For n’te gang sier en helseminister at det skal bli slutt på at sykehusene går med nærmere to milliarder i minus hvert år. Men det kan bety politisk selvmord for Sylvia Brustad om hun for alvor har tenkt å ta belastningen med å stoppe sykehusunderskuddene, skriver redaktør Magne Lerø.

Siden 2002 har landets sykehus brukt 9,2 milliarder kroner mer enn Stortinget har bevilget. Det blir et nytt gigantunderskudd i år. Aftenposten skriver at det ligger an til at helseforetakene vil gå med 2,6 milliarder kroner i underskudd i 2007. Helse Sør-Øst noterer seg for det største underskuddet, rundt 1,6 milliarder.

De helseministrene vi har hatt siden 2002 har alle sagt det samme, flere ganger. Denne gangen lyder det slik fra helseminister Sylvia Brustad til Aftenposten:

– De store underskuddene er en uting, og jeg tar nå ytterligere grep for å få slutt på dette. Jeg mener det er udemokratisk at sykehusene bruker mer enn det Stortinget har stilt til disposisjon. Ingen sitter trygt.

Professor Tor Iversen ved Helseøkonomisk forskningsprogram ved Universitetet i Oslo, mener det er systemet rundt sykehusfinansieringen som er problemet. Sykehusene kan ikke gå konkurs. Dermed blir underskuddene statens ansvar. Han mener dette er politisk mulig fordi samfunnets betalingsvilje for helsetjenester er så stor.

Administrerende direktør i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, sier det store underskuddet har sammenheng med at de fikk mindre tilleggsbevilgninger enn de andre foretakene og at budsjettdisiplinen ikke har vært god nok i arbeidet med å fusjonere Helse Øst og Helse Sør.

Det er ingen grunn til å gjøre økonomistyring i sykehusene mer komplisert enn det er. Sykehusene kan klare å holde budsjetter selv om de er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Det vil ikke hjelpe om man organisere sykehusene ut fra et bestiller-leverer modell. Vi kan ikke organisere hele offentlig sektor på denne måten. Problemet for sykehusene er at politikerne, med helseminister Sylvia Brustad i spissen, ikke vil ta belastningen med å styre sykehusene i balanse. Hadde Sylvia Brustad gjort som Kristin Halvorsen, sagt at hun ville gå av statsråd i 2009 dersom sykehusene ikke ble drevet i balanse i 2008, hadde hun selvsagt greid det. Men hun ville blitt kvestet i offentligheten. Driftsbalanse i landets helseforetak er ingen vinnersak.

Hvis helseforetakene hadde hatt full frihet til å styre, ville de også klart balanse. Men gang på gang har vi sett at upopulære kutt ikke blir gjennomført, fordi de politiske omkostningene er for store.

Nå har Sylvia Brustad riktignok kommet med signaler om at hun akter å ta belastningen med å gjennomføre en sterkere funksjonsfordeling. Alle sykehus kan ikke levere alle tjenester. Det er penger å spare på at folk må reise litt lenger for å få mer spesialiserte tjenester. Men det blir gjerne mye skrik og skrål, og fakkeltog, dersom det skal skje vesentlige endringer i lokalsykehusene.

Vårt inntrykk er ellers at de ansatte løper fort nok i sykehuskorridorene. Og det mangler ikke på omstillinger i sykehusene. Sykehusene er underfinansiert i forhold til den medisinske hjelp befolkninger forventer og krever. Det må derfor sies tydeligere nei og ja fra politikernes side i budsjettprosessen. Vi er i ferd med å miste respekten for sykehusbudsjettene.

Det Sylvia Brustad ikke bør gjøre, er å skifte ut styremedlemmer i helseforetakene. Det er ikke der problemet ligger.

Det kan stå om de rødgrønnes troverdighet dersom de blir sittende passive, kun pratende, og se på at 800 industriarbeidsplasser og store deler av en skogbruksnæring blir lagt ned. Men den tid er over da staten kunne trylle fram billig energi til bedrifter man syntes var viktige, skriver redaktør Magne Lerø.

I det ene øyeblikket forteller NRK Dagsnytt at næringslivet ønsker seg 130 000 nye arbeidstakere. Administrerende direktør i Mesta, Kyrre Olav Johansen, sier at han er klar for å ansette 40–50 nye ledere og 3–400 flere fagarbeidere, og at dette vil bety to milliarder i økt omsetning. Men han sliter med å få tak i folk.

I det neste øyeblikket opplyser NRK at Norske Skog kan komme til å stanse papirmaskinene i Skogn og Follum i 2010. Det betyr at over 800 ansatte mister jobben.

Det er selvsagt ikke så enkelt som å si at de da kan begynne i Mesta eller melde seg til tjeneste hos en av de andre bedriftene som skriker etter folk. I avisene i dag kan vi lese om ansatte som mottar meldingen om nedleggelse med sjokk og vantro. Det er alltid dramatisk for den det gjelder å få beskjed om at ens arbeidsplass høyst sannsynlig forsvinner. Å få vite at det vil skje om over to år, er dog ikke så dramatisk. Og de ansatte i Norske Skog vil bli beroliget om de tar en telefon til en av de nær innpå 400 ansatte ved Union i Skien som ble lagt ned for to år siden. Det er bare en håndfull av de ansatte i Union som ikke har fått seg en ny jobb. Arbeidsmarkedet er ikke det samme i Levanger og Hønefoss, men det er nok godt håp for at de fleste av dem vil få seg nytt arbeid.

De en nedleggelse av Follum og Skogn blir mest dramatisk for, er skogbruket. De gikk i rett i sjokk i går. Styreleder i Norges Skogeierforbund, Helge Evju, sier til Nationen i dag at en avvikling ai Skogn og Follum vil være det mest dramatisk og katastrofale som har skjedd for skogbruket i manns minne. Det tror vi så gjerne.

En ulykke kan neppe varsles for tidlig. Når Norske Skog rykker ut med en slik melding mer enn to år før det eventuelt skal skje, er det for å få regjeringen på banen. De vil ha et nytt industrikraftregime på plass. Det er ikke regjeringen imot å sikre industrien billig kraft. Det står i alle fall i Soria Moria- erklæringen. Utenforlandet Norge må imidlertid forholde seg til EUs konkurranseregler. ESA-president Per Sanderud har gitt olje-og energiminister, Aslaug Haga, klar beskjed om at de vil sette foten ned for en norsk særordning med subsidiert kraft til industrien.

Vi har ikke sett noe til det nye kraftregimet de rødgrønne snakket om før valget. De skulle jo også skaffe seg verktøy som kunne hindre at bedrifter som Union ble lagt ned. Det har vi heller ikke sett mye til.

Fagforeningsrepresentant Stein-Roar Eriksen sier til Dagens Næringsliv at de Follum-ansatte må fortsette kampen for arbeidsplassene sine, og direktør Wenche Ravlo ved fabrikken sier det er rammebetingelsene som kan redde Follum. Nå vil hun ha Jens Stoltenberg på banen. Det tar nok tid før det koker så pass at Stoltenberg må rykke ut.

Næringsminister Dag Terje Andersen har fått en kinkig sak i fanget. For enkelte vil dette stå om de rødgrønnes troverdighet dersom de blir sittende passive, kun pratende, å se på at 800 industriarbeidsplasser og store deler av en næring bli lagt ned.

Det kan virke som om Norske Skog har begitt seg ut i et spill om hvem som skal bli sittende med ansvaret for avviklingen av 800 arbeidsplasser og en dramatisk reduksjon av aktiviteten i skogbruket. Får Norske Skog billig kraft etter 2010 sier ledelsen i Norske Skog at det er grunnlag for videre drift. Garantere det, kan de ikke. De er prisgitt markedsutviklingen på avispapir.

Nå viser det seg imidlertid at Norske Skog har avtaler som sikrer dem billig kraft til 2020. De vurderer å selge denne kraften til andre. Det kan være mer lønnsomt enn å bruke kraften til å produsere avispapir i Norge.

Dette skaper et inntrykk av at Norske Skog dobbeltkommuniserer. Vil de ha rimelig kraft eller vil de selge den kraften de rår over fram til 2020?

Norsk Skogs opptreden illustrerer det som er poenget med EUs konkurranseregime. Når staten går ut og subsidierer kraft til noen utvalgte produsenter, er dette konkurransevridende.

Selskaper skal kunne sikre seg billig kraft som man kan tjene på å selge videre til andre.

Nå gjelder det at de private helseinstitusjonene har mot i brystet og vett i pannen. Gjør som Haraldsplass: Enten blar Sylvia Brustad opp 22 millioner før jul eller så nedlegges driften. De må være urokkelige på at staten skal dekke hver krone til drift og husleie, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere private sykehus og helseinstitusjoner kan komme til å måtte slå seg konkurs i den nærmeste fremtid som følge av de store merutgiftene som følger av de nye reglene for pensjonsberegning. Nationen skrev lørdag at Jæren distriktspsykiatriske senter ville få en baksmell, på 4,5 millioner kroner. Kassen er tom. Søndag kunne administrerende direktør Eivind Hansen ved Haraldsplass i Bergen, fortelle til NRK at sykehuset mangler 22 millioner til dekning av pensjonsforpliktelser. Situasjonen er like ille for Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet. Samlet sett innebærer de nye pensjonsreglene at landets sykehus har en underdekning på 3,2 milliarder i år og 2,2 milliarder neste år.

De offentlige sykehusene drives videre som om ingen ting er hendt. Her er underfinansiering reglen for tiden. Så langt har ikke helseminister Sylvia Brustad lovet noe mer at hun skal ”se opp saken” for de frivillige. Private sykehus organisert som aksjeselskaper eller stiftelser, kan ikke som de offentlige la være å foreta seg noe. De plikter å sørge for at de har midler til å innfri forpliktelsene.

I Stortinget for to uker siden i forrige uke sa Brustad at hun ikke kunne love en løsning i 2007. Det nekter Haraldsplass å akseptere. De har nå gitt beskjed om at de 10. desember i år kommer til å si opp avtalen med Helse Vest. Dermed mister 120 000 bergenser sitt lokalsykehus. Selvsagt finner Helse Vest er løsning.

De private sykehusene er nå kommet til et punkt der det ikke kan aksepteres en underfinansiering lenger. Her viser Haraldsplass vei ved å sette foten ned. Nå må Sylvia Brustad foreta seg noe. Enten må hun legger noen millioner på bordet eller så må hun gå i forhandlinger med de private sykehusene om å overta driften.

I Bergen betyr det at Helse Vest i så fall må leie bygningene for å drive sykehus der. Det vil gi den diakonale stiftelse store driftsinntekter som de kan bruke til diakonalt arbeid.

Det dummeste frivillige organisasjonene gjør, er å være så opptatt av å drive med det de i dag holder på med at de pløyer hver eneste krone de rår over inn i driften. Ordinær sykehusdrift er statens ansvar. De skal dekke alle kostnader til drift og lokaler. Her må de ikke fire en tomme. De har gode forhandlingskort i forhold til det offentlige. Men de kan måtte akseptere at det offentlige sier at de vil overta driften selv. Da blir de sittende igjen som huseiere. Det kan gi store årlige inntekter – og danne basis for å ta fatt på nye utfordringer.

Ved å lese Tranøys bok kan Gerd-Liv Valla forstå bedre hvorfor det gikk som det gikk. Hennes maktbase var i ferd med å smuldre opp på grunn av hennes lederstil. Hun oppdaget det ikke før det var for sent – hvis hun har oppdaget det da, skriver redaktør Magne Lerø.

Per Østvold, lederen i Norsk Transportarbeiderforbund, fastslår i VG i dag at Valla-saken er over. Den vil han gjerne avslutte med å sende en hyllest til Ingunn Yssen. Hun turte og hadde styrke nok til å ta et oppgjør med en av Norges mektigste personer.

Bakgrunnen er Torstein Tranøys bok «Vallas fall», der flere fremstående personer i LO og Ap kritiserer Gerd-Liv Vallas lederstil sønder og sammen. Størst oppsikt har det vakt at de kvinnene som var med å føre Valla til topps i LO, endte opp som hennes bitreste kritikere. Det har for så vidt kommet fram tidligere. «Jern-Ellen» Ellen Stensruds fortelling om hvordan hun har opplevd samarbeidet med Valla gjør inntrykk. Gerd-Liv Valla fremstår som fullstendig ufølsom og kontrollerende person. Stensrud var en konkurrent til Valla om å bli sjef i LO. Det tok lang tid før de fikk et normalt samarbeid, og det skjedde etter at Valla i klare ordelag hadde gjort det klart at det beste var om Stensrud trakk seg. Men hun ble og var lojal mot Valla. Det var ikke noe alternativ. Det var Vallas linje som gjaldt. Slik er noen sjefer, beinharde på at deres linje skal følges. Slike sjefer vil i dag ha problemer med å få gode nok medarbeidere.

Østvold sier til VG at Valla er 50 år for sent ute med sin lederstil. Det har han rett i. Det var nok mye gråt og tenners gnissel både i LO og Ap da Haakon Lie regjerte. Beskjeden til Einar Gerhardsen om at «jeg skal knekke deg som ei lus» hadde ikke tatt seg pent ut i VG i dag.

I boken forteller Stensrud at Gerd-Liv Valla fikk fatt i listen over hvem hun hadde invitert til sin femtiårsdag. Der sto ikke Valla. Det påtalte hun, med beskjed om at det Stensrud foretok seg som LO-sekretær var politikk. Dette høres særdeles sært ut i dag. For Valla var det slik det var. Hun har røtter i den rødeste del av den marxistisk-leninistiske fløy. Hun er opplært til å tenke politikk i alt hun gjør. Hun fant seg ikke i at Stensrud halvveis offentlig markerte at hun holdt Valla utenfor. Det kunne gi signaler hun mente noen kunne utnytte. Vallas kontrollstrategi var finslipt og grensesprengende. Hun oppdaget ikke at hun trådte over grenser i sin iver etter å ha all kraft rettet mot saken, kampen som måtte vinnes. Derfor ble hun mer og mer en provokatør etter hvert som hun utfoldet sin makt som LO-leder.

Vi så det alle da hun offentlig ydmyket både Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen i striden om sykelønnsordningen. Sentrale personer i Ap og LO opplevde henne nærmest som rabiat i sin kamp for å vinne igjennom med å ivareta LOs medlemmers interesser, som hun sa.

Til slutt var det mange som hadde fått nok av Gerd-Liv Valla. Tranøys bok gir ingen støtte til påstanden om at det var noen som lå bak og fikk overtalt Yssen til å starte kjøret mot Valla for å få henne fjernet. Men etter å ha lest Tranøys bok er det god hold i påstanden om at sentrale personer både i Ap og LO brukte Yssen-saken for å bli kvitt Valla. Ingen sier det, men den ble for flere en gylden anledning.

Når vi leser om hvordan Valla opptrådte som leder, er det gode grunner for at hun i dag ikke er sjef i LO. Hun faller igjennom som leder når hun møter motstand. Hennes maktbase var i ferd med å smuldre opp. Hun oppdaget det ikke før det var for sent.

Noe helt annet er det om Gerd-Liv Valla er en kriminell, om hun er en som systematisk bryter Arbeidsmiljøloven. Det mente Fougner-utvalget når det gjaldt Yssen. Det kan vi ikke se at de har gitt en holdbar begrunnelse for. Tranøys bok belegger heller ikke påstanden om at Valla er en lovbryter. Vi kan lese side opp og side ned om andre ledere som mener hun er en elendig leder. Men det er et hav av forskjell på å utøve et elendig lederskap og å være en lovbryter.

Fortsatt er det grunn til å mane til en viss nøkternhet når man skal trekke konklusjoner om andre menneskers personlighet og påstander om at man er en lovbryter.

Det pågår fortsatt en kamp i LO om hvilken konklusjon som skal trekkes med hensyn til Gerd-Liv Valla. De som har ytret seg i mediene denne uken, er preget av sin konflikt med Valla. Det samme er Valla når hun skriver sin bok. Deres virkelighetsbeskrivelse er som natt og dag. Det betyr ikke at den ene lyver og den andre snakker sant. Det betyr heller ikke at sannheten ligger midt imellom. Sannheten er det som de enkelte aktørene sier og føler. Det som preger harde konflikter, er at det er håpløst å kunne bli enige om fakta.

Gerd-Liv Valla har fått gi sin versjon. Etter at hun har lest «Vallas fall» bør hun forstå bedre hvorfor det gikk som det gikk. Hadde hun taklet Ingunn Yssen på en bedre måte, ville hun nok klart seg som LO-leder ut perioden, men gjenvalgt ville hun ikke blitt. Valla falt for eget grep, og det var mange som dyttet på henne da de så hun var i ferd med å miste balansen.

Det er fortsatt et tankekors at LO, av alle, klarte å bruke nærmere ti millioner kroner for å finne ut om deres egen leder hadde begått lovbrudd i sin behandling av sin høyre hånd i toppledelsen, Ingunn Yssen, som hun selv hadde kjempet for å få ansatt.

Fougner-utvalget bør fortsatt stå som et skrekkens eksempel på hvordan man ikke skal løse konflikter knyttet til daglig leder i en virksomhet.

I Terra har ledelsen hatt kraftfulle incitamenter til å kjøre så remmer og tøy kunne holde – helt til de kjørte utfor stupet og dro en liten flokk fortvilete kommuner med seg. Tro ikke at det bare er i Terra den samme grådigheten finnes, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har gått inflasjon i bruk av grådighetsbegrepet. Er det noen steder det
er på sin plass å bruke det, så er det innen deler av finansbransjen. Her
fremstår nå Terra Securities som verstingen i klassen. Vi får da inderlig håpe
at ingen er verre. Men vi har vanskelig å tro at Terra var blitt et
oppsamlingssted for meglere uten snøring og som opptrådte som de reneste
lurendreiere i forhold til troskyldige kommuner.

Det finnes selvsagt meglere også i andre finansselskaper som tøyer grensene.
Men vi får tro at disse selskapene har rutiner og en ledelse som sørger for å
sette foten ned når de oppdager at meglere går over streken. Det er i alle fall
ingen andre seriøse foretak som er blitt slått knockout av Kredittilsynet slik
vi har opplevd det denne uken.

Terra securities ga signaler til Kredittilsynet om at de var villig til å
bla opp mer en 150 millioner til de fire Nordlandskommunene hvis de fikk
beholde konsesjonen. Men Kredittilsynet var ikke til å rikke. Dermed ble det
konkurs. Dagbladet skriver i dag at Terra-systemet i
årevis har vært preget av en ukultur. Tidligere megler i selskapet, Per Ravlo,
slo alarm allerede i 1999. Han skrev et brev til daværende styreformannen i
Terra Fonds, Ola Sundt Ravnestad, om brudd på god meglerskikk og misbruk av
bankenes tillit «ved å utnytte deres ofte manglende profesjonalitet for å øke
egne kurtasjeinntekter». Her heter det videre at administrerende direktør i
Terra Fonds (senere Terra Securities), Odd Arne Pedersen, «har i praksis
akseptert og støttet oppunder praksisen.» Det endte med at Ravlo fikk sparken.

Dagbladet forteller videre at Konsernsjef Ola Sundt Ravnestad og
Market-direktør Odd Arne Pedersen kontrollerer sammen med sine familier 29
prosent av aksjene i Terra Markets, som igjen eier Terra Securities og Terra Fondsforvaltning
hadde planer om å selge seg ut. Det kunne de ha tjent 500 millioner på. Surt at
selskapet i går ble slått konkurs. VG skriver i dag at de
to Terra-toppene, Ola Sundt Ravnestad og Svein Erik Nordang og meglerne Knut
Anders Opstad og Harald Nordberg til sammen har tjent 55 millioner på to år. De
har selvsagt vært klar over at de har tøyd grensene for å sikre seg selv størst
mulig fortjeneste. Dette er grådighet satt i system. De ser neppe på seg selv
som luringer. De har bare gjort det de mener alle andre gjør, strekker seg for
å få de som har penger til å investere. Og stort sett har det gått bra. Vi
lever i gode tider. Når problemene i de amerikanske markedene dukker opp,
oppdager de hva de har vært med på. Da er det for sent.

De 78 sparebankene som står bak Terra, representerer noe helt annet enn
Terra Securities. Det er nesten prinsessen som har alliert seg med udyret. Ved
å la ledelsen eie 29 prosent av Terra Securities, har de gitt lederne et
kraftig incitament til å levere gode resultater. Og ledelsen har ikke latt seg
by to ganger. I Terra Securities har de kjørt så remmer og tøy kunne holde –
helt til det endte med at de kjørte utfor stupet og dro en liten flokk
fortvilete kommuner med seg.

Finansminister Kristin Halvorsen mener Terra-gruppen bør bla opp og hjelpe
de kommunene som er rammet. Terra-gruppen vil ventelig i dag avvise å ta
regningen, og henvise til at vi har både tilsyn og lovgivning her i landet som
skal sikre at pengeplasseringer skjer i betryggende former. Både Kristin
Halvorsen, Åslaug Haga og Jens Stoltenberg avviser at staten skal stille opp
for kommunene som har tapt penger. Man kan jo argumentere for at staten har et
ansvar for å lage lover både for kommuner og meglerhus som skal sikre at slikt
ikke skal skje. Og når reglene ikke er gode nok, kan staten vise ansvar med å
bla opp noen millioner. De kommunene det gjelder våknet
først i går til den virkeligheten de faktisk befinner seg i. De kan ikke kreve
noe som helst. De kan be om støtte fra Terra-gruppen og staten. Så langt tyder
alt på at de vil bli avvist.

Kommunene må innse at de må ta et tap og gå i forhandlinger. Skal Terra overleve, haster det med å finne en løsning slik at ikke hele gruppen blir trukket til bunns i den investeringsgjørma de har havnet i, skriver redaktør Magne Lerø.

Terra Securities gikk i dag undergangen i møte. Kredittilsynet
har satt foten ned for videre drift. Ut fra det vi nå vet, bringer dette
kommunene i en enda vanskeligere situasjon. Citibank vil selge deres
fondsandeler dersom de ikke oppfyller kontrakten og betaler inn nye millioner
som avtalt. Kommunene kan nå rette sine krav mot Terra-gruppen.

Terra-gruppen har sannsynligvis kun en moralsk forpliktelse
til å sørge for at ikke norske kommuner taper hundrevis av millioner på råsalg
og elendig rådgivning fra Terras side. Det går en grense for hva sparebankene
er villige til å bla opp for å komme seg ut av krisen via forhandlingsveien.

Professor Jan Fridtjof Bernt ved Universitetet i Bergen kan
ha rett i sin påstand om at kommunene har en god sak. Men det hjelper lite
dersom de juridisk er prisgitt et selskap som avvikles.

I skrivende stund er det uklart om Terra vil opprettholde
tilbudet om å legge 150 millioner kroner på bordet for å ta sin del av tapet
knyttet til de fire Nordlandskommunenes risikofylte investering. Dette tilbudet
er en sterk innrømmelse av feil. Men feilen ligger altså i Securities, kan man
hevde, ikke i Terra-gruppen som sådan.

Å gi de fire kommunene frist til kl. 16 i dag på å akseptere
tilbudet, var provoserende. Kommunene har is i magen og vil si nei. Sannsynligvis
vil de øke presset på Terra-gruppen. Skal man forhandle om en løsning, må nok
kommunene oppgi sitt krav om at de ikke skal tape en eneste krone på sine
spekulative pengeplasseringer. Markedet har vitterlig falt. Selvsagt må
kommunene ta tap. De kan ikke på alvor mener at å spekulere i amerikanske fond
har den samme sikkerhet som å sette pengen i en Terra-bank.

Denne saken bør finne sin løsning ved forhandlingsbordet,
ikke i rettssalen. Det kan begge parter komme til å tape på.

Terra er merkenavnet til en rekke norske sparebanker. I går
sto noen fram og fortalte at det er en belastning å være en Terra-bank. Det
tror vi så gjerne. Men denne virkeligheten må de leve med i enda noen tid. Løsningen
for sparebankene, som eier 78 prosent av Terra, er ikke å løpe til et
reklamebyrå i dag med beskjed om å finne et nytt navn og logo. Det kan bli
resultatet, men det er for tidlig å trekke den konklusjonen.

Sparebankene har brukt 10 år på å bygge opp Terra-navnet. Et
godt merkenavn står for en støyt og tåler en storm. Tine overlevde sin krise.
Vi kjøper ikke mindre Tine-ost i dag på grunn av at Kredittilsynet ga dem bot
for å ha brutt konkurranseloven i sin kamp mot Synnøve Finden. Merkenavnet NSB
ble i sin tid herjet med. Meny hadde sin «kjøttkrise», og da konfliktene i SAS
herjet som verst, ble det sagt at de ødela SAS som merkenavn. Der og da var det
sant. Og Norwegian fikk seg nok noen nye kunder da SAS lå nede i forsinkelser
og kaos.

Nå får nervekrigen mellom Terra-gruppen og kommunene fortsette.
Eierne i Terra må snart ta et strategisk valg som er så smertefullt at vi vil
kunne høre skrikene utenfor styrerommet.

De ansatte i Enova bruker den redskapen politikerne har gitt dem: Med arbeidsmiljøloven i hånd påstår de at Eli Arnstad er en arbeidskriminell mobber. En ny profilert kvinnelig leder kaster kortene istedenfor å kjempe for sin opplevelse av virkeligheten, skriver redaktør Magne Lerø.

Det skal være ansatte i Enova som føler seg mobbet og noen som har sett at noen er blitt mobbet av sjefen Eli Arnstad. Ingen står fram med navn. De tillitsvalgte vil ikke si hvem det er som føler seg mobbet, for å beskytte de ansatte. Styret har oppfordret ansatte til å ta kontakt, men ingen har meldt seg. De ansatte fastholder imidlertid at Eli Arnstad har trakassert medarbeidere og følgelig brutt arbeidsmiljøloven. De får i dag støtte av tidligere Enovadirektør, Magnar Førde, som mener anklagene som er kommet fram til nå bare er toppen av et isfjell. Han sier til Dagbladet at Arnstad er en farlig leder.

Adresseavisen har spurt Førde om å få et eksempel på hva slags mobbing som skjer, og svarer:

– Hvis du blir bedt om å gjøre en jobb og det faglig sett er en god jobb så får du beskjed om at dette holder ikke. Eller beskjed om at dette ikke var oppdraget, fordi hun har ombestemt seg på veien. Når dette skjer igjen og igjen, blir det mobbing. Det var da også en definisjon. Her må politikere skjerpe seg, de har det vitterlig med å ombestemme seg. Markedsbaserte ledere også. Eli Arnstad har politisk bakgrunn og leder et miljø proppende fullt av fagfolk. Det er ikke første gang sjefer har kommet i konflikt med sterke fagmiljøer. Politikere kan snu på hælen ut fra det de mener er nødvendig for å leve opp til politiske signaler og forventninger. Fagfolk har andre agendaer. Enova har vært i vekst under Arnstads ledelse. Hun er tydeligvis en sterk og tydelig leder. Det har ført til en god del bråk innad knyttet til organisering, omstilling og faglige spørsmål. Styret er imidlertid fornøyd. De har full tillit til Arnstad. Når Arnstad sier opp sin stilling må grunnen være at hun rett og slett ikke orker å gå igjennom noe som kunne komme til ligne det Gerd-Liv Valla var igjennom. Hun vil ikke, som de ansatte har bedt om, ha inn utenforstående som skulle granske henne eller få henne til å skjerpe seg. Det ville blitt uker og måneder der de 30 ansatte i Enova ville være opptatt av Arnstads personlighet og lederstil. Eli Arnstad har tålt en trøkk. Det var vært uro i Enova. Hun er, for så si som to andre profilerte kvinnelige ledere sa, hverken en pusekatt eller et persilleblad. Hun har gjort det hun mener var nødvendig for å få Enova dit hun ville. Da må en tåle litt vind i håret og uro i magen når saftig kritikk og urimelige påstander om egen person ble fremsatt. Men det finnes grenser.Vi aner ikke om Eli Arnstad er en god leder. Sannsynligvis har hun gjort feil, som andre ledere. Hun har sikkert vært for kontant og direkte med flere ansatte, sagt ting som ikke burde vært sagt, gjort ting som hun i ettertid har sett ikke var lurt. Men noe helt annet er det å bli anklaget for å være en kriminell, en som bryter arbeidsmiljøloven og fortjener at samfunnet skal straffe henne, Da Gerd-Liv Valla ble anklaget for dette, tente hun på alle pluggene og skjøt vilt fra hofta. Oppslaget i VG var et sjokk.Eli Arnstad har hatt tre uker å tenke seg på. Hun legger ned våpnene og takker for seg. Sannsynligvis ville hun overlevd den kampen hun visste ville komme. Men den kampen ville ha påført henne sår. Hun ville ikke bli hengt ut offentlig, at hennes lederstil skulle bli beskrevet på en måte hun ikke ville kunne kjenne seg igjen i, at hennes personlighet skulle bli omtalt på en måte som ville såre. Hun innså at hun ville tape for mye, selv om hun vant. Hun hadde nok ikke regnet med at mediene ville hente fram Magnar Førde som nå fikk sjansen til å gyve løs på sin gamle sjef. Det er ikke et pent syn. Det er heldigvis sjelden ledere benytter sjansen for omkamp på denne måten.En ny profilert kvinne har trukket seg som leder etter påstander om at hun misbruker sin makt. Den nye arbeidsmiljøloven har gitt ansatte et nytt redskap i en kamp mot sjefer de mener går for hardt fram og krever for sterk omstilling. Hvis anklager om ulovlig trakassering rettes mot en profilert leder eller en virksomhet som er i offentlighetens interesse, er dette virkningsfullt. Det bringer sjefen i knestående. Det er fryktelig tungt å starte et forsvar med ”nei, jeg mobber ikke, jeg bare leder med fast hånd”. Baksiden av medaljen med den nye arbeidsmiljøloven som pålegger ledere en plikt til å sørge for et god psykososialt arbeidsmiljø, er at den samme loven et blitt et effektiv middel for å kjeppjage en leder fra jobben, Ikke fordi ansatte nødvendigvis har rett, men fordi sjefen ikke gidder ta kampen. Kristin Halvorsen påsto at opposisjonen mobben Helen Bjørnøy. Ledelsen i Ap driver også med mobbing, i alle fall ifølge Aps egen Rolf Terje Klungeland. Han mener han er trakassert og oversett av ledelsen i Ap. – Det verste er at jeg ikke blir tatt alvorlig. Det å ikke bli snakket til og tatt med på råd oppleves på samme måte som trakassering, sa Klungeland til VG tidligere i år. Det er vel omtrent slik noen i Enova også har opplevd det.

Førsteamanuensis ved BI Bjørn Eriksen sier til Finansavisen at det var feil av Eli Arnstad å forlate topplederjobben i Enova etter beskyldninger om mobbing, fordi det bidrar til å true rettssikkerheten til ledere.

– Om ledere skulle gå av fordi de får anonyme meldinger ville det skape en uholdbar situasjon for enhver leder. Dette handler om rettssikkerheten, sier han.

Selvsagt gjør det det. Men det er ikke Arnstads ansvar. Hun er i sin full rett til å trekke seg. Hvis noen skal kritiseres, så er det styret for ikke å ha kritisert de ansatte som fremsetter anonyme beskyldninger om lovbrudd. Det trenger faktisk ikke en sjef å finne seg i.

Styrer bør sky folk som Sverre Leiro og andre sjefer med panisk omdømmeskrekk. I gode tider hever de fete styrehonorarer. Når det blir problemer, flykter de med halen mellom beina, redd for å tape sitt eget omdømme, skriver redaktør Magne Lerø.

Sverre Leiro er leder NorgesGruppen, det tiende største selskap i Norge. Fredag ga han beskjed til styret i Terra om at han trekker seg. Han vil ikke løpe risikoen for omdømmetap.

– Jeg kan ikke og vil ikke risikere en mulig negativ smitteeffekt. Så ja, jeg frykter for mitt eget og mitt selskaps omdømme, sier Leiro til Dagens Næringsliv. Leiro sier han har tillit til ledelsen, men han vil altså ikke være med å brette opp armene for å bidra til å løse den krisen Terra har kommet i.

Den godeste Imanuel Kant snudde seg nok to ganger i sin grav da han hørte Leiros begrunnelse. Med sin pliktetikk, kategoriske imperativ og krav til allmenngjøring av handlinger er Kants poeng at vi skal handle slik at det vi foretar oss i en situasjon skal kunne fremstå som en handlingsregel for andre i tilsvarende situasjoner. Det betyr altså at Leiro handler riktig og ansvarlig dersom alle andre styremedlemmer som mener de kan gå på et omdømmetap, bør trekke seg fra styret. Det går vi ut ifra at Leiro ikke mener. Leiro tenker bare på hva som er best for ham selv og NorgesGruppen, ikke Terra som har engasjert ham for å løse de utfordringer selskapet til enhver tid står overfor.

Nå står Terra overfor en gigantisk utfordring. Det kan stå om store deler av selskapets eksistens. Nå trengs det ledere og styremedlemmer som kjenner selskapet, som er kloke og har vært ute i en vinternatt før. Da løper Leiro av gårde med halen mellom beina. Han gjør det stikk motsatte av det som er hans plikt som styremedlem, nemlig å bruke sin kompetanse for å løse selskapets problemer.

Hadde han trukket seg fordi han kom i mindretall i styret i en vesentlig sak, hadde vi forstått det. En kan ikke forvente at noen skal ta ansvar for beslutninger de er grunnleggende uenig i. Leiro trekker seg imidlertid før styret for alvor har tatt fatt på jobben med å finne løsninger på den krisen de har havnet i.

Risikoen for at mediene begynner å henge ut Sverre Leiro for at norske kommuner har latt seg forlede til å spekulere i amerikanske fond, er ikke stor. Sjansen for at forbrukerne skal begynne å handle mindre hos Meny, Kiwi, Joker og Spar er enda mindre. Hvis Sverre Leiro er så pass fintfølende og nærer så stor frykt for å tape omdømme, bør han snarest se å komme seg ut av de styrene han er med i. For ham må NorgesGruppen være mer enn nok. Man har aldri garanti for at ikke det selskap man sitter i styret for, kan få alvorlige problemer. Hvem skulle tro at gode, gamle, stødige ”sparebank-Terra” skulle havne i ”uløkka”?

Den som sitter i et styre, bør ikke trekke seg når krisen rammer. Den som gjør det ligner på skipperen som stiller seg først i køen for komme seg i livbåten. Styret skal gå sist, så lenge de har tillit hos eierne.

Det er hårreisende at styreleder Thue gir Reidar Nordby sparken for åpen mikrofon uten å informere ham. Nå må Trond Giske ta affære og få på plass et nytt styre som kan løse flokene Reidar Nordby og Sigmund Thue har stelt i stand, skriver redaktør Magne Lerø.

Styreleder Sigmund Thue i Norsk Tipping serverte nyheten om at Reidar Nordby skal forlate Norsk Tipping på direkten i Redaksjon EN i går. Reidar Nordby var ikke informert, skriver både Dagbladet og VG i dag. De har snakket både med kona og datteren. De kan bekrefte at styrelederens uttalelser sendte sjokkbølger i stua. Thue sier han snakket med Nordby flere ganger torsdag og hevder Nordby selv har uttalt seg til mediene på en måte som må oppfattes slik at han var på vei ut av Norsk Tipping. Styret har ikke hatt noe møte hvor en har konkludert med at Nordby må slutte.

Vi har fått et nytt eksempel på at Thue faller igjennom som styreleder. En ting er beslutningen styret har fattet om å la Nordby fortsette som rådgiver med samme lønn. Han uttaler seg også på en måte som gir inntrykk av at han ikke forstår at en styreleder har et personlig ansvar for at den lønn og godtgjørelser til daglig leder som oppgis styrets beretning, er korrekt. Det samme ansvaret har Reidar Nordby. Når det rapporteres feil og snytes på skatten år etter år, er dette styreleder og daglig leders ansvar. Dette er så pass alvorlig at det er saklig grunn til oppsigelse av Nordby. En daglig leder kan ikke drive skattesnyteri som han involverer sin arbeidsgiver og styreleder i.

– Først får vi rydde opp, deretter tar vi oppvasken, sa Thue på NRK i går kveld. Han forstår tydeligvis at hans dager som styreleder er talte.

At en styreleder på direktesendt TV konkluderer med at en medarbeidere skal slutte før det er inngått avtale om det, er hårreisende. Alle vet at det ikke er slik man behandler personalsaker.

Å bli sparket for åpen mikrofon styrker Nordbys forhandlingsposisjon. Nå kan han kreve en sluttpakke som vil sende sjokkbølger inn i den rødgrønne leir. Nordby kan bare vise at han har en avtale om å fortsette som rådgiver for 1,7 millioner i året. I forhold til den avtalen har han ikke gjort noe som helst galt. Styret har ingen saklig grunn til å gi ham sparken som rådgiver.

Norsk Tipping er nå i en situasjon der eieren må ta grep. Trond Giske bør innkalle til generalforsamling, velge et nytt styre for Norsk Tipping og be Thue holde fingere fra fatet fra i dag av. Han bør overlate til det nye styret å finne en løsning med Reidar Nordby. Det kan godt være det er en god idé å la Nordby fortsette som konsulent. Men Nordby må forstå at han ikke kan få 1,7 millioner kroner for jobben. Han må innse at det han har gjort er så pass grovt at han ikke kan kreve en fallskjerm på en årslønn en gang.

Men fordi han har mye kompetanse og ennå ikke har fylt 60 år, bør han ikke pensjonere seg, men jobbe med det han kan; spill i alle fasonger og kanaler.

Det er ikke slik at en som har gjort en grov feil må kjeppjages fra en sammenheng hvor en kan gjøre en god jobb. Poenget er at han ikke kan fortsette med de samme betingelser som tidligere, kun med den forskjell at han må klippe plenen selv.

Det gir håp for Terra at eierne er tindrende klare på etikken. Men det kan være for lettvint å henge ut to meglere som syndebukker. De har neppe ansvar alene, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå kommer ledelsen i Terra skikkelig på banen. Styreleder Gabriel Block Watne sier til Dagens Næringsliv at banken har en etisk plikt til å sørge for at kunden forstår hva han kjøper. Med dette har han lagt listen der den skal ligge. Det er dette de aktuelle meglerne, som i dette tilfelle må tåle betegnelsen ”råselgerne”, skal måles i forhold til.

Block Watne synes det er for tidlig å si om Terra vil ta deler av regningen. Det er forståelig at han ikke sier mer så langt. Det som er verd å merke seg, er at han ikke avviser at Terra kan komme til å bla opp. Det kan de først ta stilling til når alle fakta er på bordet.

Det er merkelig at det er Terra, med røtter i den norsk sparebanktradisjoner som har havnet i hengemyra. Hadde det nå vært en nymotens selskap eid av utlendinger som hadde et litt frynsete rykte, kunne vi har forstått det. Men sparebankene? Er de også i ferd med å miste sin sjel? Slik skal det ikke være, sier eierne. Nestlederen i styret, Herbjørn J. Steinsvik, minner om at det i gamle dager var eiketreet som var sparebankenes symbol. Det levde lenge, var nøysomt og nøkternt.

Konsernsjef Ola Sundt Ravnestad sier også til DN at de to meglerne, Harald Nordberg og Knut Anders Opstad, har opptrådt i stride med Terra verdigrunnlag. De ble i går tatt ut av aktiv tjeneste og skal nå redegjøre for alt som har skjedd i saken. De to meglerne jobber i Terra Securities som ledes av Svein Erik Nordang. Han får nå ansvaret for å legge fram en grundig rapport om alt som har skjedd i saken. Samtidig blir selskapet gransket av Kredittilsynet. Men er det de to meglerne, Nordang eller Ravnestad som har ansvaret? Hvem har godkjent hva? Og hva sier egentlig Terras etiske regelverk? Det kan være for lettvint å henge ut to meglere som syndebukker hvis systemet ikke fungerer som det skal.

Kommunene som har tapt penger på å følge rådene fra Terra, rasler med sablene og sier de vil kreve erstatning. Først må imidlertid alle fakta på bordet.

Fra sparebanker rundt omkring kommer det også krav om at noen må ta ansvar for den situasjonen man har hevdet. Noen hoder vil rulle. De to meglerne finner seg nok noe annet å gjøre. Hvor langt oppe i systemet ansvaret skal plasseres, er ikke klart.