Gros omdømmesvikt

Gro har valgt feil strategi i forhold til å beholde sitt sterke omdømme. Men når hun nå flytter hjem, får forklart seg, ryddet opp og vært mer aktiv i offentligheten her hjemme, vil Gro komme sterkere tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Odvar Nordli – de nøt alle stor tillit som statsministre. Ingen mistenkte dem for å tilegne seg en eneste krone som de ikke hadde rett på. De så nok alle på nullskattytere som en vederstyggelighet. Gro Harlem Brundtland hadde en annen bakgrunn. Hun var akademiker, lege og gift med en høyremann. Noen var skeptiske da hun begynte å klatre mot toppen, men etter hvert føyde hun seg inn i rekken av ruvende lederskikkelse i arbeiderbevegelsen. Gro ble landsmoder. Hun hadde ord på seg for å være streng, krevende, direkte, men rettferdig, og ingen stilte spørsmål ved om hun levde opp til de idealer arbeiderbevegelsen forfektet.

Da Ukeavisen Ledelse vurderte Gro Harlem Brundtland som toppsjef i 2003, og ba 15 personer om å gi henne poeng som leder, fikk hun 9 av 10 mulige på kriteriet ”høy integritet, etisk bevissthet og verdiorientert”. Av de nærmere 40 toppsjefene vi har vurdert, er det kun Kjell Magne Bondevik som har fått en like høy score.

I dag ville ikke Gro Harlem Brundtland kommet like høyt. I løpet av den siste måneden, har hun lidt et betydelig tap av omdømme. Hun vil ikke ha på seg at hun er en nullskattyter, at hun benytter seg av det norske helsevesenet uten å bidra til fellesskapet, at hun er i lomma på storkapitalen og opptrer som en grådig foredragsholder. Dette gjør vondt. Hun sier til VG i dag at hun flytter hjem til Norge. Nå skal hun betale skatt på lik linje med alle andre og vi skal alle kunne lese hva hun tjener når ligningen blir lagt ut.

Det begynte med medieoppslagene om at Gro var rådgiver for Pepsi, et selskap som hun selv som direktør i Verdens helseorganisasjon hadde kritisert for å bidra til å redusere folks helse på grunn av de høye sukkerinnholdet i produktene de solgte. Pepsi var et av de selskapene som tok kritikken på alvor. 1 2006 fikk Pepsi ny sjef, indiske Indra Nooyi. Hennes strategi var å endre Pepsi profil som ”sukkerversting” til et selskap som tilbyr sunne produkter. Derfor ble selskaper som Quaker Oats og Tropicana som produserer fruktjuicer, kjøpt opp. De lanserte også grønnsaksnacks og fjernet transfett fra alle sine å produkter. Den ”sunne” strategien har Pepsi lykkes meget godt med.

I mediene ble Gro anklaget for å bli brukt i markedsføringen av Pepsi. Det mediene har vært mest opptatt, er at hun ikke vil opplyse hvor mye penger hun får fra Pepsi. Hun får nok rundt 300 000 kroner i året slik de andre rådgiverne får. Det burde hun aldri tatt imot, sa noen. Altfor mye, sa andre. Man faktum er at et honorar i denne størrelsesorden, ikke er uvanlig i store internasjonale konsern.

Forrige uke ble det avdekket at Gro også har fått 350 000 for et foredrag. Det har enkelte fått rystelser av. Men slik er det internasjonale konferansemarkedet. Det er et byrå som fastsetter hennes markedsverdi. De ønsker den skal være så høy som mulig, for de lever av 25 prosents provisjon for de oppdrag de skaffer.

Enkelte foredragsholder som kommer til Norge, får like mye. Prisen for å delta er gjerne 10 000 kroner for en dag. Hvis foredragsholderen reduserer sitt honorar, ville det ført til at det ble litt billigere og til at overskuddet for arrangøren ble større. Det er tilbud og etterspørsel som regulerer disse forholdene. Det er slik det er for fotballspillere også.

Gro er ikke noen grunn til å melde seg ut av dette markedet. Men man kan være ganske sikker på at hun stiller gratis hvis et fylkeslag i Ap spør henne om å holde et foredrag.

Gro er ikke styrt av penger. Det har hun nok av. Hun har en sønn, Knut, som synes å ha enda flere millioner.

Hun har benyttet seg av en avtale mellom Frankrike og Norge om i praksis har gjort henne til nullskattyter. Det er ikke ulovlig. Både den ene og andre mener hun burde gjort oppmerksom på at dette var urimelig. Det er lett å mene. Med all respekt å melde, vi er ikke sikker på at alle de som hevdet Gro burde sagt ifra, ville gjort det samme selv.

Gro Harlem Brundtland har sagt at hun selv mener det ikke er rimelig at hun ikke skal betale skatt.

Gro utsettes for noe av den samme kritikken som Eivind Reiten ble utsatt for. Det var noen som mente at direktøren i Hydro burde la være å ta imot lønn som avtalt i form av opsjoner, fordi den rødgrønne regjeringen hadde gjort det klart at de er imot opsjoner.

Både Eivind Reiten og Gro Harlem Brundtland er symbolbærere. De vet hvordan mediene fungerer og hvordan omdømme bygges opp og rives ned. De to er ikke spesielt flinke til å kommunisere til folket hvilke dilemma de står overfor og begrunne de valg de gjør.

Det er kun gjennom åpenhet man kan vinne forståelse. Gjennom det Gro har sagt og gjort, har hun skapt et inntrykk av at hun har noe å skjule.

Gro er pensjonist og har lov å gjøre som hun vil, som hun sier. Det har hun rett i, men hun har ikke valgt en god strategi for å beholde det sterke omdømme hun har fått. Nå er hun på vei hjemover. Gro kan med fordel spille en sterkere rolle i norsk offentlighet.