Stemningsskaper Gjedrem

Vi mistenker ikke Svein Gjedrem for spille på de psykologiske strenger ved å gi folk et aldri så lite rentesjokk for å fordrive tungsinn og pessimisme. Men det kan kanskje bli virkningen, skriver redaktør Magne Lerø.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem er nyansenes og de små skritts mann. Egentlig avskyr han brå bevegelser. Vanligvis tar han seg framover langsomt og planmessig. I går overrasket han med et rentekutt på 1,75 prosent.  

Alle visste renten ville bli kuttet. Noen hadde tatt til ordet for to prosent og enda mer. Men realistene snakket om minimum en prosent i denne omgang. Når kuttet ble på 1,75 prosent, har det selvsagt sammenheng med at Sentralbanken nå har oppdaget de mørke, dystre skyene som siger inn over norsk økonomi. Det har pessimistene snakket om lenge. Sentralbanken baserer seg imidlertid ikke på synsinger fra mer eller mindre kompetent hold. De skal ha fast grunn under føttene. De er opptatt av å forankre sine beslutninger i påviselige trender og faktisk utvikling. I løpet av de siste ukene har de fått det. Når Svein Gjedrem setter ned renten med 1,75 poeng, er det alvor.

Rentenedsettelsen kommer samtidig med meldingene om at regjeringens bankpakke ikke virker helt som den skal. Banken sikrer seg. Solide bedrifter har problemer med å få lån. Enda verre er det for dem som må låne for å finansiere vekst.

Økonomer, finansanalytikere og bedriftsledere liker å tenke om seg selv at de opptrer rasjonelt og i samsvar med solide analyser. Virkeligheten er ikke så enkel. Følelser, hva andre tenker og foretar seg, rykter og synsing har stor betydning, særlig for dem som kjøper og selger aksjer. Også i befolkningen brer det ser en usikkerhet som påvirker folks atferd som kjøpere. Folk er blitt så forsiktige at både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg må oppfordre til skikkelig julehandel.

Vi mistenker ikke Svein Gjedrem for spille på de psykologiske strenger ved å gi folk et aldri så lite rentesjokk for å fordrive tungsinn og pessimisme. Dette kan imidlertid bli virkningen. I alle fall håper Stoltenberg og Halvorsen det. Og mediene kvitterer i dag for rentekuttet med reportasjer det er lenge siden vi kunne lese. I dag finner vi regnestykker som viser hvor mange titusener folk med et vanlig boliglån vil spare neste år. Eiendomsmeklere smiler igjen og tror rentenedsettelsen vil et større fall i boligprisene.

Regjeringen sier at vi nå bare skal feire jul i god, gammel tradisjon, kjøpe julegaver som før, spise og kose oss og ikke tenker for dystert om framtiden. For i januar kommer det flere krisepakker. 30 milliarder snakker LO om. Og rundt om i kommunene jobber de på spreng for å finne gode bygge- og oppussingsprosjekter. Også i kirken jobber de seint og tidlig for å få oversikt over hvilke kirker som raskt og effektivt kan pusses opp. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

I går møtte også Jens Stoltenberg LO-ledelsen. Der ba han LO vise moderasjon i sine lønnskrav neste år. Det var den rette dagen å be om det på. Det var omtrent det de tillitsvalgte ventet å høre. En kan leve godt med en beskjeden lønnsøkning om Svein Gjedrem fortsetter sin renteritt nedover i en tempo vi aldri har sett ham i.

Hemmelig om søkere

Nå må styret ved Nasjonalmuseet tåle kritikk for at de vil gi søkere til direktørstillingen konfidensiell behandling. Det er nok tvingene nødvendig for å sikre seg de virkelig gode kandidatene, skriver redaktør Magne Lerø.

Stillingen som ny direktør ved Nasjonalmuseet lyses nå ut. Kritikerne har alt kommet på banen – ikke uventet. Fagfolk er kritiske til at det ikke skal stilles krav om kunstfaglig kompetanse til den som skal være øverste sjef. Styret ønsker seg nok en sjef som har så god greie på kunst som mulig, men de mener det er viktigere at den som ansettes har solid bakgrunn innen kultursektoren og erfaring fra å lede store organisasjoner og kompliserte prosesser. Nå kan det hende styret finner en som både har god greie på kunst og ledelse. Da blir alle happy. Sannsynligvis vil den nye direktøren mangle spisskompetanse innen kunst. Da må en være forberedt på at man blir møtt med skepsis fra en del alllerede fra dag én av, og at denne skepsisen også vil komme til uttrykk offentlig. Fagekspertisens voktere er sjelden sene med å flagge hva de mener på faget, og ofte også på egne, vegne.

Da Svein Aaser ble utpekt som styreleder, ble han møtt med den samme skepsisen. Han oser av forstand på ledelse og organisasjonsendringer, men det er så som så med kunstforståelsen.

I dag møter Aaser kritikk for et annet forhold knyttet til stillingsutlysingen. Styret lover nemlig søkere en konfidensiell behandling. Det har de ikke lov til, sier Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for journalistikk. Nasjonalmuseet er underlagt Offentlighetsloven. Offentlige stillinger skal lyses ut og søkerlister er offentlige. Søkere kan be om at deres navn ikke blir offentliggjort, men ansettende myndighet kan ikke love konfidensialitet. Bodahl-Johansen sier til NRK at dette blir innskjerpet i de nye bestemmelsene i offentlighetsloven.

Styreleder Svein Aaser sier de tolker loven slik at de kan tilby konfidensialitet. Aaser er opptatt av å gi søkere trygghet og frykter at kompetente personer ikke vil søke dersom de risikerer å få sitt navn offentliggjort i mediene.

Det er mulig Gunnar Bodahl-Johansen har rett i formalitetene. Det er imidlertid realitetene som teller. Når Aaser sier aktuelle kandidater skal sikres konfidensiell behandling, blir det slik.

Gunnar Bodahl-Johansen ønsker at offentligheten skal få innsikt i hvem som søker. I det ligger det implisitt at vi også får en offentlig diskusjon om hvem som bør ansettes. Da kan vi fort ende opp med at ulike fløyer kjører fram sin kandidat. Slik vil ikke styret ha det. De vil bestemme hvem som skal ansettes uten innblanding fra offentligheten.

Virkeligheten er ikke slik Bodahl-Johansen ønsker seg. Det er ikke slik at de best kvalifiserte for stillingen som direktør for Nasjonalmusset melder seg som søkere innen fristen. Det kan være noen ringer Svein Aaser for signalisere at man kan være interessert. Men derfra og til å søke er det en lang vei. Og svarer Aaser «send søknad, så hører du fra oss», kan en være ganske sikker på at de ikke søker.

Jonas Gahr Støre svarte ikke på om hvorvidt han kunne tenke seg en plass på Stortinget før det var avgjort at han skulle inn på sikker fjerdeplass. Han visste han var sterkt ønsket og trengte ikke ta en kamp om plassen i full offentlighet. Slik er det blitt. Man står fram når saken i realitetene er avgjort. Man søker når man vet man får stillingen.

Gunnar Bodahl-Johansen kan gjerne få listen over dem som har søkt innen fristen. Den viktige listen er imidlertid den Svein Erik Aaser har laget seg. Der står navnene på de Aaser og styret mest kan tenke seg. De er ikke søkere, kun noen då av de vil søke. En eller flere av «de aktuelle, men som ikke har søkt» kan ha samtaler både med styreleder, styremedlemmer eller en hodejeger. Noen ganger handler det om å overtale den man helst vil ha og som ikke har søkt.

Når saken i realiteten er avgjort, kommer søknaden, slik at formalitetene kommer på plass.

Styret ved Nasjonalmuseét er opptatt av å få tak i den beste til å lede Nasjonalmuseet. Da må de signalisere til søkere at de kan være trygge på at deres navn ikke havner i alle aviser dagen etter at søknadsfristen er ute.

Det er styret som har kompetanse og oversikt til å avgjøre hvem som er den beste til å lede Nasjonalmuseet. Vi i mediene jakter på informasjon som noen mener ikke bør komme ut, hver eneste dag. Vi ville gjerne visst hvem Svein Aaser har på sin liste. Men her kommer vi ingen vei, med mindre vi klarer å få noen som vet til å lekke. Vi må bare innse at ansettelser i dag foregår ved at de mest aktuelle sonderer interesse og muligheter og at søknader ofte kommer som avslutning, ikke starten på en prosess. Slik er det blitt for at man skal kunne sikre seg den beste, som sannsynligvis sitter i en annen interessant stilling. De fleste velger å ikke flagge at man er på vei ut, for så å tape kampen i full offentlighet om en ny og mer spennende stilling. Det svekker ofte ens posisjon i den stillingen man har.

Håp for Think

Nåværende eier kan ikke overlate til staten å redde Think. Vil eierne bidra, bør ikke alle dører lukkes for at staten via Innovasjon Norge kan tre støttende til, skriver redaktør Magne Lerø

I løpet av de siste månedene har myndighetene, selv i USA, kastet på sjøen mye av det de tidligere har ment og sagt om statens forhold til næringslivet. I land etter land har staten reddet banker og servert krisepakker for næringslivet i står målestokk. I USA nekter markedsliberalisten George Bush å akseptere at hans eget parti ikke vil bruke hundrevis av milliarder fra skattebetalerne for å redde den amerikanske bilindustrien.       

Think har nå skaffet oss en liten nasjonal variant av de problemene verdens bilindustri sliter med.

De som til vanlig har snakket med kraft og overbevisning om markeder fortreffelighet når det gjelder å styre utviklingen, har vært mer spake i røsten i det siste. Men når det gjelder Think har de kommet seg på banen igjen. Think er en bedrift som mangler kapital. Det gjør også mange andre bedrifter. Hvis ikke eierne vil spytte inn mer kapital, får bedriften gå konkurs. Så får noen eventuelt kjøpe konkursboet hvis de mener det er grunnlag for videre drift. Vild e redde bedriften, får eierne stille opp. Vi skal ikke ha noe StatThink, lyder det fra godt gammelt næringsliberalistisk hold.

De har utvilsomt noen poeng, men i sin prinsipielle avlysning stenger de også for noen muligheter.

I Think kjemper administrerende direktør, Ricard Canny dag og natt for å redde selskapet. De trenger nærmere 200 millioner kroner og ber regjeringen om støtte. Regjeringen henviser selskapet til Innovasjon Norge som får nye milliarder til disposisjon over nyttår. Og i løpet av januar skal det også komme en krisepakke fra regjeringen. I mellomtiden blir rundt to tredjedeler av de ansatte i Think permittert.

 

Den største investoren, Alf Bjørseth, har stengt igjen pengekranene. Det samme har de profilerte eierne Petter Stordalen og Stein Erik Hagen gjort. De venter på hjelpen fra staten. Det vil ikke investor Petter Stordalen være helt med på. Han sier han ikke snakket med ledelsen om å henvende seg til staten. Stordalen forklarer til Aftenposten at han har puttet noen millioner inn i selskapet, ikke ut fra en forventning om god avkastning, men fordi har så stor sans for det Think representerer.

 

Det virker som om ledelsen i Think mener de skal kunne hente støtte fra staten direkte. Det er det ingen grunn til. Det kommer til å være flere bedrifter med et par hundre ansatte som kommer til å måtte begjære oppbud i tiden framover. Når Think har kommet slik i fokus, er det fordi Think representerer en miljøsatsing med globale ambisjoner. Det er knapt noe mer fornuftig man kan sysle med i disse tider enn å lage gode biler som ikke forurenser. Think er nå i produksjon. Men de må øke produksjonen betraktelig for å oppnå lønnsomhet. Derfor snakker ledelsen om å få finansiert veksten.

 

De som er imot at staten skal garantere for videre drift av den amerikanske bilindustrien, frykter at pengene går tapt fort, fordi Ford, Chrysler og General Motors vil bli taperne i morgendagens bilindustri. De tror ikke de vil klare å omstille seg raskt nok til å produsere miljøvennlige biler. Innvendingen mot å gå inn med kapital i Think, er at Think blir for liten til å klare seg i konkurranse om miljøvennlige biler når de store gigantene virkelig kaster seg på miljøbølgen.

 

Hvis det er tilfelle, burde Think vært begravd for lengst. Men det finnes mennesker som tror at Think har en mulighet for å lykkes i framtiden, på grunn av sin nyskapende teknologi.

 

På grunn av markedssituasjonen og at kraftprisene øker, kan Hydro komme til å måtte nedbemanne med hundrevis av ansatte neste år. 450 kan miste jobben på Karmøy. Her snakker vi om nødvendig markedstilpasning. Staten kan ikke gå inn med pengestøtte for å opprettholde arbeidsplasser.

 

Situasjonen for Think er sannsynligvis en annen. De rammes delvis av at det for tiden er håpløst vanskelig å få lån. Skipsreder Ole T. Bjørnevik klarer i dagene Næringsliv i dag over Fokus. Han mener de like gjerne kan legge ned virksomheten i Norge og holde seg til Danmark. Selv de som tjener god penger, har problemer med finansiering ab normal drift.

 

Hvis nåværende eiere, som langt fra er blakke, ikke vil gå inn med mer kapital, er det et tegn på at de ikke har nok tro på at Think vil lykkes. Da er det bare å sette strek med en gang. De kan ikke forvente at staten redder Think, men det burde være gode muligheter for å få nye godt av de bevilgningene Innovasjon Norge får for å føre bedrifter velberget gjennom kriser. Her må Think vurderes på lik linje med andre som søker om finansiering.

Pengestøtte og ensretting

I Barne- og familiedepartementet må de gjerne riste oppgitt på hodet over ungdomsorganisasjoner som ikke er på linje med regjeringen i synet på homofili, men det vil være sensur og totalitær ensretting å ta statsstøtten fra dem, skriver redaktør Magne Lerø.

Med lov skal landets bygges. Slik har det vært og slik må det være. Og vi kunne lagt til ”med pengebevilgninger”. Det er nå en gang slik at politikere gjerne støtter det de er for, det de liker og er tilhenger, og sier nei til dem som representerer det de er imot. I et totalitært regime løper de linen helt ut. Der handler alt om å bygge opp om det syn makthaverne har.

 

I et demokrati skal det, i alle fall i teorien, være motsatt. Der skal politikerne sørge for bredde i syn og meninger. De som mener noe annet enn flertallet skal gis mulighet til å utfolde sitt syn. Et sant demokrati kjennetegnes av at majoriteten legger forholden godt til rette for minoritetene. Det sanne demokrati viser seg i et mangfold av syn og meninger.

 

Stort sett klarer staten å finne balansen mellom å styre samfunnsutviklingen ved lover og pengebevilgninger og å sikre minoritetene rett til å mene det stikk motsatt av det som er god latin i storsamfunnet.

 

De som er i ferd med å havne i grøfta i sin iver etter å fremme det som er politisk korrekt, er Barne- og likestillingsdepartementet. I forrige uke meldte NRK at Frelsesarmeens ungdomsorganisasjon vil mista statsstøtten fordi de ikke vil la homofile praktiserende bli soldater og følgelig ikke ledere i organisasjonen. Lørdag kunne Vårt Land fortelle at 14 andre kristne organisasjoner kan komme i samme situasjon. Fordelingsutvalget, som har ansvar for å fordele statsstøtten, vil at organisasjonen skal dokumentere at de ikke ”skaper hindre for full deltakelse for barn og ungdom fra alle samfunnsgrupper, uavhengig av kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering”. Det heter videre i retningslinjene at tilskudd ikke skal gid til organisasjoner som fremmer blant annet ”negative holdninger til menneskers kjønn eller seksuell orientering”.

 

De fleste av disse organisasjonene har et syn på homofili som ikke harmonerer med det et flertall i Stortinget mener. De mener nok alle at ekteskap er forbehold heterofile. De fleste av dem vil være imot at homofile som lever i partnerskap kan bli ledere i deres organisasjon. Blant medlemmene er nok meningene delte, slik som det er i Den norske kirke. Etter hvert som tiden går, kan vi ganske sikkert regne med at fleste vil bli mer positive til å likestille homofile og heterofile. For noen av organisasjonen vil dette imidlertid ta lang tid. Det kan være noen aldri kommer dit.

 

De som mener at homofile ikke kan sidestilles med heterofile, er snart en minoritet. Storsamfunnet har bestemt seg. Den norske kirke har sagt nei til å la homofile inngå ekteskap i kirken. Det spørs hvor lenge statskirken kan klare å holde denne skansen.

 

Barne – og likestillingsminister Anniken Huitfeldt bør raskt innse at regjeringene er på ville veier dersom en vil trekke tilbake millioner i støtte til kristne organisasjoner på grunn av at de ikke deler det syn flertallet i Stortinget har på homofili. Disse organisasjonen har det samme syn som de fleste muslimer har. Og den katolske kirke er ikke bare imot at homofile skal inngå samboerskap, det er fortsatt imot at kvinner kan bli prester. De får støtte som trossamfunn.

 

Regjeringen må la disse organisasjonen få den tid de trenger for å endre sitt syn på homofile. Man kan trygt slå seg til ro med at utviklingen kommer til å gå i riktig retning, men særdeles seint i forhold til det tempo regjeringen følger når det gjelder å sidestille homofile og heterofile.

 

Dersom man trusler om å trekke tilbake bidrag for å få organisasjoner til å endre syn, opptrer demokratiet i en totalitære kappe. Storsamfunnet skal ikke minoritetene. Organisasjoner skal ha rett til selv avklare sitt syn på ideologiske, livssynsmessige spørsmål. Retten til ideologisk selvbestemmelse må ikke ofres på den politiske korrekthetens alter.

Strevet etter kjønnsbalanse

Anniken Huitfeldt strever med å skaffe menn, mens Jon Fredrik Baksaas har manko på kvinner. Grunnen er at det er noe som er viktigere for dem enn å sørge for at det er like mange menn og kvinner overalt, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagbladet kunne denne uke fortelle at kvinnelige ledere flykter fra Telenor – og samtidig fortelles det de pinligste historier om konsernets arbeidsmiljø og sjefens kvinnesyn. Konsernsjef Baksaas skal selv ha holdt en damens tale for noe år siden som var så ille sett med dameøyne at flere kvinner gråt på do.

Grunnen til at kvinnelige sjefer forlater suksesselskapet skal være en kultur dominert av mannlige økonomers strenge kontroll- og rapporteringsregimer. Jon Fredrik Baksaas omgir seg kun med én kvinne i konsernledelse.

– Telenor er et fantastisk selskap med mange dyktige medarbeidere, men jeg tror nok de ville vært tjent med å dyrke fram mangfold på en bedre måte enn i dag, sier tidligere direktør i Telenor privat, Berit Kjøll, til Dagbladet.

– Jeg jobbet med Tormod Hermansen i mange år. Han var veldig uredd, progressiv og tok sjanser. Lederstilen hans var å serve sine medarbeidere og for dem stort spillerom. Mitt inntrykk er at dette har endret seg med Baksaas, sier tidligere kommunikasjonsdirektør i Telenor, Heidi Kvernevik.

Påstandene om at kvinnene flykter fra Telenor bekymrer likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap). Hun vil ta opp saken med Baksaas.

Men ifølge Dagbladet er likestillingsminister Anniken Huitfeldt selv en versting på likestillingsområdet. I hennes departement arbeider det 69 prosent kvinner og 31 prosent menn. Det er nesten like galt i Forsvarsdepartementet, men her er det selvsagt menn som utgjør 68,8 prosent.

I lang tid har det vært god latin at det bør være lik kjønnsfordeling på alle offentlige arbeidsplasser. Likestillingsministere har kommet og gått. De har mange år på seg til å sørge for bedre kjønnsbalanse i Familie- og liketillingsdepartementet. Når det ikke har skjedd, skyldes det at noe er viktigere enn kjønnsbalanse. I løpet av de siste årene har det vært en rekke menn og kvinner som har søkt jobb i departementet. De har ansatt de som har vært best kvalifisert. Det har vært kvinner. En har ikke sett noen grunn til å ansette en dårligere kvalifisert mann fordi en ønsker flere menn i staben.

Det samme vil Jon Fredrik Baksaas si. Anniken Huitfeldt vet det er slik. Og hun vet også at i en stort internasjonalt selskap ansetter man den som er best. Slik tenker man i overalt i næringslivet. Det gjelder å hente fram de beste for å klare seg i en beinhard konkurranse.

Det er ikke slik at Jon Fredrik Baksaas helst vil ha menn. Det er så pass stort fokus på kvinnelig lederskap for tiden at han helst vil ha kvinner som er best kvalifisert. De finnes, men Baksaas får tak i få av dem. Det kan ha noe med kulturen i Telenor å gjøre.

Kritikken mot Baksaas går på at han omgir seg med mannlige økonomer med stort kontrollbehov – ikke ulike ham selv. «Finansiell styring og kontroll har vært mine viktigste arbeidsoppgaver i alle år», sa han til Aftenposten da han offisielt ble Tormod Hermansens kronprins som ny konsernsjef i Telenor i 2002. Telenor har ekspandert sterkt de siste ti årene og driver selskaper over hele verden. Det er vitalt for et børsnotert internasjonalt selskap i et markedet der det er hard konkurranse, at man har fokus på nøkkeltall kontinuerlig.

Hvis det er slik at kvinner ikke trives som ledere i denne kontroll- og rapporteringskulturen, bør de selvsagt finne seg noe annet å gjøre. Det er tydeligvis det som har skjedd. En kan ikke si til Baksaas at han skal legge mindre vekt på kontroll og rapportering for å få flere kvinner til å bli.

I dag legger regjeringen fram en stortingsmelding om «mannen og mannsrollen». Likestillingsminister Anniken Huitfeldt sier det kan bli aktuelt med kvotering for å få flere menn til å jobbe i skole og barnehage. Vi kan leve med at menn blir foretrukket framfor kvinner i en del sammenhenger. Først bør Anniken Huitfeldt rydde i eget reir. Hun får legge fram en plan for hvordan hun i løpet av to år skal ha tilnærmet like mange menn som kvinner i eget departement.

Jon Fredrik Baksaas klarer seg. Han vet at han burde hatt flere kvinner i ledelsen, men han finner dem ikke eller de vil ikke jobbe i Telenor-kulturen. Det kan ikke Anniken Huitfeldt gjøre noe som helst med.

Nedtelling for helseregionene

Helseregionene var et riktig grep i 2002. Nå bidrar de til å forkludre det politiske ansvaret. En bør vurdere å droppe helseregionene og utstyre helseministeren med et direktorat, skriver redaktør Magne Lerø.  

KrF har nå bestemt seg for å droppe helseregionene. De ønskes velkommen etter av Høyre og Frp.

–         Dette er gledelige nyheter som viser at det vil være mulig å få til en nødvendig reform på et viktig område, sier Høyres Bent Høye til Aftenposten. Først må imidlertid en ny regjering på plass. Ikke nødvendigvis. Helseregionene er ikke lenger en fanesak for Ap. Mye kan tyde på at man også i Ap ser at helseregionenes dager er talte. De har gjort jobben sin – og det langt bedre enn fylkene.

–          

Fram til 2001 var det fylkene som hadde ansvar for sykehusene. De store linjer var imidlertid regjeringens ansvar. I praksis ble det umulig å trekke grensene for hvor statens ansvar sluttet og fylkenes ansvar startet. Hvert år ropte så å si alle fylkene i tur og orden ”krise, krise” dersom de ikke fikk økte bevilgninger.

 

Det var Tore Tønne som var helseregionenes far. Reformen innebar at staten overtok ansvaret for alle landets sykehus, opprettet fem statlige foretak som fikk navnet helseregioner, og overlot til disse å drive sykehusene innenfor gitte budsjettrammer. Stortinget skulle fastsette rammene, regjeringen ved helseministeren påse at sykehusene holdet seg inne for rammene og at de leverte den ”produksjon” som ble forutsatt i budsjettet. Politikerne skulle ikke blande seg bort i det daglige arbeid i helseregionene.

 

Helsepolitikk er imidlertid et tema mediene gjerne skriver om – og som politikerne gjerne kommenterer. Det tok ikke lang tid før helseministeren måtte forholde seg til diverse kontroversielle beslutninger som helseforetakene fattet. Helseministeren ble gjort ansvarlig for det som ifølge reformen helseforetakene selv skulle ha ansvaret for.

 

SV og Sp kjørte i valgkampen for tre år siden sterkt på at helseforetakene måtte underlegges politisk styring igjen. De vant ikke fram i forhold til Ap. De rødgrønne sørget imidlertid for å putte flere politikere inn i styrene for helseforetakene, som om en politiker i et styre skulle gjøre susen. Alt forble som det var med en ekstra styrepolitiker.

 

Helseregionene var et framskritt, et nødvendig grep. De har maktet å slå sammen sykehus, samordne funksjoner og redusere kostnader. En nøkkel for å få det til, er å ha en enhetlig ledelse på toppen. Det har ført til at de halve sykehus-Norge i fjor ble samlet i Helse Sør-Øst. Trenger en da tre for å ta ansvar for den øvrige del av landet?

 

Nå er det vedtatt å slå sammen Ullevål, Aker og Rikshospitalet/Radiumhospitalet til Oslo universitetssykehus. Når man har etablert en slik sykehuskoloss, er det gode grunner til å stille spørsmålet om Helse Sør-Øst har noen funksjon lenger. De blir et unødvendig mellomledd mellom Oslo universitetssykehus og helsedepartementet.

 

I praksis har det vist seg vanskelig å etablere en armlengdes avstand mellom helseregionene og helseministeren. En bør derfor vurdere å droppe helseregionene og opprette et helsedirektorat som de enkelte sykehusene rapportert til.

 

Helseregionen har vært en viktig redskap for å få ryddet opp i sykehusstrukturen. Når flere av de politiske partiene er opptatt av å gi helseministeren ansvaret, bør det kunne bli en samlende løsning.

 

 

Små forlag gjør opprør

«Myggene» Bazar og Pantagruel forlag melder seg ut av Den norske Forleggerforening for å kunne gå til angrep på de store forlagselefantenes maktmonopol. Det er vanskelig å lykkes med mindre de får politikerne med seg, skriver redaktør Magne Lerø.

 

  

– Små forlag betaler regningen for de store, sier Bazar-forlegger Øyvind Hagen til Aftenposten. Han og sjefen for Pantagruel forlag, Anders Elgurén, har sett seg lei på det de kaller maktkonsentrasjon og kartellvirksomhet i bokbransjen. De protesterer ved å melde seg ut av Den norske Forleggerforening. Det betyr at de kan selge bøker hvor de vil, uten fast pris og inngå egne avtale med forfattere. De mener det er bedre enn å være bundet til Forleggerforeningens regler og avtaler, som de hevder er med å bygge opp omkring de stores makt.

 

Elefantene i bokbransjen er Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. De har sikret seg hver sin bokhandlerkjede og har hånd om de største bokklubbene. I tillegg eier de Sentraldistribusjon og Forlagssentralen som distribuerer bøkene fra forlag til bokhandlere. De tre har altså hånd om hele verdikjeden. Det er en drømmeposisjon for å skape lønnsomhet. De tre store må riktignok dele makten, omtrent slik det er i varehandelen. Her er det fire dominerende landsomfattende kjeder. Men det er ikke Rimi som eier Gilde, eller Meny som eier Stabburet. Her finner en det tradisjonelle skille mellom produsenter (forlag) og butikker (bokhandlere). Men også her ser vi den samme utvikling. De store kjedene produserer stadig flere produkter selv. Coop har for lengst fått sin egen melkesjokolade, men selvsagt er også Freias å få kjøpt.

 

I teorien skal bokhandlerne bare tenke på boken, ikke på hvem som har gitt den ut. Administrerende direktør i Gyldendal, Geir Mork, har sagt at det skal være vanntette skott mellom forlag og bokhandel. Selvsagt er det ikke slik i praksis. Alle favoriserer sine egne. Ikke på den måten at man ikke tar inn bøker fra andre, men ved at man er opptatt av å gjøre mest for sine egne.

 

Det er imidlertid ikke dette Elguren og Hagen reagerer mest på. De protesterer mot de høye rabattene bokhandlerne krever. Rabatten kan komme opp i 70 prosent. Og skulle en være så heldig at en bokklubb tar kontakt, blir gleden kortvarig. For det er bokklubben som stikker av med opp til 90 prosent av fortjenesten.

 

For noen uker siden kritiserte forlegger Arve Juritzen de store aktørene for å kreve så høye rabatter at det blir umulig å tjene penger på en normal bokutgivelse. Det er ikke så farlig for forlagselefantene om de tar ut gevinsten på forlags eller butikkleddet. For små forlag er det drepen.

 

Nå skal det sies at verken bokhandlere eller store forlag har spesielt god lønnsomhet. Flere bokhandlere vi hevde at de må ha høye rabatter for å kunne overleve. Det er et stykke på vei riktig. Slik vil det neppe være i lang tid framover. I dag har vi 640 bokhandlere. Antallet kan bli betydelig redusert i årene framover.  

 

Nå tar Øyvind Hagen sjansen på at han kan komme bedre ut av det ved å stå fritt. I dag må han gi skyøye rabatter til bokhandlerkjedene for å få de til å ta inn Paulo Coelhos bøker. En bokhandel med respekt for seg selv, kan ikke la være å ta inn Coelhos bøker med henvisning til at rabatten de for er for lav. Nå satser Hagen si at de får kjøpe boken av ham for 150 kroner og selv sette prisen. Selv vil ha selge den på eget nettsted for 295 kroner, for eksempel. Det er ikke godt å vite hvordan dette vil slå ut i praksis. Kagge forlag var lenge utenfor Forleggerforeningen. De meldte seg inn for noen år siden og brukte blant annet som begrunnelse av rabatten ble høy når en sto utenfor.

 

Å stå utenfor Forleggerforeningen vil være særdeles risikofylt for små forlag som ikke har bestselgere. Da kan de oppleve at de ikke kommer inn i bokhandelen i det hele tatt. Istedenfor velger de å gi en rabatt som er høyere enn de har råd til.

 

Sannsynligvis vil andre mindre forlag bryte ut av Den norske Forleggerforening for å kunne stå friere til å selge bøker som de vil. De kan velge å organisere seg i en løs interesseorganisasjon og overlat til Forleggerforeningen å ivareta de stores interesser. Fram til nå har forlagene ment de har vært mest tjent med å stå samlet. Men når krybben er tom, bites hestene.

 

Det mangler ikke for på forlag og bokutgivelser. Det er 900 registrerte forlag i Norge. De fleste av dem gir ikke ut bøker som omsettes gjennom bokhandelen. Den krisen små og mellomstore forlag nå roper ut om, har vi ikke sett så mye av. Det taler for at politikerne ikke trenger å engasjere seg. Bransjen kan klare seg selv, eventuelt etter at Konkurransetilsynet har sett nærmere på forholdene. Et stykke på vei er dette riktig. Men det er en underliggende trend som politikerne burde interessere seg for. Vi trenger små og hissige forlagsmygger som våger å utfordre de store forlagselefantene. De representere mye av kreativiteten i bransjen.

Johannessen på stedet hvil

Arne Johannessen snakker til Knut Storbergets døve øre. Nå roper også han i fortvilelse på Jens Stoltenberg, men han vil nok også sende Johannessen tomhendt fra seg, skriver redaktør Magne Lerø.  

Så langt har ikke Arne Johannessen, leder for Politiets Fellesforbund, kommet noen vei med justisminister Knut Storberget. Storberget snakker varmt om politiets betydning og at det skal satses mer på politiet i tiden framover, men han legger ikke penger på bordet. Johannessen er i ferd med å gå lei av Storbergets ord. Samtalene holder på å gå i stå. Da har ikke Johannessen noe annet å gjøre enn å slippe katta ut av sekken. Det skjer i VG og Aftenposten i dag. 

Politiets Fellesforbund (PF) foreslår at landets 9000 politifolk jobber to og en halv time ekstra hver uke. Slik frigjøres politikraft tilsvarende 500 nye stillinger, skriver Aftenposten. «Politikraft», det er aksjonsordet Johannessen bruker.

Tiltakspakken Politiets Fellesforbund har spilt inn til justisminister Knut Storberget, har en årlig kostnadsramme på totalt 650-700 millioner. Inkludert i pakken er:

  • Risikotillegg for politifolk i aktiv, utegående polititjeneste.
  • 200 nye sivile stillinger i politiet, hvorav halvparten i Oslo.
  • Seniortiltak for å få flere til å stå lenger i jobb.
  • Ny avtale om unntak for hvilereglene i arbeidsmiljøloven.

Å fremsette et slikt krav, som ikke framstilles som et krav, men som et fantastisk tilbud, har Arne Johannessen lært av Rolf Skrede, ledere i Norsk Flygelederforening. Når flyene for tiden går som de skal og vi aldri hører om en syk flygeleder, skyldes det at Avinor punget ut og betalte flygelederne titusener ekstra for at de regelmessig skal jobbe noe mer enn 37, 5 timers arbeidsuke. I tillegg fikk de en eventyrlig lønnsøkning sammenlignet med andre grupper.

Nå vil Arne Johannessen gjøre det på samme måte. Medlemmene skal påta seg to og en halv time overtid. I tillegg skal de som beveger seg utendørs, få et eget risikotillegg.

Det er en lur løsning Johannessen har funnet på. Problemet er at man ikke driver denne typen lønnsforhandlinger midt i tariffperioden. Det gjør justisminister Knut Storberget klart overfor VG i dag. Han har kjent til Politiforbundets tilbud i to uker. Så langt har han ikke bitt på kroken.

Knut Storberget har neppe noen interesse av at Arne Johannessen skal luske slukkøret bort som en taper. Storberget er nok rede til å strekke seg og gi noen signaler som Johannes kan overtolke fram mot lønnsforhandlingene neste år.

Arne Johannessen er nok i tvil om hva han nå skal gjøre. Han kan gå i dialog med Storberget og satse på at han får noe positivt som han kan ta med tilbake til medlemmene. Eller skal han satse på en opptrapping av konflikten? Først spiller han ut i VG. Håpet er å vekke opinionen og få opposisjonen på banen. For 700 millioner kan krisen løses.

En og annen aksjon kan det også bli, for å holde saken varm. VG skriver i dag at fire polititjenestemenn reiste seg og sa de måtte hjem midt under avslutningen av en rettssak. Førstelagmann Nils Erik Lie sier han ble sint og at denne typen oppførsel skader politiet. Det neste blir vel at de avbryter jakten på en lovbryter fordi klokken er halv fire.

Politiet er ikke i stand til å lamme samfunnet slik flygelederne kan. Det er derfor tvilsomt om de vil oppnå særlig mye med den typen aksjoner de har førsøkt seg på. De har vekket opinionen og de har fått politikerne på banene. Men fremdeles må de se langt mer penger på egen konto.

Hvis det blir flere og mer omfattende aksjoner fra politiforbundets side, vil presset mot Johannessen øke betraktelig. Det er full splittelse innad i Politiet. Politijuristene mener politimennenes aksjoner og Johannessen aksept av det som skjer, er uakseptabelt. De henviser ham til neste års lønnsforhandlinger. Det er der det skjer.

Men ennå lever Johannesen i håpet om at alle regler har et unntak. I dag ber han også Jens Stoltenberg komme på banene. Det er en oppfordring sprunget ut av fortvilelse over å ikke komme noen vei.

Hellandsjø holder koken

63-årige Karin Hallandsjø er ikke skvetten. Hun la opp til teambuilding som Arbeidstilsynet syntes var for tøff for de ansatte. En sjef som fortsetter med styret i ryggen, selv om mange ansatte vil bære henne ut, fortjener en viss respekt skriver redaktør Magne Lerø.

En gruppe ansatte ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvik har i flere år ristet oppgitt på hodet av sjefen sin, Karin Hellandsjø. Med jevne mellomrom får de luftet frustrasjonen sin i Dagens Næringsliv. I dag kan vi lese om at Arbeidstilsynet vendte tommelen ned for tiltak som Karin Hellandsjø ville sette i gang for å redusere konfliktnivået i organisasjonen. Tilsynet mente rett og slett at fiendskapen var for sterk til at man kan drive med moderne teambuilding. Hva i alle dager var det Hellandsjø hadde planer om som fikk Arbeidstilsynet til å sette bremsene på? Skulle de alle hoppe i fallskjerm eller legge seg på benken hos en psykiater? Så gale var det ikke. Men hun hadde planer om overnatting i lavvo og raftingsekspedisjoner. Hun er i alle fall ikke skvetten, 63 år gamle, Karin Hellandsjø. Det er ikke alle sjefer som ville orket å legge seg i lavvo eller la seg drive nedover i stryk sammen med sine ”fiender”.

Men har ansatte først har satt seg på bakbeina, kan vi forstå at dette ikke går. Arbeidstilsynet skriver at ”konfliktene ved kunstsenteret har gått over så lang tid og sannsynligvis har fått så dype sår at de ikke evner å se framover uten å få en form for oppreisning for tidligere negative opplevelser”.

Slik var det i Enova også, i Kirkens Nødhjelp og ved Nasjonalmuseet, for å nevne noe.

Når ansatte føler seg urettferdig behandlet, forlanger en gjerne en unnskyldning eller innrømmelse for å legge konflikten død. Ofte forsvarer lederen det en har gjort og sagt selv om det har påført den ansatte sterke negative opphevelser. Da må både leder og ansatte leve med den situasjonen. Det kan ikke stilles som krav til ledere om at de aldri skal påføre ansatte negative opplevelser. Men det kan selvsagt skje at ledere ikke utøver styringsretten på en god nok måte. Da får lederen tåle kritikk for det. Men det kan ikke være styrken i den eller de ansattes følelsemessige opplevelser som skal være avgjørende for hvordan misnøye med sjefen håndteres.

Slik synes styret ved museet å tenke. Karin Hellensjøs åremål gikk ut i høst. Da fikk styret en skarpt formulert mistilliterklæring fra 27 ansatte i Museumansattes forening. Styret fikk også brev fra de som ville forlenge Hellensjøs åremål. Det valgte styrte å gjøre. Hun blir direktør ved museet fram til 2011 da hun går av med pensjon.

Det ville vært den enkleste sak av verden å avslutte åremålet. Ingen har rett til å få fornyet et åremål. En ny direktør kunne nok skapt større ro rundt museet. Men styrte mener Hellandsjø gjør en god nok jobb. Museet øker sin faglige prestisje. I år vil de få over 70 000 besøkende. I 2006 var det 40 000. Hellandsjø vet hva hun holder på med. Hun leverer resultater, selv om det sikkert er noe å utsette på den måten hun skjøtter lederoppgaven sin på. Dette blir det nå tatt fatt i.

– Under Hellendsjøs ledelse har Henie Onstad fått en markert profil med vellykkede og spennende utstillinger og økt oppslutning. Vi har valgt å bygge videre på dette, sier styreleder Halvor Stenstadvold til dagens Næringsliv som forklaring på hvofor Hellansjø får fortsette.

Farah tilgir Schjenken

Ali Farah strakk ut en forsonende hånd og ambulansesjåfør Erik Schjenken ble både forsoned og frifunnet på samme dag. De har begge vist veien ut av konflikter, skriver redaktør Magne Lerø.

Ambulansesjåfør Erik Schjenken ble i går frifunnet i Oslo tingrett. Han gjorde en vurderingsfeil da han ikke tok skadede Ali Farah med i ambulansen fra Tøyenparken 6 august i fjor, men den feilen kan han ikke straffes for.

Før dommen falt i går tok han initiativet til en forsoning med Erik Schjenken.

– Jeg tilgir deg, sa Farah.

Det var en tilgivelse Schjenken kunne ta imot. Han har innrømmet at han bedømte situasjonen feil og at dette fikk skjebnesvangre konsekvenser for Farah. Slik sett forstår han at Farah reagerer og at sinne har vært rettet mot ham.

Farah har tidligere ikke vært interessert i noen forsoning. Det viste innlegget han skrev i Ny Tid for en tid siden. Innlegget hans skapte et voldsomt rabalder. Morgenbladet klarte å få det til at Ny Tid og Ali Farah opptrådte rasistisk ved å trykke innlegget.

For Ali Farah var det viktig å få gi til kjenne sitt syn, rått og ubarmhjertig. Men alt har sin tid. Farah kom etterhvert til at han måtte komme videre, ikke bli holdt igjen i en fastlåst konflikt med Schjenken. Ved å strekke ut en hånd til forsoning, setter han både seg og Schjenken fri. De kan ikke legge saken bak seg på den måten at den ikke har betydning. Men de er blitt enige om at denne saken ikke skal hindre dem i å komme videre. De vil heller bygge hverandre opp enn å bygge hverandre ned.

Forsoning kan ikke bestilles, vedtas eller presses frem. Forsoning må modnes frem. Ekte forsoning kommer som følge av en eksistensiell prosess. Den kommer fra hjertet og er ekte. Den gode forsoning kommer ikke som et resultat av en vurdering av hva som er taktisk lurt.

Den er et resultat av en vurdering av hva som oppleves som riktig.

Tilgivelse er ikke noe vi kan kreve. Det er noe vi får. Noen ganger kan det være fortjent å bli tilgitt, fordi man har markert vilje og evne til å ordne opp. Schjenken unnlot å ta igjen da Farah rykket ut med sin beske kritikk. Da la han et grunnlag for at forsoning kunne bli mulig.

Hadde han valgt å svare med samme mynt, kunne det tatt mye lengre tid før Farah hadde kunne be om godt vær.