Ledelse i homofilikonflikt

Den norske kirke gir opp sin motstand mot homofile prester, men hvis kirken akter å praktisere det kompromisset de snekrer sammen, ender de nok snart opp med å bryte arbeidsmiljøloven, skriver redaktør Magne Lerø .

Når man skal studere hvordan ledelsen i Den norske kirke bauter seg fram for å løse konflikter, må man ha sans for de subtile tolkninger og avanserte kompromissvennlige presiseringer. Lederen av Kirkerådet, Nils Tore Andersen, har fått hovedoppslaget i dagens Vårt Land på at poenget ikke er at ”kirken har to syn, men at det er to syn i kirken”.

Det bør ikke komme som en bombe på noen at Den norske kirke nå vil oppgi sitt forbud mot å ansette homofile som lever i parforhold. Den norske kirke er en folkekirke. Historien viser at en kirke som vil favne folket, ikke over tid står imot folks alminnelige oppfatning av hva som er rett og galt. Kirken tilpasser seg. Vi blir alle påvirket av den tiden vi lever i. Når teologene de siste 10-20 årene har lest på nytt bibeltekstene som handler om ekteskap og samliv, oppdager de at de kan tolkes på andre måter enn slik de fleste tolket dem for noen tiår siden. Det er kjernen i kristendommen som ligger fast tiår etter tiår, for ikke å si århundre eller århundre. For 40 år siden var Den norske kirke motstandere av kvinnelige prester. I dag er det en liten minoritet som holder fast på dette standpunktet. Det samme vil skje når det gjelder synet på homofili, sannsynligvis.  Kirkerådet konstaterer at det i Den norske kirke er to syn på homofile samboende. Frontene står så steilt mot hverandre at dersom det ene synet skal vinne over det andre, er det store fare for at kirken blir splittet. Kirkerådet mener at Den norske kirke bør holde sammen, altså finne et kompromiss. Kompromisset går ut på at Kirkemøtet skal oppheve sitt vedtak om at homofile samboende ikke kan være prester. Istedenfor skal hvert enkelt bispedømme bestemme om de vil ansette homofile samboende som prester eller ikke. Og biskopene skal kunne si nei til å ordinere homofile. Da blir det, som biskop Olav Skjevesland sier til NRK i dag, at det blir enkelte bispedømmer som sier ja til homofile prester og andre sier nei. 

Men så enkelt er det ikke. Det er tvilsomt om et bispedømmeråd har anledning til å nekte å ansette en homofilt samboende som prest. Den norske kirke er underlagt arbeidsmiljøloven, men man faller inn under unntaksbestemmelsen når det gjelder livssyn, herunder homofili. Politikerne har akseptert at når kirken mener at det er i strid med den kristne tro at en prest er homofilt samboende, har homofile prester måttet akseptere det. Med rette kan de hevde at de blir diskriminert. Men denne typen diskriminering har kirken hatt lov til å stå for.

Nå er situasjonen en annen. Kirken har to syn. I praksis blir de to synene likestilte. Det er tvilsomt om det ut fra arbeidsmiljøloven er hjemmel for å diskriminere homofile prester i Agder, men ikke i Oslo, for eksempel. Når kirken først oppgir sin lære om at homofile samboene ikke kan aksepteres, vil dette også få arbeidsrettslige konsekvenser.

Det er ikke sikkert politikeren vil presse Den norske kirke på dette nå. De kommentarene som er kommet fra politiske hold i dag, går ut på at de er fornøyd med at kirken nå tar et stort skritt i å behandle homofile likt med heterofile. Men i det øyeblikk en homofil prest søker en stilling i et bispedømme og ikke blir ansatt med henvisning til at han eller hun er homofil, kan saken prøves for retten. Da vil den homofile presten etter all sannsynlighet vinne fram, fordi Den norske kirke langt på vei har opphevet sin egen begrunnelse for ikke å ansette homofile prester.

Det kan også tenkes at politikerne vil bestemme seg for at kirken ikke får lov til å diskriminere homofile ut fra hvilket bispedømme de søker stilling i. Denne striden vil man neppe ta i denne omgang. Nå vil en sannsynligvis la Kirkemøtet få oppheve forbundet mot homofile samboende prester. Om ikke mange årene vil Den norske kirke i praksis ha to syn og prestestillinger vil være åpne for homofilt samboende prester i alle bispedømmer. 

  

 

Skygger unna Andersen

Dag Terje Andersen bør forstå at han i går fikk en advarsel fra norske og utenlandske eiermiljøer. Istedenfor å herje videre med Hydro, bør han legge seg lavt og bidra til ro rundt selskapet, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Dag Terje Andersen mener det er udramatisk og ikke noe problem at tre styremedlemmer i Hydro trekker seg i protest mot den måten staten utøver sitt eierskap på. Han setter sin lit til at valgkomiteen finner gode kandidater. Dette er nærmest ”god dag mann økseskaft” i forhold til det dette handler om. 

Andersen kan være ganske trygg på at valgkomiteens leder ikke ringer og melder at de ikke finnes noen som vil sitte i Hydros styret. Landet er stuende fullt av folk som gjerne vil være med her. Det er jo ikke det det handler om. Det handler om å få tak i de beste og sikre kontinuitet.

Spørsmålet er om Andersen synes det er problemfritt at det nå kun er de ansattes representanter og Grete Faremo som fortsetter i styret for et stort børsnotert selskap. Det svarer han ikke på. Han vil ikke høre på børsdirektør Bente Landsnes som i dag sier til Dagens Næringsliv at det er sådd tvil om statens måte å håndtere sitt eierskap på. Hans Thrane Nielsen, som uttaler seg på vegne av Storebrand, som er en ev de store eierne i Hydro, mener det er svært uheldig at tre styremedlemmer trekker seg. Han er bekymret.

Eller kanskje Andersen er på linje med Arve Bakke, påtroppende sjef for Fellesforbundet, som sier til DN at han er glad for å bli kvitt de tre utlendingene Håkan Mogren, Lena Olving og Knut Anker Nielsen. De hører jo ikke på staten. For alt hva vi vet, kan det være noen i den rødgrønne fløy som synes det er dumt at de trakk seg. Dermed har Andersen gått glipp av en mulighet til å sparke en eller to av dem. Da ville næringsministeren igjen fått markert sin handlekraft slik det skjedde da han en lørdagskveld i juni over telefonen sparket Jan Reinås som styreleder.

De mest krigerske av de rødgrønne vil nok tenke at Andersen nå må benytte sjansen til å få sine egne inn i styret, hvem nå det måtte være. De vil jo også kvitte seg med Eivind Reiten som står som eksponent for den ulydighet og døvhet overfor statens signaler som Hydro beskyldes for. Noen i den rødgrønne leir drømmer om å få et Reiten-kritisk styre på beina.  

Hvis Andersen velger en slik linje, blir det krig på eiersiden i Hydro. De andre eierne vil ikke finne seg i mer maktbruk fra statens side mot Hydro.

Dag Terje Andersen gjør klokt i å oppfatte protesten fra de tre utenlandske styremedlemmene og kommentaren fra børsdirektøren som en advarsel. Hvis staten skal fortsette med politiske markeringer i børsnoterte selskaper, vil private aksjonærer begynne å selge seg ut. Det lureste Dag Terje Andersen kan gjøre, er å bidra til at det nå skapes ro rundt Hydro.

Krangelen i SV

Det hjelper ikke SV å hogge hodet av statsråder eller at miljøsaken kommer i fokus. Da taper SV. Det følger av politikkens tyngdekraft at små partiet blør når de regjerer med et stort og mektig parti, skriver redaktør Magen Lerø.

Kristin Halvorsen har rett på to punkt, men tar feil på det tredje. SVs problem heter ikke Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal. Det vil hjelpe SV like lite å skifte ut de to som det hjalp KrF å bytte ut Valgerd Svarstad Haugland med Dagfinn Høybråten. SV, som KrF, har et politikkproblem. Det andre Halvorsen har rett i, er at det skader partiet at fremtredende representanter morgen etter et valg forlanger utskifting av statsråder. Dette vitner om dårlig partikultur og interne problemer. Men når Kristin Halvorsen sier at de vil skjerpe seg og sørge for at SVs politikk fremstår med større tydelighet og kraft for velgerne ved valget i 2009, tar hun feil. Dette må hun selvsagt si. Men regjeringens politikk vil ikke bli lagt om i mer SV-vennlig retning. Det er heller ikke slik, som Kristin Halvorsen sier, at SV tapte på at miljøsaken ikke sto høyt nok på dagsordenen. Det er når miljøsaken står på dagsorden at SV taper. Da er det regjeringens miljøpolitikk, ikke den miljøpolitikken som står i SVs program som kommer i fokus. SV har uten tvil fått satt sitt preg på regjerings miljøpolitikk. Men det velgerne som er opptatt av miljø først og fremst legger merke til, er hvor mye i SVs program de ikke har fått gjennomslag for. Miljø er ikke lenger en vinnersak for SV, fordi SV er i regjering. Full barnehagedekning er en vinnersak. Her kan SV med troverdighet stå fram og si at dette er en sak de har ført fram til seier. De er bare et lite stykke igjen.

Det hjelper ikke SV om man bytter Helen Bjørnøy ut med Erik Solheim, slik flere nå tar til orde for, fordi Ap ikke vil at SV skal få sterkere gjennomslag for sin miljøpolitikk. En miljøvernminister fra SV vil alltid kjempe en kamp som vil minne mer om nederlag enn seier. Ikke uten grunn sier Rolf Reikvam (SV) til VG i dag at SV ikke bør trakte etter miljøvernministerposten. Han ville heller at SV skulle ha bestyrt olje- og energidepartementet.

En miljøvernminister fra SV i en AP-dominert regjering må være forberedt på å jobbe i motvind og jevnlig bli utsatt for sur nedbør fra miljøbevegelsens side.

Slik er det ikke for utdanningsministeren. Øystein Djupedal kan kritiseres for ikke å ha kommet på offensiven. Han får nå det glatte lag for ikke å ha satset på forskning og høyere utdanning. Det er det regjeringen samlet som har bestemt seg for. De har satset på full barnehagedekning fremfor å bruke mer penger på forskning. Øystein Djupedal har kjempet for begge deler innad, men for SV er barnehager viktigere enn forskning.

Det er SVs ledelse og landsstyret som må ta ansvar for det elendige valgresultatet. Derfor er det forståelig at Kristin Halvorsen rykker bryskt ut mot dem som krever Bjørnøy og Djupedals hode på et fat.

Det var et sjokk for store deler av opposisjonspartiet SV å få regjeringsmakt, for med det fulgte ansvar og manglende muligheter for markering av egen politikk med kraft og svung.Kristin Halvorsen fikk banket mye god realisme og pragmatisme inn i SV-miljøet det første halve året de satt i regjering. Etter hvert fremsto partiet med tilfredshet over de kompromisser de hadde oppnådd og gjemte unna frustrasjonen over hva de ikke hadde nådd igjennom med. SV har fått god trening i å ha makt. Åslaug Haga ønsker velkommen etter.

Det er imidlertid en vesentlig forskjell på SV og Sp. Sp er i sterkere grad enn SV et interesseparti. Hvis jordbruksstøtten hadde blitt drastisk redusert, ville nok Aslaug Haga fått høre det. SV vil ha en ny samfunnsutvikling. Miljøsaken er stor og viktig. Derfor vil Ap ha regien her. SV er i dag om lag en femtedel så stor som Ap. De har ingen mulighet for være i front i miljøsaken. Her vil Jens Stoltenberg være.

I Rosenborg var for et par år siden opplest og vedtatt at Rosenberg skulle være best. Når de tapte, fikk treneren skylden. De ble trenerbytte på rad og rekke. Nå har de stukket fingeren i jorda og innsett at de er et godt fotballag som innimellom går på smertelige tap. SV trenger trening i tap på grunn av at de har makt.

SV må innse at de er et lite parti. Det følger av politikkens tyngdekraft at små partiet må regne med tilbakegang når de regjerer med et stort og mektig parti. For SV må det være bedre å være i regjering med 6 prosents enn utenfor med 10 prosents oppslutning.

Det mener nok Kristin Halvorsen. Det er ikke snakk om at hun oppgir sitt regjeringsprosjekt. Men det kan være hun blir tvunget til å ofre Bjørnøy og Djupedal hvis kjøret mot dem fortsetter. Halvorsen er ikke ”sjefen over alle sjefer” som kan vedta ro i rekkene. Det er tvilsomt om hun vil stille et ultimatum til partiet om at de to skal beholdes. Men hun vil gi klar beskjed om at det ikke er frittalende SV-ere som skal avgjøre hvem som skal være statsråder. Det er vitterlig Jens Stoltenberg som setter sammen regjeringen. Hvis han hegner om sine like sterkt som Kjell Magne Bondevik, blir det ikke snakk om å gjøre utskiftninger denne høsten. Men det kan være behov for å fornye regjeringsmannskapet i god tid før neste valg.

 

Statsminister Solberg, kanskje

Når Siv Jensen får stukket fingeren i jorda, kan det være hun ser fordelene med at Høyre minst blir jevnstore med Frp. Frp kan neppe håpe på noe mer enn at at Erna Solberg blir statsminister og Siv Jensen som finansminister i 2009, hvis Lars Sponheim ombestemmer seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Kirstin Halvorsen i går skulle tale til sitt slagne mannskap på SVs valgvake, sa hun at dette valget ikke var en ”aktiv smekk” men en ”passiv advarsel” fra velgerne. Det var ikke godt å forstå hva hun mente med det. Uten at det var tilsiktet ga hun på denne måten uttrykk for den ”uforståelighet” som preger SV i dag. På en valgvake oker man ikke å forstå at et parti et blitt halvert på fire år. Halvorsen sa også at det ikke var tid for lugging og slåssing internt, men at man nå måtte stå sammen om å få virkeliggjøre den politikken de tror på. Slik skulle det ikke gå. I dag møter hun kravet om at flere av SV statsrådet må skiftes ut. Det vil neppe hjelpe særlig. Men når man så til de grader går på trynet i et valg, oppstår det et sterkt press innad om å foreta seg noe. Halvorsen vil sannsynligvis holde fram som hun stevner med sitt mannskap. Hun har vært i bølgedaler før og vært forberedt på å betale en høy pris for å få regjeringsmakt. Men den er blitt langt høyre enn hun hadde kalkulert med.

Jens Stoltenberg er ikke interessert i å legge kursen mot venstre for å hjelpe SV. I partilederdebatten i går var han mest opptatt av å fri til Venstre og KrF. Hvis den interne krangelen bryter ut i SV, kan partiet komme til å gjøre det enda dårligere ved stortingsvalget i 2009. Det blir derfor viktig for Stoltenberg å ikke lukke døren inn mot sentrum. 

Høyres gode valg har gjort et borgerlig regjeringsalternativ mer realistisk. En regjering ledet av Siv Jensen med KrF og Venstre som støtteparti er en drøm de holder seg med i Frp. Realistene i Frp innser etter hvert at den eneste muligheten for å komme i regjeringsposisjon, er at Høyre får statsministeren. Selv da blir det vanskelig, kanskje umulig. Det er tvilsomt om Siv Jensen kan håpe på noe mer enn å bli finansminister i en regjering ledet av Erna Solberg. Lars Sponheim var i går like kontant i sin avvisning av Frp som han alltid har vært. Om man ikke får Sponheim inn i en regjering med Frp, kan det være han vil støtte en regjering med Erna Solberg som statsminister. Men i valget mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg som statsministerkandidat, kan Sponheim komme til å velge Stoltenberg.

Siv Jensen har bestått partilederprøven. Hun har gjort en god valgkamp. Når Frp de siste ukene gikk tilbake og Høyre fram, ligger forklaringen sannsynligvis i partienes politikk, ikke på personplanet. Ved at Ap gjorde Frp til sin hovedmotstander og mediene fulgte opp med sine ”Siv og Jens”- dueller, fikk Siv Jensen en lissepasning. Hun har klart seg godt i de mange duellene, men Frp har fått kjørt seg på de politiske løsningen de forfekter. Skyhøy barnetrygd og 10 000 kroner måneden for en barnehageplass, har ikke slått an. Frps modell for finansiering av eldreomsorgen har heller ikke høstet jubel.

Er det noen som har høstet rikspolitisk gevinst ved dette valget, er det AP og delvis Høyre. Ap har styrket sin profil som garantisten for velferd for alle. Høyre har styrket sin posisjon som det samlende partiet på borgerlig side.

”Erna, Erna, Erna, Erna – slik lød jubelen da Erna Solberg i går kveld entret Høyres valgvake. Det gjorde henne nok inderlig godt. Hun startet valgkampen på oppsigelse. Det var opplest og vedtatt at hennes dager som partileder var talte dersom Høyre ikke gjorde et godt valg. Høyre vil ha en troverdig statsministerkandidat. Nå har de fått det. Erna Solberg har vunnet tillit og fremstår som en trygg og trivelig leder. Hun er ingen retorisk begavelse, opptrer ikke med snert og frekkhet slik Siv Jensen kan gjøre, scorer ikke retorisk poeng slik Jens Stoltenberg kan. Erna Solberg er seg selv. Det er traus hverdag som preger henne, noe folkelige og ordinært. Det er ikke mye Fabian Stang fiksfakserier eller Herman Friele borgerlige eleganse over Erna. Hun er en politisk sliter som Erling Lae. De vinner tillit gjennom sin hverdagsaktivitet.

 

I politiske dueller og i mediene fremstår Jens Stoltenberg som en vinner. Erna Solberg er sannsynligvis den eneste som med troverdighet vil kunne utfordre Jens Stoltenberg om to år.

 

Egeninteressevalget

I en valgkamp gjelder ¨å holde fram gulrøtter og ikke vifte med pisk”. I årets valgkampen måtte miljøspørsmålet vike for egeninteressene. De gir grunn til en viss pessimisme, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at miljøsaken har stått øverst på dagsorden verden over det siste året og statsminister Jens Stoltenberg vil gjøre Norge til verdensmester i reduksjon i klimautslipp, skulle en ha forventet at miljøsaken hadde blitt mer sentral i valgkampen. Når det ikke skjedde, er det grunn til en viss pessimisme med hensyn til om vi som nasjon er i stand til den omlegging som er nødvendig. Det ble egeninteressene som fikk dominere denne valgkampen også.  

Politikk handler om hvordan samfunnets ressurser og byrder skal fordeles på ulike grupper i befolkningen. Det er som det er i lønnsforhandlinger. Da gjelder det å stå på kravene, ellers blir man blant taperne. Egeninteressen hører derfor hjemme i enhver valgkamp.

Frp er det mest rendyrkede ”what`s in it for me” – parti. De kjører i mindre grad enn andre saker som handler om at ”verden skal bli et bedre sted å leve”. Det gir god uttelling hos velgerne.

Denne smalsporete egeninteressen blir til tider patetisk. Et eksempel er Stein Erik Hagen som i vår gå et par millioner til Frp og begrunnet det med at Frp ville fjerne formuesskatten. Det ville han og hans familie spare 151 millioner i skatt på, regnet VG ut. Noen uker seinere var han lei av at alle gikk rundt og trodde han stemte Frp, så da kunne han opplyse om at han ville stemme Høyre selv om han hadde meldt seg ut av partiet i protest to år tideligere.

I forrige uke oppfordret likestillingsombudet Beate Gangås velgere til ikke å stemme på hvite heteroseksuelle menn i femtiårene, men heller gi sin stemme til kvinner, innvandrere og homofile. Hun har steget ut av politikken og inn i symbolikken. All erfaring tilsier at den slags bryr folk seg lite om. For de fleste betyr faktisk politiske standpunkter mest. I noen grad vektlegges personene som fremfører dem. I særdeles liten grad kan homofile regne med å få ekstra stemmer fordi de er homofile og eller innvandrere dra fordel av at de ikke ser ut som etniske nordmenn.  

Miljøsaken druknet i egeninteressene. Vi så det klarest i debatten om rushtidsavgift. Bedre utbygging av kollektivtransport og høyere avgift i rushtiden vil føre til mindre bilbruk. Når hovedtyngden av partiene ikke en gang i denne sammenheng er villig til å bruke avgiftssystemet, er det ikke lett å se for seg hvor det ellers skal kunne benyttes. Argumentet mot rushtidsavgift er at det rammer barnefamilier og folk flest, ikke de rike, for de har råd til å kjøre uansett. Slik kan det argumenteres mot så å si alle avgifter.

Det finnes to alternativer til avgifter. Det ene er bevisstgjøring. Det andre er forbud.

Når det gjelder håndtering av søppel, har vi oppnådd en god del gjennom bevisstgjøring. Vi må også kunne tro en del av oss bruker litt mindre bil fordi vi ikke ønsker å forurense mer en nødvendig. Men skal bilbruken ned, må avgiftssystemet tas i bruk. 

Nest etter bilbruk er det flyreiser som forurenser. Lars Sponheim ble anklaget for moralistisk holdninger da han oppfordret folk til ikke å ta mer enn en feriereise i året med fly. Han ønsket å bevisstgjøre folk. Hvis han hadde sagt at det skulle legges 1000 kroner i avgift på alle flyreiser til utlandet, hadde han blitt kvestet i valgkampen. Da ville han fått høre at dette rammer folk flest. De rike har jo råd uansett. Økte avgifter vil gi redusert bruk og mindre forurensing. Ingen politikere våger å si høyt at det bør innføres et forbud mot å reise til utlandet med fly mer enn to ganger i året. Det ville rammet de rike fryktelig hardt. Men det er selvsagt dødfødt å lansere noe slikt.  Senterpartiet har klimakrisen høyt på sin dagsorden. I valgkampen tok de imidlertid til orde for billigere flyreiser til distriktene. Det vil i tilfelle føre til mer bruk av fly og økt forurensing. Dette blir det selvsagt ikke noe av. Man får ikke like rimelige flyreiser til distriktene som mellom de store byene fordi det ikke er mange nok som reiser. Istedenfor å kreve billigere flyreiser til distriktene, burde Sp krevd høyre avgifter på flyreiser mellom de store byene. I en valgkamp er slikt døfødt. 

Politikerne forsøker å ligge et hestehode foran velgerne, men de kan ikke halse av gårde langt foran dem. De må få velgerne med seg. I en valgkamp gjelder det ¨å holde fram gulrøtter og ikke vifte med pisk. I denne valgkampen har vi sette det tydeligst i miljøspørsmålet. Pisk unngår vi neppe om vi skal redde miljøet.

Sminketullet

Fri og bevare oss fra kvinnelige toppolitikere som ikke er skikkelig sminket på TV. Det hadde blitt enda mer vås å lese i avisene dagen etter, skriver redaktør Magne Lerø.

I går brukte VG hele forsiden på å fortelle at Kristin Halvorsen sa nei til TV2 fordi hun mente hun ville få for liten tid til å sminke seg. I dag kan vi over to sider i Dagbladet lese om hvor lang tid politikere og kjendiser bruker sminking før de skal på TV. ”Sminke er ikke viktig for meg”, sier Erna Solberg. Men hun passer på å komme tidlig slik at det blir god tid i sminkerommet før TV-lysene settes på. Det mener i alle fall Dagbladet å vite.

Større ikke-sak i en valgkamp skal en lete lenge etter. Hvis det er tilfelle at Kristin Halvorsen har sagt nei til å stille på TV 2 fordi det ikke ble tid til mer en 10 minutters sminking, er det helles fulle rett. Det er ikke noe å spandere en eneste millimeter spalteplass på.

Politikerne har et beinhardt kjør i valgkampen. Man skal igjennom ”blåst og vind”, arbeidsdagene blir lange, det blir lite søvn og en blir fotfulgt av fotografer dagen lang. Flere av dem står også under et sterkt emosjonelt press knyttet til interne konflikter eller saker som pressen kjører. De fleste av oss hadde ikke orket det presset våre toppolitikere utsettes for i en valgkamp. Vår fremste politiker har nådd toppen fordi de har bevist at de er usedvanlig dyktige når det gjelder å opptre konstruktivt og leve under press.

Man blir ikke vakrere, mer bildeskjønn gjennom en valgkamp. Politikerne blir dyktig slitne og mer grå enn skinnende. Press tar på.

Før man skal inn i et TV-studio og kanskje delta i TV-duell der det blir gitt karakterer for innsats og fremtoning, trenger en politiker litt tid for å ro seg ned. En kvinnelig politiker trenger den tryggheten det gir å vite at man i alle fall tar seg så bra ut som mulig, ytre sett. Det sørger sminkøsene for.

Både mannlige og kvinnelige politikere må når som helst være forberedt på å måtte se inn i et kamera. Om det skjer på gata, er det sjelden noe problem. Noe annet er det å sitte i det skarpe TV-lyset.

Er det noe våre kvinnelige politiker kan får lov til uten at det blir en mediesak av det, er det å sitte en halvtime i et sminkerom før de skal eksponeres for alt folket i nærbilder på TV.

Når VG kjører en slik sak på forsiden, har det selvsagt ingen ting med at det er viktig å gjøre. Den er særdeles uviktig. De forsvarer seg nok med at det er grunn til å stille spørsmål med om politikerne er blitt mer opptatt av å ta seg godt ut på skjermen enn å benytte alle anledninger til å nå fram med budskapet sitt på TV. Det er et skudd i løse luften. Vår toppolitikere ser og hører vi mer enn nok av. De er jo over alt.

Og skulle en virkelig tatt problemstillingen seriøst, spørs det om det ikke er bedre å si nei til en TV-opptreden enn å stille ufullstendig sminket på TV. Da kunne en dagen etter risikert å lese i VG at man ”virket sliten, tydelig preget av at …. osv.

 

Fri og bevare oss fra kvinnelige toppolitikere som ikke er skikkelig sminket på TV. Det hadde blitt enda mer vås å lese i avisene dagen etter.

Hildrum dropper Kanal 24

TV 2 leverer såpass dårlige driftsresultater for tiden at de ikke har råd til å holde seg med en radiokanal som taper penger, selv om den er aldri så mye en del av en ønskelig langsiktig strategi, skriver redaktør Magne Lerø.

TV 2 tåler ikke lenger de store underskuddene i Kanal 24. Kanalen er til salgs. I verste fall kan kanalen bli lagt ned og konsesjonen levert tilbake til Kulturdepartementet.

Det er forståelig at sjefen for Kanal 24, Jan Erik Pedersen, i dag sier til VG at han er lei usikkerheten og at de ansatte er frustrert. Men de har ikke noen grunn til å klage på TV 2. De kom inn da de opprinnelige eierne innså at de ikke ville klare å drive kanalen alene. Ved årsskiftet overtok TV 2 alle aksjene i selskapet. Siden oppstarten i 2003 har kanalen akkumulert et underskudd på 370 millioner kroner. Ingen kan komme og si at eierne ikke har villet satse. De ansatte i Kanal 24 må finne seg i at nåværende eier stiller spørsmål ved om man skal satse mer.Kanal 24 passer som hånd i hanske til Kåre Valebrokks visjoner for TV 2. Han har utviklet TV 2 til et fullassortert medieselskap, med unntak av papiraviser. Gjennom Nettavisen har de fått en brukbar posisjon på nett. Men på radiofronten har de ikke lykkes. Det har riktignok gått fremover med Kanal 24 de siste to årene. Andelen av dem som lytter på kommersiell radio har økt fra 12,3 til 18,8 prosent fra januar til august i år – og underskuddene er blitt mindre.Jan Erik Pedersen lover betraktelig bedre resultater neste år, hvis de klarer å stabilisere seg på det nivået de er på nå. Det er sannsynligvis ikke godt nok for TV 2. Da TV 2 la fram halvårsresultatet i år, sto det bare en million i pluss på bunnlinja. I samme periode i fjor ble det 44 millioner i pluss. Når man ikke tjener penger, har man ikke råd til å være så langsiktig som man kunne vært – dersom resultatene hadde vært bedre. TV 2 står overfor store omstillinger knyttet til det digitale bakkenettet, oppløsning av kanalstrukturen, nedgangen i seertall og at konsesjonen går ut i 2009. I denne situasjonen oppleves Kanal 24 som en sekk i tyngste laget. TV 2 har rett og slett ikke råd til å tape mer penger på Kanal 24. For TV 2 er spørsmålet om de kan levere bedre resultater dersom de kvitter seg med tapene knyttet til Kanal 24. Det kan være de heller skal bruke de millionene de får ved å selge Kanal 24 på andre prosjekter. Hvis de selger Kanal 24, må de bokføre et smertelig tap. Men det nytter ikke å se seg tilbake i business. Spist er spist. Tapt er tapt. Kanal 24 er i støtet. De tar markedsleder fra P4. Det kan være riktig tidspunkt å selge på. Det er mye verre å få solgt en kanal som er i ferd med å dø fordi markedet vender tommelen ned. Når salg av Kanal 24 nå er satt på dagsordenen, kan det også ha sammenheng med at Alf Hildrum vil gå for en annen strategi. Det virker ikke som om han er like opptatt av å bygge  mediehus som Kåre Valebrokk var. Tv og nett konverterer til en plattform. Her må TV 2 være solid til stede med sin merkevare. Det er viktigere enn å drive Nettavisen og Kanal 24 som i dag.Det er synergier mellom tv og radio, men det hjelper ikke dersom det ikke blir penger i kassen av det etter fire års drift. Da er ikke synergiene store nok.Hvem kan tenkes å ville kjøpe Kanal 24? VG? VG eies av Schibsted, som har solgt seg ut av TV 2. Delvis ble de presset ut fordi A-pressen og Egmont inngikk en allianse. Men TV 2 har gjort det klart at de ikke synes det er så interessant å satse på tv-kanaler. Tv på nett har de imidlertid tro på – i alle fall i VG. Det kan være de kan få tatt ut større synergier mellom VG og Kanal 24 enn det er mellom TV 2 og Kanal 24. De er lett på foten i VG. De er rimelig kjappe av seg i radio også. Men om de to sammen kan løpe så fort og jobbe så smart at det blir blå tall i Kanal 24, aner vi ikke.

Montgomery-strid mot ansatte

David Montgomerys atferd i Edda Media er en studie i hvordan ansatte mister innflytelse. Dette vil vi se mer av etter hvert som globaliseringen skyter fart og utlendinger tar sterkere styringsgrep. Trist av kvaliteter ved norsk arbeidsliv svekkes, skriver redaktør Magne Lerø

De ansatte i gamle Orkla Media, nå Edda Media, har satt seg dyktig lei på at sjefen for eiergrupperingen, David Montgomery, ikke bryr seg med bedriftsdemokratiet. De mener han bryter aksjeloven fordi han holder viktige saker unna styremøtene. Kjetil Haanes, tidligere konserntillitsvalgt, sier til Dagens Næringsliv at han merker en stor uvilje mot å diskutere saker i styret hvor ansatte er til stede. Han har sendt brev til Mecom og krevd at aksjeloven blir fulgt. Viktige avgjørelser skal fattes i styret, og det er i styremøtene hvor ansatte er til stede strategier skal diskuteres og budsjetter vedtas.

Det har nok vært et sjokk for de ansatte å gå fra Orkla til Mecom. Jens P. Heyerdal, som bygget opp Orkla, var opptatt av å skape gode relasjoner til de ansatte gjennom deres organisasjoner og utnytte bedriftsdemokratiets muligheter. Det betyr selvsagt ikke at de ansatte alltid fikk gjennomslag for sitt syn. Men de hadde en opplevde av at de ble tatt på alvor og at det skjedde en reell dialog.

Da Orkla Media skulle selges, la man i starten opp til at de ansatte skulle trekkes inn. Stein Erik Hagen som da var største eier, hadde møter med de ansatte. De oppfattet det slik at Hagen lovet at selskapet ikke skulle selges til noen de ansatte ikke kunne godta. Da det ble kjent at David Montgomery lå best an til å få kjøpt selskapet, protesterte de ansatte. Men de nådde ikke fram, og Stein Erik Hagen ble anklaget for å innynde seg hos de ansatte for å få deres støtte i kampen for å bli ny styreformann i Orkla.

I et konsern skal de ansatte ha innflytelse på tre nivåer. Saker som vedrører omstilling, endring av arbeidsoppgaver og omorganiseringer skal ledelsen drøfte med de tillitsvalgte før de iverksettes. Den slags skal ikke komme som lyn fra klar himmel.Omfattende omstillinger som berører budsjett og strategi, skal vedtas i driftsstyret for de enkelte aksjeselskap hvor de ansatte er representert.Større investeringer, innsparinger og strategiske spørsmål skal vedtas i styret for konsernet. I Norge er det vanlig at de ansatte er representert i konsernstyret. Det er de ikke i Mecom, som har sitt hovedkontor i London. Det er her makten sitter, og her vil David Mecom ha de ansatte med.

I praksis er det ikke enkelt å definere hva slags saker som skal behandles hvor. Det er konsernsjefen som avgjør hvordan det blir i det daglige. I et konsern med en aktiv konsernsjef, kan styrene i driftsselskapene i praksis bli sandpåstrøingsorgan.

– Vi har behandlet de sakene som skal behandles, sier Bjørn M. Wiggen i Mecom Europe.

Det tviler vi ikke på. Men når styremøtene gjøres unna på en time, slik ofte er tilfelle i Mecom-sammenheng, forstår alle at de reelle avgjørelser fattes et annet sted.

Hvis styremøtene ender opp slik, er det ikke noe poeng å ha med eksterne styrerepresentanter. Det blir i så fall bare å sitte der mot en god timebetaling i form av styrehonorar.

Mecom er et sterkt overfrastyrt selskap. For å få strømlinjeformet selskapet ytterligere, skal en rekke styrer for lokalviser slås sammen. David Montgomery mener det er unødvendig med så mange styrerepresentanter. Når et selskap først skal styret sterkt fra troppen, er det forståelig at han mener det.

Det de opplever i Mecom, er det fagbevegelsen frykter når det gjelder globalisering og oppkjøp av utlendinger. I Norge har vi et sterkt bedriftsdemokrati. De nordiske ledelsesmodellen kjennetegnes blant annet av et tett samarbeid mellom ledelse og ansatte.

David Montgomery, som så mange andre bedriftsledere i utlandet, syne det er for mye plunder og heft med bedriftsdemokratiet. Ikke uten grunn heter det i prospektet som er utarbeidet for nye investorer at ” høy andel av ansatterepresentanter i styrende organer er en risikofaktor overfor nye investorer”.

Vi tror ikke det nytter å forsøke å snakke Montgomery til rette. Han vil lede som han gjør. De ansatte må forhold seg til det. Det er å håpe at Montgomery etter hvert får mer syn for hvordan vi her i Norden mener samarbeidet mellom ansatte og ledelse bør være.

Kreutzer mot toppen

Hvis ledelsen i Storebrand også denne gangen skulle mislykkes i å få plassert selskapet der det strategisk bør være, spørs det om ikke Idar Kreutzer sier takk for seg. Det er da grenser for hvor mye fram og tilbake fra eiernes side et selskap skal leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

De siste femten år er det blitt sukket mye over ens eiere blant ledelsen i Storebrand. Ikke har de fått selge seg til noen større og sterkere, ikke har de fått fusjonere og ikke har de fått kjøpe andre. Konsernsjef Idar Kreutzer har konsentrert seg om den daglige driften. Det har liksom ligget i kortene at noen vil komme å sluke Storebrand. Etter at man år etter år har bygget seg sterkere, mener Kreutzer at tiden nå er inne for å vise muskler. I går ble det kjent at de vil betale 18 milliarder til svenske Handelsbanken for å få kloa i forsikringsselskapet SSP. Markedet svarte med å sende Storebrandkursen åtte prosent ned og Handelsbankkursen åtte prosent opp. Det kan tyde på at Storebrand har bladd opp vel mye. Eller så er det bare slik det er i usikre tider – da premieres de som skaffer seg cash, ikke de som stifter gjeld for å våge seg på dristige oppkjøp.

Men såpass dristig som Idar Kreutzer er, må man være. Det mener i alle fall Jan Erik Langangen. Det er femten år siden han mislyktes med å kjøpe opp Skandia. Storebrand havnet økonomisk sett i grøfta, og Jan Erik Langangen fikk sparken. Langangen har latt være å kommentere utviklingen i Storebrand siden den tiden. I dag sier han til Finansavisen at Idar Kreutzer har gjort rett. Han konstaterer at Idar Kreutzer er i ferd med å få til det han selv ikke klarte.

Men han må få med eierne. Finanspressen skriver i dag at den islandske banken Kaupting, som har kjøpt seg opp til en eierandel på 20 prosent, kan komme til å si nei til oppkjøpet. Det er tydeligvis ikke plankekjøring Idar Kreutzer har lagt ut på.

Historisk sett går det ikke slik ledelsen i Storebrand planlegger. Jan Erik Langangens mislykkede raid mot Skandia satt lenge i veggene. Orkla og Kjell Inge Røkke satte foten ned da Storebrand ville fusjonere med Kreditkassen. DNB og Storebrand var også kommet langt med sine fusjonsplaner før DNB bakket ut. Seinere har DNB NOR vendt tommelen ned mot andre forsøk på å få større eiere til å overta.

Idar Kreutzer har blitt på post. Bygget stein på stein. Konsentrert seg om å levere resultater. Han har vært i Storebrand i 16 år. I 1995 tok han over som konserndirektør for økonomi og finans. Etter at Åge Korsvold måtte trekke seg som konsernsjef i 2002, ble Kreutzer konstituert. Etter tre måneder konkluderte styret med at det ikke var nødvendig å gå over bekken etter vann. Kreutzer fikk jobben på permanent basis.

Idar Kreutzer har fått pris for god ledelse. Han har sørget for at Storebrand også har utmerket seg ved å vise samfunnsansvar. Han har en sterk stilling både utad og innad. Men han har ikke fått til noe stort, han har «bare» holdt hjulene i gang – som om det ikke var nok. Da Ukeavisen Ledelse i 2003 vurderte ham som toppsjef, var det mangelen på resultater som trakk ned. Han ble også sett på som lite nytenkende og dristig. Det ble tegnet et bilde av ham som en solid, traust og forsiktig forsikringsforvalter. En som kunne leksa si, men som manglet Jan Erik Langangens driv og dristighet.

De siste årene har han vist at man kan komme langt med å følge de små skritts vei. Han ville nok i dag fått høyere score enn 6,5 av 10 når det gjelder å levere resultater.

Nå har Kreutzer tatt steget i opp i en annen divisjon; han er blitt en dristig oppkjøper. Det er ingen grunn til å tvile på at han ikke har gjort hjemmeleksa si godt. Og om det blåser ubestemmelige vinder over børsene, er det liten grunn til å tro at dette vil påvirke forsikringsmarkedet i sterk grad. Nye, store Storebrand som ledende i Norden burde kunne klare å levere solide resultater.

Idar Kreutzer er ikke typen som slår i bordet og forlanger at eierne skal slå inn på den mer dristige og offensive kursen han har valgt. Men hvis ledelsen i Storebrand også denne gangen skulle mislykkes i å få plassert selskapet der det strategisk bør være, spørs det om ikke Idar Kreutzer sier takk for seg. Det er da grenser for hvor mye fram og tilbake et selskap skal leve med.

Beste ledere i barnehagen?

De som i dag har levert barna i barnehagen, kan jo tenke at de blir tatt vare på av en ledelse som gjør det bedre enn den man selv må slite med på jobben. Så enkelt er det dog ikke å sammenlikne, skriver redaktør Magne Lerø .

De rister nok litt på hodet, en del næringslivsledere som i dag kan lese i Dagens Næringsliv at det er lederne i barnehagen som er de beste lederne. Det er en ganske utbredt oppfatning, at er det noen som kan ledelse, så er det de som driver i business og styrer med millioner av kroner og hundrevis av mennesker hver eneste dag. Men Nike Konsult har altså funnet ut at barnehageledere scorer bedre enn andre ledere både på utførelse, stil og på evnen til å bygge god kultur blant sine ansatte.

– Jeg ble veldig overrasket, men når man ser nærmere på hvor barnehagelederne scorer høyt, er det ikke så rart. De er jo utdannet pedagoger, sier Odd Leiv Andersen, organisasjonsutvikler og daglig leder i Nike Konsult til Dagens Næringsliv. De har drevet med lederutvikling i 11 år og har i denne tiden har de vært i kontakt med 4000 ledere.Konklusjonene han trekker basert seg på spørreskjemaer som blir fylt ut av medarbeiderne til alle lederne han har på kurs. Det er 80 barnehageledere i basen.Det kan nok stilles spørsmål med om en slik undersøkelse er representativ nok. Det får så være. Det har imidlertid ikke så mye for seg å rangere hvem som er de best lederne uavhengig av tid og sted, situasjon og bransje. Evnen til å lede er ikke en generell egenskap. Det denne undersøkelsen viser er at ansatte i barnehagen er mest fornøyd med sine ledere fordi de utøver et godt lederskap. Det betyr ikke at ledere i barnehagen nødvendigvis vil være bedre ledere enn andre om de begynte som ledere et annet sted. Det er jo ikke slik George Kenning hevdet, at er du en god leder, kan du lede hva som helst. Men man kommer et stykke på vei med å være en god ledertype.

Denne undersøkelsen måler ledelse forstått som relasjon til medarbeidere. Det er på mange måter kjernen i ledelse. Det er helt avgjørende at operative ledere mestrer dette. For ledere i politiske sammenhenger handler ledelse om en tilleggsdimensjon, å vinne kampen om interessene, å kunne sørge for at en får politiske gjennomslag for eget syn og den gruppen man representerer. Slikt blir det ofte tøffe bikkjeslagsmål av, både internt og eksternt. Når en skal avgjøre hvor dyktig en politisk leder er, legges det gjerne vekt på hva slags gjennomslagskraft en har.

Hvis Nike Konsult hadde sendt ut sitt spørreskjema når striden rundt Lars Sponheim og Carl I. Hagen pågikk på det mest intense, ville de sannsynligvis kommet betydelig lenger nede på lista over gode ledere enn barnehagelederne. Helt fram til i januar i år, ble Gerd-Liv Valla sett på som en god leder. I dag står hun for mange som eksempel på en dårlig leder. I næringslivssammenheng vurderes ikke en leder kun ut fra relasjoner og kulturbygging. Her gjelder det fremfor alt å oppnå resultater, skape lønnsomhet, ta sjanser, herje på slik at det blir pluss i regnskapene. I kampen for lønnsomhet kan ledere komme til å overse menneskene og prioritere effektiviteten og resultatjakten. I det lange løp er ikke det en god strategi. Noen ganger er det nødvendig. Lederne i barnehagen har ikke forlest seg på businesslitteratur om ledelse. De fleste trender inne ledelse går dem sikkert hus forbi. Men de forstår seg på mennesker. De vet hva ledelse handler om.

De kan snakke enkelt og tydelig slik at folk forstår. De vet at de må samarbeide for at man skal trives med å leve tett på hverandre. De har erfart at det gjelder å skape en kultur der en hjelper hverandre, fordi man må være sammen for å kunne mestre de utfordringer en stor flokk unger representerer hver eneste dag. Og de må leve åpent og ærlig. Unger ser, foreldre hører. Mange vet. Det er mye hybris knyttet til ledelse i næringslivet. Vi møter av og til en irriterende ”vi vet best”-holdning. Den bør de legge av seg. Vi har sett nok av ledere i næringslivet som går på trynet, nok av geskjeftige næringslivsledere som ikke har lyktes i det kompliserte samspillet som preger ledelse i stat og kommune. Men vi har sett få av dem prøve seg i barnehagen. Landets ledere innen barnehagen fortjener den anerkjennelsen som denne undersøkelsen gir. Og de som i dag har levert barna i barnehagen, kan jo regne med at de sannsynligvis blir tatt vare på av en ledelse som gjør det bedre enn den man må slite med på jobben.