Hagens svikt mot Tønne

Hagen har rett i at Jens Stoltenberg sviktet Tore Tønne mest. Når han skriver at han skammer seg over å ikke ha støttet Tønne, forteller det at han forstår bedre enn de fleste hva det betyr å bli gjort æreløs i mediene, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen mestrer mediene som Carl I. Hagen. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger han temmelig brutalt har benyttet seg av mediene for å ramme sine politiske meningsmotstandere, både i andre partier og i eget parti. Hagen er kjent for sine slag med storslegga, og få har som han evnen og viljen til å ramme der han vet det svir mest. Hagen har neppe tall på hvor mange han har såret.  Han har også fått utallige slag tilbake. Selv om han er blant de mest tykkhudete i landet, har han erfart at noen slag svir. Hagen vet også hva de betyr å bli jaget i flokk av mediene. Men han har hatt en egen evne til å stå opp imot presset. Han har kjeftet tilbake, forsvart seg og angrepet, vekselvis inntatt offerrollen for å vinne sympati eller står fram som triumfator etter å ha nedkjempet og satt på plass de han mente fortjente det.Med Tore Tønne ble det annerledes for Carl I. Hagen.

Tore Tønne var en meget respektert politiker og næringslivsleder. Da Dagbladet begynte å rulle opp saken med Tønnes dobbeltlønn og skjulte honorarbetalinger fra Kjell Inge Røkke via BA-HR, var dette en lissepasning for Carl I. Hagen. Her ble det antydet at en statsråd fra Ap var viklet inn i et korrupsjonslignede forhold til Kjell Inge Røkke mens han fikk etterlønn som politiker. De første kommentarene politikerne gir i slike saker, er nærmest selvfølgeligheter. Jens Stoltenberg sa for eksempel at dersom er utbetalt lønn urettmessig, regnet han med at pengene ble betalt tilbake.

Den som plutselig kommer i mediene søkelys med påstander om at en har begått alvorlige feil eller straffbare handlinger, er i utgangspunktet i en underlegen posisjon. Mediene har gjerne en god del informasjon, men mangler den hele sammenhengen. Den det gjelder har ikke der og da alle sakens forhold klart for seg. Da velger man å være sparsom med kommentarene. Man må selv skaffe seg oversikt. Tore Tønne ble taus. Økokrim ble koblet inn. Tønne ville vente med å kommentere saken til Økokrim hadde avsluttet etterforskningen.Når Tønne ikke sa noe, var også andre sparsomme med kommentarene. Tausheten ble etter hvert tung å bære for Tønne. Han opplevde å ikke bli trodd, nådde ikke fram, sa han til venner. Gerd-Liv Valla skriver om det samme i sin bok. Hun merket de hun trodde var hennes allierte trakk seg unna. Man defineres ut på sidelinjen, som en man må holde avstand til. Inntil videre i alle fall. Politikerne kalkulerer. Det lønner seg ikke å rykke ut med helhjertet støtte til en som opinionen gjennom det mediene skrive vender seg imot. Det er ende mer risikabelt dersom vedkommende faktisk har gjort noe ulovlig. Da må de som har støttet vedkommende svare for det. Derfor holder man seg unna. Det var bare Trond Giske i Ap-ledelsen som offentlig ga Gerd-Liv Valla anerkjennelse. Mens mediene valset opp med Tore Tønne, Kjell Inge Røkke og BA-HR, forble ledelsen i Ap taus. Carl I. Hagen også.  Hagen skriver at han mange ganger har grått over ta han ikke rykket ut med støtte til Tønne, at han skammer seg over sin unnlatelsessynd og ber familien om unnskyldning. Han mener han kunne ha reddet Tore Tønne dersom han hadde forsvart ham. På kommentatorplass i VG skriver Elisabeth Skarsbø Moen at Hagen med det gjør seg vel betydningsfull. Det kan så være, men vi skal ikke undervurdere effekten av at Hagen hadde rykket ut med helhjertet støtte til Tønne. Det ville blitt lagt merke til. Det hadde nok varmet Tønne, og bidratt til å gi han det håp han trengte.

Tore Tønne opplevde selv at han ble utsatt for en massiv fordømmelse av alt og alle. Han ble viklet inn i en ”den som tier, samtykker”- tankegang. Han fremsto vitterlig i mediene som en litt suspekt politiker som var opptatt av å sko seg på det offentliges bekostning. Økokrim tok ut tiltale mot Tore Tønne. Den kjempen maktet han ikke å kjempe. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jens Ulltveit Moe sa at det var Dagbladet som hadde tatt livet av Tønne. Selvsagt var det ikke det. Det var Tore Tønne som tok sitt eget liv. Et selvmord er ikke en nødvendighet som skjer på grunn av andre.  Utfallet kunne blitt et annet, som Carl I. Hagen skriver. At folk vil leve videre, har imidlertid sammeheng med det bildet andre bidrar til å tegne av en, for seg selv om omverdenen.

 

Lavere skatt for utlendinger

Det er da mye bedre at staten gir støtte til utlendinger som vil jobbe her i form av lavere skatt enn å punge ut til fullt arbeidsdyktige 62-åringer som ikke vil jobbe, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har ikke gått opp for oss hvor alvorlig mangelen på arbeidskraft kommer til å bli. Det er i ferd med å utvikle seg til et bikkjeslagsmål mellom arbeidsgivere for å få tak i den beste arbeidskraften her i landet. Det kan vi leve med. Sakte men sikkert begynner det å gå opp for oss at vi må få flere utlendinger til å komme til Norge for å holde hjulene i gang og sikre velferdssamfunnet. Når vi skal konkurrere på den internasjonale arbeidsmarkedet, opplever vi at svensker og dansker ligger foran oss i å tilby gulrøtter og gjør det enkelt for utlendinger å prøve seg i et nytt arbeidsmarked. Handels-og Servicenæringen tror ikke at arbeidslinjen til regjeringen fører i fram. De vil ta i bruk mer radikale metoder for å få utlendinger til å jobbe her. HSH vil gi utenlandske arbeidstakere lavere skatt i en overgangsperiode på et halvt år. Seks av ti handels- og tjenestebedrifter har ubesatte stillinger. Det er en kraftig økning fra samme tid i fjor, hvor 34 prosent av handels- og servicebedriftene meldte om arbeidskraftmangel. HSH roper om hjelp.De rakk og høste godt med pepper fra politikerne i går. Det er knapt noen som har ropt halleluja over å skulle favorisere utlendinger ved å tilby de lavere skatt.Med en gang ordet skatt nevnes, kommer alle kjepphestene når det gjelder skatt ut av stallen. Vibeke Hammer Madsen sier selv at hun vil ha lavere toppskatt for å stimulere kunnskapsmedarbeidere. Trygve Hegnar skriver i Finansavisen at det er bedre å senke det generelle skattenivået. Og han synes det er alt for galt at de som tjener 682 000 kroner i året må betale nær halvparten i skatt. Det må være mulig å diskutere et virkemiddel uten å ta hele skattedebatten. Spørsmålet er om man skal bruke skatt som et incentiv for å tiltrekke seg utenlandsk arbeidskraft. Hvis det virker, hvorfor skulle vi ikke da benytte oss av det? Det ville jo være et utmerke politisk signal å gi til alle som kommer til Norge for å jobbe at de alle skal få redusert skatt det første halve året. I første omgang gir det noen tapte inntekter til staten. Dersom det bidrar til at flere kommer til Norge og bidrar til økt verdiskaping, er dette utgifter til inntekters ervervelse for staten. Et slikt virkemiddel må samholdes med hva annet staten bruker pengene til. Det mest ”hull i hodet”- kravet komme fra LO og er knyttet til AFP. De krever at staten skal gi regelrett støtte til fullt arbeidsføre arbeidstakere på 62 år som heller vil ha ferie enn å jobbe. Det er stikk i strid med den arbeidslinjen regjeringen sir de står for. Men LO krever fortsatt og rasler med streikesablene dersom ikke Jens Stoltenberg gir seg.Kriseforståelsen knyttet til mangel på arbeidskraft er ennå ikke sterk nok. HSHs utspill faller nok dødt til jorden i denne omgang. 60 000 stillinger står ubesatt. Flere bedrifter kommer til å gå dukken på grunn av at de ikke klarer å tiltrekke seg arbeidskraft. Samfunnet kan leve med at del av de svakeste og minst lønnsomme stopper opp. Det er de bedrifter som har størst potensial for fremtiden som trenger arbeidskraften. Og så trengs det flere hender innen helse- og omsorg. Her kan det bli skikkelig ille flere steder i årene fremover med mindre vi klarer å få folk til å arbeide lengre eller få flere utlendinger i arbeid.

Vi trenger både arbeidskraft med høy spesialkompetanse og de med laver utdannelse som vil gå inn i omsorgsoppgaver. Skal noen få lavere skatt for å prøve seg på det norske arbeidsmarkedet, må det gjelde alle grupper. 

Burma-boikott

Nå er rollene byttet om. Aksjonisten Kjell Magne Bondevik kan kreve høyere tempo og kraftigere press mot regimet i Burma. Gammelaksjonisten Kristin Halvorsen må bruke tid, klargjøre premisser, konsekvenser og retningslinjer, for nå har hun makten, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik mener Kristin Halvorsen bør instruere oljefondet om å trekke investeringen i Burma nå. Hun bør ikke ta seg tid til å vente på en gjennomgang av de etiske retningslinjene som Etikkrådet for Statens pensjonsfond Utland (oljefondet) arbeider etter.

Grunnen til at oljefondets etikkråd ikke anbefaler salg, er at rådets retningslinjer ikke legger opp til nedsalg som en reaksjon på tidligere menneskerettighetsbrudd. Det er faren for fremtidige forhold som skal ligge til grunn for eventuelle reaksjoner mot selskaper.

– Våre retningslinjer er ikke innrettet slik at de skal fungere som en straffesanksjon. Det har vi ikke mandat til, sier leder av etikkrådet, Gro Nystuen, til NTB.

Danmarks største pensjonsselskap, ATP, trekker seg nå ut av en rekke internasjonale oljeselskaper som samarbeider med det burmesiske oljeselskapet Myanmar Oil. Det norske Oljefondet er inne med 7,6 milliarder kroner i åtte av tolv selskaper som ATP nå har bestemt seg for å vrake. Det aller meste av dette er satt i en aksjepost i det franske oljeselskapet Total. I tillegg kommer amerikanske Chevron, samt en gruppe selskaper fra India, Kina, Korea og Thailand.

Fremtiden i våre hender mener Etikkrådets preges av grov ansvarsfraskrivelse. Kjell Magne Bondevik mener rådet i det minste må komme med forslag til nye retningslinjer, slik at vi kan vurdere hvordan vi kan ramme dette usedvanlig brutale regimet

Bondevik, som nå leder Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, mener Kristin Halvorsen er for passiv når hun bare registrerer at retningslinjene ikke tilsier uttrekk av noen av de 20 selskapene i oljefondets portefølje som fortsatt investerer i Burma.

NTB konfronterer Bondevik med at han ikke tok til orde for at oljefondet skulle boikotte Burma da han selv var statsminister

- Det er lov å tenke nytt, også for en avgått statsminister. Det gjør jeg nå. For det andre er situasjonen i Burma enda mer akutt nå, svarer Bondevik.

Det er ingen grunn til å kritisere Etikkrådet. De handler ut fra de retningslinjene som gjelder. Det er heller ikke etikkrådets oppgave å være en pådriver når det gjelde retningslinjer for hvor Statens Pensjonsfond skal investere. Det er det politikerne, representert ved finansministeren som skal avgjøre.

Kristin Halvorsen har sagt at hun ønsker å bruke Statens Pensjonsfond ”for å skape en bedre verden”. Hun vil at det skal bli lagt merke til både i finanskretser og blant politiske ledere når Pensjonsfondet går ut eller bestemmer seg for ikke å gå inn i et selskap.

Som finansminister må imidlertid Kristin Halvorsen opptre forutsigbart og styre gjennom regler og retningslinjer. Det er god grunn til å endre reglene slik at Statens pensjonsfond Utland kan komme seg ut av selskaper som samarbeider med det brutale regimet i Burma.

Nå kan Bondevik opptre blant aksjonistene og presse regjeringen til enten å skjære igjennom utenom retningslinjene eller i det minste få fortgang i arbeidet med å presisere retningslinjene. Vi tviler på om det er stor uenighet mellom Bondevik og Halvorsen i denne saken. Som minister og beslutningstaker, må en imidlertid premisser og konsekvenser utredes skikkelig. Derfor tar det lengre tid enn det utålmodige aksjonister krever.

Rosenborgledelsen i ørska

Knut Torbjørn Eggen bør bli trener i Rosenborg. Hiv ut sportsdirektørene og la trenerne få det reelle sportslige ansvaret. Trenere bør ikke finne seg i å bli syndebukker når de vitterlig har begrenset ansvar for de resultater som kreves av dem, skriver redaktør Magne Lerø.

Rosenborg har hatt seks trenere på fem år. I går var det Knut Tørums tur til å få avskjed på grått papir. Han kjempet med tårene og fremsto som en drøm for et styre som vil sparke en trener. Han sa ikke et vondt ord om noen, snakket om at han bare hadde venner i Rosenborg, synes prosessen som hadde ført til at han måtte slutte var helt grei og ønsket laget alt godt. Til Dagbladet i dag understreker han viktigheten av klare kommandolinjer i den sportslige ledelsen. Det burde han sagt mye mer om.

Rosenborg er en rik klubb med lange, gode fotballtradisjoner. De er i verdensklasse når det gjelder bruk og kast av trenere. Det er knapt andre enn ledelsen i Rosenborg som tror det er trenerne det er noe galt med. Det er selvsagt Rosenborg som er problemet.

Rosenborg kan ikke regne med å tiltrekke seg de beste trenerne, av den enkle grunn at ledelsen i klubben ikke er dyktige nok – og de ser det ikke selv. Sportsdirektør Knut Torbjørn Eggen har vært trener i Fredrikstad. Han kan jo trent laget selv. Hvorfor tar han ikke ansvaret? Han trenger ikke en trener som skal gjøres ansvarlig for at de vinner kampene.

Det skal ikke mye til før det kan oppstå en konflikt mellom trener og sportsdirektør med samme kompetanse. Modellen man har i England med en manager som har det fulle sportslige ansvar, må være bedre enn den todelingen det legges opp til her. Gi ansvaret til en person som også blir ansvarlig for resultatene. Det vil gi mer langsiktighet, og det blir et sterkere samsvar mellom ansvar og myndighet. 

I Rosenborg fremstår styreleder Terje Svendsens som endimensjonaliteten selv. Han snakker som om han mener det er trenerne som er problemet i Rosenborg. Når han ikke er i stand til å levere en bedre situasjonsanalyse, er det stor fare for at de kommer til å sparke en ny trener neste høst.

Det første Rosenborg må innse, er at de ikke kan kreve av en trener at laget som regel skal vinne. Rosenberg må jekke seg ned, være fornøyd med at de ligger midt på tabellen og at innse at andre lag er bedre enn dem for tiden. De må gi en ny trener mer enn en sesong på å bevise hva han er god til. Vær realistisk. Sett et mål om at man skal vinne cupen eller eliteserien om tre år.

Og hold Nils Arne Eggen unna. Det virker som om han oppholder seg mye i kulissene. Sørg for at han ikke snakker i krokene om hvordan den nye treneren gjør det og hva som bør gjøres for at laget skal spille bedre. Ledere som trekker seg tilbake, bør holde avstand. Rosenberg er ikke en familiebedrift.

Styret bør stille sine plasser til disposisjon. Det betyr ikke nødvendigvis at de skal sparkes. Men valgkomiteen bør kunne få frie hender til å snekre sammen et nytt styre. De trenger en ny start i Rosenberg. Det får man ikke dersom alle i nåværende ledelse fortsetter og man kun får på plass en trener som er villig til å forsøke seg.

Det beste Rosenberg kan foreta seg, er å la sportsdirektør Knut Torbjørn Eggen bli manager og ansette to hjelpetrenere. Hvis styret ikke er fornøyd med de resultatene laget oppnår, får de sparke Eggen.

I fotballen bør det være som i samfunn- og næringsliv for øvrig. Hvis noen skal sparkes, er det sjefen.

Demonisering av Valla

Gerd-Liv Valla er som et åpent sår i LO. Det gror ikke ved at de holder kjeft og ikke vil forholde seg til kritikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Elin Ørjasæter, hodejeger og bedriftsrådgiver, sier til NRK
at striden rundt Gerd-Liv Valla viser at kvinner blir tatt hardere fordi de er
kvinner. En mann ville aldri blitt utsatt for den typen behandling som Valla
fikk i vår og de reaksjonene hun er blitt møtt med etter at hun ga ut boken
sin. Menn i toppstillinger får ikke fokus på sin personlighet, slik kvinner
opplever, mener Ørjasæter. Hun tror denne saken vil føre til at flere kvinner
vil vegre seg for å søke seg til krevende toppsjefstillinger, fordi de ikke vil
utsette seg for medienes hardhendte behandling. Hun mener Valla i mediene blir
demonisert og stadig utsatt for ondsinnede angrep.

Elin Ørjasæter ble hyret inn som rådgiver for Gerd-Liv Valla
da det sto på som verst i vår. Hun har tidligere uttalt at medienes beskrivelse
av Valla som leder ikke stemmer.

Denne saken er ikke bare et nederlag og et åpent sår for
Gerd-Liv Valla og LO. Den er et nederlag for alle som er opptatt av kvinnelig
lederskap. Det var to kvinner som virkelig ønsket å jobbe sammen som ikke
maktet samarbeidet på toppen der makten rår. Det gir nok ikke kvinner mersmak
på ledelse å lese Vallas bok.

Noen av reaksjonen Valla har fått på boken er ondsinnete,
hevder Ørjasæter. Her sikter hun blant annet til hva mannlige redaktører kan få
seg til å mene. Politisk redaktør i VG, Olav Versto, påstår hun er på hevntokt
og har skrevet en blodstyrtning av en bok. Han ga sine drepende
karakteristikker om boken få timer etter pressekonferansen. Harald Stanghelle i
Aftenposten mener hun er brutal. Begge reagerer de på Vallas omtale av Yssen.
Stanghelle har i intervjuer fremhevet sin egen yrkesetikk i motsetning til
Vallas.

Det har særlig falt Stanghelle og andre tungt for brystet at
Valla skriver at hun reagerte negativt på at hun i Fougnerutvalget fikk
spørsmål om årsaken til at Yssens var overstadig beruset på en sommerfest. Det
mente hun ikke hadde noe med saken å gjøre. Men Jan Fougner spurte om det kunne
skyldes at hun var lei seg. Underforstått: Konflikten med Valla var så tøff at
hun begynte å drikke. Det Valla skriver kaster lys over hvordan
Fougner-utvalget arbeidet. Derfor hører det med. Å forlange at Valla skal holde
kjeft med henvisning til at et er slik ledere skal opptre i en personalsak, er
selvsagt urimelig. Yssen er ikke lenger omfattet av konfidensialitet.

I VG i går slo medlem av Fougnerutvalget, førstelagmann
Nils-Erik Lie, til mot Valla fordi hun refererer fra samtaler i
granskingsutvalget. Han mener Valla beskriver en virkelighet ikke han kjenner
seg igjen i.

– Å ha lest denne boken styrker meg ytterligere i
oppfatningen av at utvalget kom til riktig konklusjon, sier Lie. Med det mener
han at Valla brøt arbeidsmiljøloven og mobbet Yssen.

En underlig påstand, men forståelig for å forsvare det han
har vært med på. Fougnerutvalget var dels nyttige idioter for dem som ville
fjerne Valla. De får finne seg i at deres konklusjoner er blitt mer og mer
omstridte etter hvert som tiden har gått.

Saken kan oppsummeres slik:

Mye tyder på at tiden var uten for Valla som LO-leder. Hun
hadde skaffet seg for mektige fiender internt. Dette hadde sammenheng med
lederstil og maktforholdene i LO. Hun har ikke håndtert konflikten med Ingun
Yssen på en god måte før den ble offentlig kjent. Og i alle fall ikke etterpå.
Fougnerutvalget ble brukt i et spill for å fjerne henne. Fougnerutvalget fremstår
som et eksempel på hvordan man ikke skal takle en arbeidskonflikt. Gerd-Liv
Valla burde satt foten ned for et granskingsutvalg med utenforstående jurister.
Da måtte Kjell Bjørndalen stått åpent fram og sagt han ikke hadde tillit til
henne. LO-sekretariatet sa det motsatte. Det var det mange som ikke mente.

Valla falt for eget grep. Hun var blitt for mektig og
uregjerlig. Striden mellom henne og Yssen hadde en kunne løst dersom det ikke
var så mange som ville bruke denne saken til i det minste å svekke henne.

Når det gjelder konflikter i ledergrupper, er det tvil om
hva rettstilstanden her. I næringslivet er det en selvfølge at en toppsjef har
makt og myndighet til flytte på en leder som ikke fungerer godt nok eller som
man er i konflikt med. Det løses med sluttpakker. En statsråd kan bytte ut en
statssekretær uten nærmere begrunnelse. For Valla var Yssen nærmest som en
statssekretær å regne. Hun forventet at hun leverte saftig og skikkelig LO-politikk,
hvilket hun etter Valla mening ikke gjorde. Fougnerutvalget har sett på henne
som en hvilken som helst annen ansatt.

At de nye bestemmelsen i arbeidsmiljøloven skulle bli prøvd
i forhold til LOs leder og hennes høyre hånd i den store og viktige
internasjonal avdelingen i LO, finnes det knapt et menneske som hadde tenkt var
mulig før LO valgte å engasjere tre jurister til å granske saken.

Men da jus, makt og medier gikk sammen, klarte ikke engang
Gerd-Liv Valla å holde seg stående.

NetCom til veggs

Post- og teletilsynet går sin seiersgang. Nå vil de tvinge
NetCom i kne med en bot på 250 000 kroner per dag dersom de ikke gjør som
tilsynet krever. Nå bør politikerne slippe tilsynsmakten løs overfor tv-markedet
også, skriver redaktør Magne Lerø.

På mobiltelefonområdet fungerer konkurransen. Det skyldes at
Post- og teletilsynet har hengt over skulderen på aktørene nærmest dag og natt.
NetCom og Telenor er ikke bare blitt tvunget til å stille nettene sine til
disposisjon for over et dusin konkurrenter. Det skal skje til priser tilsynet
kan godta. Tilsynet har også satt foten ned når det gjelder hvilken pris de kan
ta for sine øvrige tjenester. Telenor har avfunnet seg med tilsynets vedtak.
NetCom har satt seg skikkelig på bakbeina.

Tilsynet har pålagt NetCom å redusere det de forlanger for å
motta samtaler fra kunder i et annet nett og bringe dem til kunder i sitt eget
nett, såkalt terminering. Tilsynet har pålagt dem å reduseres prisen fra 91 øre
til 70 øre. Det hevder NetCom de vil tape 7–800 millioner kroner på i året. De
har anket til Samferdselsdepartementet, men har fått avslag. De har også prøvd
saken for retten, men har ikke vunnet fram. I går kom brevet fra Post- og
teletilsynet. De gir NetCom frist på en uke for å kutte termineringskostnadene.

August
Baumann, administrerende direktør i NetCom, vil ikke si til Dagene Næringsliv
hva de kommer til å gjøre.

Vi kan vanskelig se for oss at NetCom vil være tjent med å
ligge i en permanent konflikt med Post- og teletilsynet og betale en bot på 250 000
kroner dagen. Når NetComs prispolitikk kommer i fokus på denne måten, vil de
også kunne gi en negativ profil i markedet. De må beregne tap av kunder dersom
de ikke innretter seg etter de krav tilsynet har stilt.

Også
i Europa har mobilselskaper måtte tåle at myndighetene har grepet inn i deres
prispolitikk. EU har for eksempel gitt direktiver for hvor mye selskapene får
ta seg betalt for samtaler som krysser landegrensene.

Når myndighetene har maktet å sikre konkurranse og stadig lavere
priser, skyldes det at det ikke er så komplisert å regulere dette markedet. På
dette området har man i flere land klart å vise kundene hva myndighetene mener
med at det skal være reell konkurranse i et marked.

Det
er langt mer komplisert å regulere tv-markedet. Her handler det om
tradisjonelle tv-kanaler, nye og gamle distribusjonsselskaper, innhold og drift
av nettsteder og distribusjon og innhold både på nett, tv og avis. Her i landet
har Telenor total dominans i dette markedet. De sitter på alle sider av bordet
og får det stort sett som de vil. Når det gjelder det nye digitale bakkenettet
er konflikten mellom TV 2 og Telenor blitt åpenbar.

I Stortinget er de sterkt kritiske til Telenors dominerende
stilling. Noen tar til orde for at Telenor må splittes opp. Kulturminister
Trond Giske henviser til at regjeringen vil utvide loven om eierskap i mediene
til også å omfatte elektroniske medier. Det vil gi myndighetene et verktøy for
å gripe inn mot Telenor dersom konkurransen i markedet trues.

Det er på høy tid at politikerne styrker
mulighetene for at Telenor kan holdes mer effektivt i ørene av
tilsynsmyndighetene.

Vallas avsløringer

Det er all mulig grunn til å tvile om på om Gerd-Liv Valla mobbet Ingunn Yssen. Valla har selv skyld i at hun ble fjernet som LO-leder på grunn av sin knallharde lederstil og politiske uforsonlighet. Måten det skjedde på er en skamplett for LO, skriver redaktør Magne Lerø .

Med sin bok oppnår Gerd-Liv Valla det hun er ute etter, selv om hun får flengende kritikk for å ha vært for brutal, tatt minimalt med selvkritikk og lagt skylden på andre. Hennes versjon, subjektiv og usedvanlig hardtslående, er vel verd å lytte til.

Det er grunn til å tvile på Fougnerutvalget som konkluderte med at Valle mobbet Ingunn Yssen. Denne saken handlet først og fremst om makt og politikk. Gerd-Liv Valla hører på sett og vis en annen tid til, en tid der det er sjefen som bestemmer og der det gjelder å kjempe hensynsløst for de interesser som skal ivaretas. Det er ikke tvil om at hun mener Ingunn Yssen ikke mestret jobben som internasjonal sekretær. I LO-ledelsen mente de at Ingunn Yssen ikke var rett kvinne på rett plass. Yssen hadde et bilde av seg selv som en dyktig leder som mente hun burde høre til tetsjiktet i Ap, i det minste på statssekretærnivå. Etter Vallas mening var hun det svake ledd i LO-ledelsen. Det kunne hun ikke leve med. Yssen måtte forstå at hun ikke levde opp til kravene. Er det en ting som er brutalt vanskelig, så er det å kommunisere til en venn som en selv har ansatte at vedkommende ikke holder mål. Valle mente det var hennes sure plikt å gjøre det. Alle som har vært oppe i tilsvarende situasjoner, vet hvor lett det oppstår misforståelser. Det er ingen grunn til å tvile på at Valla begikk feil. I alle fall gjorde hun det da saken ble kjent. Da fremsto hun som en like hard og uforsonlig leder som det Yssen påsto hun var. Da begynte snøballen å rulle som førte til at hun måtte trekke seg. Hun var selv skyld i det.

Å komme i konflikt med en så sterk, direkte og krevende leder som Gerd-Liv Valla er ingen spøk. Hun utstråler makt. Man blir ikke upåvirket av å være i nærheten av henne. Hun kan nok virke uforsonlig og nådeløs.

Det er rystende å lese det Valla skriver om Fougner-utvalgets arbeid for å finne ut hva som skjedde mellom de to. Er det noe ledere bør ha lært av denne saken, er at de aldri bør finne seg i at deres lederstil blir gransket av jurister og psykologer. Det er uverdig å bli behandlet som en tiltalt og der det er de som gransker saken som også er dommere. Det er LO som må ta ansvar for det Fougner-utvalget foretok seg. LOs behandling av Valla er et skrekkens eksempel på hvordan man ikke skal behandle toppsjefer man ikke er fornøyd med.

Jens Stoltenberg og Martin Kolberg får tåle Gerd-Liv Vallas versjon av hva som skjedde. De skapte et inntrykk av at dette var en personalsak som de ikke blandet seg inn i. Det er ikke riktig. Det var en sak de i aller høyeste grad var opptatt av på politiske premisser. Åpent og ærlig refererer Valla fra sine samtaler med Stoltenberg. Hun leverer ikke noe karakterdrap på Stoltenberg, som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten. At noen mener Stoltenberg framstår som svak og vinglete, har andre sagt før henne. På pressekonferansen sa hun også at Jens Stoltenberg på mange måter gjør en ypperlig jobb.

Valla skriver også om at Ingunn Yssen var overstadig beruset på et sommerarrangement. Vanligvis omtaler man ikke den slags til mediene. Harald Stanghelle, Olav Versto og Per Østvold mener dette er kritikkverdig. Men hvorfor gjør Valla dette? Det er for å vise hvordan Fougner-utvalget arbeidet. Påstanden var at Yssen drakk seg full fordi hun var psyket ned at Valla. Det forteller litt om nivået denne granskingen ble lagt på. Hun skriver også om Fougner som er opptatt av hvordan øynene hennes ser ut når hun er sint. Som nå, svarer Valla og Fougner fortsetter å spørre om de blir svarte.

Gerd-Liv Valla må ha lov til å hardnakket holde fast på at hun har rett og at Ingunn Yssen er brukt i et politisk spill for å ramme henne. Ydmykhet er kun en dyd dersom man er det. Vallae er ikke ydmyk. Hun er sint, skuffet og føler seg sviktet og elendig behandlet. Vi forstår henne. En av hennes svake sider er at hun er dårlig til å se saker fra andres side, men drivende god til å se saker ut fra egne premisser.

Andre organisasjoner som kommer i konflikt med sin leder, løser saken med en sluttpakke. Sluttpakker vil de ikke ha i LO. Istedenfor skal nå Gerd-Liv Valla reise rundt på LOs regning å snakke om det hun er opptatt av. Det er fagpolitisk arbeid og hennes egen skjebne. Rundt om i lokallagene får de nå høre at Martin Kolberg opptrer løgnaktig, at Jens Stoltenberg opptrer vinglete og ubesluttsom, at Kjell Bjørndalen har gitt henne dolkestøt, at Per Østvold er en sviker og Roar Flåten en svekling.

Valla er opptatt av å gjenreise sin ære og sikre sitt ettermæle. Hun har nok mange tilhengere ennå. Noen formelle posisjoner i LO kan hun ikke vente seg. Men vil hun kunne spille en rolle som meningsbærer og opinionsdanner i kraft av det hun en gang var og fortsatt er? Tiden får vise.

Korrupsjonsbonus med fly

Myndighetene bør se om det ikke er mulig å ta knekken på flyselskapenes bonussystemer, i det minste å sørge for at man ikke tillater korrupsjon og skatteunndragelse på dette området, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis arbeidsgiver betaler en flyreise som koster 5000 kr, får den ansatte en bonus på 1000 kroner som kan benyttes til private flyreiser. Det er kun opp til en selv om man vil oppgi denne fordelen til skattemyndighetene. Slik virker det nye bonussystemet som Norwegian innfører. Andre flyselskaper har tilsvarende bonussystemer.

– Dette er prinsipielt galt og sterkt uønsket blant norske bedrifter. Hadde en it-sjef fått 1000 kroner til å kjøpe privat datautstyr av pc-leverandøren, hadde han risikert tiltale og fengsel for korrupsjon, sier Arne Villadsen i reisebyråkjeden Berg-Hansen til Dagens Næringsliv.

Sten Magnus, administrerende direktør i Umoe catering og ledere av det etiske råd i NHO sier han har liten sans for systemer som legger opp til å lede folk til å gjøre ting de ikke burde gjøre.

Jan Borgen, generalsekretær i Transparency peker på faren for korrupsjon og at det er innlysende at mange unndrar seg skatt. Han ber myndighetene vurdere om slike bonusprogrammer er lovlige.

Administrerende direktør Bjørn Kjos forsvarer seg med at ”alle gjør det”. Han har ingen ting imot at skattemyndigheten ber om innsyn i hvem som tar ut bonusreiser. Han regner med at bedriftene vil være opptatt av å bruke bonusen til nye jobbreiser.

Disse bonusordningene reiser spørsmål på tom plan. Er det riktig at ansatte som reiser på bedriftens regning skal få et frysegode tilsvarende 20 prosent av det en reiser for? Og er det arbeidsgiver eller den ansatte som har ansvar for å innberette dette til ligningsmyndighetene?

Kan arbeidsgiver bare lukke øynene for et skatteunndragelser som oppstår som følge av det som skjer i arbeidsgivers regi?

Vi har et temmelig finmasket system som skal sikre at frynsegoder ikke unndras beskatning. Noen ganger lager myndigheten mye ekstraarbeid for relativt små beløp. Bonusprogrammet er et betydelig frynsegode for enkelte og som ikke er underlagt den samme kontroll som gjelder for eksempel for reiseregninger, dekning av telefon eller dekningen av andre kostnader som har sammenheng med yrkesutøvelsen.

Myndighetene bør gå bonusprogrammene kritisk etter i sømmene. En mulighet er at flyselskapene blir pålagt å rapportere til ligningsmyndighetene all bruk av bonusreiser. Problemet er imidlertid å skille mellom privat bruk av bonusreiser og bonusreiser som skjer på vegne av arbeidsgiver.

En annen mulighet er å forby bonusprogrammer med henvisning til at det hindre konkurransen i markedet. Hvis alle tilbyr et eller annet bonusprogram, er ikke det like naturlig.

En tredje mulighet er at myndighetene nedlegger forbud mot at bonuser opptjent der arbeidsgiver betaler billetten, ikke skal følge den ansatte, men arbeidsgiver. I praksis blir det imidlertid vanskelig å følge opp et slikt system, fordi flybilletter er knyttet til personer og ikke hvem som betaler.

Flere bedrifter har strenge regler for hva ansatte kan motta som gaver og hva de selv gir av gaver til sine forbindelser. Mange arbeidsgivere vil lage systemer som sikrer at den enkelte ansatte ikke kan bruke opptjent bonus til egne reiser. Det påfallende er imidlertid at myndighetene ikke har kommet opp med systemer som sikrer at slike fordeler beskattes på lik linje med andre fordeler.

Ut med syndebukkene

SV har mistet halvparten av sine velgere og håper det hjelper å sparke ut nær halvparten av sine statsråder. Det gir få nye velgere. Ap vil ikke gi minipartiet SV sterkere politisk innflytelse, skriver redaktør Magne Lerø .

Ommøbleringen i regjeringen er et sårt rop om hjelp fra SV. SV tapte halvparten av sine velgere ved årets kommunevalg. Nå skifter de ut to av sine fem statsråder i håp om at det skal få velgerne tilbake. Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy legger ikke skjul på at de trekker seg fordi de blir motarbeidet av sine egne.

Vi kan i farten ikke huske at en statsråd har benyttet den seremonielle overrekkelsen av nøkkelen til sin etterfølger til å levere en flengende kritikk av sitt eget parti og egen regjering. Øystein Djupedal sa han hadde advart mot å kutte forskningsbevilgningene med en prosent. Han mener dette er blitt en av de største belastningene for regjeringen. Han sa rett ut av SV er preget av sutring. På spørsmålet om han er bitter på partifeller og kritikere svarte Djupedal at han holder seg til Voltaire: Det viktigste for et godt liv er god fordøyelse og dårlig hukommelse.

Helen Bjørnøy var et relativt ubeskrevet blad da hun ble statsråd. Hun orket ikke lenger all den interne kritikken. Det er den som svir. Hun innså at partiet ikke ville gi henne muligheter for å komme på offensiven. Det er forståelig at hun ba om avløsning.

Med Øystein Djupedal er det annerledes. Han har vært nestleder i SV, er en dreven politiker og har vært Kristin Halvorsens våpendrager i en årrekke. Det må være bittert å bli ofret for å skape ro i partiet. Kristin Halvorsen kunne valgt å latt Djupedal fortsette med ansvar for skole og barnehager og hentet Tora Aasland inn som forsknings- og utdanningsminister. Men Djupedal skulle ofres for å skape intern ro.

Karita Bekkemellom gir i dag klar beskjed om at hennes tid i politikken er over. Det er ikke godt å si hva Djupedal tenker.

Å sette inn Solhjell og Aasland istedenfor Djupedal vil neppe skaffe SV nye velgere. Det betyr ingen omlegging av regjeringens politikk.

Hva Erik Solheim kan drive det til, er ikke godt å si. Det er i utvikling Solheim har hjertet sitt, men det er miljøspørsmålene som vil legge beslag på det meste av hans arbeidstid. Det er greit nok at han har fått Heidi Sørensen som statssekretær, og at hun har større kunnskaper på dette området enn Helen Bjørnøy. På miljøområdene står imidlertid konfliktene i kø. Det betyr at statsråden selv må bruke mye tid på det. Det blir minde tid til utvikling.

Ved siden av Kristin Halvorsen er Erik Solheim det beste kortet SV har. Det er forståelig at Halvorsen ville ha ham til å ta ansvar for miljøarbeidet. Det Erik Solheim ikke får til, det er ikke mulig å få til. Det er budskapet hun sender ut til sitt eget parti.

Kritikerne i SV har nå fått de som de har villet. Djupedal og Bjørnøy er ofret. Nå forventer hun at det blitt slutt på sutringen og at partiets tillitsvalgte rettet fokus mot det SV oppnår, ikke det de taper i regjeringssamarbeidet. Det er ingen grunn til å tvile på at SV vil anstrenge seg til det ytterste for å stå regjeringsløpet ut til 2009.

Det kommer ikke til å gå med Erik Solheim som med Helen Bjørnøy. Erik Solheim er en samlende leder og nyter tillit i mange miljøer. Fredrik Hauge i Bellona gjør det klart at Solheim sto øverst på listen over hvem han ønsket seg som miljøvernminister. Erik Solheim vil ha større gjennomslag enn Helen Bjørnøy når det gjelder å forklare det norske folk hva som er nødvendig på miljøområdet. Da Åslaug Haga ble olje- og energiminister, kunne en få inntrykk av at hun ville fronte miljøsaken. Det tok ikke mer enn to uker før hun fikk høre at hun ikke lever opp til forventningene når det gjelder satsing på fornybar energi.

Det kan bli Erik Solheim mot Åslaug Haga i miljøpolitikken. Erik Solheim har allerede varslet om strengere miljøkrav til oljeindustrien.

Det er politikken som avgjør hva folk stemmer på. De store politiske sakene avgjøres av regjeringen, ikke av enkeltstatsråder i løpet av en toårsperiode. Men personer skaper et inntrykk gjennom det mediene formidler. Bjørnøy og Djupedal fikk festet et taperstempel på seg. Bård Vegard Solhjell og Tora Aasland er som nye ark med fargestifter å regne. Faren er at de ikke blir tydelige og synlige nok. Djupedal var vitterlig på banen titt og ofte.

Hvis det er noen som kan makte å gi SV noen nye stemmer, er det Erik Solheim som har vinnerstatus fra første time av. Om han skal fremstå som en vinner som miljøvernminister, er det ikke han, men Jens Stoltenberg som avgjør. 

Riktige bedriftsnedleggelser

Utviklingen har vist at politikerne tok feil og Norske Skogs jagete syndebukk, Jan Oksum, hadde rett da han sørget for at Union i Skien ble lagt ned. De rødgrønne har ikke skaffet seg et eneste nytt verktøy for å hindre bedriftsnedleggelser heldigvis, skriver redaktør Magne Lerø .

Før valget for to år siden konkurrerte landets politikere om
å være mest imot nedleggelsen av Norske Skogs papirfabrikk i Skien. De
rødgrønne brukte nedleggelsen av Union som et eksempel på hva som aldri skulle
skje dersom de rødgrønne kom til makten. Tiden er inne for politikerne til å si
at de tok regelrett feil når det gjaldt Union. For det første har de fleste av
de rundt 400 ansatte fått seg nye jobber. Behovet for kvalifisert arbeidskraft
er fortsatt stort i Grenlandsområdet. Utviklingen innen papirindustrien har
vist at Jan Oksum som ble sparket som administrerende direktør i fjor, hadde
rett. Det er overkapasitet i bransjen. Det betyr at det må produseres mindre
papir. Da kan en klare seg med færre fabrikker. De
ansattes representanter og politikerne fremstilt Norske Skog som en rå
kapitalist som bare var opptatt av å tjene penger og ikke brydde seg om de
ansatte. De banket i bordet med historiske tall som viste at Union gikk i
pluss. Rødgrønne politikere kvitterte med at de ville endre loven slik at det
ble forbudt å legge ned ulønnsomme bedrifter. De rødgrønne kom fort til sans og
samling og droppet ideen om forbud mot bedriftsnedleggelser. Det
ble også snakket mye om at næringsministeren i en rødgrønn regjering skulle
utstyret med nytt verktøy som han kunne bruke for å hindre nedleggelser av
bedrifter. Sannheten er at Dag Terje Andersen ikke har klart å skaffe seg en
eneste verktøy som han kan bruke dersom det kan bli aktuelt å nedlegge eller
innskrenke driften ved noen av Norske Skogs bedrifter.

Konsernet
Norske Skog hadde et underskudd på 3,5 milliarder kroner i 2006. Lønnsomheten i
2007 er heller ikke tilfredsstillende. Aksjekursen har falt med mer enn femti
prosent i år. Overskudd før skatt i 2. kvartal var på 173 millioner. Det er en
god forbedring, men det er for dårlig for å forrente eierne kapital.

Styret
har vedtatt å kutte kostnader med tre milliarder innen 2010. Det betyr at 1000
av de 8000 ansatte ved konsernets 18 fabrikker i 14 land vil miste jobben. Hvor
hardt det vil ramme ansatte i Norge, er ikke godt å si. Det snakkes om at
antall ansatte i Norge skal reduseres med 170. De fryktet de ville bli
permittert for noen uker siden. Det har ennå ikke skjedd. konsernsjef Christian
Rynning-Tønnesen har uttalt til E24 at han ikke vil utelukke at
magasinpapirfabrikken Saugbrugs i Halden kan bli solgt.

Styreleder
Kim Wahl og konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen tror ikke man klarer å oppnå
god nok lønnsomhet ved å kutte kostnader og forbedre driften. De tror på en
restrukturering i bransjen. Det betyr at Norske Skog må finne noen å fusjonere
med.

Det
var under ledelse av Jan Reinås at Norske Skog kjøpte seg opp til å bli blant
verden største papirprodusenter. Det er tvilsomt om man kan kjøre videre på
oppkjøpslinjen. Det er selvsagt mulig noen vil kjøpe Norske Skog. Det mest
sannsynlige er en fusjon. Det betyr at skogeierforeningene, som i dag eier 13
prosent av aksjene, blir ytterligere utvannet.

I
Nord-Amerika har etterspørselen falt hele ti prosent det siste året. I
Nordvest-Europa og i Japan faller etterspørselen moderat, mens veksten i
Australia har stoppet opp. Fallet i etterspørsel etter papir skyldes at
avisenes opplag faller. Den utviklingen regner en med vil fortsette. Det vil
ikke kompensere for den økte etterspørselen i mindre utviklete land. Mens
inntjeningen er for dårlig, øker kostnadene på grunn av dyrere energi og
råvarer.

Det
politikerne bør ha lært av Union-saken, er å holde fingrene unna. Ledelsen i
Norske Skog kjemper for å sikre en forsvarlig drift i årene fremover. Det er
styret og ledelsen som har kompetansen, ikke politikerne. Selvsagt kan de
beklage dersom utlendinger får et sterkere grep om Norske Skog og at fabrikker
bli lagt ned. Men noen krise er det ikke. Vi trenger arbeidskraft i Norge til
bedrifter som skaper lønnsomhet på sikt. Målet kan ikke være å holde på alt
slik som det har vært.