Anne-Grete Strøm Erichsen lander støtt etter et uryddig svev, Sverre Diesen forstår at det ikke nytter å pukke på sin rett når en sak blir politisk høybetent og Leif Sverre Rosén vingler videre nå inn i Forsvaret og helst under en sjef han for fem dager siden mente var helt elendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarsminister
Anne-Grete Strøm Erichsen må ha bedt forsvarssjef Sverre Diesen om å inngå
fredsforhandlinger med den tidligere sjefen for saniteten, Leif Sverre Rosén.
Det skjedde på Gardermoen i går. Kort tid etter kunne Rosén står fram i mediene
og si at de hadde hatt en god samtale og at Diesen hadde åpnet for at han kunne
komme tilbake til Forsvaret igjen etter endt permisjon. Samtalen var så godt at
han sa til NRK at det til og med kunne tenkes han kunne bli sjef for saniteten
igjen. Du verden. Den samme mann som Diesen noen dager før hadde sagt ikke
løste oppgavene sine godt nok til at han kunne være sanitetssjef. Og Rosén
kvitterte med å si offentlig at Diesen var uegnet som forsvarssjef fordi han
manglet lederegenskaper, medmenneskelighet, var elendig til å lytte og at det
han elsket mest, var å høre sin egen retorikk. Nå snakker han om at de to må
finne tilbake til den gode tonen og samarbeidet som de en gang hadde.

Hva
er det som har skjedd når to krigere på denne måten står fram som tuppen og
lillemor? Sannsynligvis er det Sverre Diesen som har innsett at han ikke hadde
noen vinnersak. Istedenfor å ri prestisje har han innsett at det er langt bedre
å gjøre Roséns ord til skamme, vise at han som leder kan løse opp i konflikter,
lytte, ta signaler og vise medmenneskelighet.

Og
han må ha gjort forsvarsminister Strøm- Erichsen overlykkelig. Nå kan hun i
Stortinget med stor troverdighet si at denne saken finner man nok en løsning
på, beklage at det har oppstått misforståelser og understreke at Forsvaret nå
har sikret god legedekning til de norske soldatene i Maimane. I helgen bladde
Forsvaret opp og fikk på beine an liten kø av leger som står klar til å reise
til Afghanistan når behovet melder seg. Når det kommer nok penger på bordet, er
det ikke så vanskelig å finne løsninger.

Før helgen sto forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen
med en fot i hengemyra. Nå har hun kommet seg inn på tørt land. Et og annet
kritisk spørsmål vil hun selvsagt få fra opposisjonen. Men det er noen helt
annet å gi svar når problemene i hovedsak er løst enn når man står man står
oppi dem til knes. Noen vil vel fortsatt forsøke å gjøre
dette til en sak om varsling. Noe varsler fremstår imidlertid ikke Rosén som,
for å si det mildt. Vi kan aldri tenke oss at Rosén får tilbake jobben sin som
leder for saniteten. En forsvarssjef må kunne sørge for
at han har ledere som leverer. Det må være andre oppgaver Rosén kan utføre når
han nå vil tilbake til Forsvaret.Dette var blitt en meget
kinkig sak for Sverre Diesen også. Befalets Fellesorganisasjon, BFO, meldte
lørdag at de ville granske lederstilen til Diesen. Årsaken var at de hadde
mistanker om at ledelsen i Forsvaret omgår lover og regler ved å inngå
hemmelige avtaler med brysomme ansatte. BFO sine jurister ville ifølge
Dagbladet kreve en full gjennomgang av alle typer sluttavtaler og
permisjonsavtaler Diesen har inngått med ansatte. Offiserer på det nivå det her
er snakk om, er embetsmenn med et sterkt stillingsvern. De kan ikke sies opp. Det
er jo derfor Diesen må få de han mener bør slutte, til å inngå en avtale om
det. I en del tilfeller er det på sin plass at ledere som ikke fungerer godt
nok får en sluttpakke.

Hvis
det er grunnlag for å hevde at Rosen ikke skjøttet jobben sin godt nok, er det
en skvær sak å tilby en sluttpakke. Rosén kjenner sine rettigheter så pass godt
at han visste at den trengte han ikke ta imot. Han kunne bedt om å få en annen
stilling i Forsvaret, embetsmann som han er. Med en sluttpakke følger det
gjerne en forpliktelse til ikke å fortsette en diskusjon eller konflikt i full
offentlighet. Det blir selvsagt problematisk dersom dette utlegges som knebling
av en varsler.

Når
det går saftig med politikk i en sak, har Deisen forstått at den ikke kan løse
ved å pukke på sin rett. Da gjelder det å finne løsninger. Det ser det ut til
at han har gjort. Vi går ut ifra at Rosén selv innser at hans dager som sjef
for saniteten er talte.