Brustads milliardkamp

For n’te gang sier en helseminister at det skal bli slutt på at sykehusene går med nærmere to milliarder i minus hvert år. Men det kan bety politisk selvmord for Sylvia Brustad om hun for alvor har tenkt å ta belastningen med å stoppe sykehusunderskuddene, skriver redaktør Magne Lerø.

Siden 2002 har landets sykehus brukt 9,2 milliarder kroner mer enn Stortinget har bevilget. Det blir et nytt gigantunderskudd i år. Aftenposten skriver at det ligger an til at helseforetakene vil gå med 2,6 milliarder kroner i underskudd i 2007. Helse Sør-Øst noterer seg for det største underskuddet, rundt 1,6 milliarder.

De helseministrene vi har hatt siden 2002 har alle sagt det samme, flere ganger. Denne gangen lyder det slik fra helseminister Sylvia Brustad til Aftenposten:

– De store underskuddene er en uting, og jeg tar nå ytterligere grep for å få slutt på dette. Jeg mener det er udemokratisk at sykehusene bruker mer enn det Stortinget har stilt til disposisjon. Ingen sitter trygt.

Professor Tor Iversen ved Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo, mener det er systemet rundt sykehusfinansieringen som er problemet. Sykehusene kan ikke gå konkurs. Dermed blir underskuddene statens ansvar. Han mener dette er politisk mulig fordi samfunnets betalingsvilje for helsetjenester er så stor.

Administrerende direktør i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, sier det store underskuddet har sammenheng med at de fikk mindre tilleggsbevilgninger enn de andre foretakene og at budsjettdisiplinen ikke har vært god nok i arbeidet med å fusjonere Helse Øst og Helse Sør.

Det er ingen grunn til å gjøre økonomistyring i sykehusene mer komplisert enn det er. Sykehusene kan klare å holde budsjetter selv om de er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Det vil ikke hjelpe om man organisere sykehusene ut fra et bestiller-leverer modell. Vi kan ikke organisere hele offentlig sektor på denne måten. Problemet for sykehusene er at politikerne, med helseminister Sylvia Brustad i spissen, ikke vil ta belastningen med å styre sykehusene i balanse. Hadde Sylvia Brustad gjort som Kristin Halvorsen, sagt at hun ville gå av statsråd i 2009 dersom sykehusene ikke ble drevet i balanse i 2008, hadde hun selvsagt greid det. Men hun ville blitt kvestet i offentligheten. Driftsbalanse i landets helseforetak er ingen vinnersak.

Hvis helseforetakene hadde hatt full frihet til å styre, ville de også klart balanse. Men gang på gang har vi sett at upopulære kutt ikke blir gjennomført, fordi de politiske omkostningene er for store.

Nå har Sylvia Brustad riktignok kommet med signaler om at hun akter å ta belastningen med å gjennomføre en sterkere funksjonsfordeling. Alle sykehus kan ikke levere alle tjenester. Det er penger å spare på at folk må reise litt lenger for å få mer spesialiserte tjenester. Men det blir gjerne mye skrik og skrål, og fakkeltog, dersom det skal skje vesentlige endringer i lokalsykehusene.

Vårt inntrykk er ellers at de ansatte løper fort nok i sykehuskorridorene. Og det mangler ikke på omstillinger i sykehusene. Sykehusene er underfinansiert i forhold til den medisinske hjelp befolkninger forventer og krever. Det må derfor sies tydeligere nei og ja fra politikernes side i budsjettprosessen. Vi er i ferd med å miste respekten for sykehusbudsjettene.

Det Sylvia Brustad ikke bør gjøre, er å skifte ut styremedlemmer i helseforetakene. Det er ikke der problemet ligger.

Norske Skog for felling

Det kan stå om de rødgrønnes troverdighet dersom de blir sittende passive, kun pratende, og se på at 800 industriarbeidsplasser og store deler av en skogbruksnæring blir lagt ned. Men den tid er over da staten kunne trylle fram billig energi til bedrifter man syntes var viktige, skriver redaktør Magne Lerø.

I det ene øyeblikket forteller NRK Dagsnytt at næringslivet ønsker seg 130 000 nye arbeidstakere. Administrerende direktør i Mesta, Kyrre Olav Johansen, sier at han er klar for å ansette 40–50 nye ledere og 3–400 flere fagarbeidere, og at dette vil bety to milliarder i økt omsetning. Men han sliter med å få tak i folk.

I det neste øyeblikket opplyser NRK at Norske Skog kan komme til å stanse papirmaskinene i Skogn og Follum i 2010. Det betyr at over 800 ansatte mister jobben.

Det er selvsagt ikke så enkelt som å si at de da kan begynne i Mesta eller melde seg til tjeneste hos en av de andre bedriftene som skriker etter folk. I avisene i dag kan vi lese om ansatte som mottar meldingen om nedleggelse med sjokk og vantro. Det er alltid dramatisk for den det gjelder å få beskjed om at ens arbeidsplass høyst sannsynlig forsvinner. Å få vite at det vil skje om over to år, er dog ikke så dramatisk. Og de ansatte i Norske Skog vil bli beroliget om de tar en telefon til en av de nær innpå 400 ansatte ved Union i Skien som ble lagt ned for to år siden. Det er bare en håndfull av de ansatte i Union som ikke har fått seg en ny jobb. Arbeidsmarkedet er ikke det samme i Levanger og Hønefoss, men det er nok godt håp for at de fleste av dem vil få seg nytt arbeid.

De en nedleggelse av Follum og Skogn blir mest dramatisk for, er skogbruket. De gikk i rett i sjokk i går. Styreleder i Norges Skogeierforbund, Helge Evju, sier til Nationen i dag at en avvikling ai Skogn og Follum vil være det mest dramatisk og katastrofale som har skjedd for skogbruket i manns minne. Det tror vi så gjerne.

En ulykke kan neppe varsles for tidlig. Når Norske Skog rykker ut med en slik melding mer enn to år før det eventuelt skal skje, er det for å få regjeringen på banen. De vil ha et nytt industrikraftregime på plass. Det er ikke regjeringen imot å sikre industrien billig kraft. Det står i alle fall i Soria Moria- erklæringen. Utenforlandet Norge må imidlertid forholde seg til EUs konkurranseregler. ESA-president Per Sanderud har gitt olje-og energiminister, Aslaug Haga, klar beskjed om at de vil sette foten ned for en norsk særordning med subsidiert kraft til industrien.

Vi har ikke sett noe til det nye kraftregimet de rødgrønne snakket om før valget. De skulle jo også skaffe seg verktøy som kunne hindre at bedrifter som Union ble lagt ned. Det har vi heller ikke sett mye til.

Fagforeningsrepresentant Stein-Roar Eriksen sier til Dagens Næringsliv at de Follum-ansatte må fortsette kampen for arbeidsplassene sine, og direktør Wenche Ravlo ved fabrikken sier det er rammebetingelsene som kan redde Follum. Nå vil hun ha Jens Stoltenberg på banen. Det tar nok tid før det koker så pass at Stoltenberg må rykke ut.

Næringsminister Dag Terje Andersen har fått en kinkig sak i fanget. For enkelte vil dette stå om de rødgrønnes troverdighet dersom de blir sittende passive, kun pratende, å se på at 800 industriarbeidsplasser og store deler av en næring bli lagt ned.

Det kan virke som om Norske Skog har begitt seg ut i et spill om hvem som skal bli sittende med ansvaret for avviklingen av 800 arbeidsplasser og en dramatisk reduksjon av aktiviteten i skogbruket. Får Norske Skog billig kraft etter 2010 sier ledelsen i Norske Skog at det er grunnlag for videre drift. Garantere det, kan de ikke. De er prisgitt markedsutviklingen på avispapir.

Nå viser det seg imidlertid at Norske Skog har avtaler som sikrer dem billig kraft til 2020. De vurderer å selge denne kraften til andre. Det kan være mer lønnsomt enn å bruke kraften til å produsere avispapir i Norge.

Dette skaper et inntrykk av at Norske Skog dobbeltkommuniserer. Vil de ha rimelig kraft eller vil de selge den kraften de rår over fram til 2020?

Norsk Skogs opptreden illustrerer det som er poenget med EUs konkurranseregime. Når staten går ut og subsidierer kraft til noen utvalgte produsenter, er dette konkurransevridende.

Selskaper skal kunne sikre seg billig kraft som man kan tjene på å selge videre til andre.

Helseaktører mot konkurs

Nå gjelder det at de private helseinstitusjonene har mot i brystet og vett i pannen. Gjør som Haraldsplass: Enten blar Sylvia Brustad opp 22 millioner før jul eller så nedlegges driften. De må være urokkelige på at staten skal dekke hver krone til drift og husleie, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere private sykehus og helseinstitusjoner kan komme til å måtte slå seg konkurs i den nærmeste fremtid som følge av de store merutgiftene som følger av de nye reglene for pensjonsberegning. Nationen skrev lørdag at Jæren distriktspsykiatriske senter ville få en baksmell, på 4,5 millioner kroner. Kassen er tom. Søndag kunne administrerende direktør Eivind Hansen ved Haraldsplass i Bergen, fortelle til NRK at sykehuset mangler 22 millioner til dekning av pensjonsforpliktelser. Situasjonen er like ille for Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet. Samlet sett innebærer de nye pensjonsreglene at landets sykehus har en underdekning på 3,2 milliarder i år og 2,2 milliarder neste år.

De offentlige sykehusene drives videre som om ingen ting er hendt. Her er underfinansiering reglen for tiden. Så langt har ikke helseminister Sylvia Brustad lovet noe mer at hun skal ”se opp saken” for de frivillige. Private sykehus organisert som aksjeselskaper eller stiftelser, kan ikke som de offentlige la være å foreta seg noe. De plikter å sørge for at de har midler til å innfri forpliktelsene.

I Stortinget for to uker siden i forrige uke sa Brustad at hun ikke kunne love en løsning i 2007. Det nekter Haraldsplass å akseptere. De har nå gitt beskjed om at de 10. desember i år kommer til å si opp avtalen med Helse Vest. Dermed mister 120 000 bergenser sitt lokalsykehus. Selvsagt finner Helse Vest er løsning.

De private sykehusene er nå kommet til et punkt der det ikke kan aksepteres en underfinansiering lenger. Her viser Haraldsplass vei ved å sette foten ned. Nå må Sylvia Brustad foreta seg noe. Enten må hun legger noen millioner på bordet eller så må hun gå i forhandlinger med de private sykehusene om å overta driften.

I Bergen betyr det at Helse Vest i så fall må leie bygningene for å drive sykehus der. Det vil gi den diakonale stiftelse store driftsinntekter som de kan bruke til diakonalt arbeid.

Det dummeste frivillige organisasjonene gjør, er å være så opptatt av å drive med det de i dag holder på med at de pløyer hver eneste krone de rår over inn i driften. Ordinær sykehusdrift er statens ansvar. De skal dekke alle kostnader til drift og lokaler. Her må de ikke fire en tomme. De har gode forhandlingskort i forhold til det offentlige. Men de kan måtte akseptere at det offentlige sier at de vil overta driften selv. Da blir de sittende igjen som huseiere. Det kan gi store årlige inntekter – og danne basis for å ta fatt på nye utfordringer.