Valla vil ikke bøye seg i ydmykhet. Hun er fortsatt i angrepsmodus. Neste uke fyrer hun løs igjen. Det handler om hennes ære og historien om hvordan andre mektige gikk sammen om å fjerne henne, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke mye nytt Gerd-Liv Valla så langt har brakt til torgs om konflikten med Ingunn Yssen. Mye tyder på at hun har gjemt unna en del krutt til boken lanseres i neste uke. Det er knyttet til maktkampen rundt henne som LO-leder både før og etter Yssen-saken. Ledelsen i Ap slipper neppe unna tungt skyts fra Valla.

Carl I. Hagen har påstått at Jens Stoltenberg nærmeste var en drivende kraft som presset Valla ut som LO-leder. Det er interessant at Valla antyder at saken kunne fått et annet utfall dersom ledelsen i Ap hadde grepet inn.

Det er lite som tyder på at Ingunn Yssen har handlet på vegne av andre enn seg selv. Hun ville ta et oppgjør med Valla for egen del, og andres, og gi henne en kraftig nesestyver for henne lederstil. Da hun rykket ut i VG visste hun at det ville skade Valla. Hun ville bidra til å begrense hennes makt og sterke posisjon. Yssen så det som en oppgave noen måtte påta seg. Ledelsen i Ap har selvsagt vært informert om konflikten mellom de to. Det kan godt være at de har fått vite at Yssen vurderte å gå ut med kritikk av Valla i full offentlighet. Hun kan også ha fått en klar formening om at ledelsen i Ap ikke ville rykke ut med støtte til Valla og med kritikk av henne om hun gjorde det. Men derfra og å hevde at Yssen nærmest var et redskap for Jens Stoltenberg for å få fjernet Valla, er det er langt stykke. Det har Carl I. Hagen ingen kilder på. Gerd- Liv Valla har heller ikke kommet fram med opplysninger som tyder på at Ap-ledelsen har trukket i trådene for å få Yssen til å gå ut med saken slik hun gjorde.

Da saken ble offentlig, gjorde AP den til en personalsak. Mediene fikk ”ingen kommentar” på de spørsmål som ble stilt. Den eneste som støttet Valla offentlig, var Trond Giske. Hvis Ap hadde ønsket at Gerd-Liv Valla skulle ha fortsatt som LO-leder, kunne de ha gått ut med støtte. Istedenfor å være taus, kunne Jens Stoltenberg trukket fra Vallas sterke sider som leder og gikk ros for det hun har bidratt med i Ap og LO. Men Valla ble latt alene i stikken.

Valla hadde ikke blitt presset til å gå av som LO-leder hvis ikke hennes motstandere hadde ønsket det.

LO har gitt oss et eksempel på hvordan arbeidskonflikter ikke skal løses. Svakhetene med Fougner-utvalgets arbeid er åpenbare. Tre skarpskodde jurister med premisser gitt av en psykolog og en psykiater, har konkludert med at Valla mobbet Yssen. Vi tviler på om retten ville ha dømt Valla for brudd på arbeidsmiljøloven. Det er for mange som kan gi et annet bilde av Vallas lederstil enn det som kommer fram i Fougner-rapporten. Vi mangler rettskraftige dommer knyttet til disse bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Det er uenighet om en medarbeider subjektive opplevelser som ender opp i en sykemelding skal anses som bevis for at trakassering og mobbing har funnet sted. Fougner-utvalget har ikke undersøkt Vallas påstand om at Yssen ikke mestret jobben sin godt nok.

I vår fremsto Valla i mediene som en håpløs, brutal og ubrukelig leder. Det er hun ikke. Hun er en leder mer meget sterke og meget svake sider. Og i forhold til Ingunn Yssen har hun vist seg som en elendig konfliktløser. Ukeavisen Ledelse har vurdert lederstilen til nærmere 40 toppsjefer. Det er jevnt over er dårligst på er å løse konflikter. Flere av dem skaper konflikter.

Valla kan opptre konfliktskapende fordi hun kjemper så intenst for å vinne fram med det hun mener. Hun er en kriger som påfører andre sår i stridens hete. Men hun ser ikke hvordan man skal kunne være en sterk leder i LO uten å risikere konflikter og at andre mennesker blir såret.

En leder av Vallas type må være årvåken for ikke å kjøre for hardt. Alt tyder på at hun ikke har vært det i forhold til Ingunn Yssen. Det er fortsatt en gåte hvordan Valla kan ende i en bitter konflikt med en venninne som hun insistert på at skulle få jobben som leder for LOs internasjonale avdeling.

Valla fikk godt fram sin versjon på NRK 2 og TV2 i går. Hun vinner nok økt forståelse og sympati. Noen kommentatorer mener at Valla ikke har lært noe. Noe har hun nok lært, men hun fastholder sitt syn. Det må hun ha lov til. Hun mener Fougner-utvalget er et makkverk, at Ingun Yssen ikke klarte å gjøre jobben sin godt nok og at hennes motstandere i allianse med mediene presset henne ut av stillingen. Valla vil ikke bøye seg i ydmykhet. Hun er fortsatt i angrepsmanus. Neste uke fyrer hun løs igjen. Det handler om hennes ære. Hun vil bli oppfattet som en dyktig leder med svake sider.

Ingen vet i dag hvem som blir ordfører i Oslo. Men Lars Sponheim klarer å markere Venstre ved å late som om han vet hva Venstre vil mene om Ap og Frp om to år. De har problemer nok med å bestemme seg i Oslo, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har gått rikspolitikk i striden om hvem som skal bli ordfører i Oslo, en forsmak på det som kan komme til å skje etter stortingsvalget i 2009.

Med brask og bram har Lars Sponheim gjort det klart at hvis han må velge mellom en regjering ledet av Jens Stoltenberg og en regjering der Frp er med, foretrekker han Stoltenberg. Overført til Oslopolitikken skulle en da tro at Venstre ville kunne gi en viss politisk støtte til Ap, for at Venstres Kjell Veivåg fikk bli ordfører. Da det ble alvor, viste det seg at Venstre ikke våget å fremstå som et støtteparti for Ap. De må ha visst at Ap ikke ville gi Venstre ordføreren uten å få noe igjen for det. Derfor kunne de spart seg forhandlingene med Ap som brøt sammen i går.

Hva som blir det endelige resultatet av ordførervalget i Oslo, får vi først vite i morgen. Det sannsynlige utfallet er i alle fall at Venstre og KrF foretrekker å gå mot Høyre og Frp fremfor Ap. Det samme har skjedd i Bergen.

Om Venstre har tjent på å forhandle steinhardt på å få Kjell Weivåg i ordførerstolen, er ikke godt å si. Mange velgere forstår ikke at det skal være som om å gjøre å få lagt ordførerkjede om halsen på den ukjente Veivåg fra ”lille Venstre”. Lars Sponheim må være forberedt på å få høre at det er tomme ord når han sier at Venstre ikke vil styre sammen med Frp. I alle fall våger de ikke nærme seg Ap i Oslo. Det skaffer imidlertid Venstre oppmerksomhet å gjøre maksimalt for å utnytte sin vippeposisjon. Vanligvis vil et parti som makter å sette den politiske dagsorden vinne på det. Det er det Sponheim håper på skal skje også på det rikspolitiske plan. Ved å hogge løs på FrP, vil han at Venstre, og gjerne også Høyre, skal få økt oppslutning på bekostning av Frp. Det er det som er i ferd med å skje på meningsmålingene.

Hvis Høyre klarer å bli større enn Frp og Venstre krabber oppover mot 10-tallet i oppslutning, er det ikke utenkelig at Lars Sponheim vil åpne for å ta med Frp, enten i regjering eller i det minste som et støtteparti. Han kan da si at situasjonen er en annen ved at Venstre og Høyre nå er så mye sterkere enn Frp. Frp kan også om to år fremstå som et mer nedjekket og samarbeidsvillig parti.

I Oslo spiller Erling Lae den brobyggerrolle mellom Frp og Venstre som Erna Solberg håper å kunne spille på riksplan. Da Lars Sponheim kom med sitt utspill om at han heller vil ha en regjering med Ap enn Frp, ble dette beskrevet som et stort problem for Høyre. Det synes ikke slik. Høyre kan nå iføre seg ledertrøyen når det gjelder en borgerlige samlingsregjering der alle er med, særlig hvis man nå finner en samlende løsning på borgerlig side i Oslo.

Når det gjelder striden i Oslo-politikken, er det Carl I. Hagen som har svingt pisken over Venstre. Han fortsetter tydeligvis i rollen som slugger av borgerlige partier som ikke vil ta Frp inn i varmen. Siv Jensen må satse på dialog. Hennes eneste mulighet er å skape så tette bånd som mulig mellom Høyre og Frp, og håpe på at Lars Sponheim ikke våger å velge Jens Stoltenberg fremfor, – ja det er spørsmålet. Vil Lars Sponheim velge Jens Stoltenberg fremfor en regjering han selv leder og der Siv Jensen er med? Men at Frp og Høyre skal gi Venstre statsministeren er nesten utenkelig. Det ble også sett på som utenkelig at Høyre, Sp og Venstre dannet regjering.

Ingen kan i dag svare på hva man vil velge om to år. Heller ikke Lars Sponheim. Ingen kan i dag heller svare på hvem som blir ordfører i Oslo. Fordi det avgjøres der og da i forhandlinger. Og når av avgjørelse først er tatt, er ingen bedre enn politikere til å bortforklare det de har sagt tidligere.

Politikk er både spill og realiteter. Spillet i Oslo er et brutalt maktspill, men det er lov å spille høyt i kampen for å sikre seg posisjoner. Det er først dersom det ikke skjer nødvendige avklaringer, velgeren begynner å reagere.

Er det noen som tror at eneveldet er innført på Nasjonalmuseet med Allis Helleland som sjef? Ytringsfrihet kan ikke bety fritt fram for hvem som helst for å si hva som helst når som helst til mediene. Litt ledelse må også fagfolk tåle, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis man først vil misforstå, er det den enkleste sak av
verden. I en organisasjon preget av spenninger er det alltid noen som ligger i
startgropen for å misforstå signaler som kommer fra ledelsen. Det har den nye
lederen for Nasjonalmuseet, Allis Helleland, som tiltrådte 1. august, fått
oppleve. Hun sendte for noen uker siden ut et skriv til de ansatte der hun
presiserte at ingen kunne uttale seg på vegne av Nasjonalmuseet uten å ha
klarert dette med ledelsen og minnet om at ansatte måtte vise lojalitet overfor
arbeidsgiver. Det måtte bli bråk.

Den tidligere direktøren, Sune Nordgren, forsøkte å hindre
ansatte å gå ut med opplysninger. Det var sjelden vellykket. Når det er
uenighet innad, og det har det ikke manglet på ved Nasjonalmuseet, er det
alltid noe som lekker og noen som spinner videre på det. Reaksjonene
Helleland er blitt møtt med tyder på at kritikerne mener hun forfekter idealer
som hører eneveldet til. Hun er blitt anklaget for å kneble de ansattes
ytringsfrihet og for å spre frykt blant de ansatte. Venstres nestleder og
kulturpolitiske talskvinne Trine Skei Grande mener Helleland vil legge
hindringer i veien for varslere. Til og med professor Francis Sejersted advarer
mot en generell regel om at alle som er ansatt ved Nasjonalmuseet ikke skal
kunne uttale seg om Nasjonalmuseet.

Dette bør ikke være så vanskelig. Hvis man skal føre en
prinsipiell diskusjon og grenser for ytringsfriheten i forhold til lojalitet
mot arbeidsgiver, kommer man neppe i mål. En må gå mer praktisk til verks.
Helleland vil at uttalelser om «prioritering og strategisk utvikling» skal
kontrolleres av henne. Slik er det de fleste steder. Ledelsen forventer at
avdelingsledere og fagfolk forholder seg til den strategi som ledelse og styre
trekker opp. Hvis noen på faglige premisser mener dette er så ille at man vil
ytre seg offentlig, får en da i det minste sørge for at ledelsen er informert
og at man ikke går rett til mediene uten å informere. Dette har med ryddighet å
gjøre. En skal forsøke å avklare misforståelser på forhånd. Vi
som jobber i mediene har som oppgave å belyse konflikter og spenninger. Vi ser
gjerne at folk snakker rett av posen med det de er misfornøyd med. Men sett fra
et ledelsessynspunkt, er det uryddig og en svakhet at en organisasjon ikke har
regler og holdninger for hvordan man skal takle uenighet som stikker dypt.

Kirke- og kulturminister Trond Giske har strammet inn når
det gjelder hvem som uttaler seg om hva på vegne av departementet. I NRK har
man også gått runder for å presisere hva lojalitet betyr i praksis. I
organisasjoner er det ikke fritt fram for hvem som helst og si hva som helst
når som helst til mediene.

Istedenfor
å føre en debatt om Allis Helleland har avviklet ytringsfriheten for de ansatte
ved Nasjonalmuseet, får en eller annen stå fram med sin historie om hvordan man
er fratatt sin ytringsfrihet. Finnes det noen som har fått munnkurv? Vi tror
ikke det.

Det
er krevende å lede Nasjonalmuseet fordi det ikke er enighet i fagmiljøene om
veien videre. Vi tror det er klokt av Helleland å sette kommunikasjonspolicy på
dagsorden. Hun må hun få den forankret i styret slik at dette ikke fremstår som
et sololøp. Istedenfor å legge opp til en debatt om hvordan lojalitet og ytringsfrihet
er å forstå, bør man med Nasjonalmuseet forsøke å beskrive hvordan uenighet
skal takles.

Politikere bør, som Trond Giske, holde fingere for fatet.
Nasjonalmuseet er en stiftelse med et eget styre. Høyres Olemic Thommessen
synes Giske har lagt seg på en klok linje. Karin S.
Woldseth (Frp) i Familie- og kulturkomiteen vil gi Nasjonalmuseet frist til
nyttår på å ordne opp. Hvis ikke antyder hun at styret må skiftes ut. Trine
Skei Grande er utålmodig. Hun vil ha handling fra Giske nå. Hun må nok smøre
seg med tålmodighet. Dette tror vi de klarer å finne løsninger på ved
Nasjonalmuseet uten Giskes hjelp.

Oppfordringen fra Karita Bekkemellem til kvinner om å være mer rå, kyniske og opptatt av maktspill for å nå fram i næringslivet, er en blindvei. Flere kvinner må orke å leve med tøffe resultatkrav for å bli ettertraktede styremedlemmer i bedrifter, skriver redaktør Magne Lerø .

Det som skal til for at kvinner kan lykkes bedre i næringslivet, er at de blir mer rå og kynisk, mener barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. I går holdt hun et innlegg på Styredagen som Handelshøyskolen BI og Styreakademiet arrangerte, der hun tok til orde for at kvinner må bli tøffere for på sikre mangfold i styrerommene.

– Svært mye avgjøres utenfor selve styremøtet. Og kvinner har ikke vært like flinke i dette spillet. Kvinnene har det som skal til for å nå til topps og mestre det faglige, sa Bekkemellom. Hun oppfordret kvinner til satse på å bygge nettverk og delta i det maktspillet som skjer.

Det er nå 140 allmennaksjeselskaper som ennå ikke har 40 prosent kvinner i styret, og fristen går ut ved nyttår. Bekkemellem sier til Aftenposten i dag at de vil bli oppløst. Ingen bønn. Finansavisen har en noe annen oppfatning av det Bekkemellom sa i går. Her er tittelen: Vil ikke tvangsoppløse. De legger vekt på at Bekkemellem sa at regjeringen vil gjøre en vurdering av konsekvensen ved en tvangsoppløsning, og at dersom konsekvensene er dramatiske, vil kravet kunne utsettes. Hva som er dramatiske konsekvenser, er det ingen som vet.

Om vi får en juridisk kamp om retten til å oppløse selskaper, er heller ikke godt å si. Det skal mye til før staten oppløser et aksjeselskap. Regjeringen håper på at de aktuelle selskapene vil tilpasse seg, og at det ikke finnes en ulydig provokatør blant dem.

Å oppløse et selskap fordi man ikke har nok kvinner i styret, er meningsløst. Gi de heller en saftig bot. Høyre har ansvaret for den nye loven, men i partiet er det stor uenighet i denne saken. Nå bør de i det minste si klart ifra om at de vil endre loven fra straff til bot, dersom de kommer til makten i 2009.

Karita Bekkemellems oppskrift på hvordan kvinner skal komme seg fram i næringslivet, er en blindvei. Vi synes ikke råhet og kynisme preger mennene som sitter i styrer og leder bedrifter rundt omkring. Sant å si har vi heller ikke inntrykk av at kvinner er mer tilbakeholdne i de maktspill og konflikter som utvikler seg enten det er i arbeidslivet generelt, i bedrifter eller i politikken.

Kvinner kan trygt lukke ørene for de råd Bekkemellem gir. Det er ikke ved å gå rundt og late som om man er rå og tøff, man får respekt. Det avgjørende er den kompetanse man har, og ikke minst, at man makter å anvende den kompetansen i forhold til de saker et styre behandler. Da er det en fordel av man selv har jobbet som daglig leder eller i en ledergruppe. Det er slik man får forretningsmessige problemstillinger under huden. Det er når man selv har kjent hvor stimulerende og fryktelig tungt det kan være å leve med et ansvar for å levere resultater, at man også blir en god medspiller i et styre. Det er når man selv i det daglige har kjempet seg gjennom tvil og tro, fakta og analyser, uenighet og motstridende interesser, for så til slutt å landet på en strategi, man blir en god samtalepartner når administrasjonens forslag til strategi skal behandles i styret. Der er erfaring det kommer an på i et styre, ikke kunnskaper isolert sett.

Forsker Marit Hoel har overfor Ukeavisen Ledelse vist til at to tredjedeler av kvinnene i ledergruppene i Norges 100 største virksomheter ikke har forretningsansvar. De jobber med HR, personal, organisasjon og kommunikasjon. Hole sier veien til topplederstillinger går gjennom linjeledelse og forretningsansvar. Vi tror det er samme hovedvei som også fører til at kvinner fremstår som dyktige styremedlemmer.

Det er ved å jobbe som leder, helst med linjeansvar for å levere gode økonomiske resultater, man tilegner seg god styrekompetanse. Råhet, kynisme og maktspill er ikke å anbefale i ledelse.

Det verste som finnes, enten det er menn eller kvinner, er de som opptrer med kynisme og makt uten å ha den nødvendige kompetanse. 

Kvinner er meget dyktige som ledere, men det viker som om de trives mindre enn menn med store, krevende lederjobber der man må gi avkall på mye som kvinner setter høyt. Det kan bli for tungt for en del kvinner i tunge lederjobber, fordi de er så skikkelige, samvittighetsfulle og brede i sitt interessefelt. De ser så godt flere sider av en sak og mennesker. Menn er mer smalsporet og enklere i hodet.

Skulle vi driste oss til å gi kvinner et råd, vil det ikke være å spille tøff og prøve ut mer av Maciavellis teorier og maktspill, men være leder og være fornøyd med å lede ”godt nok”. Kvinner har så høye idealer for ledelse.  

Kvinner har ingen ting å lære av menn når det gjelde kynisme og råhet, men de kan ha noe å lære av menn når det gjelder å lede ”godt nok”.

Det å lede innebærer å få makt. Når man bruker makt, kan man bli beskyldt for både å være rå og kynisk. Hvis Bekkemellem mener at det er det kvinner må bli flinkere til å tåle og akseptere, er vi skjønt enige.

Hadde andre bommet med ti milliarder hadde det blitt et saftig bråk. Men politikerne svelger unna milliardene fordi billige barnehager til alle er noe alle nå vil ha, skriver redaktør Magne Lerø.

I 2002 gikk Ap, SV, Frp og Sp sammen om en avtale om å sikre
full barnehagedekning innen 2005, makspris på 1500 kroner måneden i
foreldrebetaling fra august 2004 og lovfestet rett til plass til alle. Målet
blir ikke nådd før i 2009. Maksprisen er ikke blitt så lav som de lovet ennå.
Det mest overraskende er at Aftenposten i dag skriver at barnehagereformen har
kostet 10 milliarder mer enn politikerne hadde regnet med da de gikk inn for
reformen.

De fire partiene trodde satsingen ville koste drøyt 6
milliarder kroner (i 2002-tall).

Neste år skal staten bruke 7 milliarder kroner mer enn «barnehagekameratene»
forutså at maksprisreformen ville koste. Å sette prisen ned til det nivå det er
gitt løfte om, vil koste ytterligere 2,8 milliarder.

Hadde det vært et statlig foretak som hadde bommet så grovt,
hadde nok kravet om at noen måtte sparkes dukket opp. Men slik er det ikke i
politikkens verden. Dette var noe politikerne ville – og det koster det som det
koster. Slik tenkes det nå. Barnehageforliket fikk karakter av svindyr
hestehandel fordi retten til barnehageplass skulle kombineres med lavere
priser. Når prisen settes ned, øker etterspørselen. Det som i noen grad har
demmet opp for etterspørselen etter barnehager, er kontantstøtten. Den ville SV
og store deler av Ap fjerne, ikke Sp som var med på å innføre den. Jens
Stoltenberg satte i sin tid ned foten. Kontantstøtten skulle bestå.

Siv Jensen (Frp) og Øystein Djupedal (SV) var arkitekter bak
reformen. Jensen sier til Aftenposten at hun egentlig ikke er overrasket.
Hill-Marta Solberg AP) sier de baserte seg på de forutsetninger som da var
kjent, men at de ikke hadde sett for seg at så mange ville søke om
barnehageplass.

Solberg minner også om at kostnadene pr. plass også har
steget mye, og at det var vanskelig å anslå den generelle lønnsveksten.

Øystein Djupedal, som var i Moskva i går, svarer via sin
statssekretær Lisbeth Rugtvedt:

– Man kan si at barnehageforliket ble en større suksess enn
vi turde tro på. I 2002 hadde 44 prosent av barna heltidsplass. I 2006 var
tallet økt til 66,5 prosent, sier Rugtvedt.

Høyre, KrF og Venstre ville ikke være med på forliket fordi
de mente det ville koste for mye. I dag fremstår full barnehagedekning som en
vinnersak. Høyre, KrF og Venstre har lite å vinne på mase mye om at disse
pengene burde vært brukt på en annen måte.

Det er SV som har kjørt barnehager til alle som fanesak og
som med rette kan ta det meste av æren for at det ser ut til at dette målet
blir nådd i løpet av vel et års tid. Men det har kostet. Øystein Djupedal har
måttet bruke penger på barnehager og nedprioritere forskning, høyskoler og
universitet. Han retter opp noe i neste års budsjett.

Hvis kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas har tenkt å sende daglige trekninger av en snill utgave av spilleverstingen Keno, tyder det på svekket gangsyn. Han må komme seg ut av lomma til Norsk Tipping og Trond Giske, skriver redaktør Magne Lerø.  

Norsk Tipping mener færre er blitt spillavhengige etter at automatforbundet ble innført i sommer. I alle fall får Landsorganisasjonen mot spilleavhengighet (LOMS) færre henvendelser. Nå mener Norsk Tipping tiden er inne for en nytt spill. Folk spiller nemlig mindre enn godt er, mener staten. De vil lansere en snill utgave av spilleverstingen Keno i samarbeid med NRK for å få fart på inntektsstrømmen.

Keno er et kasinospill som spilles verden over. Det kunne man tidligere spille på automater. Tommy Kværnmo i LOMS sier til Dagbladet at Keno er et av de verste spillene med tanke på å utvikle spilleavhengighet. Men Norsk Tipping har gjort spillet betydelig snillere, så her er det ingen fare, mener de. Rune Timberlid i Lotteritilsynet går god for Norsk Tippings utgave av spillet.

Spillet skal være åpent fra sju om morgenen til ti på tolv om kvelden. Og det er mulig å spille via nett og mobil. Tanken er at Keno skal ta opp kampen med nettpoker og andre nettbaserte pengespill.

I en samtale med Dagbladet minner Trond Giske om at norsk spillpolitikk er basert på et kontrollert spilltilbud fremfor fremvekst av et illegale tilbud. Sannsynligvis gir han grønt lys for Keno. Det har sammenheng med at innføringen av automatmonopolet fører til at spilleinntektene blir langt lavere enn det de har forutsatt i departementet. Det betyr mindre penger å dele ut til frivillige organisasjoner. Keno skal sikre nye inntekter og kompensere for tapet.

Det er meningen at NRK skal stille med gratis markedsføring. Hver eneste kveld skal de fortelle hvem som har vunnet.

Det er lett å gå på trynet om man oppsøker hemmelige spillebuler eller gir seg i kast med lugubre spilltilbud på nettet. Myndigheter i en rekke land forsøker å få satt en stopper for ulovlige spill på nettet.

I realiteten er spilleinntektene er frivillig innbetaling av skatt som folk flest, i liten grad de rike, er med på. Staten tjener på at folk bruker penger på drømmen om å bli rik, eller i alle fall få mer penger å rutte med. I virkeligheten blir nesten alle fattigere av det. Spill er selvbedrag satt i system.

For staten er det fristende til å oppmuntre folk til å spille mest mulig. Det gir penger i statskassen. Samtidig må staten sørge for at de spillene man lanserer ikke utvikler spilleavhengighet. Vi kan ikke dømme Keno nor og ned før vi har sett hvordan det fungerer i praksis.

Vi har tradisjoner for at NRK opptrer som en lydig tjener for staten staten og Norsk Tipping når det gjelder å hente inn spillepenger til statskassen. Nå synes Norsk Journalistlag det får være nok. De vil vil ikke at NRK skal slippe til Keno hver eneste dag.

Det virker som om kringkastingssjef Hans- Tore Bjerkaas er tatt til fange allerede. Han burde gjort det klart at NRK ikke er et instrument i regjerings spillepolitikk. Det er for mye reklame for Norsk Tipping slik det er i dag. Når Norsk Tipping nærmest med statsråd Giskes velsignelse kan bestille mer sendetid, skapes det et inntrykk av at Bjerkas er i lomma på staten og Norsk Tipping. Å kjøre i gang med enda et spill i konkurranse med nettpoker og andre nettspill, gjør NRK til en enda viktigere aktør i et marked der det skjer mye som fortjener den kritisk journalists oppmerksomhet. Når det gjelder spill framstår NRK som en solskinnsprodusent. NRK skal ikke fungere som en PR-maskin for Norsk Tipping. La heller TV2 ta dette, hvis de mener det er lønnsomt.

Det er påfallende at en finansminister fra SV og en statsminister som vil bli verdensmester i klimapolitikk, ikke våger å ta sterkere grep for å nå de mål de har satt seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at opposisjonen og alle pressgruppene har fått sagt
sitt, kommer nå de rødgrønne politikerne listende på banen og sier hva de vil
ha endret på i årets statsbudsjett i forsiktige ordelag. I det store og hele
blir selvsagt regjeringens budsjett vedtatt, men komiteene i Stortinget har
ikke fått beskjed om kun å bruke blåpapir. Både SV og Sp har behov for å vise
at de får til forbedringer i budsjettet. Og det kan bli aktuelt for regjeringen
å komme opposisjonen i møte for å finne samlende løsninger.

I
dag er det ropet om sterk satsing mot fattigdom som lyder høyest. Det er særlig
ille for SV at det skapes et inntrykk av at heller ikke denne regjeringen
foretar seg noe som monner på dette området. Når SV er kommet i posisjon,
oppdager de at det ikke er så enkelt å få fjernet fattigdommen. Arbeids- og
sosialminister Bjarne Håkon Hanssen har tro på innsats- og arbeidslinjen.
Botemiddelet mot økt fattigdom er ikke økt støtte, men at folk kommer seg i
jobb, eller i det minste står opp om morran og anstrenger seg for å komme inn
på arbeidsmarkedet. Så langt har ikke regjeringen kommet opp med nye tiltak som
er spesielt effektive for å få folk i arbeid. Men Bjarne Håkon Hanssen har tro
på den linjen han har valgt. I 2009 må den gi resultater. Får en ikke folk i
arbeid nå, skjer det aldri. Selv tror vi det er nødvendig å gi direkte tilskudd
til arbeidsgiver for at man skal ansette en del av dem som står i
arbeidsledighetskøen.

Statsbudsjettet fortjener ikke betegnelsen «miljøbudsjett».
Det er vel og bra at klimaproblemene settes høyt opp på prioriteringslisten i
alle departementer, men tiltakene som foreslås for å redusere klimautspillene
er for puslete.

–
Det er et lite skritt. Så «peanuts»
at man kan gråte over det, sier professor Jørgen Randers, leder av
Lavslippsutvalget som har foreslått elleve strakstiltak i denne perioden. Kun ett
av dem er fulgt opp så langt. Regjeringen kan få ned utslippene ved å ta fem
ulike grep:

• Rensing av CO2. Her er man godt i gang, men bevilgningen kan økes.
• Flere forbud og påbud. Her skjer det ingen radikale endringer på gang.
• Økt støtte til fornybar energi. Her økes bevilgningene.
• Økt avgifter som gjør det blir dyrere å fly og kjøre bil. Her er det små
  økninger.
• Informasjon. Her er man i gang med «Klimaløftet».

Det mest påfallende
av flere grunner, er at man ikke øker avgiftene. Vi forventer at det
private forbruket vil øke med 31 milliarder neste år, betydelig over forbruket
i offentlig sektor. I en slik situasjon skulle en tro at de rødgrønne ville øke
skattene for å trekke inn privat kjøpekraft og bruke noe mer penger, for
eksempel på tiltak for å få ned klimautslippene. Men de rødgrønne har lovet at
skattetrykket ikke skal økes. Da kunne de i det minste økt C02-avgiftene og
avgiftene på bensin og diesel betydelig, og begrunnet dette ut fra målet om å
få ned klimautslippene. Men heller ikke dette våger regjeringen å gjøre.
Stortingspresident Thorbjørn Jagland – som har tatt til orde for tiltak som
svir i klimapolitikken – kan ikke være særlig imponert over det mot regjeringen
viser.

Stortinget bør kunne samle seg om sterkere
virkemidler, hardere lut, økte avgifter og økte bevilgninger, for å få ned
klimautslippene.

Professor Odd Nordhaug bør mane til etisk ansvarlig
opptreden, ikke tute med omdømmeulvene. Direktører, selv de med feite opsjoner,
kan man ikke kappe hodet av selv om det ropes «korsfest, korsfest» i
fagforeningsgatene, på omdømmekontorene og i media, skriver redaktør Magne Lerø.

Fredag sa tillitsvalgte og medlem av Hydros
bedriftsforsamling Kjell Kvinge at det var sjefen for norske sokkel i
StatoilHydro som burde ha trukket seg. Det var han som var ansvarlig for
Libya-kontraktene i Hydro. Andre har ikke vært like tydelige, men det er
tydelig at flere ligger i startgropen for å rykke ut med krav om at flere må gå
som følge av at det er satt i gang en gransking av Libya-kontraktene.

Professor ved Norges Handelshøyskole, Odd Nordhaug sier til Aftenposten
i dag at endatil Eivind Reiten kan komme til å måtte gå.

– Dette er et problem for Hydros omdømme. Dersom granskingen
blir langvarig, og dersom støyen rundt selskapet fortsetter, kan et bli en så
stor belastning av styret i Hydro vil argumenter for at Reiten bør velge å
trekke seg, sier Nordhaug. Han mener sannsynligheten for at Reiten kan bli
presset ute er større med de rødgrønne, som mener han har opptrådt lite
musikalsk med opsjonene sine.

Professor ved BI, Torger Reve,
mener man ikke kan finne fram øksen før fakta er på bordet. Han kritiserer at
det hyles om leders avgang fordi om det skjer en budsjettoverskridelse eller
noe kritikkverdig. Reve peker på at det er i selskaper der staten er inne på
eiersiden hvor det ropes først om hoderulling og at dette er i strid med den
langsiktighet staten sier de vil stå for.

Tore Torvund sier til Dagens Næringsliv i dag at han sover
godt om natten og at han ikke akter å trekke seg. Konsernsjef Helge Lund
gjentar at han har tillit til alle som sitter i konsernledelsen

– Jeg synes ikke det er riktig å agere
på spekulasjoner. Jeg velger å forhold meg til de fakta som eventuelt kommer på
bordet, sier Lund.

Dette er det eneste etisk forsvarlige standpunkt å innta nå.
Slik bør også Odd Nordhaug tale istedenfor å tute med omdømmeulvene. Medlemmer
i konsernledelsen i bedrifter som er i mediene interesse, må kunne forvente at
de har en sjef som sørger for en ansvarlig personalbehandling. Det er elementært
at man skal ha fakta på bordet som viser at man har handlet kritikkverdig, før
man får sparken. Kjell Kvinge vet inderlig godt at han som fagforeningsleder
ikke vil aksepter at noen får sparken uten at dette er saklig grunn for det.
Direktører er ikke omfattet av det samme stillingsvern som andre ansatte, men de
skal ikke avsettes fordi noen hyler om det i mediene.  

Odd Nordhaug kan selvsagt ha rett i at dersom det nå lages en
«kast Reiten-aksjon», kan det være man klarer å få Eivind Reiten ut av Hydro
også. Vi tror ikke det vil skje, fordi Jens Stoltenberg ikke ønsker å kappe
hodet av en ny profilert næringslivsleder slik det skjedde med Jan Reinås. Hvis
granskingen av Libyakontraktene viser at Eivind Reiten ikke har ryddet opp ordentlig,
er han ferdig som konsernsjef i Hydra. Da har han ikke levd opp til Hydros eget
etiske regelverk, og det er ikke akseptabelt.

Landet omdømmeeksperter står nå og tripper, klare til å legge
ut om hvor alvorlig det er for Hydro å ha et dårlig omdømme. Men det er ikke
noen katastrofe for et selskap som Hydro at man kommer i et kritisk søkelys en
periode. Eivind Reiten regnes fortsatt for en «gullgutt» i aksjemarkedet. Det
er viktigere for Hydro hva børsfolket mener enn hva rødgrønne politikere og fagforeningsledere
og professorer, syner om i mediene. Som aluminiumsprodusent trues ikke Hydro med
aksjoner fra forbrukere slik Tine opplevde. Folk kjører ikke forbi nærmeste
HydroTexaco-stasjon for å fylle bensin på Shell fordi Eivind Reiten har fått
for mange opsjoner og kanskje ikke har stoppet en utbetaling til en konsulent i
Libya i 2001.

Helge Lund og Eivind Reiten trenger ikke bry seg så mye om
alt omdømmesnakket her hjemme. De bør besinne seg på å opptre etisk korrekt i
sin behandling av ledere og ansatte og påse at det etiske regelverket i dag blir
fulgt.

Hvis det viser seg at det er inngått konsulentavtaler som er
kritikkverdige, er ikke et ensbetydende med at de ansvarlige må trekke seg fra
de stillinger de har i dag. Deres handlinger skal bedømmes ut fra de regler og
lover som galt på det tidspunktet handlingen ble begått. Vi fikk nye lover mot korrupsjon
i 2002 og Hydro og Statoil har strammet opp sitt etiske regelverk siden den
tid. Det er igjen grunn til å minne om at man for 15-20 år siden fikk skattefritak
for smøring og bestikkelser. Verden går fremover – og vi har faktisk gjort
fremgang fra 2001 og til i dag også.

Helge Lund og Eivind Reiten var det beste tospannet som kunne oppdrives. Det er ryddig, og Reiten viser godt lederskap når han trekker seg fordi han har funnet ut at Lund sannsynligvis vil kunne nå målet raskere med en annen styreleder ved sin side, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg sier regjeringen ikke har lagt noe presse på Eivind Reiten for å få ham til å trekke seg som styreleder. Fra statsrådsmunn har vi ikke hørt noe annet enn at de har tillit til ham og at man vil vente med ytterligere kommentarer til granskningen av Hydros, egentlig Sagas, engasjement i Libya er avsluttet. At rødgrønne politikere herjer med Eivind Reiten er ikke noe nytt. De kunne han ha levd med. De gir ham neppe fred selv om han nå bare skal han ansvar for Hydro.

For Eivind Reiten har det blitt avgjørende hva han faktisk selv mener – og hva konsernsjef Helge Lund mener. Hva Reiten og Lund har snakket om, aner vi ingen ting om. Men det er ikke utenkelig at Lund har sagt at StatoilHydro vil være mest tjent med at han trekker seg som styreleder.

Det er ikke vanlig at ledere trekker seg selv få dager etter de blir gjenstand for en granskning med mindre det er kommet fram opplysninger som tyder på at man har svin på skogen.  Det er ikke kommet fram opplysninger som kan tyde på at Eivind Reiten ikke har holdt sin sti ren når det gjelder korrupsjon i Hydro. Men i Statoil er det for tiden unormale tilstander når det gjelder korrupsjonsanklager. De har en egen ”vakthund” på lønningslista som har som oppgave å bjeffe dersom han oppdager noe han ikke liker. Det kan være han har ment at det ryddigste er at han fratrer.

Eivind Reiten er kjent for å være skikkelig, hederlig, ryddig og opptatt av å følge formelle spilleregler. Et kjennetegn ved godt lederskap er at man skal trekke seg selv tilbake dersom man er klar over at andre enn en selv kan gjøre en mye bedre jobb, dersom en bidrar til å svekke selskapet eller det sås mistanker om at man prioriterer egne interesser foran selskapets. Det er også avgjørende at man har en sterk og udelt motivasjon for påta seg en tungt lederverv. Noe av det som er mest belastende, er om daglig leder og styreleder ikke er enige. I denne saken har de ikke framstått som samkjørte. Det er Helge Lund som har tatt initiativet til en granskning av forhold Eivind Reiten har hatt det formelle ansvaret for. Og Reiten måtte, korrekt som vanlig, umiddelbart erklære seg inhabil ved behandlingen av denne saken. Rollene ble snudd på hodet. Det ble på sette og vis daglig leder som skulle kontrollere styreleder.

Om dette blir en stor og vanskelig sak for StatoilHydro, er vanskelig å si. Dette ligger seks til åtte år bak i tid. Det meste som er kommet fram så langt tyder på at Hydro ikke har gjemt unna en korrupsjonssak.

Det skjer med jevne mellomrom at ledere trekker seg, ikke fordi de har gjort noe som er kritikkverdig, men fordi det oppstår en situasjon der de blir kilde til uro og svekkelse av det de er satt til å lede.

Eivind Reiten kunne fortsatt som styreleder. Da måtte han ha gitt en langt mer detaljert redegjørelse for hva han har foretatt seg i Hydro for å rydde opp og sikre at Libya-engasjementet var innefor regelverket. Han kunne ikke bare svare med å henvise til granskningen og la mediene grave fram litt etter litt. Han må ha vurdert det slik at han ikke ville hatt muligheten til å styrke sin posisjon ved å fortelle mer detaljert. Eller så er han visst eller blitt kjent med at det finnes utbetalinger det kan stilles spørsmål med.

StatoilHydro har mistet en meget dyktig styreleder. Den som skal være styreleder i StatoilHydro bør ha erfaring som toppsjef i en bedrift som har jobbet internasjonalt. Det er ikke mer enn en håndfull aktuelle.

Når Reiten trekker seg, forskyves balansen mellom Hydro og Statoil i fusjonen. Dersom det viser seg at det har skjedd noe kritikkverdig i Libya, ligger også de to i konsernledelsen som kommer fra Hydro tynt av. De har vitterlig hatt ansvaret for det som har skjedd i Hydro i 2001.

Thorbjørn Jagland sprenger rollen som Stortingets seremonimester og ordstyrer. Han vil være veiviser og ideolog. Han kvier seg ikke for å gi beskjed til Jens Stoltenberg om å lytte mer til SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagen
før budsjettrabalderet braker løs, er det grunn til å dele ut en blomst til de
som bidrar til å løfte blikket ut over det daglige politiske spillet og
budsjettkjeklingen. Hver på sin måte har Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg
den siste måneden bidratt til å sette de store og viktige spørsmålene på
dagsordenen.

Aps
partisekretær, Martin Kolberg, sa til VG for et par uker siden at økonomisk
vekst ikke lenger kunne være det overordnede målet for den politiske utviklingen.
Alt tyder på at kloden ikke tåler det lenger. Klimakrisen er beviset på det. «Fremtiden
i Våre hender» falt ham om halsen og sa de ville bære ham på gullstol opp over
Karl Johan.

Dette
var mer en hjertesukk, en ærlig mening. Det var ingen fortale til budsjettet
som legges fram i morgen. Det ble ingen stor debatt om den kursendringen noen
mente Kolberg varslet. Men han fortjener honnør for at han satte saken på
dagsordenen.

Thorbjørn
Jagland er i ferd med å gi rollen som Stortingets president en tydeligere
politisk profil og markerer seg som en av landets fremste politiske tenkere.

–
Vi som politikere står sannsynligvis overfor det største lederansvar noensinne,
sa Jagland i sin tale i forbindelse med åpningen av det 152. Storting denne
uken. Han utfordret regjering og storting til å iverksette upopulære tiltak for
å redde kloden fra oppvarming.

–
Hvis vi mener at miljøet må komme først, må det komme først og vi har et ansvar
for å forklare folk at vi ikke kan få begge deler, både et bedre miljø og
samtidig fortsette å forurense, Dette handler ikke om å utsette å få noe, men å
avstå fra å få noe, sa Jagland.

Jagland
advarte mot «det som er populært akkurat nå» og mener tiden er inne for at
politikerne viser et sterkere og tydeligere lederskap i forhold til den
trusselen klimautslippene representerer. Han vil ha tiltak som svir og at
politikerne skal gå sammen om å forklare folk at dette er nødvendig.

Han ba også statsminister Jens Stoltenberg sørge for flere brede forlik i
Stortinget.

Uken
før roste han SVs klimapolitikk i et intervju i Dagsavisen, og ba
statsministeren om å lytte mer til partiet.

–
Hvis man skal få gjennomslag for upopulære tiltak må man danne en bred front og
være mange som forklarer hvorfor. SV kan ikke gjøre det alene, sier Jagland.
Han brukte debatten om rushtidsavgift som eksempel.

–
Her er et helt konkret, men upopulært tiltak, som ingen tør å gå inn for. Da
blir hverken forslaget eller klimaproblemene tatt på alvor.

Han minnet om at regjeringen så langt ikke har oppfylt Kyoto-avtalen.

Regjeringen
må i budsjettet som legges fram i morgen, vise at de tar mer enn et par
museskritt i den retning Jagland peker på og som Jens Stoltenberg i og for seg
har sagt seg enig i.

Tradisjonelt
har Stortingets presidenter blitt oppfattet som seremonimestre, ordstyrere og
voktere som skal påse at de parlamentariske spilleregler blir fulgt og at alle
tendenser som kan bidra til å svekke Stortingets anseelse, blir påtalt. Det
blir en for trang rolle for Jagland. Han hever seg over partipolitikken og
tillater seg å kommentere en rekke aktuelle spørsmål.

Jagland
er ikke lenger i elitedivisjonen i Ap. Men når det gjelder å levere politisk
innhold og reflektere over de langsiktige politiske utfordringene, er han blant
landets fremste. Vi er mer tjent med en president som deltar aktivt i den politiske
debatten og ikke forblir formell, taus og tannløs.

Carl
I. Hagen viste også gode (vise)presidenttakter i begynnelsen. Han er kommet
helt bakpå som følge av skattesaken i Frp.