Helge Lunds oppgave er å tale StatoilHydros sak. Det må Erik Solheim tåle. Man vinner ikke klimakampen ved å stue bort meninger som Nordens største selskap har, skriver redaktør Magne Lerø.

Mandag ba miljø- og bistandsminister Erik Solheim sjefen for
StatoilHydro, Helge Lund, om å ligge lavt i debatten om økt oljeaktivitet i
nord. I dag setter olje- og energiminister Åslaug Haga Solheim på plass. Lund
skal selvsagt kunne fremføre sine argumenter for økt olje- og gassutvinning i
Lofoten og Vesterålen.

– Det er ikke noen naturlig oppgave for StatoilHydro å
påvirke den norske Regjeringen til å fatte mer miljøskadelige vedtak, mener
Solheim. I forrige uke sådde han tvil om at Goliat-feltet skal bygges ut. Haga
signaliserer det motsatte. Solheim mener at sjefen for et statseid oljeselskap
ikke skal sette seg som mål å påvirke myndighetene til å åpne sårbare områder i
Vesterålen og Lofoten for oljeutvinning. Det er politikerne som skal utforme
olje-, miljø- og klimapolitikken, sier Solheim. Det er ingen uenig med ham i.

Helge Lund sa på et oljepolitisk seminar i Sandefjord at han
mener han har en industriell plikt til å peke på mulighetene.– Jeg er ikke
politiker, men industrileder. Før beslutningen er tatt, kan ikke noen aktører
få munnkurv fordi om man er stor, sa Lund.

Det lureste Erik Solheim kan gjøre, er å glemme det han har
sagt og kaste seg inn i saksdiskusjoner. Han har såpass med politisk erfaring
at han burde vite at det aldri fører fram å be folk ligge lavt med henvisning
til at saken ligger på politikernes bord. Solheim burde valgt motsatt strategi:
bedt Lund om å legge alt de har av utredninger og argumenter på bordet, så skal
politikerne fatte en beslutning. Det er jo slik det foregår. Hadde Solheim
virkelig sett for seg at Helge Lund og Statoil skulle melde seg ut av debatten
om oljeaktivitet i nord? Det finnes ikke en bedriftsleder i landet som ikke
engasjerer seg i forhold til politikere hvis det er saker som er av vital
betydning for den bedriften man leder. Som så mange andre rødgrønne politikere,
glemmer Erik Solheim det faktum at StatoilHydro er et børsnotert selskap. Det
betyr at man ikke er i lomma på staten. Staten er forpliktet til å utøve sin
innflytelse gjennom selskapets organer. Staten og private eiere har forpliktet seg
på at selskapet skal styret ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper, og
lønnsomhetsvurderinger og innenfor rammebetingelser gitt av politikerne. Når
Helge Lund og hans stab ser muligheter for vekst og god avkastning ved økt
aktivitet i nord, plikter han og styret – på vegne av alle eierne – å peke på
disse mulighetene. Hvis Lund skulle ha tatt hensyn til Solheims oppfordring om
å ligge lavt, ville han sviktet sin oppgave som konsernsjef i et børsnotert
selskap.

Helge Lund og Erik Solheim kan komme til å representere
motpolene i den debatten vi nå er i gang med. Lund vil nok beflitte seg på å
opptre klokt og ryddig og ikke provosere sine politiske motstandere. Solheim er
tjent med samme strategi. Den som må bære uenigheten i sinn og sjel er Åslaug
Haga. Hun forsøkte å utnevne seg selv til en slags klimaminister da hun ble
utnevnt. Da var det ikke måte på jubel fra miljøbevegelsens side. Det går neppe
lenge før Haga blir slått i hartkorn med Helge Lund. Det vil hun ikke like, men
nyansene forsvinner ofte når debatten blir opphetet. Haga er ikke
oljeindustriens kvinne, men hennes oppgave er å formidle og vise forståelse for
oljeindustriens syn – både innad i regjeringen og i offentligheten.

Haga er mellom barken og veden. Der befinner også Erik
Solheim seg, for han er medlem av en regjering som må balansere hensynet til
oljeindustriens krav om økt aktivitet i nord i forhold til de miljømessige
konsekvenser. Erik Solheim er opptatt av å markere seg som miljøvernminister.
Da må han tegne en noe annen profil enn olje- og energiminister Haga. Til slutt
må de stå sammen om et kompromiss.

Et av regjeringens mest vellykkede kompromisser, var
vedtaket om en begrenset økning i aktivitet i nord, men at Lofoten og
Vesterålen skal vernes enda noen år. Motstanden mot økt gass- og oljeutvinning
i sårbare områder har økt. Samtidig er det blitt viktigere for StatoilHydro å få
økt produksjonen. Det gjør at regjeringens handlingsrom er mindre. Vi vil nok
denne gang høre skrikene fra de smertefulle kompromisser tydeligere. Men det er
langt fram. Stoltenberg skjærer vanligvis ikke igjennom før fem på tolv.

StatoilHydro har imidlertid ikke så god tid som politikerne
kunne ønske seg. De opererer med lange planleggingshorisonter. De må snart vite
hva de har å forholde seg til. Snart kommer også flere scenarioer fra samfunnsøkonomene,
som viser hvilke konsekvenser økt eller redusert oljeaktivitet vil ha for norsk
økonomi.

I oljelandet Norge må nok Erik Solheim finne seg i at sjefen
for Nordens største selskap, StatoilHydro, vil la sin røst høres klart og
tydelig. Han lar neppe være å si det han mener fordi det strider mot signaler
politikere mener de har gitt. Jobben hans er å tale StatoilHydros sak.