redusere klimautslippene. I praksis ser han ut til å havne faretruende nær Frp som mener klimautfordringen må løses uten at det får nevneverdige konsekvenser for folk.

Martin Kolberg sier rett ut at den rike verden blir nødt til å bremse sitt eget forbruk og sørge for en mer rettferdig fordeling av jorden ressurser. Hvis ikke får man ikke bukt med klimautslippene. Markedskreftene og globaliseringen alene vil ikke kunne løse problemene. Det må politisk styring og endring til.

Miljøsaken fikk ikke den plass vi hadde forventet i årets valgkamp. Noe av forklaringen kan være at folk ikke ser saken i det brede perspektiv som Kolberg nå trekker opp. I et demokrati kan ikke politikerne gå lenger enn de har folket med seg. Når Kolberg nå reiser debatten, er det for å skape økt bevissthet om de problemene vi står overfor.

Kolberg frykter nok at valget 2009 som vanlig kan komme til å handle om ”mer penger både til det ene og andre”. Skal det bli praktisk politikk av den kursomlegging Kolberg tar til orde for, må det bli bred politiske enighet om det eller sterke velgergrupper må kreve det. Hvis ikke blir det med de store ordene.

Med sitt angrep på målet om økonomisk vekst, risikerer Martin Kolberg å legge seg ut med sine egne. Spørsmålet er om LO er i stand til å se klimatrusselen i et bredere perspektiv. De lever jo av å gi sine medlemmer fordeler, ikke for å redde miljøet.