De ansatte i Enova bruker den redskapen politikerne har gitt dem: Med arbeidsmiljøloven i hånd påstår de at Eli Arnstad er en arbeidskriminell mobber. En ny profilert kvinnelig leder kaster kortene istedenfor å kjempe for sin opplevelse av virkeligheten, skriver redaktør Magne Lerø.

Det skal være ansatte i Enova som føler seg mobbet og noen som har sett at noen er blitt mobbet av sjefen Eli Arnstad. Ingen står fram med navn. De tillitsvalgte vil ikke si hvem det er som føler seg mobbet, for å beskytte de ansatte. Styret har oppfordret ansatte til å ta kontakt, men ingen har meldt seg. De ansatte fastholder imidlertid at Eli Arnstad har trakassert medarbeidere og følgelig brutt arbeidsmiljøloven. De får i dag støtte av tidligere Enovadirektør, Magnar Førde, som mener anklagene som er kommet fram til nå bare er toppen av et isfjell. Han sier til Dagbladet at Arnstad er en farlig leder.

Adresseavisen har spurt Førde om å få et eksempel på hva slags mobbing som skjer, og svarer:

– Hvis du blir bedt om å gjøre en jobb og det faglig sett er en god jobb så får du beskjed om at dette holder ikke. Eller beskjed om at dette ikke var oppdraget, fordi hun har ombestemt seg på veien. Når dette skjer igjen og igjen, blir det mobbing. Det var da også en definisjon. Her må politikere skjerpe seg, de har det vitterlig med å ombestemme seg. Markedsbaserte ledere også. Eli Arnstad har politisk bakgrunn og leder et miljø proppende fullt av fagfolk. Det er ikke første gang sjefer har kommet i konflikt med sterke fagmiljøer. Politikere kan snu på hælen ut fra det de mener er nødvendig for å leve opp til politiske signaler og forventninger. Fagfolk har andre agendaer. Enova har vært i vekst under Arnstads ledelse. Hun er tydeligvis en sterk og tydelig leder. Det har ført til en god del bråk innad knyttet til organisering, omstilling og faglige spørsmål. Styret er imidlertid fornøyd. De har full tillit til Arnstad. Når Arnstad sier opp sin stilling må grunnen være at hun rett og slett ikke orker å gå igjennom noe som kunne komme til ligne det Gerd-Liv Valla var igjennom. Hun vil ikke, som de ansatte har bedt om, ha inn utenforstående som skulle granske henne eller få henne til å skjerpe seg. Det ville blitt uker og måneder der de 30 ansatte i Enova ville være opptatt av Arnstads personlighet og lederstil. Eli Arnstad har tålt en trøkk. Det var vært uro i Enova. Hun er, for så si som to andre profilerte kvinnelige ledere sa, hverken en pusekatt eller et persilleblad. Hun har gjort det hun mener var nødvendig for å få Enova dit hun ville. Da må en tåle litt vind i håret og uro i magen når saftig kritikk og urimelige påstander om egen person ble fremsatt. Men det finnes grenser.Vi aner ikke om Eli Arnstad er en god leder. Sannsynligvis har hun gjort feil, som andre ledere. Hun har sikkert vært for kontant og direkte med flere ansatte, sagt ting som ikke burde vært sagt, gjort ting som hun i ettertid har sett ikke var lurt. Men noe helt annet er det å bli anklaget for å være en kriminell, en som bryter arbeidsmiljøloven og fortjener at samfunnet skal straffe henne, Da Gerd-Liv Valla ble anklaget for dette, tente hun på alle pluggene og skjøt vilt fra hofta. Oppslaget i VG var et sjokk.Eli Arnstad har hatt tre uker å tenke seg på. Hun legger ned våpnene og takker for seg. Sannsynligvis ville hun overlevd den kampen hun visste ville komme. Men den kampen ville ha påført henne sår. Hun ville ikke bli hengt ut offentlig, at hennes lederstil skulle bli beskrevet på en måte hun ikke ville kunne kjenne seg igjen i, at hennes personlighet skulle bli omtalt på en måte som ville såre. Hun innså at hun ville tape for mye, selv om hun vant. Hun hadde nok ikke regnet med at mediene ville hente fram Magnar Førde som nå fikk sjansen til å gyve løs på sin gamle sjef. Det er ikke et pent syn. Det er heldigvis sjelden ledere benytter sjansen for omkamp på denne måten.En ny profilert kvinne har trukket seg som leder etter påstander om at hun misbruker sin makt. Den nye arbeidsmiljøloven har gitt ansatte et nytt redskap i en kamp mot sjefer de mener går for hardt fram og krever for sterk omstilling. Hvis anklager om ulovlig trakassering rettes mot en profilert leder eller en virksomhet som er i offentlighetens interesse, er dette virkningsfullt. Det bringer sjefen i knestående. Det er fryktelig tungt å starte et forsvar med ”nei, jeg mobber ikke, jeg bare leder med fast hånd”. Baksiden av medaljen med den nye arbeidsmiljøloven som pålegger ledere en plikt til å sørge for et god psykososialt arbeidsmiljø, er at den samme loven et blitt et effektiv middel for å kjeppjage en leder fra jobben, Ikke fordi ansatte nødvendigvis har rett, men fordi sjefen ikke gidder ta kampen. Kristin Halvorsen påsto at opposisjonen mobben Helen Bjørnøy. Ledelsen i Ap driver også med mobbing, i alle fall ifølge Aps egen Rolf Terje Klungeland. Han mener han er trakassert og oversett av ledelsen i Ap. – Det verste er at jeg ikke blir tatt alvorlig. Det å ikke bli snakket til og tatt med på råd oppleves på samme måte som trakassering, sa Klungeland til VG tidligere i år. Det er vel omtrent slik noen i Enova også har opplevd det.

Førsteamanuensis ved BI Bjørn Eriksen sier til Finansavisen at det var feil av Eli Arnstad å forlate topplederjobben i Enova etter beskyldninger om mobbing, fordi det bidrar til å true rettssikkerheten til ledere.

– Om ledere skulle gå av fordi de får anonyme meldinger ville det skape en uholdbar situasjon for enhver leder. Dette handler om rettssikkerheten, sier han.

Selvsagt gjør det det. Men det er ikke Arnstads ansvar. Hun er i sin full rett til å trekke seg. Hvis noen skal kritiseres, så er det styret for ikke å ha kritisert de ansatte som fremsetter anonyme beskyldninger om lovbrudd. Det trenger faktisk ikke en sjef å finne seg i.