Når Karen Helene Ulltveit-Moe sier barn er et hinder for karrieren, bør vi ikke tvile på det. Løsningen for karrierebevisste kvinner ser ut til å være å overlate omsorgen for barn til en annen kvinne og ikke bindes opp i statlige A4-løsninger, skriver redaktør Magne Lerø.

– Mange tror de skal kunne jobbe fra halv ni til fire, deretter ha tid til barn og alt annet de har lyst til å drive med, og en karriere på toppen av alt. Slike forventninger er både naive og urealistiske. Må du gå fra jobben klokka fire, må du være villig til å jobbe om kvelden for å kompensere for det, sier økonomiprofessor Karen Marie Ulltveit-Moe til Dagbladet. Det er hennes og mange andre kvinners erfaring. Løsningen er ikke arbeidsgivere som er snillere og mer forståelsesfulle. Karriere handler om konkurranse. Den som er best vinner. De fleste opplever at de må satse mye og ofre mye for å kunne gjøre karriere enten det er som leder eller innen forskning. Barn er uten tvil en årsak til at dyktige kvinner hopper av karrierestigen.

Ulltveit-Moe sier rett ut at det er nesten umulig å være hjemme med barn i ett år og samtidig beholde karrieren. Hun viser til menn på 45 år som i dag har gjort karriere. Ingen av dem har vært borte lenge fra jobben eller jobbet korte dager. Hun har sannsynligvis rett, med enkelte unntak. Hennes erfaring er i alle fall at karriere er noe man ikke kan ta lang pause fra.

Hun mener det ikke burde være slik at alle kvinner må velge mellom å bli borte fra jobben inntil et helt år eller måtte avstå fra svangerskapspermisjon. Hun vil at kvinner skal kunne veksle inn verdien av et års svangerskapspermisjon til hushjelp eller betale for å ha barn ned til åtte måneder i ”babybarnehage”.

Politikerne er oppmerksom på det problemet Ulltveit-Moe tar opp. Ifølge Soria Moria-erklæringen skal det løses med å utvide svangerskapspermisjonen. Tanken er at menn da skal måtte ta mer av permisjonstiden. De rødgrønne ser ikke ut til å ville gi foreldrene rett til å velge om det er mor eller far som skal nyte godt av den utvidete svangerskapspermisjonen. Dette skal politikerne bestemme.

Kvinner som vil gjøre karriere, og arbeidsgivere, kan se seg tjent med at foreldre tar kortere permisjon. Det burde ikke være noe i veien for at kvinner som vil begynne å jobbe igjen etter et halvt år, kan bruke fødselspengene på å ansette en barnepasser. Noen vil selvsagt mene at kvinner som får barn bør være lenger hjemme med barnet. Det er imidlertid et valg foreldrene får ta. Det bør ikke være mulig for far å veksle inn sin del av fødselspermisjonen i barnepass. Samfunnet vil markere at det å få barn er et felles ansvar og at det fører til at både far og mor tar seg fri en periode hvis man vil ha støtte fra staten. Hvis ikke far vil ta fri, av hensyn til karrieren eller fordi far har en så høy lønn at en taper på det økonomisk, er det et valg foreldrene tar.

I et samfunn med mangel på arbeidskraft er man tjent med at menn og kvinner jobber mest mulig. Et barn krever imidlertid en voksen på heltid det første leveåret og et godt stykke ut i det andre. Her nytter det ikke med stoppeklokkeomsorg. Det går i ett, nærmest dag og natt. Det blir da i praksis et spørsmål om hvilke muligheter karrierebevisste kvinner skal ha til å overlate omsorgen for sitt barn til en annen kvinne. Det ser ikke ut til at menn er rede til å ta ansvar så det monner. Det er slik det burde være. Det er det i alle fall politisk korrekt å mene. En kvinnelig økonomiprofessor på 39 år med to barn tror ikke det er så enkelt.