Sverre Diesen har fått sin «Yssen». Når Leif Sverre Rosén får sparken har nok det sammenheng med påstanden om at legedekningen i Afghanistan er uforsvarlig. Diesen overlever fordi det ser ut til at han har skaffet seg den ryggdekning han trengte fra Anne-Grete Strøm Erichsen, skriver redaktør Magne Lerø.
I Forsvaret opererer man ikke med varsling når man er i
krigshandlinger. Da følger man ordre og gjør jobben sin. Slik tenker
forsvarssjef Sverre Diesen. Da sjefen for saniteten, Leif Sverre Rosén, rykket
ut og sa offentlig at han selv ikke ville sendt sin egen sønn til Afghanistan
fordi legedekningen ikke var forsvarlig, var dette nærmest en utålelig
uttalelse. Den var provoserende fordi den hadde en så personlig form. Den var
også en form for ansvarsfraskrivelse. Sverre Diesen mener nok at den slags bør man
ikke uttale seg offentlig om. Og skulle han ha sagt noe, måtte han i tilfelle
ha snakket om eget ansvar og slit for å få tak i nok leger. Å si at man har
tatt opp saken med ens overordnede, er ikke godt nok. Sverre Diesen hevder at
det er Rosén ansvar å skaffe leger. Rosén forsvarer seg med at betingelsen for
å skaffe leger ikke er konkurransedyktige. Hvis Rosén har fremmet forslag om
tiltak som Sverre Diesen har avvist, har han en god sak. Når man sitter med et
medisinsk ansvar som en ikke kan skjøtte fordi ens overordnede ikke vil gi en
de virkemidler en trenger, bør en be om å få fratre.
Rosén valgte å gå ut offentlig. Selvsagt har dette vært
avgjørende for Sverre Diesen når han har bestemt seg for å sparke Rosén. For
Diesen fremstår Rosén som en som prater og fraskriver seg ansvar.
Rosén
underskriver en avtale om å fratre og ikke uttale seg offentlig om saken. I VG
i dag gjør han det motsatte. Det han sier er nesten på nivå med Ingunn Yssen.
–
Diesen er uegnet som forsvarssjef. Han har ikke lederegenskaper, han mangle
medmenneskelighet og han er veldig dårlig til lytte. Han elsker intet så høyt
som å høre på sin egen retorikk, sier Rosén til VG. Sterk kost. Ingen trenger å
være i tvil om at Rosén er presset ut av sin stilling. Han har neppe vært klar
over hva han satte i gang da han offentlig kritiserte legedekningen i
Afghanistan som han selv ifølge Diesen hadde det hele og fulle ansvaret for.
Når
Sverre Diesens kommer til forsvarsministeren og sier at han har en udugelig
sjef for saniteten som han vil kvitte seg med, kan ikke hun sette foten ned.
Hun har tatt saken til etterretning. Da hefter hun for den avtalen som er
inngått. Her står det svart på hvitt at Rosén skal la være å kommentere saken
offentlig. Det er vanlig i slike saker. Arbeidsgiver ønsker ikke den form for
skittkasting vi nå er vitne til.
Det
som mener Leif Sverre Rosén er en varsler, vil selvsagt gripe fatt i saken.
Varslere skal ikke få sparken eller tvinges til taushet. De skal man lytte til
selv om man ikke er enige med dem. Diesen avviser konstant at Rosén er en
varsler. I så fall er Rosén en varsler om sin egen udugelighet. Det sier ikke
Diesen, men vi mistenker ham for å mene det.
Det
ligger an til at dette blir en lei sak for Anne-Grete Strøm Erichsen. Hun har
ikke uttalt seg konsistent. Først ble det skapt et inntrykk av at hun visste
fint lite om saken. Så innrømmet hun at hun var orientert. Nå blir hun nærmest
stående ansvarlig for alt Sverre Diesen har foretatt seg i sakens anledning.
Sverre
Diesen ser ut til å ha sikret seg den ryggdekning han trenger. Det er
forsvarsministeren som må ut i det politiske uværet.
Saken
er en belastning for Sverre Diesen. Han har selv vært særdeles dristig i sine
utfordringer til politikerne. Han har ikke lagt fingerne imellom og sagt hva
som blir konsekvensen dersom ikke bevilgningene økes. Spørsmålet er om Leif
Sverre Rosén har utfordret oppover til Sverre Disen på samme måte. Hvis det kan
godgjøres at Sverre Diesen ikke har brydd seg med advarsler og varsler om at
sikkerheten for de norske soldatene ikke er tilfredsstillende, har Sverre
Diesen fått en bombe i sitt eget fang.