Myndighetene bør se om det ikke er mulig å ta knekken på flyselskapenes bonussystemer, i det minste å sørge for at man ikke tillater korrupsjon og skatteunndragelse på dette området, skriver redaktør Magne Lerø.
Hvis arbeidsgiver betaler en flyreise som koster 5000 kr, får den ansatte en bonus på 1000 kroner som kan benyttes til private flyreiser. Det er kun opp til en selv om man vil oppgi denne fordelen til skattemyndighetene. Slik virker det nye bonussystemet som Norwegian innfører. Andre flyselskaper har tilsvarende bonussystemer.
– Dette er prinsipielt galt og sterkt uønsket blant norske bedrifter. Hadde en it-sjef fått 1000 kroner til å kjøpe privat datautstyr av pc-leverandøren, hadde han risikert tiltale og fengsel for korrupsjon, sier Arne Villadsen i reisebyråkjeden Berg-Hansen til Dagens Næringsliv.
Sten Magnus, administrerende direktør i Umoe catering og ledere av det etiske råd i NHO sier han har liten sans for systemer som legger opp til å lede folk til å gjøre ting de ikke burde gjøre.
Jan Borgen, generalsekretær i Transparency peker på faren for korrupsjon og at det er innlysende at mange unndrar seg skatt. Han ber myndighetene vurdere om slike bonusprogrammer er lovlige.
Administrerende direktør Bjørn Kjos forsvarer seg med at ”alle gjør det”. Han har ingen ting imot at skattemyndigheten ber om innsyn i hvem som tar ut bonusreiser. Han regner med at bedriftene vil være opptatt av å bruke bonusen til nye jobbreiser.
Disse bonusordningene reiser spørsmål på tom plan. Er det riktig at ansatte som reiser på bedriftens regning skal få et frysegode tilsvarende 20 prosent av det en reiser for? Og er det arbeidsgiver eller den ansatte som har ansvar for å innberette dette til ligningsmyndighetene?
Kan arbeidsgiver bare lukke øynene for et skatteunndragelser som oppstår som følge av det som skjer i arbeidsgivers regi?
Vi har et temmelig finmasket system som skal sikre at frynsegoder ikke unndras beskatning. Noen ganger lager myndigheten mye ekstraarbeid for relativt små beløp. Bonusprogrammet er et betydelig frynsegode for enkelte og som ikke er underlagt den samme kontroll som gjelder for eksempel for reiseregninger, dekning av telefon eller dekningen av andre kostnader som har sammenheng med yrkesutøvelsen.
Myndighetene bør gå bonusprogrammene kritisk etter i sømmene. En mulighet er at flyselskapene blir pålagt å rapportere til ligningsmyndighetene all bruk av bonusreiser. Problemet er imidlertid å skille mellom privat bruk av bonusreiser og bonusreiser som skjer på vegne av arbeidsgiver.
En annen mulighet er å forby bonusprogrammer med henvisning til at det hindre konkurransen i markedet. Hvis alle tilbyr et eller annet bonusprogram, er ikke det like naturlig.
En tredje mulighet er at myndighetene nedlegger forbud mot at bonuser opptjent der arbeidsgiver betaler billetten, ikke skal følge den ansatte, men arbeidsgiver. I praksis blir det imidlertid vanskelig å følge opp et slikt system, fordi flybilletter er knyttet til personer og ikke hvem som betaler.
Flere bedrifter har strenge regler for hva ansatte kan motta som gaver og hva de selv gir av gaver til sine forbindelser. Mange arbeidsgivere vil lage systemer som sikrer at den enkelte ansatte ikke kan bruke opptjent bonus til egne reiser. Det påfallende er imidlertid at myndighetene ikke har kommet opp med systemer som sikrer at slike fordeler beskattes på lik linje med andre fordeler.