Det er noe rosenborgaktig over Rederiforbundet. Rederne kommer ikke over tapet de har lidd i skattesaken, og kvitter seg med en sjef som ikke lenger virker samlende, skriver redaktør Magne Lerø.

Da
Rederiforbundet ble kjent med at regjeringen ville kreve at de betalte 21
milliarder i gammel skattegjeld, gikk landets redere kollektivt i sjokk. De
hadde håpet, noen vil si regnet med, å slippe. Rederiforbundet er vant med å
vinne fram, ikke lide smertelige tape i viktige saker.

De
siste månedene har Rederiforbundet lurt på hva de skulle foreta seg. Noen mener
det bare er å svelge nederlaget, betale inn skatten og være glad for at de
tross alt har fått 0,6 prosent skatt i fremtiden.

Andre
ser ut til å ville gå rettens vei for slippe å betale inn skattemilliardene i
ettertid. Jurister mener de «har en sak». Men juss er juss, politikk er
politikk.

Å
gå til rettssak mot staten, en rettssak som vil vare i årevis, kan få politiske
konsekvenser og svekke ens omdømme. Det vil tegne et bilde av rederne som en
gruppe som vil lure seg unna det som fellesskapet, representert ved regjering
og storting, har bestemt.

Hvilke
posisjoner Marianne Lie har inntatt i prosessen til enhver tid, er ikke kjent.
Hun har sagt at det er styrets strategi hun har iverksatt. Ingen har sagt noe
annet. Det hun nå får høre er at hennes apparat ikke har fanget opp det som var
i ferd med å skje godt nok. Det er en lettvint kritikk. Rederiforbundet har da
ikke sine plassert i de innerste sirkler i regjeringen. Det var Jens
Stoltenberg, Åslaug Haga og Kristin Halvorsen som skar igjennom etter harde
tautrekkinger innad i regjeringen. SV fikk markert seg ved å skremme vettet av
de rike rederne, Ap var fornøyd med at rederinæringen nå kunne få 0,6 skatt,
slik de har i EU. Rederne skrek og bar seg over at de måtte betale milliarder
av gammel skattegjeld, istedenfor å juble over at de får en skattemessig
særbehandling andre bransjer bare kan drømme om. De ville nok helst hatt i pose
og sekk.

Rederne
er som Rosenborg, vant med å vinne.

Når
det oppstår dyp uenighet i interesseorganisasjoner, har den daglige leder et
problem. Hvis hun har vært drivkraften, den som har lagt løpetn sitter hun og
organisasjonen med et problem når strategien ikke fører fram.

Marianne
Lie har på en måte blitt værende i nederlaget. Hun er blitt stående som et
symbol for tap og uro. Og naturlig nok dukker det opp kritikk mot hennes
lederstil i en slik situasjon. Det skjer gjerne i slike situasjoner. Da blir
det gjerne hvisket i krokene «Hva var det vi sa?».

Det
er alltid mange som melder seg på når etterpåklokskapen trenger seg på.

Styret
konkluderte med at Rederiforbundet nå er tjent med at en annen enn Marianne Lie
fronter organisasjonen utad. Sett fra én side, virker dette blodig urettferdig.
Sannsynligvis ville ingen kunne drevet bedre lobbyvirksomhet for å forhindre
det regjeringen bestemte seg for. Marianne Lie må tåle pepper for at hun ikke
fikk bastet og bundet Kristin Halvorsen til å la de slippe unna med å betale
gammel skatt. Andre vil si hun fortjener blomster for å ha fått
finansministeren til å akseptere 0,6 prosent.

Hun
synes nok selv det er ufortjent å bli ofret på denne måten. Men det er nå en
gang slik at de som sitter på toppen, ikke sitter trygt. De er betalt for det.
Rederiforbundets president Trygve Seglem vil ikke si stort. Han sier egentlig
bare at «det er best slik for Rederiforbundet» og at det har sammenheng med skattesaken.
Han sier ikke at «alle bør forstå at det i den situasjon vi har havnet i, har
vi behov for en syndebukk». Det aner oss at det er slik Lie føler det.

Marianne
Lie sier neppe noe. Hun er profesjonell, hun kan spillet. Hun får fem millioner
for å pakke seg ut av kontoret raskt og si «ingen kommentar». Makta rår.