Diesen vingeklippes

Forsvarets frittalende sjef, Sverre Diesen, skal ikke lenger ha et eget informasjonsapparat. Kommunikasjonen skal under politisk kontroll. Men Diesen får man ikke satt munnkurv på eller gjort like underdanige som toppsjefene i helseforetakene er blitt, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag
har både Forsvaret og Forsvarsdepartementet hvert sitt informasjonsapparat. Nå
slås de sammen og underlegges forsvarsministeren. Det betyr at Forsvaret ikke
lenger får egne folk som har som oppgave å fremme Forsvarets syn på og
vurderinger av aktuelle spørsmål. I klartekst betyr det at all kommunikasjon om
forsvarsspørsmål underlegges sterkere politisk kontroll. Det betyr selvsagt
ikke at Sverre Diesen eller andre toppsjefer ikke skal delta i den offentlige
debatt.

Forsvarsminister
Anne-Grete Strøm-Erichsen sier til VG at hun gjør dette for å styrke
kommunikasjonen utad og innad.

– Det er
ingen vingeklipping av forsvarssjefen, men en samling av ressursene. Vi skal ha
en dialog om gjennomføringen, og meningen er at forsvarssjefens særskilte behov
for kommunikasjon av sitt budskap som fagsjef skal ivaretas, sier
Strøm-Erichsen.

Hvis det
var så enkelt, hvorfor er da så mange skeptiske? VG mener å vite at statsrådens
planer har ført til meget sterke reaksjoner i Forsvarets ledelse. Lederen av
forsvarskomiteen på Stortinget, Jan Petersen (H), mener forsvarssjefen bør ha
en egen informasjonsstab. Lederen av Befalets fellesforbund, Didrik Coucheron,
karakteriserer det hele som et sensurforsøk og Peter A. Moe, leder av Norges
Offisersforbund, mener det som det legges opp til er uklokt.

Dette er
ingen bagatell, bare et effektiviseringstiltak, slik Strøm-Erichsen fremstiller
det. Den politiske ledelse i flere departementer er opptatt av at man skal
følge den vedtatte linjen i kommunikasjonen. Trond Giske har gått lignende
runder i Kulturdepartementet. Der endringen som er skjedd er mest påfallende,
er innen helseforetakene. Når Bente Mikkelsen, leder for Helse Sør-Øst, uttaler
seg, er det omtrent som å høre Sylvia Brustad. Det virker som om jobben er å
passe på at man ikke sier noe som den politiske ledelse ikke liker.

Etter at
Sverre Disen holder foredrag kan forsvarsministeren måtte drive med
brannslukking flere dager etterpå. Diesen sier rett ut at landet kan få det
forsvaret politikerne vil ha. Men økes ikke bevilgningene, blir forsvarsevnen
sakte, men sikkert bygget ned. Da blir det nedlegginger av forlegninger både
her og der, og marinefartøy blir skrotet fordi det ikke er midler til å bruke
dem.

Kontant
og klart. Da vet vi hva det handler om.

Når det
gjelder sykehusene lyder det fra toppledelse noe om at «budsjettene skal
holdes, ikke gå ut over pasientene, ytterlige effektivisering, være trygg på at
ingen blir skadelidende, ligger fast at vi skal prioritere den og den, har bedt
sykehusene se nærmere på …» Dette er ikke lett å bli klok på, det er mye ull.
Før skrek avdelingsdirektører og sykehusdirektøren ut hver høst om hvor ille
det ville bli dersom man ikke fikk økte bevilgninger. Nå har vi nådd den andre
ytterligheten.

Sjefen
for Ullevål sykehus, Tove Strand, sitter såpass langt nede i systemet at hun
for to uker siden våget å si rett ut til Dagbladet det vil gå ut over
pasientene når man skal kutte 300 millioner kroner.

Det hadde
vært mye enklere for Anne-Grete Strøm Erichsen om Sverre Diesen hadde blitt
like politisk underdanig som Bente Mikkelsen. Sylvia Brustad tør nok ikke tenke
på hvordan det ville blitt dersom Mikkelsen og de andre sjefene for helseforetakene
hadde begynte å agere som Sverre Diesen.

Sverre
Diesen lar nok få høre fra seg igjen. Det er sjefer av Diesens støpning
Forsvaret trenger. Hans oppgave er å få politikerne til å bestemme seg og ta
ansvar for konsekvensene av det de velger. Vi hadde trengt noen «diesener» i
helsevesenet for å få skjerpet konfliktene og de strategiske valgene.

Uverdig i Idrettsforbundet

Ivar Egeberg ble sparket som sjef i Idrettsforbundet. Forbundet nektet å utbetale fem måneders etterlønn som avtalt og har havnet i retten. Det ligger an til et pinlig tap. I så fall bør idrettspresident Tove Paule be om en unnskyldning og innrømme at de mangler dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er en uverdig forstilling som utspilles i Oslo tingrett
for tiden. Tidligere generalsekretær Ivar Egeberg har tatt ut tiltale mot sin
tidligere arbeidsgiver med krav om fem måneders etterlønn. Egeberg er tindrende
klar på at han fikk sparken. Idrettsforbundet, representert ved advokat Erik
Christopher Aagaard, sier Egeberg sa opp stillingen selv og ikke har rett på
etterlønn.

Bakgrunnen for at Ivar Egeberg forsvant ut fra
generalsekretærstolen var de store underskuddene som ble avdekket i 2004. Det
førte også til at Kjell O. Kran, som da var Idrettspresident, måtte trekke seg.
Men første mann ut var Egeberg.

– Det er ingen tvil om at Ivar Egeberg fikk sparken. Det
finnes ingen annen definisjon på det i mitt hode, sa Kran i sin
vitneforklaring.

Dermed skulle en tro saken var avgjort. Men nei. Tidligere
toppidrettssjef Bjørge Stensbøl vitnet også. Han sa også at det ikke var tvil
om at Egeberg ble sparket. Det samme mener tidligere assisterende
generalsekretær Grethe Johnsen. De refererte til et møte 11. februar 2004 der
Egebergs stilling var tema. Dette møtet kjente ikke Idrettsforbundets advokat
til.

Når Idrettsforbundet pådrar seg et underskudd på 30
millioner, er det ikke noe å si på at de ansvarlige må ta konsekvensen av det.
Kjell O. Kran var tydelig på det i forhold til Egeberg. Han sendte ham ikke et
brev eller en e-post med beskjed om at han var sagt opp. Det er ikke slik det
foregår. Han formidler tydelig til Egeberg at tiden er ute, eller som han sa i
retten: «slaget var tapt». I en slik situasjon forstår en sjef at det bare er å
si opp stillingen sin. Egeberg hadde utøvd både dårlig skjønn og dårlig ledelse
dersom han hadde svart Kran med at han ikke ville trekke seg. Det ville tilspisset
situasjonen.

Idrettsforbundet og deres advokat later til å mene at en
sjef må få den slags inn med teskje. Det er ikke meningen. Godt lederskap er å
forstå hvor landet ligger også når det gjelder ens egen posisjon.

Ivar Egeberg har jobbet i idretten i årevis. Ofte kan det i
slike situasjoner bli et problem at sjefen innser for sent at slaget er tapt.
Det gjorde heldigvis ikke Egeberg.

Når en blir bedt om å slutte, har en i realiteten ikke noe
annet valg enn å si opp selv. Da tar man på en måte regien over sin egen
situasjon og kan gi en begrunnelse som ofte, dessverre, viser seg ikke å være
den egentlige grunnen.

I slike situasjoner skal man han etterlønn som avtalt. Og
fem måneders etterlønn er ingen ting å bråke om. Det er skammelig at Idrettsstyret
ikke vil gi en medarbeider som har lagt ned så mange timers arbeidsinnsats
langt ut over normal arbeidstid en slik kompensasjon.

Idrettsforbundet burde aldri latt denne saken havne i
retten. Slikt løser man på kammerset.

Hvis motivet for den steilhet som her vises, er å markere at
man mener Egeberg skal straffes fordi han har ansvar for store underskudd, må
en ta rev i seilene. Egeberg har gjort så godt han har kunnet. Ingen har
garanti for at man vil lykkes på toppen.

Hvis man ovenfor medlemmene vil markere at man er imot
sluttpakker, får man også besinne seg og forklare medlemmene hvordan
Arbeidsretten er å forstå og hva som er vanlig i slike situasjoner.

Det er komplett uforståelig at Norges Idrettsforbund har
havnet i en slik rettssak. Det er prisverdig at Ivar Egeberg orker å ta den
belastningen det er å ivareta sine rettigheter.

Ut fra det vi har lest i mediene, må Idrettsforbundet belage
seg på et smertelig tap i retten. Hvis så skjer bør idrettspresident Tove Paule
be om unnskyldning for at man har behandlet en av sine mest betrodde ledere
særdeles dårlig. Ikke ved å gi ham sparken, men ved ikke å gi ham en skikkelig
behandling i henhold til det som var avtalt.

Eiendomsskatt med Bergesen jr.

Når høyremannen Victor Norman og stadig flere i den rødgrønne leir vil øke skattene, og Finn Bergesen heller vil ha økt boligskatt fremfor formuesskatt, bør det kunne bli bevegelse i skattedebatten. Det er samfunnsøkonomisk klokt å innføre eiendomsskatt til staten, skriver redaktør Magne Lerø.

Som så mange andre interesseorganisasjoner, er NHO gode på å produsere ønskelister. Når NHO og andre stiger ned i prioriteringenes vanskelige verden, der politikerne befinner seg, kan noe skje. NHO-sjef, Finn Bergesen jr. forsøker nå på det når det gjelder skatt. NHO har i årevis krevd at formuesskatten må avvikles. 10 organisasjoner har nå gått sammen i ”Alliansen for norsk privat eierskap” for å få formuesskatten kastet over bord. Finansminister Kristin Halvorsen og alle i den rødgrønne leir, vender det døve øret til. Formuesskatten er etter deres mening en rimelig treffsikker ordning. Den treffer det som har mest, og påstandene om at man har for svake private eiermiljøer i Norge, gjør ikke inntrykk. Ikke engang i Høyre har NHO fått med på å flagge fullstendig avvikling av formuesskatten.

NHO mener skattene er høye nok, men innser at man ikke kan stå på hver sin side av elven å rope til hverandre. Han har derfor oppsøkt Høyre og ymtet frempå om at man kan droppe formuesskatten og istedenfor innføre eiendomsskatt. Det er et mindre onde, tenker Bergesen. Den slags tanker har man i NHO vært inne på tidligere.

Hvis han nå også tar en tur til Kristin Halvorsen og sier ”dropp formuesskatten, beskatte bedrifter og kapitaleiere sterkere på andre måter”, da kan det bli bevegelse.

Så langt vil nok ikke Bergesen jr. gå. Han kan ikke være like modig som Victor Norman som mener skattene må økes om vi skal opprettholde det nivået og den kvalitet vi forutsetter i offentlig sektor.

Vi er altså kommet i den situasjonen at høyremannen Norman og flere sentrale rødgrønne politikere mener skattene bør økes. Hvis man først skal øke skattene, er det samfunnsøkonomisk lurt å skjerpe beskatningen av bolig. Det vil bidra til å dempe presset på boligprisene. Dagens skattelovgivning favoriserer at man investerer i eiendom. Eiendomsskatt vil ramme hardest de som har dyre boliger og som investerer i eiendom.

Problemet er imidlertid at politikerne ikke orker å ta belastningen med å innføre eiendomsskatt til staten. I dag står kommunene fritt til å ilegge en kommunal eiendomsskatt. Stadig flere kommuner gjør det. Det er ikke store beløpene, men det blir penger av det, fordi det er så mange som har en eiendom.

Bergesen får neppe sitt ønske om å bytte formuesskatten ut med eiendomsskatt innfridd. Eiendomsskatten vil ramme folk flest, mens formuesskatten treffer de mest kapitalsterke. Men eiendomsskatt, kan gi grunnlag for redusert formuesskatt. Det er da noe.

Så langt er de kjølige i Høyre til Bergesens byttehandel. Ifølge Victor Norman kommer vi ikke utenom å øke skattene. Hvis dette siger inn over Høyre etter hvert, er de nok rede til å ta debatten om eiendomsskatt.

Skatt er et kjærkomment politisk stridstema. Det blir ikke noe svung over skattepolitikken til Høyre når Victor Norman sier skattene bør økes – og mange økonomer støtter ham. Frp durer nok videre på lavere skatter. Det Høyre kan håpe på, er at Ap og de rødgrønne går inn for å øke skattene. Da kan Høyre stå for status quo.

Sp skattetalsmann, Per Olaf Lundteigen, begynte for et par år siden å snakke om at skattene må økes. Er det noe han ikke vil ha, så er det eiendomsskatt. Det er særdeles mange av Sps velgere som har en eiendom. Han vil helst skattlegge de rike hardere. Men de rike er ikke så mange. Skal man øke inntektsskatten slik at det monner, må de som har en gjennomsnittsinntekt ta sin del. Andre i den rødgrønne leir, som er opptatt at de høye prisene på boliger som gjør at unge ikke kommer inn i boligmarkedet, vil nok mene økt eiendomsskatt er bedre enn økt inntektsskatt for folk flest.

De rødgrønne må innse at vi ikke har en stor flokk rike her i landet som bare kan flås. Og NHO må innse at vi har en regjering som ikke vil at de rike skal slippe lettere unna skatteåket.

Det beste som kan skje er at det blir politisk enighet om at det skal innføres en eiendomsskatt. Det er samfunnsøkonomisk klokt. Så får man der ifra diskutere nivå både på inntektsskatt og formuesskatt.

Tredobbel hodepine for Jens

Det ligger an til at 2008 blir året da de rødgrønne kan få store, skuffede velgergrupper mot seg. De må streve hardt for å komme helskinnet igjennom striden om AFP, lokalsykehus og stadig dårligere kommuneøkonomi, skriver redaktør Magne Lerø.

I LO sliper de nå våpnene før vårens lønnsforhandlinger. Når
det gjelder AFP, har LO valgt en usedvanlig uforsonlig «tøff i trynet»-strategi.
AFP skal være som i dag. De vil ikke ha noe av at AFP i praksis skal svekkes
som følge av den arbeidslinjen regjeringen snakker om. Jens Stoltenberg og
Bjarne Haakon Hansen får bøye kne, som de gjorde i sykelønnsstriden. Nå skal
Roar Flåthen vise at det ikke bare er Gerd-Liv Valla som kan. Han kan også få
regjeringen til å snu.

Det
blir sentrale forhandlinger i år.


Hvis vi ikke lykkes, kan det bli storstreik, sier Flåthen til NTB.
Dette er sabelrasling etter godt gammelt mønster.

Finn
Bergesen jr., sjef i NHO, slår fast at dagens AFP-ordning gjør det mer lønnsomt
å pensjonere seg som 62-åring enn å arbeide fram til pensjonsalder. Og han gjør
oppmerksom på at AFP handler om politikk. I år ser det ikke ut til at blir NHO
som blir hovedmotstander. Det blir LO mot regjeringen.

Dersom
regjeringen kryper til korset, er basisen for det pensjonsforliket som
Stortinget har vedtatt, borte. Da vil Stoltenberg få høre fra de borgerlige at
han er i lomma på LO. Stoltenberg vil nok helst si klart ifra at det Stortinget
har vedtatt, får LO forholde seg til. Men han kvier seg nok som en hund for å
ta en ny åpen kamp med LO. Derfor blir det jobbet febrilsk for å finne et
kompromiss som LO kan godta og som ikke river bort grunnen under
pensjonsforliket.

Fra
kommunene rundt om kommer det meldinger om at det blir kutt både innen omsorg
og undervisning dette året. Kommunene fikk utvilsomt mer å rutte med etter at
de rødgrønne kom til makten. Nå spiser økt rente og økte lønns- og
pensjonskostnader opp de økte bevilgningene. Og det ligger an til å bli et dyrt
lønnsoppgjør i år. Helt sikkert dyrere enn det de vedtatte budsjettene
forutsetter.

Dagfinn
Høybråten, leder for KrF, har fått inn rapporter fra 400 lokalpolitiker som
forteller at ni av ti kommuner må kutte i budsjettene i år


Det er manglende samsvar mellom det regjeringen forteller velgerne om alle
milliardene den har skaffet til veie, og den virkelighet som nå oppleves i
kommunene, sier Høybråten til Aftenposten.

Klassekampen
skrev lørdag at sykehusaksjonister truer med å gå til valgkamp for å kaste den
rødgrønne regjeringen dersom løftet om å forsvare lokalsykehusene blir brutt. Olav
Gunnar Ballo (SV) mener det er nødvendig å rydde opp i lokalsykehusstrukturen
for å få kontroll med kostnadene i helsesektoren. Det er jevngodt med å banne i
kirken. Ingen våger å ta opp hansken han har kastet. Helseminister Sylvia
Brustad uttaler seg om lokalsykehus hele tiden, men ingen forstår hva hun
egentlig mener.

Sykehusaksjonistene
landet rundt har laget et nettverk som er klar til å rykke ut. Asgeir Drugli
ved sykehusaksjonen Notodden mener Brustad skyver ansvaret for
sykehusproblemene over på helseforetakene og lokalsykehusene, og at sykehusene
blir pålagt helt urimelige innsparinger.

Saken
har utvilsomt en enorm politisk sprengkraft.

Vi
fikk et varsel om at situasjonen tilspisser seg da styret for Blefjell sykehus
nylig vedtok et budsjett der de trosset innsparingskravene fra Helse Sør-Øst.

Det
meldes også om økende uro blant leger ved de store sykehusene. De mener
tilbudet til pasientene blir betydelig svekket med de rammene som nå er
vedtatt.

Det kan bli et nytt år der sykehusene går med en milliard
eller to i underskudd, selv om Brustad etter sedvane har sagt at budsjettene
skal holdes. Enkelt og greit fordi hun og regjeringen ikke våger å ta den
politiske belastningen og få skuffede velgergrupper imot seg.

De enøyde økonomer

Enøyde økonomer som mener ansatte bør trekke seg ut av styrene og konsentrere seg om å kreve økt lønn, hører gårsdagen til. Bedrifter er mer enn profitt i en tid hvor det handler om kompetanse uten eierkontroll, skriver redaktør Magne Lerø.

– Ansatte
bør heller utnytte sin kompetanse til å ta maksimalt ut av lønn og andre goder
fra bedriftene, enn å sitte i bedriftsstyrene og blande seg inn i – og tidvis
motarbeide – virksomhetenes langsiktige strategier. Det sier førsteamanuensis
ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag ved Høgskolen i Østfold, Øystein
Strøm, til Ukeavisen Ledelse i dag.

Han har
nylig tatt en doktorgrad ved Handelshøyskolen BI om styrerepresentasjon i
børsnoterte selskaper. Små styrer er mer lønnsomme for en virksomhet enn store,
og styrer uten ansatterepresentasjon er mer lønnsomme enn styrer med,
konkluderer han.


Ansatte i styrene skaper problemer for den langsiktige verdiskapingen i
bedriftene. De hindrer den frie bevegelsen av arbeidskraft og kapital, som er
en forutsetning for best mulig lønnsomhet, sier Strøm. Fri flyt av kapital og
arbeidskraft, er det beste, mener han.

De
ansatte har i snart 40 år hatt rett til å være representert i bedriftens styre
når bedriften har mer enn 30 ansatte. Det er ikke alle ansatte som er opptatt
av å benytte den retten de har.

Strøm
argumenterer for at det er eieren som bør bestemme uansett. Og slik er det i praksis.
De ansatte kan derfor bli et gissel i styret. De drives inn i rollen som
bremsekloss, og forfekter gjerne status quo fordi det er det tryggeste. Strøm
mener det er en bedre strategi for ansatte i bedriftene å gå for å ta ut
maksimalt av lønn og andre goder, i stedet for å ville sitte i styrene.

Dette er
gammelt nytt. Slik ser verden ut når man kun har økonomens briller på. Det nye
er at Strøm ser ut til å mene at det faktisk er mest lønnsomt at de ansatte
holder seg unna styrene, at de faktiske i en del tilfeller fungerer som
bremseklosser. Det får så være at Strøm argumenterer for at eieren må få lov til
å være smalsporet, enøyd og ensidig opptatt av det som genererer størst
profitt. Det påfallende er at han mener de ansatte også bør være like
smalfokusert. Det skal egentlig bare handle om kroner og øre. La eierne og
sjefene herje på. De vet best og er sanne kapitalister. Jobben vår er å kreve
utbytte. Vi vil ha mest mulig inn på lønnskontoen. Omtrent slik vil Strøm at de
ansatte skal tenke.

Eiere og
ansatte i skjønn forening der det viktigste er mest mulig cash.

Vi tror
ikke Strøm får de ansatte til å bli så ensporet. Arbeidsplassen er mer enn lønn
og utbytte.

Det er
bra at de ansatte representerer et korrektiv, en brems i forhold til en
rendyrket fri flyt av kapital og arbeidskraft-tenkning. Vi tror det blir bedre
omstillingsprosesser av det dersom ansatte er med i de organer som fatter tøffe
beslutninger. Det er viktig at de ansatte blir hørt i prosessen helt fram til
beslutning. Det tvinger styre og eiere til å forholde seg til den viktigste
ressursen de har, de ansatte.

Det
mangler heller ikke eksempler på at ansattes representanter i styrene er
særdeles verdifulle styremedlemmer. Det er jo ikke lenger slik at ansatte kun sitter i styret med én interesse og ett oppdrag, nemlig å være imot alt alt ledelsen går inn for og som de mener de ansatte ikke er tjent med.

Det er
kompetanse som gjelder i dag. Ansatte er i stadig mindre grad noe eieren kan
styre med som de vil, mot å love mest mulig lønn. Ansatte har kompetanse som er
deres, som bedriften ikke eier. I de fleste tilfeller vil eierne,
kapitalmakten, være mest tjent med å ha tette relasjoner til de ansatte,
kompetansemakten.

Men de ansatte
må selvsagt akseptere at det er eierne som bestemmer til slutt. Ansatte kan
komme til å tape mange slag, men det er bedre å være i styrerommet når det
skjer og si ifra der og da, enn bare å skrike opp utenfor etterpå.

.

Ballo-revolusjonen

LO kan komme til å føre Ap inn på en blindvei når det gjelder å løse de utfordringer sykehussektoren står overfor. Hverken pasienter eller ansatte er tjent med at dagens sykehusstruktur gjøres verneverdig, skriver redaktør Magne Lerø.

LO er ikke fornøyd med tingenes tilstand innen sykehussektoren. Ap har nå
sagt ja til et nærmere samarbeid med LO for å forbedre sykehuspolitikken. LO
ser ut til å være mest opptatt av å beholde dagens lokalsykehus som de er. I
Soria Moria-erklæringen står det at ingen lokalsykehus skal legges ned. Det
samme sa helseminister Sylvia Brustad for få dager siden. – Men, legger hun
til, det kan bli aktuelt med visse funksjonsendringer.
Det skal ofte ikke mer til før rabalderet er løs. LO, ansatte og
lokalbefolkningen ønsker flest mulige sykehus rundt omkring som har
akuttberedskap. Det er svindyrt.

Det arbeidet LO og Ap setter i gang, vil det sannsynligvis komme fint lite
ut av. Ganske enkelt fordi de ikke griper fatt i det som er problemet. Det
formulerer helseøkonom ved BI, Jan Grund, i Dagbladet i dag.

Han peker på at det er en ubalanse mellom forventninger og økonomiske
rammer. Medisinsk utvikling åpner for flere muligheter, og dermed økte
kostnader. Leger og sykepleiere vil ha frihet. Lokalpolitikere kjemper for sitt
sykehus.

– Rikspolitikerne tenker på neste valg og klarer ikke holde fingrene fra
fatet når noe nytt dukker opp, sier Grund.

Alternativet til å prioritere, det betyr å sette ord på hva sykehusene skal
gjøre minst av, er å fortsette med milliardunderskuddene som da må finansieres
ved økte skatter eller egenandeler. Eller så må man skjære igjennom og bestemme
seg for en mer effektiv struktur. De kan ikke løpe fortere enn de gjør i
helsevesenet for tiden.

SVs helsepolitiske talsmann Olav Gunnar Ballo mener tiden er
inne for å lage bråk. For et par uker siden uttalte han til Dagens Næringsliv
at det er nødvendig å legge ned flere lokalsykehus. Han vil at
sykehustjenestene skal sentraliseres mer. Han advarer mot at de rødgrønne går
til valg på at lokalsykehusene skal beholdes som i dag.

Norge har i dag omkring 75 sykehus og flertallet av disse er
lokalsykehus. Hvor mange Ballo vil legge ned, sier han ikke noe om. Men han
gjør det klart at det er Stortinget som må manne seg opp til å vedta
sykehusstrukturen i landet. Å foreslå nedleggelser av sykehus er nærmest som å
banne i kirken både i SV og Sp.

– Det kan ikke være slik at man som helsepolitiker i SV bare
skal snakke folk etter kjeften. Det må være mulig å påpeke at helsetjenestene
er ekstremt kostnadskrevende og ikke rasjonelt begrunnet, sier Ballo.

Ballo har også tatt til orde for en total omlegging av sykehusfinansieringen.
Han tror ikke på dagens kombinasjon av rammefinansiering og innsatsstyrt
finansiering. Også her tar han til orde for mer sentral styring. Ballo er en
modig mann. Så langt har han fått tommelen ned fra de rødgrønne for sine ideer,
men Dagfinn Høybråten (KrF) synes det er verdt å ta debatten om en ny
finansieringsordning.

Før var sykehusene styrt av fylkeskommunen. Nå har fire helseforetak
ansvaret. Da de rødgrønne kom til makten, ble det gjort et poeng av at de
skulle sette inn folk med bedre politisk gangsyn i styrene. Det har ikke
hjulpet mye. Uroen og underskuddene i sykehusvesenet er like store som
tidligere.

LO kan fort lede Ap inn på en blindvei. Jens Stoltenberg bør nok heller
lytte til Ballo og Grund.

Strategi er å foreta smertefull valg. LO ser ut til å være opptatt av at man
ikke skal gå inn i det smertefulle, bare kreve mer penger til det som er.

De ansatte ved landets sykehus fortjener økt oppmerksomhet.
Det kan engasjementet fra Ap og LO bidra til. Arbeidspresset på norske sykehus
er for stort. Sitronen kan ikke presses mer. For at ansatte skal få mer
levelige forhold, kan nettopp endringer i lokalsykehusstrukturen være veien å
gå. Også for pasienter som forventer topp medisinsk behandling. Det kan vi ikke
gi i hver krok av landet. Så mye oljepenger har vi ikke.

 

.

Valla-psykiaterne til veggs

Det er nummeret før det settes i gang en folkeaksjon blant jurister, psykiatere og etikere for å tvinge LO til å la Gerd-Liv Valla få en kopi av den rapporten psykiaterne har laget om henne. Nå må Roar Flåthen ta til vettet, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå ser det ut til at man i fagmiljøer rundt om har fått
summet seg og hørt hva Gerd-Liv Valla har på hjertet. Det må være mulig å legge
konflikten mellom Valla og Ingunn Yssen til side og diskutere om den måten
Fougner-utvalget løste sitt mandat på, var forsvarlig. Nå har psykiaterne Odd
H. Hellesøy og Lars Weisæth kommet i fokus. De får kritikk både fra
Legeforeningens etiske råd og Norsk Psykologforening.

Lederen i Norsk Psykiatrisk Forening, Jan Olav Johannessen, sa
mandag til Klassekampen at granskingen av Gerd-Liv Valla hadde foregått på en
uetisk måte. President i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard, sier det
er et grunnleggende premiss for opptreden som sakkyndige at man ikke blir et
redskap for den ene part og at full åpenhet blir praktisert. Psykiateren
Torgeir Husby, som har lest rapporten, mener den er et dårlig håndverk. Han
hevder de to har kommet med alvorlige personkarakteristikker som det ikke er
empirisk belegg for. Han mener psykiaterne har latt seg misbruke, og at det er
avgjørende at Valla får lest rapporten.

Det har LO nektet, med henvisning til at ansatte har snakket med
psykiaterne under løfte om taushet. Gerd-Liv Valla har tidligere sagt at hun
vurderer å stevne LO for retten for å få utlevert rapporten.. Det er hun
forståelig nok lite lysten på.

Valla
sier til VG i dag at hun nå vurderer å bringe saken inn for Helsetilsynet og de
etiske råd for psykiater og psykologer. Hun vet at hun vil få det svaret hun
ønsker seg fra psykologene og psykiaterne. Om Helsetilsynet vil ta saken, er et
åpent spørsmål.

I
programmet Brennpunkt i forrige uke ble psykiater Odd Hellesøy tatt nærmere i
øyesyn. To ganger tidligere har han hevdet det har skjedd mobbing i
arbeidslivet, uten at han har fått medhold. Jan Fougner visste nok hvem han
hentet inn – og ante nok i hvilken retning dette ville gå. Da man også satt opp
en anonym varslertelefon i den situasjonen man var i, var dette noe mer enn et
nøytralt verktøy. Det fortalte at det i LO foregikk ting som var så alvorlige
at man ikke turde snakke om det.

Gerd-Liv Valla fyller 60 år denne uken. Vi kan gjerne lage fest
for henne som vi pleier gjøre for LO-ledere som fyller runde år, sa man i LO.
Det ville blitt en farse. Skulle hele sekretariatet møte opp for å hylle henne?
Valla har klokelig valgt å rømme landet. Hun vil selvsagt ikke vært med i et
LO-regissert skuespill. Sårene er ikke grodd. Vallas fot er heller ikke bra.
Den har godt av en tid i sørlige strøk. Valla sier hun skal feire 60-årsdagen i
juni. Og da skal foten være såpass bra at hun kan danse og kose seg, sier hun

Innen
den tid kan det være at hun også har fått lest psykiaterrapporten. Hun faller
neppe av stolen av å lese den.

Det
blir mer og mer påfallende at LO fortsatt holder psykiatrirapporten låst ned i
en safe. Holder det ikke snart med oppfordringer om å la
Valla få lese det som er skrevet om henne? Må det en
underskriftsaksjon til med opprop i avisene før Roar Flåthen tar til fornuft?

En
av dem som så Brennpunkt-programmet var Jørn Bue Olsen, som er rådgiver innen
etikk og ledelse. Han skriver i en artikkel som kommer i Ukeavisen Ledelse
førstkommende fredag at de to psykiaterne ikke hadde grunnlag for å dømme
Gerd-Liv Valla som menneske slik de gjorde.


Det er et karakterdrap på linje med justismord. Og jeg må føye til: Et gufs fra
fortidens psykiatri, skriver Olsen. (Les utdrag av artikkelen her)


ting er så galt at det ikke er godt for noe. Det blir nå tydeligere for de
fleste at Fougnerutvalget fremstår som et eksempel på hvordan konflikter mellom
ledere på topplan ikke skal løses. De har brutt allmenne rettssikkerhetsregler
og er blitt brukt i et maktspill. Man kan og skal ikke bruke psykiatrien og jussen
slik de her ble gjort for å få fjernet en toppsjef.

LO burde ha fjernet Valla slik andre må gjøre det, ved å
gjøre det klart at man ikke har tillit til vedkommende. Så får det bli bråk
internt og eksternt fordi man ikke er enige. Det ble da særdeles mye bråk av å
bruke Fougner-metoden – og ennå er det ikke slutt. Og LO som er imot
fallskjermer til sjefer som får sparken. Her har de brukt nærmere ti millioner
på en gransking, og Gerd-Liv Valla fortsetter med samme lønn som før.

SVs talibanproblemer

Kristin Halvorsen vil vinne tid og er rede til å svelge enda noen flere utenrikspolitiske kameler, fremfor å kaste kortene nå. Taliban skal i alle fall ikke få drive Halvorsen ut av finansministerkontoret før i 2009, skriver redaktør Magne Lerø.

I SV er de ikke lenger i tvil om at Norge deltar i en krig i
Afghanistan. Oberstløytnant Jørn Erik Berntsen sa det rett ut på partiets
Afghanistan-seminar i går: – Vi er på et militært oppdrag. Det betyr at vi
kommer til å drepe folk og miste folk. Så langt har vi drept 20–25
talibankrigere. Det er helt nødvendig å gjøre operasjoner der du tar ut og
fjerner folk som står bak terror, sa han.

Han leder en styrke bestående av 100 norske og 80 latviske
soldater. Når Taliban øker sin aktivitet, betyr det flere krigshandlinger. I en
slik situasjon går gjerne angrep og forsvar om hverandre. Noen ganger kan
begrensete angrep være det beste forsvar.

Natos tilstedeværelse i Afghanistan har ikke skapt fred, og
det er delte meninger om hvilke resultater som er oppnådd. Natos engasjement
diskuteres i flere land. Dette oppdraget skjer imidlertid fortsatt på basis av
at FN mener man er best tjent med å ha Nato der for å bekjempe Taliban.

I Soria Moria-erklæringen slås det fast at Norge skal delta
i Isafs-styrkene. De vikles nå inn i stadig tøffere krigshandlinger. I SV er
det de som mener grensen for hva partiet kan akseptere er nådd. Leder for SVs
internasjonale utvalg, Ivar Johansen, sier til Aftenposten at Norge bør trekke
seg ensidig ut nå, dersom Nato ikke endrer strategi bort fra offensive
operasjoner. Sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa er enig. Hun legger til at hun
ikke har særlig tro på at USA og Nato vil endre strategi.

Kristin Halvorsen henviser til Soria Moria-erklæringen og
betegner spørsmålet om at SV vil kreve ensidig tilbaketrekning for hypotetisk.

Det er en fare for at debatten om hva som er den beste
strategi i Afghanistan sauses sammen med SV og den rødgrønne regjeringens
skjebne. Det kan være greit å skille snørr og barter:

Hva er etter vår mening den beste strategi for å oppnå
målene i Afghanistan?

Hva innebærer Nato-medlemskapet av forpliktelse dersom vi
ikke vinner fram med det vi mener er den beste strategien?

Kan vi avgjøre deltakelsen i Afghanistan uavhengig av Nato
som vår sikkerhetspolitiske basis?

Kan SV opprettholde sin troverdighet når de år etter år må
forsvare norsk deltakelse i en krig de egentlig er imot?

Bør SV gå ut av regjeringen?

For Kristin Halvorsen er det særdeles viktig å holde ut i
den rødgrønne regjeringen fram til 2009. Da har SV vist at partiet er i stand
til å delta i en regjering på lik linje med andre partier. Kristin Halvorsen
vil ikke kaste inn håndkleet nå. Det vil være noe annet å si at man vil kreve
forhandlinger om en ny politikk i Afghanistan dersom man får et mandat fra
velgerne til å fortsette i regjering. Å gi seg nå, er et nederlag.

Kristin Halvorsens er nok rede til å svelge
utenrikspolitiske kameler i vel halvannet år til. Hun ser debatten kommer med
ny styrke, men hun kan legge en tidsplan som gjør at det ikke skal trekkes noen
konklusjoner i år.

Jonas Gahr Støre har evnen til å turnere politiske
motsetninger og formulere seg på en måte som gjør at man ikke faller av stolen
verken i SV, Nato eller i Washington. Det kan være man formulerer et norsk syn
som er litt annerledes enn det man har i Nato/USA, men som er godt innenfor det
det går an å mene. Så skal man drøfte dette både her og der – og tiden går.
Kristin Halvorsen kan trenge en prosess som pågår i Nato, noe å vise til som
Norge har sagt og gjort når Ivar Johansen og Ingrid Fiskaa krever
tilbaketrening nå, helst neste uke, får vi inntrykk av.

Vi kan heller ikke utelukke at situasjonen kan bedre seg i
Afghanistan. Det er ikke bare triste meldinger som kommer fra landet som i
årtier har vært herjet av krig og konflikter. Det gjelder å se tiden av, ikke
være for rask med å konkludere. Vi må forvisse oss om at vi ikke går fra vondt
til verre.

Slik vil også Kristin Halvorsen kunne argumentere for å
vinne tid, i håp om at situasjonen skal bedre seg og at spliden innad ikke skal
true den strategien hun og partiet har valgt fram til 2009.

2008 er året da SV skulle sette i fokus på det de hadde
oppnådd i regjering, og ikke deppe over de smertefulle kompromissene de har
måttet inngå. Slik sett er et seminar av den typen de hadde i går midt i
blinken. Der kunne den enkelte argumentere for sitt eget syn, men man ble også
sittende og lytte til hvordan andre opplevde virkeligheten. Og sannsynligvis
var summen av skråsikkerhet mindre da man gikk ut enn da man kom inn.

Spark de dårlige

Oslobyråd Sylvia Listhaug (Frp) vil sparke lærere som er for dårlige. Hva med å fjerne leger, journalister, prester, saksbehandlere og ikke minst politikere som ikke er bra nok i samme slengen? Her skal det ryddes etter Frp-metoden, skriver redaktør Magne Lerø.

Byråd
i Oslo Sylvia Listhaug (Frp) har en av de tyngste byrådspostene, hun holder
styr på velferd og sosiale tjenester. Det fikser hun langt bedre ifølge henne
selv enn å lære 6-åringer å lese og skrive.


Jeg kunne gjort den akkurat den samme jobben i klasserommet uten
lærerutdannelsen. Det var nærmest fire totalt bortkastete år, og jeg turde ikke
ta på meg ansvaret for å lære små barn å lese og skrive, sier Listhaug til
Dagbladet.

Her
kommer politikeren som virkelig tar ansvar, liksom. Ellers syntes hun det var
kjedelig på lærerutdanningen, for mye pugging og oppgulping av stoff, en leste
om store tenkere som ikke hadde noe med skolehverdagen å gjøre, og da hun ble
satt til å undervise i kunst- og håndverk, måtte hun dra i panikk hjem til
mamma kvelden før for å lære å strikke, og en gang måtte hun ta en vikartime i
fransk uten å kunne fransk.

Skrekk
og gru.


I dag utdanner vi allmennlærere som ikke kan fagene de underviser i. Vi må få
slutt på at disse lærerne har blankofullmakt til å ødelegge folks fremtid, slik
de har det i dag, sier hun.

Hun
vil kreve at alle skal intervjues før de får begynne på lærerutdanning, og
mener en må ha karakteren fire i snitt for å kunne søke.


Det må bli mye lettere å sparke lærere. I dag er skolen en vernet bedrift. Jeg
kan ikke huske at noen av de lærerne jeg syns var dårlige, fikk sparken, sier
Listhaug, som vil at rektor og elever sammen skal kunne gi lærere økt lønn.

Listhaug
har ett og annet poeng, men det drukner helt i Frp-populisme sauset sammen med
egne navlebeskuende erfaringer.

Vil
hun ha et tillegg i Arbeidsmiljøloven som unntar lærere for stillingsvernet? Er
det meningen at elever skal kunne gå sammen om å mene at en lærer er for dårlig
og at dette skal defineres som «saklig grunn» for oppsigelse? Eller vil hun
strø om seg med fallskjermer på en eller to årslønner til lærere som elever og
rektor mener ikke gjør jobben godt nok?

Vi
har sant å si møtt representanter fra mange yrkesgrupper vi ikke synes holder
mål, og har undret oss over at de kan være journalist, lege, prest,
saksbehandler, politikere eller hva de nå er. Det finnes gode og dårlige
yrkesutøver i alle yrkesgrupper. Vi kan ikke se at det er godtgjort at skolen
er blitt et oppsamlingssted for de dårligste blant oss. Listhaugs
karakteristikker minner i for stor grad om et ekko av den samtalen som foregår
blant elever i nær sagt alle friminutter. Det er ganske vanlig at grupper av
elever klager på en lærer.

Vi
tror ikke skolen i større grad enn andre arbeidsplasser preges av yrkesutøvere
som ikke holde mål. Ganske enkelt fordi det er usedvanlig krevende å bli utsatt
for så mye kritikk, press og misnøye som dårlige lærere opplever. Mange gjør
som Listhaug, finner seg noe annet å gjøre.

Listhaugs
utspill er et bomskudd i forhold til bestrebelsene på å gjøre skolen bedre. Den
form for nedrakking som hun bedriver, fører til at færre ønsker å gå inn i
skolen. Hvem vil ha en jobb der elever skal være med å avgjøre hva slags lønn
en skal ha eller kunne forlange at man får sparken?

Den
tankeløsheten Listhaug slår om seg med, håper vi i alle fall ikke preger norsk
klasserom.

Det
kan godt være det er riktig å øke kravet for å begynne på lærerutdanningen. Det
kan godt være man skal få på plass en utsilingsmekanisme som gjør at man tidlig
kan få hentet ut de som er uskikket. Det er nok fornuftig å legge opp til mer
spesialisering og praksis i lærerutdanningen. Men problemet i norsk skole er
ikke lærerne. Regjeringen vil gi lærere et kompetanseløft. Bra. Jens
Stoltenberg vil vurdere å styrke klassen. Bra. En får en bedre skole dersom antallet
elever i en klasse reduseres og lærebøker blir oppdatert på nett eller papir.

Det
gir også bedre læring om disiplin innskjerpes og det fokuseres mer på at
elevene skal lære.

Så får vi være glad for at slike som Listhaug, som ikke kan
lære en seksåring å lese og skrive, holder seg unna skolen og holder på med det
de mener de er god på.

Klimapolitske smil – så lenge det varer

Det hjelper på å bli enige om målet før bråket om hva man skal gjøre for å nå dit starter. Klimaforliket er en seier for SV på målsiden. Stoltenberg konsentrerer seg om å ha styringen på tiltakssiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Går det
an å juble over at man er blitt enige om mål, men kjenne på frustrasjon over at
man ikke vet hvordan man skal nå dit? Slik er det i alle fall med klimaforliket
som partiene på Stortinget har gått sammen om, med unntak av Frp.

Når det
gjelder mål, er dette nærmest å få alt man ønsker seg til jul. Det skal kuttes
to tredjedeler av klimautslippene her hjemme, og vi skal være klimanøytrale i
2030. Det er 20 år før det Jens Stoltenberg snakket om for om lag et år siden.

Det er
Ap som har beveget seg mest. SV, Høyre, Venstre, Sp og KrF har dradd Ap mot med
ambisiøse mål og kutt på hjemmeplan. Målene kan for så vidt også Frp være med
på. Det er på tiltakssiden slaget vil stå – og her er det stor uenighet.

I VG i
dag går det klart fram at Liv Signe Navarsete og Erna Solberg ikke er enige om
køavgifter for å begrense bilbruken i rushtiden. Dette var det også uenighet om
i valgkampen. SV mener man ikke vil klare å begrense bilbruken uten at man gjør
det dyrere å bruke bilen. Det er ikke nok kun å bedre det kollektive
transporttilbudet.

Politikerne
vil nå flytte denne diskusjonen ned på byplan. Kommunene skal få ansvar for å
redusere utslipp fra bilene i kommunen. Virkemidlene får de velge selv. De som
klarer det, vil få støtte fra staten. De andre ikke, sier Erik Solheim. Å
flytte ansvaret nedover og kombinere det med gulrot/pisk-tenkning kan være verd
å prøve.

Ellers
inneholder klimaforliket sterkere satsing på jernbane, fornybar energi og
rensing av CO2. En tar opp igjen planen om grønne sertifikater. Og så øker man
avgiftene på bensin og diesel med fem–ti øre. Det blir litt dyrere å kjøre bil
og ta fly. Det blir billigere og raskere å kjøre tog.

Det går
selvsagt an å hevde at tiltakene er alt for bleke i forhold til de dristige
målene som er satt. Her er politikerne usikre. De er ikke helt klar over hvor
de har velgerne. Kan vi klare det meste ved ny teknologi, mer fornybar energi
og mer effektiv rensing og fangst av CO2 – eller må det tiltak til som svir for
befolkningen? Det svir ikke at bensinavgiften øker med noen øre eller at det
blir noen få hundre kroner dyrere å fly. Flybilletter var svindyre for få år
siden i forhold til i dag.

Upopulære
tiltak vil en vente i det lengste med. Her dreier det seg også om taktikk i
forhold til Frp. Frp er imot alt som smaker av økte avgifter og begrensninger i
folks handlefrihet. Det er usikkert om dette er en vinnersak. Det er mye som
tyder på at store deler av befolkningen er rede til å akseptere upopulære
tiltak for å få ned klimautslippene. Derfor er det ikke sikkert at Frp velger å
spille maksimalt på at de representerer et alternativ i klimapolitikken.

Dette
har igjen sammenheng med strategien for å frariste de rødegrønne makten. I dag
viser meningsmålinger at Frp og Høyre er større enn de rødgrønne. Erna Solberg
sier klimaforliket forplikter og at Høyre ikke kan gå fra det. Men andre ord:
Skal det bli en ny borgerlig regjering, må Frp slutte seg til et klimaforlik de
ikke har vært med på å forhandle fram.

Professor
Frank Aarebrot mener Frp er blitt mer isolert etter klimaforliket og at det kan
gjøre det enda vanskeligere å få til en borgerlig regjering. Det er å gjøre
klimaforliket viktigere enn det faktisk er. Det kommer til å bli harde
politiske slag om tiltak og virkemidler i tiden fremover. Det blir neppe slik
at man i alle saker vil få inntrykk av at det er Frp mot resten i
klimapolitikken.

Frp vil
nok se det an. Siv Jensens mål er å få regjeringsmakt. Da må hun svelge mange
kameler. En klimakamel i tillegg til de andre, klarer hun nok, hvis viljen til
å søke makt er sterk nok og andre partier setter døra på gløtt.