Klimapolitske smil – så lenge det varer

Det hjelper på å bli enige om målet før bråket om hva man skal gjøre for å nå dit starter. Klimaforliket er en seier for SV på målsiden. Stoltenberg konsentrerer seg om å ha styringen på tiltakssiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Går det
an å juble over at man er blitt enige om mål, men kjenne på frustrasjon over at
man ikke vet hvordan man skal nå dit? Slik er det i alle fall med klimaforliket
som partiene på Stortinget har gått sammen om, med unntak av Frp.

Når det
gjelder mål, er dette nærmest å få alt man ønsker seg til jul. Det skal kuttes
to tredjedeler av klimautslippene her hjemme, og vi skal være klimanøytrale i
2030. Det er 20 år før det Jens Stoltenberg snakket om for om lag et år siden.

Det er
Ap som har beveget seg mest. SV, Høyre, Venstre, Sp og KrF har dradd Ap mot med
ambisiøse mål og kutt på hjemmeplan. Målene kan for så vidt også Frp være med
på. Det er på tiltakssiden slaget vil stå – og her er det stor uenighet.

I VG i
dag går det klart fram at Liv Signe Navarsete og Erna Solberg ikke er enige om
køavgifter for å begrense bilbruken i rushtiden. Dette var det også uenighet om
i valgkampen. SV mener man ikke vil klare å begrense bilbruken uten at man gjør
det dyrere å bruke bilen. Det er ikke nok kun å bedre det kollektive
transporttilbudet.

Politikerne
vil nå flytte denne diskusjonen ned på byplan. Kommunene skal få ansvar for å
redusere utslipp fra bilene i kommunen. Virkemidlene får de velge selv. De som
klarer det, vil få støtte fra staten. De andre ikke, sier Erik Solheim. Å
flytte ansvaret nedover og kombinere det med gulrot/pisk-tenkning kan være verd
å prøve.

Ellers
inneholder klimaforliket sterkere satsing på jernbane, fornybar energi og
rensing av CO2. En tar opp igjen planen om grønne sertifikater. Og så øker man
avgiftene på bensin og diesel med fem–ti øre. Det blir litt dyrere å kjøre bil
og ta fly. Det blir billigere og raskere å kjøre tog.

Det går
selvsagt an å hevde at tiltakene er alt for bleke i forhold til de dristige
målene som er satt. Her er politikerne usikre. De er ikke helt klar over hvor
de har velgerne. Kan vi klare det meste ved ny teknologi, mer fornybar energi
og mer effektiv rensing og fangst av CO2 – eller må det tiltak til som svir for
befolkningen? Det svir ikke at bensinavgiften øker med noen øre eller at det
blir noen få hundre kroner dyrere å fly. Flybilletter var svindyre for få år
siden i forhold til i dag.

Upopulære
tiltak vil en vente i det lengste med. Her dreier det seg også om taktikk i
forhold til Frp. Frp er imot alt som smaker av økte avgifter og begrensninger i
folks handlefrihet. Det er usikkert om dette er en vinnersak. Det er mye som
tyder på at store deler av befolkningen er rede til å akseptere upopulære
tiltak for å få ned klimautslippene. Derfor er det ikke sikkert at Frp velger å
spille maksimalt på at de representerer et alternativ i klimapolitikken.

Dette
har igjen sammenheng med strategien for å frariste de rødegrønne makten. I dag
viser meningsmålinger at Frp og Høyre er større enn de rødgrønne. Erna Solberg
sier klimaforliket forplikter og at Høyre ikke kan gå fra det. Men andre ord:
Skal det bli en ny borgerlig regjering, må Frp slutte seg til et klimaforlik de
ikke har vært med på å forhandle fram.

Professor
Frank Aarebrot mener Frp er blitt mer isolert etter klimaforliket og at det kan
gjøre det enda vanskeligere å få til en borgerlig regjering. Det er å gjøre
klimaforliket viktigere enn det faktisk er. Det kommer til å bli harde
politiske slag om tiltak og virkemidler i tiden fremover. Det blir neppe slik
at man i alle saker vil få inntrykk av at det er Frp mot resten i
klimapolitikken.

Frp vil
nok se det an. Siv Jensens mål er å få regjeringsmakt. Da må hun svelge mange
kameler. En klimakamel i tillegg til de andre, klarer hun nok, hvis viljen til
å søke makt er sterk nok og andre partier setter døra på gløtt.