Det er noe rosenborgaktig over Rederiforbundet. Rederne kommer ikke over tapet de har lidd i skattesaken, og kvitter seg med en sjef som ikke lenger virker samlende, skriver redaktør Magne Lerø.

Da
Rederiforbundet ble kjent med at regjeringen ville kreve at de betalte 21
milliarder i gammel skattegjeld, gikk landets redere kollektivt i sjokk. De
hadde håpet, noen vil si regnet med, å slippe. Rederiforbundet er vant med å
vinne fram, ikke lide smertelige tape i viktige saker.

De
siste månedene har Rederiforbundet lurt på hva de skulle foreta seg. Noen mener
det bare er å svelge nederlaget, betale inn skatten og være glad for at de
tross alt har fått 0,6 prosent skatt i fremtiden.

Andre
ser ut til å ville gå rettens vei for slippe å betale inn skattemilliardene i
ettertid. Jurister mener de «har en sak». Men juss er juss, politikk er
politikk.

Å
gå til rettssak mot staten, en rettssak som vil vare i årevis, kan få politiske
konsekvenser og svekke ens omdømme. Det vil tegne et bilde av rederne som en
gruppe som vil lure seg unna det som fellesskapet, representert ved regjering
og storting, har bestemt.

Hvilke
posisjoner Marianne Lie har inntatt i prosessen til enhver tid, er ikke kjent.
Hun har sagt at det er styrets strategi hun har iverksatt. Ingen har sagt noe
annet. Det hun nå får høre er at hennes apparat ikke har fanget opp det som var
i ferd med å skje godt nok. Det er en lettvint kritikk. Rederiforbundet har da
ikke sine plassert i de innerste sirkler i regjeringen. Det var Jens
Stoltenberg, Åslaug Haga og Kristin Halvorsen som skar igjennom etter harde
tautrekkinger innad i regjeringen. SV fikk markert seg ved å skremme vettet av
de rike rederne, Ap var fornøyd med at rederinæringen nå kunne få 0,6 skatt,
slik de har i EU. Rederne skrek og bar seg over at de måtte betale milliarder
av gammel skattegjeld, istedenfor å juble over at de får en skattemessig
særbehandling andre bransjer bare kan drømme om. De ville nok helst hatt i pose
og sekk.

Rederne
er som Rosenborg, vant med å vinne.

Når
det oppstår dyp uenighet i interesseorganisasjoner, har den daglige leder et
problem. Hvis hun har vært drivkraften, den som har lagt løpetn sitter hun og
organisasjonen med et problem når strategien ikke fører fram.

Marianne
Lie har på en måte blitt værende i nederlaget. Hun er blitt stående som et
symbol for tap og uro. Og naturlig nok dukker det opp kritikk mot hennes
lederstil i en slik situasjon. Det skjer gjerne i slike situasjoner. Da blir
det gjerne hvisket i krokene «Hva var det vi sa?».

Det
er alltid mange som melder seg på når etterpåklokskapen trenger seg på.

Styret
konkluderte med at Rederiforbundet nå er tjent med at en annen enn Marianne Lie
fronter organisasjonen utad. Sett fra én side, virker dette blodig urettferdig.
Sannsynligvis ville ingen kunne drevet bedre lobbyvirksomhet for å forhindre
det regjeringen bestemte seg for. Marianne Lie må tåle pepper for at hun ikke
fikk bastet og bundet Kristin Halvorsen til å la de slippe unna med å betale
gammel skatt. Andre vil si hun fortjener blomster for å ha fått
finansministeren til å akseptere 0,6 prosent.

Hun
synes nok selv det er ufortjent å bli ofret på denne måten. Men det er nå en
gang slik at de som sitter på toppen, ikke sitter trygt. De er betalt for det.
Rederiforbundets president Trygve Seglem vil ikke si stort. Han sier egentlig
bare at «det er best slik for Rederiforbundet» og at det har sammenheng med skattesaken.
Han sier ikke at «alle bør forstå at det i den situasjon vi har havnet i, har
vi behov for en syndebukk». Det aner oss at det er slik Lie føler det.

Marianne
Lie sier neppe noe. Hun er profesjonell, hun kan spillet. Hun får fem millioner
for å pakke seg ut av kontoret raskt og si «ingen kommentar». Makta rår.

Helge Lunds oppgave er å tale StatoilHydros sak. Det må Erik Solheim tåle. Man vinner ikke klimakampen ved å stue bort meninger som Nordens største selskap har, skriver redaktør Magne Lerø.

Mandag ba miljø- og bistandsminister Erik Solheim sjefen for
StatoilHydro, Helge Lund, om å ligge lavt i debatten om økt oljeaktivitet i
nord. I dag setter olje- og energiminister Åslaug Haga Solheim på plass. Lund
skal selvsagt kunne fremføre sine argumenter for økt olje- og gassutvinning i
Lofoten og Vesterålen.

– Det er ikke noen naturlig oppgave for StatoilHydro å
påvirke den norske Regjeringen til å fatte mer miljøskadelige vedtak, mener
Solheim. I forrige uke sådde han tvil om at Goliat-feltet skal bygges ut. Haga
signaliserer det motsatte. Solheim mener at sjefen for et statseid oljeselskap
ikke skal sette seg som mål å påvirke myndighetene til å åpne sårbare områder i
Vesterålen og Lofoten for oljeutvinning. Det er politikerne som skal utforme
olje-, miljø- og klimapolitikken, sier Solheim. Det er ingen uenig med ham i.

Helge Lund sa på et oljepolitisk seminar i Sandefjord at han
mener han har en industriell plikt til å peke på mulighetene.– Jeg er ikke
politiker, men industrileder. Før beslutningen er tatt, kan ikke noen aktører
få munnkurv fordi om man er stor, sa Lund.

Det lureste Erik Solheim kan gjøre, er å glemme det han har
sagt og kaste seg inn i saksdiskusjoner. Han har såpass med politisk erfaring
at han burde vite at det aldri fører fram å be folk ligge lavt med henvisning
til at saken ligger på politikernes bord. Solheim burde valgt motsatt strategi:
bedt Lund om å legge alt de har av utredninger og argumenter på bordet, så skal
politikerne fatte en beslutning. Det er jo slik det foregår. Hadde Solheim
virkelig sett for seg at Helge Lund og Statoil skulle melde seg ut av debatten
om oljeaktivitet i nord? Det finnes ikke en bedriftsleder i landet som ikke
engasjerer seg i forhold til politikere hvis det er saker som er av vital
betydning for den bedriften man leder. Som så mange andre rødgrønne politikere,
glemmer Erik Solheim det faktum at StatoilHydro er et børsnotert selskap. Det
betyr at man ikke er i lomma på staten. Staten er forpliktet til å utøve sin
innflytelse gjennom selskapets organer. Staten og private eiere har forpliktet seg
på at selskapet skal styret ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper, og
lønnsomhetsvurderinger og innenfor rammebetingelser gitt av politikerne. Når
Helge Lund og hans stab ser muligheter for vekst og god avkastning ved økt
aktivitet i nord, plikter han og styret – på vegne av alle eierne – å peke på
disse mulighetene. Hvis Lund skulle ha tatt hensyn til Solheims oppfordring om
å ligge lavt, ville han sviktet sin oppgave som konsernsjef i et børsnotert
selskap.

Helge Lund og Erik Solheim kan komme til å representere
motpolene i den debatten vi nå er i gang med. Lund vil nok beflitte seg på å
opptre klokt og ryddig og ikke provosere sine politiske motstandere. Solheim er
tjent med samme strategi. Den som må bære uenigheten i sinn og sjel er Åslaug
Haga. Hun forsøkte å utnevne seg selv til en slags klimaminister da hun ble
utnevnt. Da var det ikke måte på jubel fra miljøbevegelsens side. Det går neppe
lenge før Haga blir slått i hartkorn med Helge Lund. Det vil hun ikke like, men
nyansene forsvinner ofte når debatten blir opphetet. Haga er ikke
oljeindustriens kvinne, men hennes oppgave er å formidle og vise forståelse for
oljeindustriens syn – både innad i regjeringen og i offentligheten.

Haga er mellom barken og veden. Der befinner også Erik
Solheim seg, for han er medlem av en regjering som må balansere hensynet til
oljeindustriens krav om økt aktivitet i nord i forhold til de miljømessige
konsekvenser. Erik Solheim er opptatt av å markere seg som miljøvernminister.
Da må han tegne en noe annen profil enn olje- og energiminister Haga. Til slutt
må de stå sammen om et kompromiss.

Et av regjeringens mest vellykkede kompromisser, var
vedtaket om en begrenset økning i aktivitet i nord, men at Lofoten og
Vesterålen skal vernes enda noen år. Motstanden mot økt gass- og oljeutvinning
i sårbare områder har økt. Samtidig er det blitt viktigere for StatoilHydro å få
økt produksjonen. Det gjør at regjeringens handlingsrom er mindre. Vi vil nok
denne gang høre skrikene fra de smertefulle kompromisser tydeligere. Men det er
langt fram. Stoltenberg skjærer vanligvis ikke igjennom før fem på tolv.

StatoilHydro har imidlertid ikke så god tid som politikerne
kunne ønske seg. De opererer med lange planleggingshorisonter. De må snart vite
hva de har å forholde seg til. Snart kommer også flere scenarioer fra samfunnsøkonomene,
som viser hvilke konsekvenser økt eller redusert oljeaktivitet vil ha for norsk
økonomi.

I oljelandet Norge må nok Erik Solheim finne seg i at sjefen
for Nordens største selskap, StatoilHydro, vil la sin røst høres klart og
tydelig. Han lar neppe være å si det han mener fordi det strider mot signaler
politikere mener de har gitt. Jobben hans er å tale StatoilHydros sak.

Igjen blir en kvinnelig sjef anklaget for mobbing uten at hun forstår bakgrunnen for det. Det er ikke godt å vite om Henie-Onstads kunstsenter blir hjemsøkt av sjefer som ikke holder mål eller om det rett og slett er de ansatte som er problemet, skriver redaktør Magne Lerø.

Er det de ansatte ved Henie-Onstads kunstsenter som er problemet eller er kunstsenteret skjebne at de blir hjemsøkt av sjef etter sjef som ikke holder mål? Det er bråk på Høvikodden igjen. Dagens Næringsliv kunne lørdag fortelle at arbeidsmiljøet preges av at de ansatte mistrives sterkt på jobb og de er misfornøyd med Karin Hellandsjøs lederstil.

rbeidsmiljøet ble undersøkt i 2006 og fulgt opp med grundige dybdeintervjuer. Det er dokumentert altfor lite fremgang, sier Halvor Stenstadvold som tiltrådte som styreleder ved årsskiftet. Direktør Karin Hellandsjø sier de iverksetter tiltak for å forbedre arbeidsmiljøet, at det er mye og ta fatt i og at det derfor vil ta tid. De ansatte skal være misfornøyd med at hennes lederstil er for kontrollerende.

Når ens arbeidsplass blir omtalt som særdeles utrivelig i mediene, er det naturlig at ledelsen samler de ansatte for å kommentere situasjonen. Det gjorde Karin Hellandsjø i går. Hun mante sine ansatte til å vise ro og lojalitet – og høstet ny storm. Ifølge DN ble Hellandsjø konfrontert med at hun mobber og baktaler sin ansatte, noe hun ble bedt om å slutte med. De ansattes frustrasjon, frykt og irritasjon skal ha nådd nye høyder utover dagen, skriver DN.

Oppslaget er basert på anonyme kilder. Hellandsjø bekrefter at de har hatt et møte og at de jobber med bedre arbeidsmiljøet.

Vi har ikke sett arbeidsmiljøundersøkelsen og aldri møtt Karin Hellandsjø. Vi har derfor ingen forutsetninger for å uttale oss om hennes lederegenskaper. Men driver hun med mobbing hun også? Før jul trakk Eli Arnstad seg som sjef for Enova etter at hun var blitt anklaget for å ha mobbet flere ansatte. De som påsto de var blitt mobbet, ville ikke stå fram.

Arnstad kastet kortene. Hun orket ikke gå inn i en offentlig runde om sin egen personlighet med basis i anonyme oppstander hun ikke kjente seg igjen i.

Karin Hellandsjø kan være en annen type. Men en institusjon kan ikke leve med påstander i avisen om at sjefen mobber og baktaler de ansatte. Hvis styret nå bestemmer seg for å undersøke om dette er tilfelle, og sender den psykolog eller psykiater inn for å granske, må Hellandsjø igjennom en slik prosess som Arnstad ikke ville inn i.

Det er Halvor Stenstadvold og styret som nå har ballen. Enten må de gi Hellandsjø full tillit, be de ansatte akseptere henne som leder, gjøre det klart at det skal jobbes vider med tiltak som kan bedre trivselen og be da ansatte skjerpe seg. Det er ulovlig å mobbe. Ansatte kan ikke slenge ut slike påstander mot sin sjef uten at det kan dokumenteres.

Det er mulig forholdene har kjørt seg så pass fast at Hellandsjø egentlig ønsker seg ut av det hele. I så fall får hun og styrelederen avklare det jo før jo heller.

Det kan imidlertid tenkes at det er de ansatte som er problemet. Det har vært mye bråk rundt Henie-Onstads kunstsenter. Det har vært konflikter mellom sjefer og mellom sjefer og ansatte, og det var vært faglig uenighet om. Det synes å være behov for at styret forteller hvor skapet skal stå, hva strategien skal være, hva de forventer av ansatte og hva som er akseptabel og ikke-akseptabel atferd. Noen ganger må ledere og styre vær gi klar beskjed til ansatte om å innrette seg etter strategi, policy og beslutninger eller finne seg noe annet å gjøre.

Styre og ledelse må være samkjørte om man skal klare på rydde opp i den misnøyen som preger institusjonen.

De ansatte bør også kjøre sine egen interne bevisstgjøringsprosess. Ledelsen har selvsagt ansvar for å skape en arbeidsplass preget av trivsel. Det er imidlertid ikke slik at dette kan fremsettes som en bestilling. Trivsel krever konstruktiv medvirkning fra de ansatte. Og det handler også om å akseptere beslutninger som blitt truffet selv om man er uenig i dem.

Videre betyr det å leve både med svake og sterke sider til de som er ledere.

Og ansatte bør vite at når en leder settes under offentlig press med påstander om mobbing og trakassering, så er dette ødeleggende både for arbeidsmiljøet og ledelsen.

Men hvis målet er å bli kvitt en sjef er det intet som er mer effektivt enn å syke ned en sjefen med påstander om at dette er noe galt med ens personlighet, måten man utøver lederskap på, at man driver med klanderverdig baksnakking og at man opptrer som en bølle som mobber og ødelegger for sine ansatte. Og får man en journalist til å skrive, er det særdeles virkningsfullt.

Hvor naive tror Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre vi er? Legg bort pratet og innrøm at dere har brukt deres posisjon og makt for å få inn deres mann som sjef i A-pressen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke noe nytt at noen har snakket sammen i Ap for å få sine folk inn i viktige maktposisjoner i samfunnet og i bedrifter med samfunnsmessig betydning. Ap- ledelsen har imidlertid ønsket å skape et inntrykk at det var i etterkrigstiden man holdt på slik. Nå respekterer man at det er styret ansvar å velge nye sjefer. Slik er det ikke.Søndag skrev Kåre Valebrokk i Aftenposten at det 16. mai ble holdt et møte mellom Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Knut Brundtland, styreleder i A-pressen og Stig Eide Sivertsen, Telenors mann i styret. Stoltenberg og Støre ønsket Jan Erik Larsen som ny sjef. De to har tidligere vært sjef for Larsen da han arbeidet ved Statsministerens kontor, og Larsen hadde oppgitt de som referanser i søknaden sin.Ifølge VG i dag hadde Gerd-Liv Valla, som satt i styret for A-pressen, gjort det klart at Larsen var forhåndsgodkjent av Stoltenberg.Det var Knut Brundtland som inviterte til møte. Han forklarer til VG at han ønsket å ha et møte mellom de to eierne for å finne ut om det var grunnlag for å enes om en kandidat. Støre og Stoltenberg sier de bare møtte i egenskap av å være referanser. Det er A-pressen som står som eier i A-pressen, ikke Ap. Hodejegeren som var engasjert og de ansattes representant i ansettelsesutvalget var ikke invitert til møte. På denne tiden hadde ikke Knut Brundtland møtt Larsen en gang. Det forteller med all tydelighet hvordan Brundtland oppfatter jobben sin. Han er en håndlanger for Ap og LO. Finnes det en styreleder i stor bedrift som kan tenke seg å ansette en toppsjef fordi en eiergruppering forteller han at de vil ha ham? Telenor var skeptisk til Larsen fra første stund. A-pressens ansatte ville ha Telenors Erik Nord. Men hestehandle kan Brundtland. Han ville gi Telenor to konserndirektører under Larsen og en av de kunne få bli styremedlem i TV2. Makan til kokkelimonke. Er det virkelig slik man bedriver ledelse og eierstyring i en av landets største medieselskap? Heldigvis maktet Stig Eide Sivertsen å beholde hodet kaldt og stå fast på det som er styrets oppgave: Å finne den toppsjefen man mener selskapet, ikke en av eierne, er best tjent med.

Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre mener de handlet helt korrekt da de 16. mai møtte hos Knut Brundtland for samtaler om Jan-Erik Larsen som sjef for A-pressen.

– Jeg sa ja til å være referanse for ham, og da styrelederen ba meg svare på noen spørsmål og utdype mine synspunkter sammen med en annet styremedlem, svarte jeg ja på det, sier Jens Stoltenberg til Aftenposten og legger til at det er opp til styret å gjøre sine egne vurderinger.

– Helt åpent og ryddig, sier Jonas Gahr Støre.

Vi har sant å si ikke hørt om referanser som deltar på møter og der de ansatte og hodejegeren ikke er med. Er ikke Stoltenberg og Støre opptatt av å trekke ansette med i ansettelsesprosesser? Vi trodde LO og Ap mente saker skal avgjøres i hemmelige møter med hestehandelagenda der de styret har utpekt til å delta ved ansettelsen ikke er med.

Lære er en ting. Liv noe annet, tydeligvis når det gjelder å få sine folk plassert.

Med en styreleder som fremstår som en marionette for Ap og LO og Stoltenberg og Støres felles venn som toppsjef, hadde A-pressen virkelig vært i lomma på Ap og LO.

Jonas Gahr Støre er en kommunikator av første klasse. Med sitt ”på den ene og på den andre siden” , kan han snakke seg fra det meste. – Dette var ikke noe overtalelsesmøte, sier han til Aftenposten. Vi får nesten minne Støre om at i kommunikasjonen er ikke det avgjørende hva avsenderen sier han sa, men det mottakeren oppfatter. Selvsagt oppfattet Stig Eide Sivertsen dette møte som et forsøk på å overtale ham til å akseptere Larsen som ny toppsjef. Det forstår vi da alle som en. Hvor naive tror Støre vi er.? Det er slik makten ter seg i ansettelsessaker. 

Når Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ikke synes de har foretatt seg noe kritikkverdig i denne saken, kommer de selvsagt til å gjøre det samme neste gang det byr seg en anledning.

Den måten de omtaler sine egen måte å utøve makt og innflytelse på, minner om Stoltenbergs uttalelser om hva han visste og gjorde i saken rundt Gerd-Liv Valla. Det var jo en personalsak i LO, som han ikke hadde noe som helst med.

Helge Lund må nå for alvor starte kampen for at markedet skal vinne over politikken og miljøfrykten. Han får nok Jens Stoltenberg på laget, for det vil ha dramatiske konsekvenser for norsk økonomi om StatoilHydro nå skal starte nedbygging, skriver redaktør Magne Lerø .

Fram til
i november i fjor var Helge Lund kongen på haugen blant norske industriledere,
ingen over, ingen ved siden. Han hadde lagt under seg Hydros oljedivisjon, nå
skulle han gå løs på nasjonale og internasjonale utfordringer med større
muskler og større ambisjoner. Så kom det ukontrollerte oljeutslippet i havet
ved Statfjord A-plattformen, meldingen om redusert produksjon, 10 prosent
verdifall på børsen på en dag og meldinger fra Bali om at man snarest mulig må
satse radikalt på fornybar energi og ikke la seg styre av oljeindustrien. Andre
uke i januar kom meldingen om at Snøhvit-prosjektet er i dyp krise, og det vil
gi redusert produksjon i år. Samtidig la Helge Lund ut på turné for å promotere
StatoilHydro. Han lovet analytikere i London 15 prosent produksjonsvekst fram
til 2012, men finansmarkedet ser ut til å ta Lunds løfter med en klype salt.
Mange ser ut til å ha mistet troen på Statoil som et vekstselskap etter at
selskapet flere ganger måtte jekke ned sine produksjonsanslag i fjor.

Helge Lund
er selvsagt ikke mindre dyktig som industrileder selv om han har gått fra å
jobbe i medvind til motvind den siste måneden. Det er ikke foretatt
disposisjoner som Helge Lund kan lastes for. Lund er ikke ansvarlig for at
aksjemarkedet og omverdenen nå omtaler StatoilHydro på en annen måte enn i
høst. Det er imidlertid ikke til å unngå at en toppsjef i et stort selskap
deler skjebne med det selskap han leder. Når det går bra med StatoilHydro, går
det bra med Helge Lund. Når StatoilHydro har problemer, har Lund det også. Er Statoil
i krise, er Lund i krise.

StatoilHydro
er ikke Helge Lund. Er det et selskap som ikke er konsernsjefen alene, er det
StatoilHydro. Det er ingen selskaper regjeringen og politikerne følger så tett.
De som Helge Lund i første omgang skal forholde seg til, er styret. I går
kastet Tor Olav Trøim, som arbeider som styreleder i John Fredriksens
selskapet, en brannfakkel. Han mener styret i StatoilHydro ikke er kompetent.

– For å
sitte i styret må man ha tung oljebakgrunn. Man konkurrerer med selskaper som
Exxon hvor styret sitter med enorm kompetanse, sier Trøim. Han mener det er for
mange kvinner i styret som er kvotert inn på politiske premisser. Helge Lund
har med andre ord ikke nok tungvektere rundt seg til å lykkes i den beinharde
oljebransjen. Det er i virkeligheten det Trøim sier.

Helge Lund står overfor en gigantisk lederutfordring. Den må han løse i
skvis mellom politikk og marked. Markedet ber enkelt og greit om økt
produksjon. Å hente opp olje og gass er så lønnsomt at produksjonen avleses nærmest
direkte på bunnlinjen. Det er langt fram før Shtokman-eventyret gir penger i
kassa. Det er blytungt å vinne konkurransen om nye oljefelt i konkurranse med
de internasjonale oljegigantene. Det enkleste og raskeste er å satse på å få
tatt opp det vi har av olje- og gassressurser på egen sokkel. Lofoten og
Vesterålen, med andre ord. Det betyr bråk og spetakkel i årevis. Slaget skal
stå i 2010. Fram til da har de i regjeringen sagt at det ikke skal startes opp
virksomhet i de mest sårbare områdene i nord. Oljeutslippet fra en lastebøye i
Nordsjøen i desember har gitt motstanderne av utvidet virksomhet i sårbare
områder i nord ny ammunisjon. Det er ikke noe som heter nullutslipp, hevder de
med styrke. Statoils omstridte oljesandprosjekt i Canada vil bli brukt som
argument for påstanden om at StatoilHydro er mer opptatt av lønnsomhet enn
forurensing. Helge Lunds oppgave er å overtale politikerne til å tillate økt
oljeaktivitet i nord, selv om han ikke kan garantere at det ikke kan ha
negative konsekvenser for fisk og miljø. Han står overfor et dilemma når det
gjelder strategi. Hvis han svartmaler situasjonen for StatoilHydro dersom det
ikke gis tillatelse til økt aktivitet i nord, vil dette kunne gi ytterligere
negative konsekvenser i aksjemarkedet. Hvis han ikke sier klart ifra om
konsekvensene for StatoilHydro, vil det ikke bli gitt tillatelser til ny
aktivitet. Redusert oljeaktivitet vil ha dramatiske konsekvenser for norsk
økonomi. Vi er ikke i nærheten av en situasjon der vi kan trappe ned på olje-
og gassutvinning og basere oss i større grad på fornybar energi. Det er all
mulig grunn til å tro at Jens Stoltenberg og Helge Lund vil være ganske enige.
Vår spådom er at Helge Lund vinner fram. Han får det ikke helt som han ønsker
seg, men Jens Stoltenberg vil sørge for at olje- og gassaktiviteten i nord blir
utvidet.

VGs mediekommentator Anders Giæver har fått problemer med båsene sine. Er jeg egentlig en skap-SV-er, stemmer jeg KrF, er jeg en vanlig høyremann eller hører jeg til i Stoltenbergs flokk? Hvorfor skal alle på død og liv bli plassert på en tradisjonell høyre—venstreakse, spør redaktør Magne Lerø.

Denne
gangen tillater jeg meg å illustrere den myteproduksjon, båstenkning og
definisjonsmanien som mediene preges av ut fra det som er blitt skrevet om
Ukeavisen Ledelse og meg som redaktør i forbindelse med at jeg nå også har det
redaksjonell og økonomiske ansvaret for ukemagasinet Ny Tid og månedsavisen Le
Monde diplomatique.

En del mediale forståsegpåere fikk hakeslepp
da de hørte at Mediehuset Vårt Land hadde overtatt disse mediene. Journalister
ringte og spurte om disse nye publikasjonene nå blir kristne. Hvorfor skulle de
det? De blir da ikke mer kristne om de skifter eierskap. Det er da ikke noe
kristelig over Ukeavisen Ledelse, Økonomisk Rapport, Gründer eller TV-Guiden
Programbladet. Disse mediene og merkevarene lever ved siden av avisen Vårt Land
som også Mediehuset Vårt Land gir ut. Mediehuset Vårt Land vil la ulike stemmer
lyde i medielandskapet. Det har så langt ikke vært noe problem. Vi driver en
fri journalistikk og er opptatt av at ulike syn skal komme til orde.

Men
med Ny Tid får mediesynserne problemer. Ifølge Anders Giæver i VG skriver jeg
kommentarer som stort sett står med begge beina plantet innenfor Høyres
næringspolitiske program.

Hadde
Giæver lest kommentarene på lederne mine på nettet hver dag, ville han oppdaget
at jeg blir beskyldt for å være sosialist og høyremann omtrent annenhver gang.
I går var flere sikre på at jeg er en løpergutt for Jens Stoltenberg .

Giæver
har merket seg at jeg har sagt til Klassekampen at jeg ikke kan plasseres i en
politisk bås.

–
Men at han er en slags frittgående skap-SV-er. Det klarer han ikke å skryte på
seg, ikke så lenge noen kan google navnet hans + SV i hvert fall, skriver
Giæver.

Men
det er da lenge siden Ny Tid flagget at de ikke lenger var et talerør for SV.
Og selv sa jeg til Klassekampen at Ny Tid ikke skulle være et magasin for
venstresiden.

Hvis
man for evig tid hardnakket skal holde fast på at Økonomisk Rapport er et blad
for høyrefolk og Ny Tid for sosialister, og at det er sjefredaktørens oppgave å
bekrefte leserne synspunkter, så er det forståelig at Giæver ikke får kabalen
sin til å gå opp. Men det er jo ikke slik verden er. Sosialister som er opptatt
av økonomi finner mye å lese i Økonomisk Rapport. Og høyrefolk som er opptatt
av bistand, internasjonal solidaritet og viktige trender i samfunnet vil finne
mye av interesse i Ny Tid.

Redaktører
bør etter min mening våge å mene noe, ikke bare belyse og analysere, men ta et
standpunkt, legge hodet på blokka, få kjeft og støtte, bli erklært som håpløs,
mens andre synes det en skriver er verd å lese. Redaktører skal skape
refleksjoner og reaksjoner.

Jeg
skriver en leder hver dag. De som leser den, står fritt til å kommentere den.
Ingen meninger hindres i å komme på trykk. Jeg kommenterer heller ikke
innleggene, selv om jeg ofte har lyst. Det får holde med at jeg starter – så
får folk være uenige eller enige.

En
redaktørs privilegium er at man deltar i samfunnsdebatten uten å flagge
partistandpunkt. Oppgaven er å kommentere, analysere og mene på fritt grunnlag
Selvsagt har jeg er syn på samfunnet og hva det vil si å være mennesker. Men
jeg er ikke lett å plassere på en venstre–høyre-skala. Jeg har stemt tre ulike
partier, bare så det er sagt.

Når
jeg skriver ledere hver dag, ofte om politiske emner, får det være nok. De som
plages i sjelen av at de ikke vet hva jeg stemte ved siste valg, får leve med
det. Det er ikke noe poeng i å plassere alle som ytrer seg i samfunnsdebatten i
en politisk bås.

Hvor
sterkt jeg vil profilere Ny Tid utad, vet jeg ikke ennå. Jeg kan jo være
sjefredaktør i Ny Tid og mene minst mulig offentlig, slik Hans Erik Matre i
Aftenposten og Anne Aasheim i Dagbladet, for å nevne noen av de store og mektige
redaktørene …

Anders
Giæver får vente og se om kabalene hans går opp etter hvert.

Stein Erik Hagen er som en lettvekter som spretter rundt i ringen, redd for å bli rammet av enda en fulltreffer fra tungvekteren Stoltenberg. Hagen har noen poeng i sin kritikk, men med sin sutring og tankeløshet står han selv i veien for å nå fram med sine anliggender, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg virket temmelig hissig på grøten da han i går støtte på Stein Erik Hagen på NHOs årskonferanse. Bakgrunnen var at Stein Erik Hagen i et intervju med Dagens Næringsliv rakket ned på den rødgrønne regjeringen, påsto at vi nærmest har Øst-Europeiske tilstander, klaget på for sterk beskatning og ga uttrykk for at de rødgrønne skjønnmaler situasjonen i Norge i forhold til de forhold som bidrar til vekst og verdiskapning.

Sist lørdag hengte Olav Thon seg på. Også han fremførte sin klagesang over for sterk statsstyring og for sterk beskatning av kapital.

Jens Stoltenberg har verket etter å få møtt Stein Erik Hagen til debatt. Men Hagen har svart at han ikke har tid. Mange viktige ting på gang, må vite. Det er ikke mange her i landet som har en så tett syvende sans at det ikke kan lures inn et kvarter med statsministeren foran åpen mikrofon.

Det er selvsagt ikke mangel på tid som er grunnen. Stein Erik Hagen vet at han ikke har noe å stille opp med i møte Jens Stoltenberg. Duellen i går viste da også at dette ble en kamp mellom en tungvekter og en lettvekter.

Stein Erik Hagen sier sjelden nei til et intervju. Han sa ja til TV2 og NRK til et intervju om skolepolitikk. Da TV-lysene var tent, dukket Jens Stoltenberg opp ved siden av, like overraskende for Hagen som for TV2 reporteren den gang Bård Tufte Johansen dukket i sitt kyllingkostyme på direktesendt TV utenfor sykehuset der Thorbjørn Jagland var innlagt.

Der sto Stein Erik Hagen og Jens Stoltenberg, side ved side. Det var bare å kjøre debatt.

– Jeg har sjelden lest et intervju der det står så mye rart, sa Stoltenberg. Det er sterkt av en statsminister å si det så pass direkte.

Man må ikke være rødgrønn for å mene at det var en særdeles tynn suppe som ble servert over seks sider i Dagens Næringsliv. Hagen forsvarte seg med at det var litt tabloid, spissformulert og humoristisk ment. Stoltenberg repliserte med å si at det i så fall var en humor veldig få forstår.

Hagen hadde så lite å fare med at Jens Stoltenberg sier til Dagens Næringsliv at han oppfatter det slik at Hagen går tilbake på det han har sagt om Norge i forhold til Øst-Europa, påstanden om at det blir verre tilstander i Norge og at han er en svak leder.

– Det viktigste å merke seg er at han står fast på en kritikk av grunnleggende verdier som det norske samfunnet bygger på, fellesskap og rettferdighet, sier Stoltenberg.

Stein Erik Hagens politiske oppfatning synes å ligge et sted mellom Høyre og Frp. Alle trodde han meldte overgang til Frp da han ga partiet et par millioner med den begrunnelse de holder fast på at de vil fjerne formuesskatten. Hagen sa rett ut at de Frp fikk støtten fordi han og hans familie ville ha så store fordeler av at formuesskatten ble fjernet. Siden har han gjort det klart at han stemmer Høyre.

Men når det gjelder å fremføre politiske budskap, er Hagen like upresis som han ofte er uansett hva det er han uttaler seg om. Hagen kan innta en rekke standpunkter som andre ikke synes henger på greip. Selv påstår han at de gjør det.

Det som kjennetegner Hagen er at han også trekker seg selv inn i de emnene han kommenter. Han elsker å la det handle om han selv, ikke politikk og næringsliv isolert sett. De samme gjør han i Dagens Næringsliv i dag også

– Jeg er ikke bekymret på egne vegne, minne lommer er fulle nok.

Dermed fikk han sagt det.

Med en formue på 20-30 milliarder har Stein Erik Hagen skaffet seg lett tilgang til offentligheten. Dette er av interesse å vite hva landets rikeste mann mener. De holdningen han står for, de meningen han har, fremføres imidlertid langt bedre enn andre.

Hagen burde gjort som en del andre næringslivsstrateger, for eksempel Kjell Inge Røkke, Jens P. Heyerdahl, John Fredriksen, Fred Olsen, Johan H Andresen som ikke ivrer etter å ta ordet i den offentlige debatten. Skal han uttale seg, bør han underbygge sitt syn bedre.

Stein Erik Hagen blir et lett offer for Jens Stoltenberg. Hagen har en del poenger det er verdt å lytte til, men samlet sett fremstå han som en lettvekter i debatten om hva som skal til for å fremme verdiskaping og vekst. I praksis kan han det. Det er imponerende hva han har fått til. Hagen er ingen pappagutt som har fått noe på sølvfat. Han er en kremmer av førsteklasse og vet bedre enn de fleste om hva det gjelder om når en skal skape verdier. Paradokset er at Hagen har klart det i et land med formuesskatt, høy bedriftsbeskatning, for lite forskning, dårlige Pisa- resultater, mye byråkrati, unge som ikke har nok vilje, voksen som er for slappe…. i det hel tatt, det er mye, mye å sette fingeren på. Men det renner til stadighet nye millioner inn på Stein Erik Hagens og andre pengesterkes konti.

Mye tyder på at Hydros Libyaengasjement strider mot dagens korrupsjonslovgivning. Men vi får vente til granskingen er avsluttet før konklusjoner kan trekkes og pisken eventuelt svinges, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv har i en serie artikler satt søkelyset på
hva Saga og Hydro i sin tid foretok seg for å sikre seg en inngangsbillett til
å drive oljevirksomhet i Libya. Abdurrazag Gammudi fikk utbetalt i alt 60
millioner kroner i konsulentbistand. Gammudi drev forretningsvirksomhet i
Sør-Afrika med diverse selskaper, samtidig skal han ha vært agent i den libyske
etterretningstjenesten.

Når man leser historien, får man unektelig et inntrykk av at
Saga, og senere Hydro, ble viklet inn i en lyssky virksomhet som vi ut fra
dagens regelverk vil kalle korrupsjon. Hadde dette skjedd i dag, måtte Eivind
Reiten ha pakket seg ut av direktørkontoret i Hydro fortere enn svint. Men
Reiten arvet denne saken. Han kan bare kritiseres for ikke å ha gjort det han
kunne for å rydde opp.

Hydro har satt i gang en gransking på eget initiativ, og
StatoilHydro har satt i gang utenforstående for å granske det som har skjedd.

Politikerne har valgt ikke å bruke storslegga mot Hydro. De
vil vente til de har mer fakta på bordet. I dag kommenterer miljø- og
bistandsminister Erik Solheim.

– Vi må ikke glemme at det altså ikke er mer enn 15 år siden
det var skattefritak for å være så flink å klare å bestikke hverandre. Dette
var vidt og bredt akseptert. Nå er det en total holdningsendring, sier Solheim
til Dagens Næringsliv. Hvis det stemmer, det enkelte sier, at det ikke er mulig
å drive business i en del land uten å basere seg på bestikkelser, mener Solheim
bedrifter bør holde seg unna disse landene. Han krever full åpenhet om hva som
blir betalt til konsulenter og døråpnere. Det skal kunne stå i årsberetningen.
Transparency er poenget. Hva stater bruker pengene til, kan ikke være
bedriftenes ansvar, understreker Solheim.

Han sier det som kan og bør sies nå. Han avviser å svinge
pisken over Hydro basert på lover som ikke gjaldt og holdninger som var andre enn
for 8–10 år siden – da Saga jobbet intenst for å få innpass på et nytt stort
oljefelt i Libya.

Jan Borgen i Transparency Internasjonal og forsker Tina
Søreide ved Christian Michelsens Institutt er kritiske til at selskaper som
mistenkes for korrupsjon bedriver selvkritikk og selvevaluering i form av granskinger
der de selv har regien. Hydro har engasjert advokat Jan Fougner og det amerikanske
advokatkontoret Shearman & Sterling for å finne ut hva som har skjedd i
Libya-saken. De skal rapportere til et utvalg ledet av styreleder Terje
Varberg.

Det er naturlig for et styre å gripe en sak an slik. Man vil
ikke overlate til administrasjonen å finne ut hva som har skjedd. De er
involvert i mer eller mindre grad. Styret har et annet ansvar enn
administrasjonen. Hvis administrasjonen og Eivind Reiten har sviktet i forhold
til Hydros eget regelverk, er det bostyrets ansvar å la det få konsekvenser. Et
styre skal hele tiden følge med på det administrerende direktør og administrasjonen
foretar seg.

Man kan gjerne mene at det burde vært en offentlig gransking
av det som har skjedd i Libya-saken. Det er det opp til eierne, representert
ved politikerne, å avgjøre. Jan Borgen sier at det beste er om det skjer en
offentlig gransking. Da kan ingen mistenke en for at noe blir holdt tilbake. Selvsagt
har en rett. Men det kan ikke være slik at alle granskinger må være offentlige.

Søreide sier at hvis ikke det blir en offentlig gransking,
bør Økokrim se på saken. Økokrim har en plikt til å starte etterforskning
dersom det avdekkes brudd på lov og regler fra bedrifters side. Økokrim kan
ikke gripe fatt i alt, men vi kan være ganske trygge på at Økokrim ville
startet etterforskning av Hydro dersom de hadde ment det var grunnlag for det.

Økokrim har ikke konkludert for evigheten med at dette ikke
er en sak for dem. Det kan tenkes de vil ta fatt i saken dersom det avdekkes
forhold som strider mot norsk lov.

Søreide er bekymret for at det skapes et inntrykk av at statseide
selskaper slipper lettere unna enn private. Hvor har hun det fra? Det pågår jo
en gransking. Jan Fougner og det amerikanske advokatkontoret er ikke i lomma på
styreleder Terje Vareberg. StatoilHydro har også skarpskodde jurister som vurderer
hva som har skjedd. Eivind Reiten har trykket seg som styreleder for å være
helt sikker på at hans posisjon ikke skal kunne skade StatoilHydro.

Dette er en lei sak for Hydro og StatoilHydro. Vi må
imidlertid vente til resultatene av granskingene foreligger før det kan trekkes
konklusjoner. Vi kan gjerne synes og si at de forhold som beskrives i DN ikke
er bra, men om korrupsjonslovgivningen som gjaldt den gang er brutt, det får vi
i det minste vente på resultatet av granskingene for å få vite.

Gro har valgt feil strategi i forhold til å beholde sitt sterke omdømme. Men når hun nå flytter hjem, får forklart seg, ryddet opp og vært mer aktiv i offentligheten her hjemme, vil Gro komme sterkere tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Odvar Nordli – de nøt alle stor tillit som statsministre. Ingen mistenkte dem for å tilegne seg en eneste krone som de ikke hadde rett på. De så nok alle på nullskattytere som en vederstyggelighet. Gro Harlem Brundtland hadde en annen bakgrunn. Hun var akademiker, lege og gift med en høyremann. Noen var skeptiske da hun begynte å klatre mot toppen, men etter hvert føyde hun seg inn i rekken av ruvende lederskikkelse i arbeiderbevegelsen. Gro ble landsmoder. Hun hadde ord på seg for å være streng, krevende, direkte, men rettferdig, og ingen stilte spørsmål ved om hun levde opp til de idealer arbeiderbevegelsen forfektet.

Da Ukeavisen Ledelse vurderte Gro Harlem Brundtland som toppsjef i 2003, og ba 15 personer om å gi henne poeng som leder, fikk hun 9 av 10 mulige på kriteriet ”høy integritet, etisk bevissthet og verdiorientert”. Av de nærmere 40 toppsjefene vi har vurdert, er det kun Kjell Magne Bondevik som har fått en like høy score.

I dag ville ikke Gro Harlem Brundtland kommet like høyt. I løpet av den siste måneden, har hun lidt et betydelig tap av omdømme. Hun vil ikke ha på seg at hun er en nullskattyter, at hun benytter seg av det norske helsevesenet uten å bidra til fellesskapet, at hun er i lomma på storkapitalen og opptrer som en grådig foredragsholder. Dette gjør vondt. Hun sier til VG i dag at hun flytter hjem til Norge. Nå skal hun betale skatt på lik linje med alle andre og vi skal alle kunne lese hva hun tjener når ligningen blir lagt ut.

Det begynte med medieoppslagene om at Gro var rådgiver for Pepsi, et selskap som hun selv som direktør i Verdens helseorganisasjon hadde kritisert for å bidra til å redusere folks helse på grunn av de høye sukkerinnholdet i produktene de solgte. Pepsi var et av de selskapene som tok kritikken på alvor. 1 2006 fikk Pepsi ny sjef, indiske Indra Nooyi. Hennes strategi var å endre Pepsi profil som ”sukkerversting” til et selskap som tilbyr sunne produkter. Derfor ble selskaper som Quaker Oats og Tropicana som produserer fruktjuicer, kjøpt opp. De lanserte også grønnsaksnacks og fjernet transfett fra alle sine å produkter. Den ”sunne” strategien har Pepsi lykkes meget godt med.

I mediene ble Gro anklaget for å bli brukt i markedsføringen av Pepsi. Det mediene har vært mest opptatt, er at hun ikke vil opplyse hvor mye penger hun får fra Pepsi. Hun får nok rundt 300 000 kroner i året slik de andre rådgiverne får. Det burde hun aldri tatt imot, sa noen. Altfor mye, sa andre. Man faktum er at et honorar i denne størrelsesorden, ikke er uvanlig i store internasjonale konsern.

Forrige uke ble det avdekket at Gro også har fått 350 000 for et foredrag. Det har enkelte fått rystelser av. Men slik er det internasjonale konferansemarkedet. Det er et byrå som fastsetter hennes markedsverdi. De ønsker den skal være så høy som mulig, for de lever av 25 prosents provisjon for de oppdrag de skaffer.

Enkelte foredragsholder som kommer til Norge, får like mye. Prisen for å delta er gjerne 10 000 kroner for en dag. Hvis foredragsholderen reduserer sitt honorar, ville det ført til at det ble litt billigere og til at overskuddet for arrangøren ble større. Det er tilbud og etterspørsel som regulerer disse forholdene. Det er slik det er for fotballspillere også.

Gro er ikke noen grunn til å melde seg ut av dette markedet. Men man kan være ganske sikker på at hun stiller gratis hvis et fylkeslag i Ap spør henne om å holde et foredrag.

Gro er ikke styrt av penger. Det har hun nok av. Hun har en sønn, Knut, som synes å ha enda flere millioner.

Hun har benyttet seg av en avtale mellom Frankrike og Norge om i praksis har gjort henne til nullskattyter. Det er ikke ulovlig. Både den ene og andre mener hun burde gjort oppmerksom på at dette var urimelig. Det er lett å mene. Med all respekt å melde, vi er ikke sikker på at alle de som hevdet Gro burde sagt ifra, ville gjort det samme selv.

Gro Harlem Brundtland har sagt at hun selv mener det ikke er rimelig at hun ikke skal betale skatt.

Gro utsettes for noe av den samme kritikken som Eivind Reiten ble utsatt for. Det var noen som mente at direktøren i Hydro burde la være å ta imot lønn som avtalt i form av opsjoner, fordi den rødgrønne regjeringen hadde gjort det klart at de er imot opsjoner.

Både Eivind Reiten og Gro Harlem Brundtland er symbolbærere. De vet hvordan mediene fungerer og hvordan omdømme bygges opp og rives ned. De to er ikke spesielt flinke til å kommunisere til folket hvilke dilemma de står overfor og begrunne de valg de gjør.

Det er kun gjennom åpenhet man kan vinne forståelse. Gjennom det Gro har sagt og gjort, har hun skapt et inntrykk av at hun har noe å skjule.

Gro er pensjonist og har lov å gjøre som hun vil, som hun sier. Det har hun rett i, men hun har ikke valgt en god strategi for å beholde det sterke omdømme hun har fått. Nå er hun på vei hjemover. Gro kan med fordel spille en sterkere rolle i norsk offentlighet.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. Per Ditlev-Simonsens pinlige skattesnyteri førte til at rike Oslofolk våknet og meldte fra om 200 millioner som var unndratt skatt. Utmerket. Gode borgere driver ikke med skattesnyteri, skriver redaktør Magne Lerø.

I sommer ble Per Ditlev-Simonsen og hans datter Cecilie avslørt som skattesnytere. De hadde arvet en hemmelig konto i Sveits som de med jevne mellomrom forsynte seg fra, uten at noe ble beskattet. Få dager etter at dette ble avslørt, måtte Ditlev-Simonsen ta av seg ordførerkjedet. Forståelig nok. Oslo kan ikke ha en ordfører som er skattesnyter. Det var ikke nok at han lovte å ordne opp i forholdet. Hydro og Cecilie Ditlev-Simonsen ble også enige om at det beste var at hun trakk seg fra stillingen som informasjonsdirektør og fikk med seg en solid sluttpakke.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. I dag kan Aftenposten fortelle at det i høst er dukket opp 200 millioner kroner plassert i skatteparadiser. I fjor kom det kun tre personer til Oslo ligningskontor for å lette sin samvittighet. 1 2007 ble det registrert 56 tilståelser. Halvparten av disse er knyttet til skatteparadiser. De andre tilfellene dreier seg om boliger i utlandet som ikke er oppgitt og lignende forhold. I to saker dreier det seg om over 40 millioner, i to andre om over 30 millioner.

– Dette er oppsiktsvekkende, sier kontrollsjef Jan-Egil Kristiansen ved Oslo ligningskontor. Han er ikke i tvil om at det skyldes oppmerksomheten rundt Per Ditlev-Simonsens skattesynteri. Skattereglene er slik at det lønner seg å si ifra på eget initiativ. Da blir det minimalt med ekstraskatt. Hvis skattemyndighetene selv oppdager at man har lurt midler unna beskatning, blir det en straffeskatt på 60 prosent.

Det er forstemmende at politikere bidrar til å undergrave skattemoralen. Det er usolidarisk og et uttrykk for egoisme å snyte på skatten.

Vi kan forstå at noen faller for fristelsen, men det kan ikke forsvares. Det gjorde da heller ikke Per Ditlev-Simonsen. Han tok konsekvensen av sine handlinger. Nå er han ferdig med den saken.

Ingen bør gå rundt å tro man holder en moralsk standard over Ditlev-Simonsen. Det er ikke det det handler om. Ingen er feilfrie. Det vil være pinlig om de feil vi gjør skulle blitt offentliggjort i mediene. Men det er nå en gang slik at mennesker som regel har en lav bevissthet på enkelte områder der andre en krystallklare. En som passer på å oppgi hver krone til kemneren, kan rase av gårde i 90 km/t i en 50-sone eller opptre som den reneste rasist i forhold til innvandrere. Om det ene er mindre ille enn det andre, vil det være delte meninger om.

Det å være en samfunnsborger innebærer å betale skatt slik det er avtalt. Dette er ikke opp til den enkelte å vurdere hva det er rimelig å oppgi av inntekter, midler man rår over eller økonomiske fordeler man oppnår. Alt skal oppgis. Reglene er egentlig krystallklare.

Frp og Carl I. Hagen har gjentatte ganger uttalt seg om skatt som om det var et onde. Det er greit på mene at skattene bør være lavere og at reglene for hva som skal beskattes bør endres. Men så lenge vi har de reglene vi har, er det en borgers plikt å følge reglene.

Mye tyder på at Carl I. Hagen har sine skattesvin på skogen knyttet til den hemmelige reisekontoen han disponerte da han var leder for FrP. I så fall holder det ikke å si ”vi var ikke klar over hvordan reglene var å forstå, vi skal betale tilbake”. Har Hagen lurt milder unna beskatning, bør han be folket om unnskyldning. Det hører jo ingensteds hjemme at han som gjentatt ganger har snakket seg varm i kinnene om misbruk av offentlige midler, selv har gjort det han kritiserer andre for å gjøre.