Carl I. Hagen mener det er Kjell Magne Bondevik personlig som har holdt ham nede og hindret ham i få å få den rollen i norsk politikk han mener seg fortjent til. Her ligger kilden til Hagens bitterhet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det som slår en ved å lese Carl I. Hagens bok er ikke
oppgjøret med Kjell Magne Bondevik isolert sett. Det var varslet. En blir slått
av intensiteten i det og den uforsonlighet som etter hvert har utviklet seg
mellom dem. Carl I. Hagen og Kjell Magne Bondevik stoler virkelig ikke på
hverandre. Kjernen i konflikten mellom dem er den politiske avstanden mellom de
to. Denne konflikten har etter hvert utviklet seg til en personlig konflikt. I
alle fall for Carl I. Hagen. Han er proppende full av negative følelser som
Kjell Magne Bondevik har påført ham. Bondevik er nærmest forsiktig og
diplomatisk i sin omtale av Hagen i sin bikk som kom i fjor. Bondeviks memoarer
er da også som natt og dag i forhold til det angrepsskiftet Hagen leverte i
går. Så er de da også to forskjellige personligheter. Hagen beskylder Bondevik
for maktbegjær. Er det noen som er en maktpolitisk slugger, så er det Carl I.
Hagen.

Kjell
Magne Bondevik er «the bad guy» i Hagens fortelling. Bondevik fremstår som den
som har ødelagt for ham hver eneste gang han har hatt muligheten til det. Hagen
ser ut til å mene at Bondevik personlig har sørget for at han ikke har fått den
plassen i norsk politikk som han mener seg fortjent til. Det er noe bittert «du
ga meg aldri sjansen» over hans fortelling. Hagen mener det er Kjell Magne
Bondevik personlig som har holdt han nede. Her ligger kilden til bitterheten.

Personkjemi
er avgjørende for å lykkes både i forhandlinger og i samarbeidsprosjekter.
Hagen og Bondevik tåler hverandre ikke. I alle fall tåler ikke Hagen Bondevik.
De ville ikke maktet et samarbeid i en regjering.

Det
skal være rundt tredve negative karakteristikker av Bondevik i boken. Han er
ikke den enste som får gjennomgå. Hagen har valgt den politiske memoarlitteraturens
lavmål så langt når han betegner en rekke personer for drittsekker. Det er ikke
godt å vite hva han vil oppnå med slikt. Er det et forsøk på å gjøre seg selv
folkelig? Hagen har da kapasitet til å bedrive mer intelligent utskjelling enn
å legge seg på drittsekknivå.

Det
mest påfallende er at Hagen også gir seg i å spekulere i at Kjell Magne
Bondevik egentlig ville ha Gunnar Stålsett som biskop i Oslo. Det var derfor
han erklærte seg som inhabil. For Bondevik er egentlig en «kristensosialist» i
falsk forkledning.

Denne boken i seg selv vil ikke ødelegge for Frp eller Siv
Jensen. Men en ting står enda tydeligere for oss etter å ha lest og hørt en del
av det Carl I. Hagen uttalte på sin pressekonferanse i går. Det blir ingen
ikke-sosialistisk regjering uten at Frp er med. Carl I. Hagen forsøker så godt
han kan på holde fingrene fra det fatet Sive Jensen har fått ansvaret for. Men
er det en ting han ikke vil akseptere, så er det at Frp skal fortsette som et
støtteparti for Høyre, KrF og Venstre. Det kommer Hagen til å sørge for ikke
skjer. Men det blir ikke noe problem internt. Siv Jensen mener nok det samme.
De skal ikke gå i samme samarbeidsfelle som de havnet i da Bondevik regjerte.