Gerd-Liv Valla er som et åpent sår i LO. Det gror ikke ved at de holder kjeft og ikke vil forholde seg til kritikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Elin Ørjasæter, hodejeger og bedriftsrådgiver, sier til NRK
at striden rundt Gerd-Liv Valla viser at kvinner blir tatt hardere fordi de er
kvinner. En mann ville aldri blitt utsatt for den typen behandling som Valla
fikk i vår og de reaksjonene hun er blitt møtt med etter at hun ga ut boken
sin. Menn i toppstillinger får ikke fokus på sin personlighet, slik kvinner
opplever, mener Ørjasæter. Hun tror denne saken vil føre til at flere kvinner
vil vegre seg for å søke seg til krevende toppsjefstillinger, fordi de ikke vil
utsette seg for medienes hardhendte behandling. Hun mener Valla i mediene blir
demonisert og stadig utsatt for ondsinnede angrep.

Elin Ørjasæter ble hyret inn som rådgiver for Gerd-Liv Valla
da det sto på som verst i vår. Hun har tidligere uttalt at medienes beskrivelse
av Valla som leder ikke stemmer.

Denne saken er ikke bare et nederlag og et åpent sår for
Gerd-Liv Valla og LO. Den er et nederlag for alle som er opptatt av kvinnelig
lederskap. Det var to kvinner som virkelig ønsket å jobbe sammen som ikke
maktet samarbeidet på toppen der makten rår. Det gir nok ikke kvinner mersmak
på ledelse å lese Vallas bok.

Noen av reaksjonen Valla har fått på boken er ondsinnete,
hevder Ørjasæter. Her sikter hun blant annet til hva mannlige redaktører kan få
seg til å mene. Politisk redaktør i VG, Olav Versto, påstår hun er på hevntokt
og har skrevet en blodstyrtning av en bok. Han ga sine drepende
karakteristikker om boken få timer etter pressekonferansen. Harald Stanghelle i
Aftenposten mener hun er brutal. Begge reagerer de på Vallas omtale av Yssen.
Stanghelle har i intervjuer fremhevet sin egen yrkesetikk i motsetning til
Vallas.

Det har særlig falt Stanghelle og andre tungt for brystet at
Valla skriver at hun reagerte negativt på at hun i Fougnerutvalget fikk
spørsmål om årsaken til at Yssens var overstadig beruset på en sommerfest. Det
mente hun ikke hadde noe med saken å gjøre. Men Jan Fougner spurte om det kunne
skyldes at hun var lei seg. Underforstått: Konflikten med Valla var så tøff at
hun begynte å drikke. Det Valla skriver kaster lys over hvordan
Fougner-utvalget arbeidet. Derfor hører det med. Å forlange at Valla skal holde
kjeft med henvisning til at et er slik ledere skal opptre i en personalsak, er
selvsagt urimelig. Yssen er ikke lenger omfattet av konfidensialitet.

I VG i går slo medlem av Fougnerutvalget, førstelagmann
Nils-Erik Lie, til mot Valla fordi hun refererer fra samtaler i
granskingsutvalget. Han mener Valla beskriver en virkelighet ikke han kjenner
seg igjen i.

– Å ha lest denne boken styrker meg ytterligere i
oppfatningen av at utvalget kom til riktig konklusjon, sier Lie. Med det mener
han at Valla brøt arbeidsmiljøloven og mobbet Yssen.

En underlig påstand, men forståelig for å forsvare det han
har vært med på. Fougnerutvalget var dels nyttige idioter for dem som ville
fjerne Valla. De får finne seg i at deres konklusjoner er blitt mer og mer
omstridte etter hvert som tiden har gått.

Saken kan oppsummeres slik:

Mye tyder på at tiden var uten for Valla som LO-leder. Hun
hadde skaffet seg for mektige fiender internt. Dette hadde sammenheng med
lederstil og maktforholdene i LO. Hun har ikke håndtert konflikten med Ingun
Yssen på en god måte før den ble offentlig kjent. Og i alle fall ikke etterpå.
Fougnerutvalget ble brukt i et spill for å fjerne henne. Fougnerutvalget fremstår
som et eksempel på hvordan man ikke skal takle en arbeidskonflikt. Gerd-Liv
Valla burde satt foten ned for et granskingsutvalg med utenforstående jurister.
Da måtte Kjell Bjørndalen stått åpent fram og sagt han ikke hadde tillit til
henne. LO-sekretariatet sa det motsatte. Det var det mange som ikke mente.

Valla falt for eget grep. Hun var blitt for mektig og
uregjerlig. Striden mellom henne og Yssen hadde en kunne løst dersom det ikke
var så mange som ville bruke denne saken til i det minste å svekke henne.

Når det gjelder konflikter i ledergrupper, er det tvil om
hva rettstilstanden her. I næringslivet er det en selvfølge at en toppsjef har
makt og myndighet til flytte på en leder som ikke fungerer godt nok eller som
man er i konflikt med. Det løses med sluttpakker. En statsråd kan bytte ut en
statssekretær uten nærmere begrunnelse. For Valla var Yssen nærmest som en
statssekretær å regne. Hun forventet at hun leverte saftig og skikkelig LO-politikk,
hvilket hun etter Valla mening ikke gjorde. Fougnerutvalget har sett på henne
som en hvilken som helst annen ansatt.

At de nye bestemmelsen i arbeidsmiljøloven skulle bli prøvd
i forhold til LOs leder og hennes høyre hånd i den store og viktige
internasjonal avdelingen i LO, finnes det knapt et menneske som hadde tenkt var
mulig før LO valgte å engasjere tre jurister til å granske saken.

Men da jus, makt og medier gikk sammen, klarte ikke engang
Gerd-Liv Valla å holde seg stående.