Offerlammet Danielsen

Det er de beste som dør – i sykehus-Norge. Danielsens dødssynd var å holde et for høyt tempo i bestrebelsene med å redusere kostnadene uten at det rammet pasientene. Han snublet i formalitetene og endte opp som offerlam på politikkens alter, skriver redaktør Magne Lerø.

Åge Danielsen er det beste landet kan oppdrive når det gjelder sykehusdirektører. Han har vært sykehusdirektør i ti år og har ledet sammenslåingen av Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Tidligere har han vært departementsråd. Han er med andre ord ekspert på forholdet mellom administrasjon og politisk ledelse. I tillegg har han vært direktør for Statskonsult som har spisskompetanse når det gjelder ledelse av offentlige virksomheter. Åge Danielsen har solid støtte fra alle grupper ansatte. Det er ikke fordi han ikke bryr seg om å holde budsjetter, men fordi han er dyktig.

I natt ble han ofret på politikkens alter. Han ble avsatt av stortingsrepresentantene Olav Gunnar Ballo (SV) og Rune Skjælaaen (SV) i mediene i går. Lars Sponheim (V) sier til NRK i dag at han regner med at det er regjerings syn at Danielsen måtte gå av. Det er Sponheim enig i, fordi han mener Danielsen har gått ut over budsjettene på egen hånd.

Saken er at Danielsen har rett. Det er Helse Sør-Øst som ikke har gjort jobben sin. Det er godt over et halvt år siden Danielsen dokumenterte at det er lønnsomt å bygge et sykehotell. Det er styret enig i. Danielsen har vært overbevist om at dette var et så godt prosjekt at det bare var en formalitet å få det igjennom i Helse Sør-Øst.

Styret sier de ikke har tillit til Danielsen fordi han ikke har involvert styret tilstrekkelig før forberedelsene til bygging av sykehotellet ble satt i gang. Nå løper det kostnader på minst en million kroner hver måned.

Styret har rett til å sparke Danielsen med henvisning til at de ikke har tillit til ham, men de opptrer særdeles ukokt. Den markering de ønsker av at budsjetter skal holdes, er tilnærmet verdiløs. Danielsen er da ingen direktør som nekter å holde seg innenfor budsjetter. Det som kjennetegner Danielsens ledelse er at han sier klart i fram om konsekvensene av nedskjæringer. Han sier rett ut at dette selvsagt går ut over pasientene i den forstand at man kan behandle færre og at det blir lengre ventetid. Sylvia Brustad og Bente Mikkelsens sier: Sykehusene har fått økte bevilgninger. Vi bruker 80 milliarder på sykehusene. Alle skal være trygge på at de får god behandling når de trenger det.

Dette er svada. I går sa professor i helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ole Berg, at den neste måten sykehusene kan spare penger på er bedre arealutnyttelse, bedre utnyttelse av sykehus, velge billigere medisiner, ta færre prøver og røntgenbilder og legge inn færre pasienter. Slik taler også Danielsen.

Det er mulig å spare penger, ikke ved å løpe fortere i gangene og operere kjappere, men ved å gi hjelp til færre. Om andre kan gi disse pasientene denne hjelpen, er en annen sak.

Det som virkelig kunne gitt en innsparing uten at det rammet pasientene, var et sykehotell. Dette ivret Danielsen så sterkt for at han tok sjansen på å tøye grensene for sine fullmakter. Det ble hans bane. Slik ble han offerlammet som skulle ofres på sykehuspolitikkens alter.

Ingar Pettersen har trukket seg som styreleder fordi han ikke ville ta instruksjoner fra Helse Sør-Øst. Kjell Opseth har trukket seg fordi han ikke finner seg i den trenering som skjer når saker blir politisk betente. Siri Hatlen ville ikke bli styreleder for Helse Sør Øst fordi ansvaret i forhold til den politiske ledelsen ble uklart. Nå har politikerne klart å kvitt seg med den beste av de alle og brakt Rikshospitalet inn i en dyp krise.

Åge Danielsen sa til pressen i natt at han ikke gadd å kommentere saken. Han ville dra rett på hytta. Det kan være lurt. Men Danielsens versjon vil vi gjerne høre i full offentlighet. Og vi vil gjerne høre hans syn på hva som er galt i norsk helsevesen. Det finnes knapt noen i landet som har bedrer forutsetninger for mene noe om det enn Åge Danielsen. Ta bladet fra munnen, Danielsen.

Lønnsfestens bakside

I år bør NHO og LO bli enige om at ansatte i offentlig sektor bør få et større lønnstillegg enn i privat sektor for at vi skal få den arbeidskraften som trengs innen undervisning og omsorg. Det er vi alle tjent med, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. advarer mot store lønnstillegg
til lærere og andre offentlig ansatte. Han mener det vil føre til industridød
og økte renter.

– Lønnstillegg på seks prosent eller mer vil sprenge alle
rammer og føre til masse problemer for konkurranseutsatt sektor. Slike
lønnstillegg i stat og kommune vil nemlig spre seg, sier Bergesen jr. til
Dagens Næringsliv.

Men det er jo industrien som leder an i lønnsutviklingen. I
løpet av de siste ti årene har lønnsveksten i industrien økt med 59,3 prosent,
i staten 57,8 og kommunen 54,7. Det viser tall fra det tekniske
beregningsutvalget. I fjor var lønnsveksten i industrien jevnt over en halv
prosent høyere enn i staten og en prosent høyere enn den var i kommunene. Innen
undervisningssektoren lå lønnsøkningen to prosent under industrien.

Finn Bergesen jr.s resonnementer henger ikke helt sammen. NHO
ivrer jo for at det må satses mer på skolen. Da kan ikke lærerne bli
lønnstapere. Tirsdag la det internasjonale konsulentselskapet McKinsey fram en
rapport om hva som kan gjøres for å skape en bedre skole. En av konklusjonene
er at høy begynnerlønn og høy status for læreryrket bidrar til å rekruttere
gode lærere. Gode lærere gir gode skoleresultater.

NHO burde stille seg bak kravet om et ekstra godt lønnsoppgjør
for lærerne, siden de er så opptatt av å bedre kvaliteten i skolen.

Vi er ikke der at folk slutter i næringslivet for å jobbe i
stat og kommune fordi de får bedre betalt. Det er det motsatte som skjer. For å
tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, bør ansatte i offentlig sektor i år får
høyere tillegg enn i privat sektor.

Det er mangel på arbeidskraft som er problemet. Det presser
opp lønningene. Og det kan igjen føre til at renten øker. Økte lønnskostnader
og økt rente gjør at industrien får problemer. Slik er sammenhengene i
økonomien.

Vi må imidlertid ikke fremstille det som om å opprettholde
antallet arbeidsplasser i industrien, er et overordnet mål. Det motsatte er et
mål, fordi vi trenger arbeidskraften i offentlig sektor. Det er samfunnsøkonomisk
riktig at svake bedrifter legges ned for at arbeidskraften kan styres inn i offentlig
sektor, der behovet for arbeidskraft vil øke sterkt i årene fremover.

Professor og eks-statsråd Victor Norman har pekt på en
alternativ vei å gå. Han vil øke skattene for å dempe den private
forbruksveksten. Når det er knapphet på arbeidskraft, vil staten måtte betale
ansatte godt for å tiltrekke seg den arbeidskraften man trenger.

Det er vel verd at politikere vurderer om ikke en økning av
skattene er mer effektivt og treffsikkert i forhold til politiske mål enn å øke
renten. Problemet er at det er så politisk ukorrekt å gå inn for skatteøkninger
at ikke engang de rødgrønne vil snakke om det.

Offentlig sektor skal betjene oss alle. Derfor må offentlig
sektor sikres den arbeidskraft de trenger. Finn Bergesen jr. får sette seg ned
sammen med Roar Flåthen og forsøke å få industrien til å forstå at det ikke er
rom for store lønnstillegg.

Industriarbeidernes lønn nå ligger på 40 prosent over nivået
i de landene vi konkurrerer mot.

Høye lønnstillegg i industrien fører til at flere bedrifter
vil bukke under. Her er det en direkte sammenheng som slår inn umiddelbart.
Økte lønninger i offentlig sektor kan ha samme virkning over tid, fordi en da
må gå veien om renteøkning.

Brustads sykehuskrise

Hvis sykehusene skal kutte 1,5 milliarder, vil det selvsagt gå ut over pasientene. Å ta ansvar betyr å si hvilke det skal gå ut over. Det finnes ikke en organisatorisk mirakelkur som fordriver 1,5 milliarder uten at noen merker noe særlig til det i det hele tatt, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvem har rett, Åge Danielsen eller Sylvia Brustad? Danielsen, som er administrerende direktør ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet, mener det ikke er mulig å spare 400 millioner på driften uten at det får store konsekvenser for pasientene. Grunnen er at Rikshospitalet får betalt for de tjenester de utfører. Stykkfinansieringen utgjør nærmere 80 prosent av sykehusets inntekter.

Danielsen hevder at staten ikke betaler det det faktisk koster. Derfor blir det underskudd. Hvis man kutter kostnader, i praksis betyr det antall ansatte, vil man utføre mindre inntektsgivende aktivitet. Det betyr at underskuddet langt på vei blir like stort uansett om man kutter kostnader eller ikke. Dette er hovedtrekkene i Danielsens argumentasjon.

 

Sylvia Brustad vender det døve øret til. I Stortinget i går kjørte hun tøft ut mot helseforetakene. Bevilgningene er store nok. Helseforetakene har å drive i balanse. ”udemokratisk å bruke mer enn man får bevilget”, sa Brustad. Hun avviste å gi noen ekstrabevilgninger slik Stortinget har hatt for vare når sykehusene har skreket opp om at nedskjæringer vil ramme pasientene. Det er nå kun Frp som kjører på denne linjen.

Et av de fremste ankepunktet Brustad har mot sykehusene, er økningen i antallet ansatte. Hun vil nå ha bedre styring med antallet stillingshjemler knyttet til de enkelte sykehusene. En drivkraft for flere ansatte, er nettopp stykkprisfinansieringen.

Kostnadskontroll i sykehus er særdeles komplisert. Det skyldes at det er legene som tar mange av de avgjørelsene som påfører sykehuset kostnader. Legene vil gi pasienten den behandling som er mulig. En lege sjekker ikke siste regnskapsrapport før han tar sin avgjørelse. Skal man få satt en stopper for de kostnader som leger genererer, må det gis klare direktiver for hva som skal prioriteres – og nedprioriteres. Det er politikernes ansvar. Det snakkes det ikke om.

 

Det ligger nå an til at det første store slaget om kostnadskontroll skal stå på Rikshospitalet. Styret skal ha møte denne uken. Her må Åge Danielsen regne med å få sparken. Grunnen er at det er satt i gang bygging av et sykehotell før det er godkjent av Helse Øst. Flere politikere er ute i dag med det vi må kalle støtteerklæringer til at Danielsen sparkes. De ansatte aksjonerer for å beholde ham. Men Danielsen er ikke problemet. Problemet er det store underskuddet. Det blir enda tynge å få budsjettet i balanse uten at det bygges et sykehotell. Men Helse Sør Øst vil ikke forhaste seg. De vil se alle investeringer i sammenheng.

  

Det var en kamplysten helseminister som kom til Stortinget i går. Hun er nok ikke rolig for hva konsekvensene kan bli ved å satse på kuttlinja fremfor bevilgningslinja. Brustad kan ta feil. Danielsen kan få rett. Dagsavisen er bekymret. De frykter konsekvensene av de kutt som nå skal iverksettes og skriver på lederplass at ”Brustad legger sin regjering på sotteseng dersom hun ikke kommer med tydeligere prioriteringer og tar ansvar”.

 

Det er en dristig strategi å skyve ansvaret over på helseforetakene uten å gi andre føringer enn ”hold budsjettet”. Flere ganger er det blitt pekt på det er mulig å spare mye ved å få til en bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene. Men den slags endringer fører gjerne til fakkeltog og høylytte prosesser. Det er når Sylvia Brustad våger å stå imot i slike tilfeller, hun viser om hun tar ansvar eller ikke.

 

Olav Gunnar Ballo mener også spesialisthelsetjenesten legger for stort beslag på ressursene. Det kan være at disse i for stor grad er styrt av profesjonsinteresser. Ballo har nok rett i at politikerne kan ta tøffere grep for styre legenes egnen spesialistinteresser.

 

Vi kan ikke se at det er grunnlag for påstandene om at det ikke drives effektivt på norske sykehus.  De sitter ikke og tvinner tommeltotter på sykehusene. De løper fort nok. Det er strammet inn i årevis. Det eneste som nytter nå er å sette fortgang i funksjonsfordelingen og å la det gå ut over pasientene, i den forstand at noen må vente lenger og noen ikke får all den hjelp de kan få.

Vi bør ikke late som om det finnes en organisatorisk mirakelkur som fordriver 1,5 milliarder i underskudd uten at noen merker noe særlig til det i det hele tatt.

Ap-venninner i kriser

Venninnene Valla og Yssen endte opp som «skurk» og «helt», venninnene Ramin-Osmundsen og Ryel som «den løgnaktige» og «den sannferdige», da Ryel måtte ta hånd om sine politiske ambisjoner på egen hånd, skriver redaktør Magne Lerø.

Det finnes ikke tall på hvor mange filmer som er laget om
helten i kamp med skurken. Mediene tyr også til en slik dramaturgi uten at man
alltid er seg det bevisst. Gerd-Liv Valla ble skurken og Ingunn Yssen helten.
De to venninnene endte opp som bitre fiender, både i realiteten og i mediene.
Valla hevder at Yssen ikke holdt mål som leder for LOs internasjonale avdeling.
Hun måtte gripe fatt i saken selv om hun forsto at det ville betyr at
venninneforholdet til Yssen ble ødelagt. Valla grep ikke inn ved første
anledning. Det var hun som hadde sørget for at Yssen ble ansatt. Kunne Gerd-Liv
Valla ansatt Yssen som ombud dersom hun hadde vært statsråd? Det er ikke godt å
si. Hadde et kobbel journalister gravd fram alt de hadde gjort sammen de siste
20 årene, hadde de sikkert fremstått som perlevenner. Valla kan imidlertid sin
Machiavelli. Hun kunne ha snakket med statsministeren, sagt hvem hun ville ha,
men bedt om at en annen statsråd skulle tatt utnevnelsen. Så var man på den
sikre siden.

Vi kan ikke forstå annet enn at et nytt vennskap i Ap nå er
satt på prøve. Torsdag for snart to uker siden fikk Manuela Ramin-Osmundsen
sparken som statsråd. Fredag lot Anne Lise Ryel seg intervjue som «kvinnen som
reddet statsministeren». Vi kunne også lese i avisen at Ramin-Osmundsen hadde
ringt Ryen og bedt om unnskyldning for at hun ikke hadde fortalt
statsministeren om samtalen de hadde hatt sammen og som hadde fått Ida Hjort
Kraby til å opprettholde sin søknad på stillingen som barneombud. Samtidig kom
meldingen om at Ryel med sin resolutte, tydelige og ærlige fremferd – underforstått
i motsetning til Ramin-Osmundsen som ingen, ikke engang statsministeren, kan
stole på – hadde styret
sine muligheter for å komme på siker plass s til Oslo Aps liste ved neste
stortingsvalg.

I løpet av helgen var saken over, før ettertanken meldte
seg. Sist fredag undret redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, seg over
Ryels motiver. Halvard Bakke, Dag Herbjørnsrud Håkon Harket i henholdsvis
Klassekampen, Ny Tid og Vårt Land, stilte spørsmål om motivene som lå bak
hardkjøret mot Ramin-Osmundsen. Lengst gikk tidligere Ap-statsråd Gudmund
Hernes i Morgenbladet. Han skriver at Ramin-Osmundsen kunne vært statsråd
dersom Ryel på et tidligere tidspunkt hadde bedt om at det ble informert om
hennes rolle i saken. Han følger opp i Dagbladet i dag og kritiserer Ryel for
den rollen hun inntok i mediene etterpå.

– Det var Ryel som var pådriver, det var hun som tok opp
saken og drev den videre. Og Ryel er ingen novise i politikken, sier Hernes.
Han minner om at Ryel er nestleder i Oslo Ap.

– Det er ikke merkelig at en Ap-statsråd har kontakt med
nestleder i Oslo Ap. Den enste kontakten som kan anfektes er den Ryel tok med
statsråden og samtalen etterpå med Kraby, sier Hernes. Dette satte Ramin-Osmundsen
i en umulig situasjon.

Dagbladet skriver er at det er en økende misnøye i Oslo Ap
mot at Anne Lise Ryel skal nomineres til Stortinget. Det skal ifølge Dagbladet
særlig være misnøye med at Ryel har gitt seg selv heltestatus etter at Ramin-Osmundsen
ble sparke som statsråd.

Bildet av Ramin-Osmundsen som skurken og Anne Lise Ryel som
helten er misvisende. Ramin-Osmundsen må forhold seg til at Jens Stoltenberg
mistet tillit til henne. Det er en statsministers privilegium å kunne ha ministere
som han har full tillit til. Men det går an å undre seg over at det var
samtalen med Ryel som var den utløsende årsak til mistilliten.

Det føres jo til stadighet samtaler som ikke er ment for
offentligheten. Gerd-Liv Valla ble kritisert for at hun i sin bok «Prosessen»
har referert fra uformelle samtaler med statsministeren. Enkelte utla det
nærmest som en kardinalsynd. Ramin-Osmundsen har vel ment at samtaler hun har
hatt med sin venninne var av privat karakter, så lenge det ikke var noe ulovlig
eller betenkelig ved dem. Hennes motiv for ikke å fortelle om dem, kan også ha
vært å holde Ryel utenfor. Hadde mediene også kunnet avsløre at Ryel hadde
fungert som en mellommann (-kvinne), ville dette slått meget uheldig ut for
Ryel. Da ville det blitt skrevet om hennes relasjoner både til den ene og andre,
og hun ville blitt fremstilt
form en løperjente for
statsråd. Det er aldri en fordel for en som vil opp og fram i politikken
å bli slått i hartkorn med en sterkt svekket statsråd.

Anne Lise Ryel ville sannsynligvis ikke løpe den risikoen.
For hennes politiske ambisjoner, var det bedre at hun sa ifra, både til Manuela
Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby. På denne måten kunne hun komme seg
helskinnet igjennom – når mediene tok kontakt.

Det nettverket Ramin-Osmundsen var en del av, var tydeligvis
ikke sterkt nok til å bære gjennom en politisk snøstorm.

Lederkrisen ved Nasjonalmuseet

Allis Helleland bør knytte til seg en rådgiver og gå i dialog med de ansatte, legge seg litt lavere i terrenget, jobbe tettere mot styret og gjennomføre den varslete omorganiseringen. I det lange løp kan det bli for tungt med Helleland mot røkla, skriver redaktør Magne Lerø.

Allis Helleland hadde ikke vært sjef for Nasjonalmuseet mer enn to måneder før det i oktober i fjor blåste opp til storm. Siden har hun stort sett ledet i motvind. Først var det påstander om at hun ville gi de ansatte munnkurv, deretter protesterte museumsvertene mot at de skulle flyttes over i et privat vaktselskap, så var det diskusjoner rundt satsingen på samtidskunst, deretter brøt hun samarbeidet med Henie-Onstads kunstsenter og konstituert leder for nasjonalmuseets avdelingen for utstillinger og samlinger sa opp sin stilling for en tid tilbake, Helleland har varslet at hun vil omorganisere museet, og det skapte selvsagt ny uro. Det toppet seg da hun mot fagfolkene vilje kjøpe tre malerier fra Unni Askeland for 600 000 kroner. Fredag ble det kjent at 20 ansette har sendt brev til styret der de sier de ikke har tillit til henne. Hun anklages for en utålelig lederstil og får så ørene flagrer både som leder og fagperson.

I forrige uke ble Christian Bjelland bedt om å trekke seg som styreleder. Trond Giske sier imidlertid til NRK ta han har full tillit både til Christian Bjelland og Allis Helleland. i Aftenposten i går gjør lederen for valgorganet som tilsatte Christian Bjelland, Ketil Moe, at han skal sitte tre år til. Hverken Trond Giske eller andre har myndighet til å avsette styrelederen.

I dagene fremover vil det handle om Allis Helleland. Bjelland sier han har full tillit til henne, men han sier samtidig at han vil ta brevet fra de 20 ansette på alvor. Bjelland vil ha møte med dem for å få vite hva som ligger bak. Enkelt blir det ikke, for det er jo så som så med tilliten både til Helleland og Bjelland fra fagfolkene side.

En del vil nok mene at den største tabben Bjelland har gjort, er å ansette Helleland. Hun var meget omstridt da hun var leder for Statens Museum for Kunst i København. Men hun fikk også utrettet det styret mente var det viktigste. Styret ved nasjonalmuseet mente de nettopp trengte en av Hellelands støpning. De ville ha en børste, en som våget å utfordre fagfolkene.

Og hun visste hva hun gikk til. Det manglet ikke på uro den tiden Sunde Norgren var sjef.

Det virker imidlertid som om Helleland er i ferd med å kjøre seg fast. Det er grenser for hvor mange kontroversielle beslutninger en kan makte å håndtere. Hun gjør nå lurt i å ligge litt lavere i terrenget.

Det er lite som tyder på at det vil komme fram noe som gjør at hun mister støtten fra styret. En leder kan leve med at store grupper av de ansatte uttaler mistillit. Men i det lange løp vil jevnlige kriger mellom fagfolk og direktør bidra til å svekke Nasjonalmuseet.

I næringslivet er det så mye enklere når slike situasjoner oppstår. Da skiftes noen av kritikere ut. Langt på vei på Helleland leve med de fagfolkene som er der.

Helleland bør snarest mulig få gjennomført den varslete omorganiseringen og få en lederteam rundt seg som kan ta fatt i utfordringens sammen med henne.

Hun bør selv hente inn en rådgiver, gjerne en organisasjonspsykolog, som kan gi henne og de ansatte hjelp med å løse opp i konfliktene. Helleland må selvsagt innrømmer å ha gjort feil. Ingen leder uten feiltrinn. Helleland bør de be ansatte og fagfolkene om å stille krav til henne som leder, sette ord på hva de er misfornøyd med og hva de ønske annerledes.

Helleland gjør lurt å i sjefe så lite som mulig i det daglige i den situasjonen som har oppstått.

Fremfor å tøye sitt eget mandat og fatte beslutninger selv, bør hun søke støtte i styret.

Hvis fagpersoner eller angre grupper ansatte ikke aksepterer vedtak som styret fatter, må styret be dem om å finne seg noe annet å gjøre.

Allis Helleland synes å være skrudd sammen slik at hun makter å lede i sterke motvind. Når en er i en slik presset situasjon, er det lett på trå feil som leder. Noen ledere har en tendens til å opptre som generaler når de settes under press. Man skjære igjennom og viser sin autoritet. Det er greit nok hvis underordnede har plikt til å lystre ordre. Men fagfolk tar ikke ledelse på denne måten. Det kan bli vondt verre om sjefer forsøke å sjefe seg gjennom en krise. Da gjelder det å være åpne for nye tilnæringer som kan skape dialog.

Nasjonamusèet er i en sterk omstillingsfase. Da må ledere regne med å møte motstand. Dette ser ut til å være det normale ved Nasjonalmuseet. Å lede mot fagpersonalet, kan være tungt i lengden.

Nå er de bare å håpe at Helleland ikke finne på å kjøpe inn et klovnebilde av Marianne Aulie.

Kvinner som lønnstapere

Lønn har med forhandlinger og marked å gjøre. Så lenge menn og kvinner velger forskjellig, klarer ikke politikerne å oppnå alt man ønsker på likestillingens område, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi liker det ikke, men på politikkens områder finnes det grenser for hva som er mulig å få til. Den rødgrønne regjeringen må sannsynligvis konstatere før valget neste år at de ikke har lykkes med å løse fattigdomsproblemet. I økonomisk gode tider er det praktisks talt umulig å forhindre at ikke forskjellene mellom de rike og fattige øker.   Noe alle politikere konkurrerer om å være mest for, er likestilling. Nå er loven om at 40 prosent av styremedlemmer i bedrifter som er organisert som almennaksjeselskaper skal være kvinner, iverksatt. Det gikk bra. Kvinner som vil sitte i styrer, er det nok av. De bedriftene som ikke ville akseptere lovpålegget, har organisert seg på en annen måte. Snart kommer oversikten som viser hvor få kvinner som er styreleder i de bedriftene som har 40 prosent kvinner. Da vil politikere kritisere styrene, men vi kommer ikke til å få en lov som sier at styreledervervet skal gå på omgang mellom kvinner og menn. Det finnes grenser. 

Det finne mange muligheter ennå for å lage lover som påbyr minst 40 prosent kvinneandel. Man kan for eksempel si at det skal gjelder i alle statlige og kommunale råd, komiteer og utvalg.

 

  Men når det gjelder likelønn, er det ikke lett, som utvalgsleder Anne Enger sa i går da hun la fram innstillingen fra Likelønnskommisjonen. Er det noe alle er enige om, så er det lik lønn for likt arbeid. Og det har vi. Kommisjonen finner nesten ingen forskjell i lønn mellom menn og kvinner som jobber i samme stilling i samme bedrift. Prinsesse Märtha Louise hadde altså rett. Det var det hun mente. Men fremdeles er det slik at mens menn tjener 100 kroner, tjener kvinner 85. Det er to viktige grunner til at det er slik: Kvinner føder barn og de velger yrker som er dårligere betalt enn menn.  I årevis har vi oppfordret kvinner til å satse på data og matte, bli ingeniører eller it-spesialister, og aller helst ledere. Det har hjulpet en del, men fortsatt er det slik at de fleste kvinner velger undervisning og omsorg i en eller annen yrkesfasong. Og kvinner hopper langt oftere en menn av en lederkarriere.  Kommisjonen foreslår å bevilge tre milliarder for å løfte de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor. Det er tvilsomt om politikerne vil gripe inn i lønnsforhandlingene på denne måten. Her kan imidlertid markedet hjelpe kvinnene. Det er kamp om arbeidskraften innen omsorgssektoren. Det betyr at lønningene vil øke. Og lærerne ligger an til å bli lønnsvinnere. Det er ellers verd å merke seg at Akademikerne mener at LO må ta en god del av skylden for at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn. LO prioriterer de lavtlønnede. De som blir tapere er de høytlønnede i offentlig sektor, og her finner vi mange kvinner.  Dette illustrerer det målkonflikten vi står overfor. Lik lønn samlet sett for menn og kvinner er ikke det eneste målet. Gode oppgjør for det lavlønnede er et viktigere mål for LO. Og blant de med lavest lønninger, er det ikke mangel på kvinner. Det mest omstridte kommisjonen foreslår er å lovfeste at menn må ta en tredjedel av svangerskapspermisjonen. Spørsmålet er om dette vil endre særlig mye på hva menn og kvinner faktisk kommer til å tjene. En del familier vil velge at far istedenfor jobber fordi far tjener så pass mye mer en det offentlige betaler for at han skal være hjemme. Noen fedre vil ikke være hjemme så mye. De fleste fedre vil vi tro synes dette er greit. Men vil det at far er hjemme med barn noen måneder føre til at menn og kvinner velger annerledes i årene framover?  Og det finnes jo dem, både høyt kompetente kvinner og menn, som mener at et barn har best av å være mest mulig sammen med mor det første året.    

 

Hvis det store flertallet av kvinner ønsker å gi fra seg tre måneders permisjonsrettighet til far, får vi prøve det. Hvis det ikke er et stort flertall for det, bør politikerne holde seg unna. Hvem som skal være hjemme med barn, vil vi tro foreldrene klarer å finne ut av uten politisk assistanse. Lønn har med lønnsforhandlinger og marked å gjøre. Så lenge menn og kvinner velger forskjellig, klarer ikke politikerne å oppnå alt man ønsker på likestillingens område.

Kultursjefer i motvind

Det er ikke fordi Bergljòt Jònsdòttir, Sune Nordgren og Allis Helleland er utlendinger at de har fått så ørene flagret fra ansatte og fagfolk. Ledere som bestiller kraftig omstilling og overprøver fagfolk, må regne med slikt, skriver redaktør Magne Lerø.

VG stiller i dag spørsmålet om vi ikke tåler sterke utlendinger som ledere i norsk kulturliv. Islandske Bergljòt Jònsdòttir måtte trekke seg som direktør for Festspillene i Bergen etter strid med de ansatte. De tre årene svensken Sune Nordgren var sjef for Nasjonalmuseet var han jevnlig i strid med fagfolkene ved museet. Nå er etterfølgeren, dansken Allis Helleland, i hardt vær.

De konfliktene disse har havnet i, har lite med at de er utlendinger å gjøre. Nordmenn med en like tøff lederstil ville også fått problemer.

– Jeg har sittet for kort tid til å uttale meg om hvorvidt utenlandske ledere har det spesielt tøft i Norge. Når det gjelder organisasjonskultur finner jeg likheter mellom nasjonalmuseet og Statens Museum for kunst i Danmark, der jeg kommer fra, sier Helleland.

Hun mener begge preges av en problematiseringskultur der alt skal gjennomdebatteres

– Det er en arv fra 68-generasjonen. Resultatet er at det produseres for lite. Som leder må man ta noen beslutninger, ha klare mål og visjoner og skjære igjennom, sier Helleland. Det lyktes hun bra med i Danmark. Det var derfor hun ble hentet til Nasjonalmuseet, for å rydde opp etter Sune Nordgren, som noen uttrykte det. I fjor ble hun beskyldt for å ville sette munnkurv på de ansatte. Bølgene gikk høyt om de ansattes ytringsfrihet. Hellelands poeng var at saker skulle tas opp internt før man gikk ut i mediene. Og hun la ikke skjul på at det er hun som uttaler seg på museets vegne. Helleland ble beskyldt for å tenke som de gjør i business, uten å forstå at Nasjonalmuseet er noen «helt annet».

Nasjonalmuseet er ingen bedrift, men det er elementært at man må gå de nødvendige rundene internt før man går til mediene. Helleland har aldri sagt at hun ikke vil at ulike syn skal komme fram, men det må skje som ledd i en ryddig prosess.

Helleland er ikke redd for å ta omstridte avgjørelser der uenighet blir eksponert offentlig.

Nå har hun havnet i klisteret fordi hun har kjøpt inn kunst av Unni Askeland for 600 000 kroner. Dette var fagfolkene imot. Helleland hevdet imidlertid at hun kunne bruke sin dobbeltstemme, og bildet ble kjøpt inn. Nå viser det seg at hun ikke har en slik dobbeltstemme. Styreleder Christian Bjelland har tatt på seg ansvaret for at Helleland ikke er blitt skikkelig informert om hvordan uenighet om innkjøp skal løses.

I og med at Bjelland har tatt på seg ansvaret, går Helleland fri. Og hun sa til Dagbladet i går at hun skal bli flinkere til å passe på at alle spillereglene blir fulgt.

Helleland komme nok til å fatte flere omstridt avgjørelser. Hun er typen til det.

– De beste kunstneriske beslutninger tas sjelden på demokratisk vis i en komité, selv om man må være lydhør for ansatte i institusjonene, sier Bergljòt Jònsdòttir til VG. Hun mener ledere i slike institusjoner må vise handlekraft for å sikre kvalitet og nå de mål som er fastsatt. Hun synes hun møter en del selvgodhet i Norge, at vi opplever oss større enn vi er og ikke liker at noen kommer utenfra med klare meninger om hvordan tingene bør gjøres.

I Bergen opplevde Jònsdòttir en konflikt rundt sin lederstil. Hun stilte tøffe krav og sa klart ifra om det hun syntes ikke var bra nok. Hun ble suveren som leder og fikk ikke de ansatte mot seg.

Konfliktene ved Nasjonalmuseet skyldes at staten har krevd kraftig omstilling. Museer slås sammen, og det defineres klare mål for virksomheten. Dette har de ansatte vært imot. Sune Nordgren fikk jobben med å kjøre på, omstille og få på plass nye strukturer.

I tillegg kommer de konflikter som gjerne oppstår mellom et fagmiljø og en leder som representerer oppdragsgiver og med mandat til å fornye.

Helleland kan leve med at fagfolkene er uenig med henne. Hun er opptatt av å nå sine mål. Jobben er å beslutte og komme seg videre. Ledere som kjører såpass målbevisst, mister også noe på veien. I det lange løp kan de miste gjennomføringsevne, fordi man ikke kan lede ved å fatte en serie kontroversiell beslutninger. En leder må få nøkkelpersonene med seg. Ellers blir det for tungt. Nordgren holdt det gående i tre år. Kanskje Helleland tenker det samme. Her gjelder det å kjøre på.

Eller så er hun en leder som tåler å stå på i kampen, som ikke gir seg og som sakte, men sikkert vinner nøkkelpersoners tillit. Da kan hun gå inn i historien som sjefen som maktet å fullføre en politisk villet omstilling og som førte Nasjonalmuseet inn i en ny tid.

Lys i AFP-tunnelen

Det ser ut til at uenigheten om AFP er såpass stor innad i LO at det blir mulig å finne en forhandlingsløsning. NHO sitter med usedvanlig gode kort på hånden i et oppgjør som blir svindyrt for staten, skriver redaktør Magne Lerø.

Venstresiden i LO har vunnet fram med stadig tøffere AFP-krav.
Slik sett vant de en seier da LOs representantskap i går vedtok kravene foran
årets tariffoppgjør. Det som er viktigere enn selve kravene, er at Jens
Stoltenberg viser vei ut fra AFP-uføret. I går åpnet han for at regjeringen kan
godta to ordninger for AFP – en «slitermodell» og en «arbeidsmodell».
Slitermodellen går ut på at man går av med en AFP som er like god som i dag,
men en frasier seg muligheten til å jobbe på si. En tar da på alvor at de som
går av med AFP er slitere som ikke orker å jobbe mer. De som vil ha
arbeidsinntekt på si i tillegg til AFP, får da en dårligere ordning enn dagens AFP.

En slik ordning er ikke i samsvar med det venstresiden i LO
krever, men det er tvilsomt om de er sterke nok til å overkjøre det Jens
Stoltenberg og Roar Flåthen mener man kan gå for.

Verre er det når det gjelder den såkalte
levealderjusteringen. Den går i korthet ut på at hvis vi alle lever lenger,
blir det mindre pensjon. Da må vi jobbe lenger for å få samme pensjon. Her
ligger den største innsparingen i pensjonsordningen. Det er dette som gjør at
pensjonssystemet kan bli mer bærekraftig enn det er i dag.

Her vil ikke regjeringen fire, sier Stoltenberg. Og han
henviser til at det er Stortinget som har bestemt at slik skal det være. Dette
kan ikke tolkes på annen måte enn at Stoltenberg setter foten ned for at
virkningen av levealderjusteringen skal kompenseres ved bevilgninger over
statsbudsjettet.

Det spørs om ikke Roar Flåthen for lengst har forstått at
her går Stoltenbergs smertegrense. På dette punktet må LO gi seg. Men det vil
skje etter harde tautrekkinger innad. Roar Flåthen vil ikke kunne vite om
medlemmene vil si ja eller nei i en uravstemning. Han må ta sjansen på et ja.
Blir det nei, har både Flåthen og Stoltenberg et problem.

Jens Stoltenberg vet ikke om pensjonsforliket som Stortinget
har vedtatt vil holde dersom han aksepterer to AFP-modeller. Det avhenger av
hvordan ordningen blir. Det er jo en fare for at altfor mange fristes til å gå
av med pensjon når de fyller 62 år.

NHO og andre arbeidsgivere minner om at vi nå er på slutten
av en høykonjunktur og at det ikke er rom for store lønnstillegg. De økonomiske
fremtidsutsiktene har endret seg i løpet av de to siste månedene. Fremdeles er
imidlertid forventningene om høye lønnstillegg store hos
arbeidstakerorganisasjonene. Kun dette forhold isolert sett, er egnet til å
gjøre årets forhandlinger vanskelige. I Fellesforbundet forstår de seg
imidlertid godt på industriens konkurransesituasjon. De vet så altfor godt at
Svein Gjedrem mener det, når han sier at han vil sette renten opp dersom det er
nødvendig. Og i industrien opplever man til stadighet å tape kontrakter fordi
konkurrenter tilbyr lavere pris. Fellesforbundet leder Arve Bakke forstår nok
alvoret.

LO har kjørt så hardt på AFP-saken at det er regjeringen som
i realiteten har endt opp som motpart. NHO vil ikke få ansvar for noen streik.
Blir det streik, vil det være knyttet til AFP. Og her er det regjeringen som
sitter med nøkkelen.

NHO er opptatt av at alle lønnsoppgjør skal handle om kroner
og øre, ikke politikk. NHO vil tilby en ramme, og så forhandle om hvordan det
skal fordeles mellom AFP-pensjonistene, de lavlønnete og de øvrige medlemmene.
Denne gangen er lønnsoppgjøret på grunn av AFP primært et politisk slag der NHO
ikke spiller hovedrollen.

Når staten og Kommunenes Sentralforbund skal forhandle, kan
de forhandle om kroner og øre. AFP-striden vil da sannsynligvis være løst.
Staten og KS kan komme til å slite mer i forhandlingene enn NHO i år, fordi
lønnskravene vil være så høye. Det kan godt være at lærerne vil stikke av med
en stor del av potten i år. Prisen man da kan måtte betale, er at en eller
flere grupper prøver å oppnå mer ved å gå ut i streik.

Tyskland har opplevd god økonomisk vekst de siste par årene,
og arbeidsledigheten har gått ned. Nå ser det ut til at oppgjøret for de
offentlige ansatte kan havne i storstreik. Arbeidsgiverne har tilbudt fem
prosent over to år, men har krevd forlengelse av arbeidstiden. De ansatte krever
åtte prosent. Også her møter vi noe av den samme problematikken som i AFP-saken.
Når forholdene endrer seg, vil arbeidsgiverne dra inn ordninger som tidligere
er vunnet i forhandlinger. Her dreier det seg om arbeidstid. Hos oss handler
det om AFP. Men de endringer staten eller arbeidsgivere ønsker, blir ikke fullt
ut kompensert. Å forhandle om nedskjæringer er usedvanlig komplisert. For å si
det med Roar Flåthen: Det er ikke snakk om å gi fra seg noe som er oppnådd i
forhandlinger.

Med andre ord: Alt skal bare bli bedre. Det forhandles ikke
om noe som blir dårligere.

De beste trekker seg fra sykehusene

Sylvia Brustad løser ikke krisen i sykehusene ved å skyve ut de beste. Tungvekterne Kjell Opseth og Ingar Pettersen har trukket seg i protest. Nå skal høvdingen Åge Danielsen kastes og en mindre frittalende, mer underdanig direktør settes på, skriver redaktør Magne Lerø.

Åge Danielsen, sjefen for Rikshospitalet–Radiumhospitalet,
er en høvding i norsk helsevesen. Nå vil Bente Mikkelsen, sjefen for Helse Sør-Øst,
gi ham sparken. Det kan ikke hun gjøre på egen hånd, for hun sitter ikke i
styret. Hun må få styrelederen og styret for sykehuset til å ta affære.
Styreleder Ingar Pettersen vil ikke kommentere saken, men etter det både
Aftenposten og Dagens Næringsliv erfarer, har Pettersen fått klar beskjed om å
kvitte seg med Danielsen. Den slags pålegg vil ikke Pettersen ha noe av.
Istedenfor valgte han selv å trekke seg. Nå får nestlederen i styret, Kristin
Ørmen Johnsen, jobben med å fjerne Danielsen. Hvis de tør. Det er ikke
utenkelig at flere i styret vil trekke seg.

Bakgrunnen for at de nå vil si takk og farvel til Danielsen,
er at han satte i gang bygging av et nytt sykehotell uten å ha fått endelig
godkjennelse fra Helse Sør-Øst. Styret og administrasjonen har vært enige om at
et sykehotell vil gi store besparelser på sykehusdriften. Danielsen smidde mens
jernet var varmt. Men prosjektet ble stoppet av Helse Sør-Øst den 3. januar.
Det er neppe tvil om at Danielsen har gjort en formell feil.

Danielsen er ikke lett å skubbe seg på, hverken for
politikere eller overordnede. Han er det nærmeste landets sykehus kommer Forsvarets
Sverre Diesen. Danielsen sier ifra hva som er mulig å få til uten at det får
uakseptable konsekvenser.

Han har sagt ifra til Helse Sør-Øst, og dermed til
helseminister Sylvia Brustad, om at det ikke er mulig å få driften ved
Rikshospitalet–Radiumhospitalet i balanse. Grunnen er at 80 prosent av
aktiviteten er innsatsfinansiert. Hvis aktiviteten reduseres, reduseres
bevilgningene tilsvarende.

Når sykehusene ikke går i balanse, mener Danielsen det
skyldes at man ikke får betalt det som det faktisk koster å foreta en operasjon
eller behandling.

Å si at det ikke er mulig å gå i balanse, er nærmest en
dødssynd. Slik skal man ikke si. Man skal si at man vil «vurdere nye tiltak og
innsparinger uten at det går ut over pasientene». Det sier Sylvia Brustad og
Bente Mikkelsen. Sykehusene går jo med dundrende underskudd hvert eneste år,
men de sier de riktige tingene.

Danielsen opptrer ikke politisk korrekt. Derfor er han
sårbar når han har gjort en feil som ville blitt tilgitt dersom han ellers var
på linja. Slik er det med Sverre Diesen også. Han har ertet på seg mange
politikere med sin usedvanlig direkte tale. Han skal ikke trå mye feil før han
er ferdig.

Nå har Bente Mikkelsen og Sylvia Brustad lagt seg ut med
Ingar Pettersen. Han er heller ingen hvem som helst. Han er ekspert på å sitte
i offentlige sykehusstyrer. Det har han gjort i femten år. Han kan det
politiske spillet og jobber som konsulent. Han vet hva som er mulig å få til
med hensyn til omstillinger og strategiske grep.

Aps helsepolitiske talsmann, Jan Bøhler, er opprørt over at
Inger Petersen har trukket seg. Han sier til Dagens Næringsliv at hans avgang
er et varsku om at ikke alt er som det skal være i Helse Sør-Øst.

Da Helse Øst og Helse Vest ble slått sammen, var Siri Hatlen
den mest aktuelle styrelederen, Hun ga beskjed om at hun ikke ville ha jobben,
fordi ansvar og myndighet i forhold helseministeren var uklart. Det er det
samme over hele linja.

Kjell Opseth trakk seg fra styret i Helse Førde fordi han
mener styret ikke får mulighet til fatte vedtak som gjør at driften kan komme i
balanse. Her står striden blant annet om lokale fødestuer. Helse Vest er enige
med Helse Førde, men denne saken er blitt så betent at det har havnet hos
Sylvia Brustad. Hvis et styre ikke har myndighet til å styre, synes ikke Opseth
det er noe poeng å ha ansvar. Det samme kan Ingar Petersen si. Og Siri Hatlen –
og en lang rekke særdeles kompetente personer som i løpet av de siste årene har
trukket seg fra styrene i helseforetakene og sykehusene.

De rødgrønne lovet at det skulle bli bedre bare man fikk
oppnevnt flere med politisk bakgrunn i styrene. Det har ikke blitt det spor
bedre. Spør Opseth.

Fremdeles er det noen som sitter på kontoret og regner på at
det burde være mulig å drive sykehusene billigere. Det er det, men da må det
tas grep som helseministeren ikke orker å gå i bresjen for.

Olav Gunnar Ballo (SV) har våget å la være å gå rundt
grøten. Vi må få færre lokalsykehus og en ny finansieringsordning, mener han.
Problemet er at lokalsykehusene er verneverdige omtrent som de er i Soria
Moria-erklæringen.

Ansettelse av venner

Å kjenne en søker er som regel en fordel for den som skal ansette. For den som søker, kan det slå begge veier. Men ens nærmeste venner skal en selvsagt ikke ansette, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen mennesker mener de har over hundre venner, i alle fall
dersom man legger vennedefinisjonen på Facebook til grunn. Da Stein Erik Hagen
giftet seg med Mille-Marie Treschow inviterte han noen hundre venner. Det er
mulig han brukte ordet «bekjent» om noen av dem, men Kjell Magne Bondevik ble
omtalt som venn. Rike og mektige menn vil gjerne ha mange og mektige venner. I
virkeligheten kan de være temmelig ensomme, fordi de egentlig ikke har venner –
ikke venner i den betydning de fleste legger i ordet.

Det
er in å ha mange «venner». Når kjendiser feirer, inviterer de gjerne alle
vennene sine. Noen av dem er virkeligheten bitre konkurrenter. Andre er man kun
på hils med. Men venner er de.

Hvis
man deltar i et nettverk med 20–30 andre, er det ikke uvanlig at man betegner
disse som venner.

Venninne
har en noe annen valør. Det er litt nærere enn venn.

I
mediene betegnes Anne Lise Ryel som Manuela Ramin-Osmundsens venninne. De to
skal stå hverandre nærmere enn Ida Hjort Kraby og Ramin-Osmundsen, kan vi lese.
En som ser ut til å være enda nærmere, er Anne Kristin Sydnes, gift med Jan
Egeland. Ifølge VG dro Ramin-Osmundsen på besøk til dem kl. 19.33 (VG slumser
ikke med klokkeslett) torsdag kveld etter at hun hadde fått sparken som
statsråd.

Manuela
Ramin-Osmundsen har sagt fra første stund av at Ida Hjort Kraby er en hun
kjenner, at de er med i samme nettverk, at de har møttes i formelle og
uformelle sammenhenger, men at hun ikke regner henne som en av sine nære venninner.
Journalister har vært opptatt av å bevise at deres vennskap er så nært at hun
er inhabil når det gjelde å ansette henne. Lovavdelingen i Justisdepartementet
har konkludert med at hun er habil. De har også sagt at Jens Stoltenberg ikke
er inhabil når det gjelder å eventuelt ansette Mona Juel. Hun er en nær
venninne av kona. Og selvsagt har hun da vært mye sammen med Jens.

Manuela
Ramin-Osmundsen har ikke oppfordret Ida Hjort Kraby til å søke stillingen som
barneombud. Det kunne hun gjort. Trond-Viggo Torgersen ble oppfordret, fortalte
han i helgen.

Hadde
Kraby og Ramin-Osmundsen vært nære venner, og Ramin-Osmundsen hadde ønsket å
utnytte sin posisjon for å få Kraby som barneombud uansett, hadde de snakket
sammen på forhånd om hvorvidt hun skulle søke eller ikke. Kraby søkte. Hun
trakk søknaden. Hun trodde ikke hun var aktuell, ikke før Inger Lise Ryel
fortalte henne at hun var en sterk kandidat. Ryel overtalte Kraby til å søke.

Ramin-Osmundsen
var opptatt av å behandle saken korrekt. Her var det ikke noe avtalt spill
mellom to nære venner. Fagfolkene i departementet og hos barneombudet mente
Kraby var best kvalifisert. Ramin-Osmundsen innstilte da Kraby og regjeringen
sluttet seg til.

Det
var da Ramin-Osmundsen begynte å forklare seg, at hun snublet og falt.

Ingen
bør ansette sine nærmeste venner. Nære venner er det få som har særlig mange
av. Nære venner er dem man åpner seg for, forteller om nederlag, problemer og
konflikter. Ens nære venner kjenner ens svake sider. En nær venn er man opptatt
av å ha et godt forhold til uansett. Nære venner er noe man ikke vil miste. Derfor
vil man ikke ha dem som underordnede eller i en posisjon der man kan havne i
konflikt med dem.

Kjennskap
og bekjentskap er ikke noe suspekt når man skal ansette noen. Det avgjørende er
at den man ansetter er kvalifisert. Som regel er det mange som er kvalifisert
til en stilling. Det er heller ikke slik at man ut fra en stillingsutlysning
kan lages en liste fra en til ti over hvem som er mest kvalifisert. Hvem man
vil ansette innebærer et valg ut over de formelle kvalifikasjonskravene. Da
komme ulik bakgrunn, erfaring og personlighet inn.

Når
man ansetter noen i viktige stillinger, brukes ofte hodejegere. De kompenserer
for manglende kjennskap. De hjelper til med å beskrive en søker ut fra andre
kriterier enn det man kan lese i en søknad.

I
offentlig sammenheng skal stillinger lyses ut. Man er forpliktet til å ansette
på grunnlag av de kriterier en stilling er lyst ut på. Stillingen som
barneombud var lyst ut med krav om høyere utdanning. Nåværende barneombud er
psykolog. Ramin-Osmundsen begrunnet ansettelsen av Kraby blant annet med at hun
mente det var en styrke at hun var jurist. Det betyr ikke at det skulle stått i
utlysningen. Hvorfor skulle det det? Det var ett av flere momenter hun la vekt
på. Slik skal det gjøres. Man kan ikke rangere hvem som er best kvalifisert av
en jurist, en psykolog, en sosiolog eller en lege. De kan alle være like godt
kvalifisert. Da må den som har myndigheten til å ansette foreta et valg.

Å
ansette innebærer en risiko. Vi ønsker ikke å ta større risiko enn nødvendig.
Det å kjenne en søker, kan være positivt. Men det kan slå begge veier for den
som søker. Å kjenne en søker godt er derfor ikke diskvalifiserende i seg selv.
Det er det meget nære vennskapet som er problematisk i en ansettelsesprosess.

Ellers får vi tro sjefer er opptatt av å sikre seg gode
medarbeidere. Hvis det ikke er tilfelle, slår det tilbake på en selv. Den slags
sjefer bør finne seg noe annet å gjøre.