Uverdig i Idrettsforbundet

Ivar Egeberg ble sparket som sjef i Idrettsforbundet. Forbundet nektet å utbetale fem måneders etterlønn som avtalt og har havnet i retten. Det ligger an til et pinlig tap. I så fall bør idrettspresident Tove Paule be om en unnskyldning og innrømme at de mangler dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er en uverdig forstilling som utspilles i Oslo tingrett
for tiden. Tidligere generalsekretær Ivar Egeberg har tatt ut tiltale mot sin
tidligere arbeidsgiver med krav om fem måneders etterlønn. Egeberg er tindrende
klar på at han fikk sparken. Idrettsforbundet, representert ved advokat Erik
Christopher Aagaard, sier Egeberg sa opp stillingen selv og ikke har rett på
etterlønn.

Bakgrunnen for at Ivar Egeberg forsvant ut fra
generalsekretærstolen var de store underskuddene som ble avdekket i 2004. Det
førte også til at Kjell O. Kran, som da var Idrettspresident, måtte trekke seg.
Men første mann ut var Egeberg.

– Det er ingen tvil om at Ivar Egeberg fikk sparken. Det
finnes ingen annen definisjon på det i mitt hode, sa Kran i sin
vitneforklaring.

Dermed skulle en tro saken var avgjort. Men nei. Tidligere
toppidrettssjef Bjørge Stensbøl vitnet også. Han sa også at det ikke var tvil
om at Egeberg ble sparket. Det samme mener tidligere assisterende
generalsekretær Grethe Johnsen. De refererte til et møte 11. februar 2004 der
Egebergs stilling var tema. Dette møtet kjente ikke Idrettsforbundets advokat
til.

Når Idrettsforbundet pådrar seg et underskudd på 30
millioner, er det ikke noe å si på at de ansvarlige må ta konsekvensen av det.
Kjell O. Kran var tydelig på det i forhold til Egeberg. Han sendte ham ikke et
brev eller en e-post med beskjed om at han var sagt opp. Det er ikke slik det
foregår. Han formidler tydelig til Egeberg at tiden er ute, eller som han sa i
retten: «slaget var tapt». I en slik situasjon forstår en sjef at det bare er å
si opp stillingen sin. Egeberg hadde utøvd både dårlig skjønn og dårlig ledelse
dersom han hadde svart Kran med at han ikke ville trekke seg. Det ville tilspisset
situasjonen.

Idrettsforbundet og deres advokat later til å mene at en
sjef må få den slags inn med teskje. Det er ikke meningen. Godt lederskap er å
forstå hvor landet ligger også når det gjelder ens egen posisjon.

Ivar Egeberg har jobbet i idretten i årevis. Ofte kan det i
slike situasjoner bli et problem at sjefen innser for sent at slaget er tapt.
Det gjorde heldigvis ikke Egeberg.

Når en blir bedt om å slutte, har en i realiteten ikke noe
annet valg enn å si opp selv. Da tar man på en måte regien over sin egen
situasjon og kan gi en begrunnelse som ofte, dessverre, viser seg ikke å være
den egentlige grunnen.

I slike situasjoner skal man han etterlønn som avtalt. Og
fem måneders etterlønn er ingen ting å bråke om. Det er skammelig at Idrettsstyret
ikke vil gi en medarbeider som har lagt ned så mange timers arbeidsinnsats
langt ut over normal arbeidstid en slik kompensasjon.

Idrettsforbundet burde aldri latt denne saken havne i
retten. Slikt løser man på kammerset.

Hvis motivet for den steilhet som her vises, er å markere at
man mener Egeberg skal straffes fordi han har ansvar for store underskudd, må
en ta rev i seilene. Egeberg har gjort så godt han har kunnet. Ingen har
garanti for at man vil lykkes på toppen.

Hvis man ovenfor medlemmene vil markere at man er imot
sluttpakker, får man også besinne seg og forklare medlemmene hvordan
Arbeidsretten er å forstå og hva som er vanlig i slike situasjoner.

Det er komplett uforståelig at Norges Idrettsforbund har
havnet i en slik rettssak. Det er prisverdig at Ivar Egeberg orker å ta den
belastningen det er å ivareta sine rettigheter.

Ut fra det vi har lest i mediene, må Idrettsforbundet belage
seg på et smertelig tap i retten. Hvis så skjer bør idrettspresident Tove Paule
be om unnskyldning for at man har behandlet en av sine mest betrodde ledere
særdeles dårlig. Ikke ved å gi ham sparken, men ved ikke å gi ham en skikkelig
behandling i henhold til det som var avtalt.